Archive for the ‘England’ Category
Sauer og kuser
I vår familie er det kotyme å utbryte med stor begeistring når man ser sauer: «Å, se! Sausne!» Og tilsvarende når man ser kuer: «Å, se! Kusne!
Antakelig er det min mor som er ansvarlig for dette noe alternative vokabularet. Det er gjerne hun som er opphavet til våre corny vendinger. Hvilket beviser at min mor aldri har kjørt bil gjennom Storbritannia. Vi er blitt slitne av å utbryte «Å, se! Sausne!» rundt hver sving, og nå som vi har kjørt gjennom England, Wales og nå befinner oss i Skottland, har vi sett så mange at vi stort sett tyr til saueutbrudd bare hvis vi har småkranglet i bilen. Omtrent som når man prøver å gjenvenne ekvilibrium ved å snakke om været eller «Er det noen som vil ha litt frukt??»
Kuer er det derimot ikke like mange av, så der er det fremdeles daglige utbrudd. Helt til følgende samtale forløp:
«Å, se, mamma! Sausne!»
«Ja, masse sausne!»
«Og kusene!»
— «Hva sa du?»
«Og kusene!»
«Eh, nei, det kan du ikke si.»
«Hvorfor ikke det?»
«Nei … for det betyr noe annet.»
«Hva da?»
«–»
Nå holder vi oss til sausne.
Liten Harry
Vi har vært et par dager i Durham by, en pen og trivelig studentby der hotellet vasket klærne våre for fem pund. Slik kan man venne seg til. Det er derimot vanskeligere å venne seg til visse nordengelske damers forestillinger om mote. Tights opp i rumpa med litt undertøy og rød skinnjakke? Eller leopardights i ti centimeter hæler med litt undertøy og zebrajakke? Og hår som ville gjøre enhver østeuropeer til skamme?
Durham har det tredje eldste universitet i England etter Oxford og Cambridge. Det er en by med lange og sterke røtter, og katedralen er et praktfullt middelalderbygg. Det var hit munkene fra Lindisfarne til slutt endte opp, etter å ha blitt kjeppjagd av våre forfedre vikingene flere ganger. De hadde med seg levningene av St. Cuthbert, som skal befinne seg i katedralen fremdeles.
Søylegangene utenfor katedralen er blitt brukt i Harry Potter-filmene, slik som Alwick Castle, som vi besøkte senere.
Durham slott, som ligger ved siden av, var dessverre stengt, men vi var så heldige å få slippe inn i biskop Cosins bibliotek, som vanligvis er stengt for offentligheten. Dette biblioteket inneholder blant annet Shakespeares første folio. Biblioteket er en strålende samling av post-middelalder bøker,- skrifter og dokumenter, og det var en sann fryd å gå fra bokskap til bokskap. Etterpå gikk vi i Palace Green Library-museum, der de viser skatter som tilhører Durmham University, blant annet en førsteutgave av Holbergs «Nils Klims reise til den underjordiske verden»!
Rojalisten Cosin tilbrakte mange år i eksil i Frankrike, adskilt fra sitt elskede England, familien og boksamligen under borgerkrigen, men bøkene overlevde – lykkeligvis for ettertiden.
Alnwick Castle
Tidligere nevnte Alnwick Castle med tilhørende Alnwick Gardens er fremdeles bebodd av The Earl of Northumberland og familien, Percy-ene. Slottet i seg selv er imponerende nok, men sin lange historie, men mest av alt er kanskje malerisamlingen som fremdeles henger i familiens »private quarters». Her henger det flere Titian-bilder, bl.a. «A Conversation» som Byron nevner i diktet «Beppo».
XI.
They've pretty faces yet, those same Venetians,
Black-eyes, arch'd brows, and sweet expressions still;
Such as of old were copied from the Grecians,
In ancient arts by moderns mimick'd ill;
And like so many Venuses of Titian's
( The best's at Florence – see it, if ye will ),
They look when leaning over the balcony,
Or stepp'd from out a picture by Giorgione,
XII.
Whose tints are truth and beauty at their best;
And when you to Manfrini's palace go,
That picture (howsoever fine the rest)
Is loveliest to my mind of all the show;
It may perhaps be also to your zest,
And that's the cause I rhyme upon it so:
'Tis but a portrait of his son, and wife,
And self; but such a woman! love in life !
Disse enorme salene av private rom er nettopp dette vi ikke har i Norge, og som nesten er umulig å ta inn uten å tenke film, fordi det er så fremmed. Det er kanskje nærmere for svensker og dansker, men iallfall jeg (som nordmann) kan ikke forestille meg hvordan det er å bo i dette som minner om en mellomting mellom et mausoleum og et museum. (Og apropos mausoleum – hva er det som får dem til å stoppe ut hundene sine??) Som museum betraktet er det fantastisk, men å bo her?
Tilbake til film – det er altså her mye av Harry Potter I og II er filmet, og man kjenner straks igjen borggården der de spiller rumpeldunk og stedet der de lander med bilen, og stien der de går med Gygrid … Dette er virkelig mekka for fansen! Så er det også veldig tilrettelagt for barn og skoleklasser. Jeg var kanskje enda mer begeistret over at Black Adder I også er delvis filmet her …
Vått
Alnwick Gardens er et praktfullt parkanlegg med allverdens fontener, som de lettkledde engelske barna plasker i og blir søkkvåte. Vi stod ved siden av og hutret og gapte og tenkte forferdet på at de skulle gå våte rundt resten av dagen og få lungebetennelse. Det er ikke vi som er tøffe vikinger …
Roselysthus
Rosene på toppen av trappene er verdt hele turen alene. Dessverre har regnet øst i ukevis og hamret i stykker mange av de større blomstene, men det er nok igjen til å fylle luften men en frisk roseduft som gjør alle franske såper til skamme.
Fra Durham reiste vi via Lindisfarne, og ble kanskje mest av alt fascinert av tidevannet. Kanskje begynner vi å bli matleie av slott og borger og middelalderhistorie? Og dessuten visste vi at vi hadde en lang kjøretur foran oss – fem timer mot Inverness.
Og her vi altså nå. jeg er utslitt av å kjøre i regnet. Øyemuskelaturen min er helt skutt og jeg har fått en permanent fokuseringsrynke mellom øynene. Men nå sitter vi i fine senger og jeg har spist haggis og drukket ale. (Jeg synes forresten at haggis var snasne greier – ingen ironi – men så er jeg også veldig glad i lungemos …)
Og i morgen skal vi, hvis været tillater det, ut på Loch Ness. Hvis været ikke tillatter det, får vi høre om vertskapet på guesthouset vil låne oss kattene sine – en gigantisk Maine Coon og en norsk skogskatt. Det er nok akkurat nå.
Ise
Posted with BlogsyGrisevær i kaninland
Petter Kanin
«Kaniner er skapninger med et godmodig, ustadig temperament, men er samtidig grunne og latterlig enkle å gjennomskue. Det er denne naturligheten, dette naturens preg, som jeg finner så sjarmerende ved Mr. Benjamin Bunny, selv om jeg oppriktig beundrer hans vulgaritet … En gang falt Benjamin hodestups ned i et akvarium som han ikke kunne komme seg ut av og lot som han satt og spise en hyssingstump. Snakk om å gi omstendighetene et ansikt.»
Fra Beatrix Potters dagbok, 30. oktober 1892.
I forgårs ankom vi Lake District og Tower Bank Arms. Vi var altså innlosjert rett ved siden av Beatrix Potters hus, Hill Top Farm, i dette gjestgiveriet/pubben som endatil er gjengitt i «Jemima Puddle-Duck», på side 42.
Tower Bank Arms
Et fantastisk opphold var det også, med svært hyggelig personale og fantastisk mat. Til og med det dårlige været roet seg noe. Mens vi kunne prise oss lykkelig for at vi hadde et ørlite glimt av sol, så vi på nyhetene at Sør-Vest-England, som vi forlot for ikke så mange dager siden, var begravet i flomvarsler.
Sauehimmelen
«Det er et velsignet vær for landmannen,» sies det i «Gjengangere», men jeg tror landmannen for lengst har sett avlingene sine druknet i denne sommerens England. Vi er som sagt ganske heldige som hele tiden kjører gjennom og fra været, nordover.
Apropos kjøring og apropos Beatrix Potter, så er det mange små pelsdyr som må bøte med livet langs de engelske veiene. Det er stadig rever, kaniner og pinnsvin i veikanten, og det føles mer som «Watership Down» enn Petter Kanin …
Beatrix Potter trengte heldigvis ikke å bekymre seg for biltrafikken. Petter Kanin måtte kanskje passe seg for å ikke ende i en pai, men han var trygg for motoriserte kjøretøy.
Bildet yter ikke boken rettferdighet.
For noen år siden ga jeg ut den norske utgaven av tegneserien «The Tale of one Bad Rat» (Eventyret om den slemme rotta) av Bryan Talbot. Dette er en sterk historie om den misbrukte, kunstneriske jenta som stikker av og reiser nordover til Hill Top Farm. Hun tegner seg videre i livet, med inspirasjon fra Beatrix Potter og godhjertede mennesker hun møter på sin ferd. Bryan Talbot tegner hvordan hun tegner etter Beatrix Potters tegninger … Originalutgaven av denne tegneserien er i softcover, ganske kjedelig og blank. Men da vi laget vår utgave gikk Sindre Wexelsen Goksøyr, min utmerkede designer, på Deichman og lånte gamle utgaver av Potters bøker. Hans solide overtalelsesevne gjorde at vi heldigvis ga ut enn bok som så ganske annerledes ut – stive permer, tekstil på ryggen, omslagspapp med tekstur, preg og bilde i medaljong på forsiden. Det er en av de peneste bøkene jeg har gitt ut, og jeg håper Bryan Talbot har sett den …
Beatrix Potters små bøker om dyrelivet på landet har betydd enormt mye for mange barn, både de som tegner og de som leser og de som gjør begge deler. Det føles vrient å kalle dem «små» bøker – det medfører konnotasjoner som «liten og søt og harmløs», men sannheten er at de faktisk er små, og var tenkt slik fra begynnelsen. Ikke bare fordi hun ville at bøkene skulle passe for små barnehender, men fordi hun ville holde kostnadene nede, slik at flest mulig ville ha råd til å kjøpe bøkene. Potter tenkte på det meste, og bøkene hennes var helt fra begynnelsen av svært høy kvalitet – ikke minst fordi hun overvåket trykkeprossessen i minste detalj.
Lake District er et landskap som innbyr til pensjonering. Det virker plutselig uhyre forlokkende å sette seg til under rosebusken og tegne. Eller skrive. Eller lese. Beatrix Potter gjorde derimot ikke det. Hun engasjerte seg i området, kjøpte opp nabogårder før eiendomsutviklerne fikk kloa i dem, og sørget for at de ble bevart for ettertiden. Hun dyrket jorda og bidro både med midler og eget legeme. Da det begynte å nærme seg slutten sa hun: «Men hvis et gammelt menneske på syttityv fortsetter på denne måten – vel, det kan gjøres en gang for mye.» Tre dager senere døde hun.
Hill Top Farm
Hun testamenterte Hill Top Farm til National Trust, mot at ingenting skulle endres noensinne. Derfor ser huset nøyaktig likedan ut i dag som det gjorde den gang. Fremdeles kan man se interiør som forekommer i bøkene hennes, og fremdeles kan man føle hennes nærvær.
Nabolagskatt
Likeledes testamenterte hennes mann sin formue til National Trust, og hans gamle advokatkontor i Hawkshead er i dag galleriet som viser alle originale fra den første Peter Rabbit-boka. Små svart-hvitt tegninger som spreller av liv, der hun kun et par steder har malt over et par gale streker med hvit maling. Jeg vil gjerne være pensjonist i Lake District, selv om Ms. Potter ikke gjorde det. Om jeg kunne, skulle jeg gjerne sittet der og lest eller skrevet, for tegne kan jeg ikke, og vært glad for å være i live.
Ise
Beatrix Potter (65)
P.S. Datteren påstår også at jeg er vedig lik Potter, og at jeg nå vet hvordan jeg vil se ut som gammel. «Litt bekymret og blid på samme tid.»
Slik består all verdens herlighet
I forgårs reiste vi fra Bourton-on-the-water etter en kald og rå natt, og hadde lagt ruten via Hereford. Jeg har nemlig lengtet etter å dra til Hereford Cathedral og se Mappa Mundi.
Mappa mundae – verdenskartene – er middelalderkart over verden som man forestilte seg at den var. Ikke nødvendigvis som eksakte atlas, men som en oversikt over de viktige tingene i livet. Som for eksempel at Jerusalem ligger i midten … De ble brukt pedagogisk, også for å lære bort klassisk lærdom, og derfor inneholder de ofte også mytiske figurer, som man ikke nødvendigvis skal tro at de trodde fantes. (Men det er mye morsommere om man går ut ifra at de faktisk trodde at det fantes folk som trakk underleppen over hodet for å skygge for sola.)
Mappa mundi som henger i Hereford-katedralen er i dag det største i verden, etter at det tyske Ebstorf-kartet ble ødelagt under annen verdenskrig. Det er malt på et eneste stykke kalveskin, og er ubegripelig godt bevart – tatt i betraktning at det faktisk hang uten glass og ramme i katedralen i syv hundre år!
Ingen vet hvorfor akkurat dette kartet kom til Hereford. Man vet hvem som laget det – Richard of Haldingham and Lafford – men hvordan det havnet her, er ikke notert noe sted. En noe spesiell ting ved akkurat dette kartet, er at Europa og Afrika har byttet plass, og den aldrende, begeistrede guiden hadde en teori om at kartet var feilvare og at det derfor havnet i glemmeboken i Hereford. Den gråhårede lille mannen virket svært fascinert av tanken på middelaldermaleren som møysommelig hadde malt hele verden, for så å oppdage at han har driti seg ut på verdensdelene.
Født med ski
Norge er med på Mappa mundi som en liten halvøy, og er det eneste skandinaviske landet som er nevnt ved navn – og illustrasjon! Det er selvfølgelig en skiløper i topplue og med teksten «Han løper på ski»! Ved siden av ham sitter en apelignende skikkelse, som man kan velge å tro er Sverige. Og litt bortenfor en bjørn, med teksten «Dette er Russland».
Gåsetre
Disse gamle kartene er betagende ikke bare fordi de er vakre og utformet med så stor flid, men fordi de forteller så mye om tankesettet og verdensbildet for mange hundre år siden. Kanskje trodde de ikke på akkurat disse mytiske figurene, men i England har man opptil attenhundretallet eksempler på andre underlige skapninger vitenskapsmennene har trodd på. For eksempel «gåsetrærne». Disse egenartede trærne hadde ikke frukt, men skjell, og når disse skjellene åpnet seg, hang det en gås der etter nebbet. Gåsa ville deretter slippe seg ned og vandre videre i verden. Det er mangt man kan tro på så lenge forklaringen virker rimelig …
Etter Hereford vendte vi nesen mot Wales og Beddgelert, langs veier så smale at det knapt er plass til en feit sau mellom murene, langt mindre en kjipass Ford. Men vi ålte oss frem gjennom tåkedottene og silregnet … og det var verdt det. Mer om barnespisende hekser, skifer, tallrike sauer, kjemper og skjønnhet følger senere!
La meg avslutningsvis si at vi får i overkant mye grønnsaker til maten.
Ise
Kråker er emo
I forgårs morges forlot vi Shepton Mallet, som vi trodde bestod av en pub, en fish-og-chips-sjappe og en fabrikk vi ikke ante hva produserte. Denne siste dagen, da vi skulle dra men gjerne skulle ha gjort fått vasket klær først, siden vi luktet mistenkelig innestengt fis, innså vi at landsbyen lå den andre veien, og faktisk bestod av en del butikker også. Ja, så må vi tilbake til Somerset og se resten av denne landsbyen. En del andre steder også, for den saks skyld, siden vi stort sett bare har brukt Shepton Mallet som base for utfarter til andre steder.
Bath Abbey
En liten oppdatering på været? Det striregner fortsatt. Og er svinekaldt.
På vår ferd nordover mot Wales, hadde vi lagt inn en overnatting i the Cotswolds. Linnea ville gjerne se Bath, og da kunne det passe å stikke innom der og tilbringe natten i Bourton-on-the-Water, som vi fremdeles ikke er helt sikre på uttalen av.
«Billy Weaver had traveled down from London on the slow afternoon train, with a change at Reading on the way, and by the time he got to Bath, it was about nine o’clock in the evening, and the moon was coming up out of a clear starry sky over the houses opposite the station entrance. But the air was deadly cold and the wind was like a flat blade of ice on his cheeks.»
Slik begynner Roald Dahls fantastiske novelle «The Landlady». Har du ikke lest den? Så har du noe til gode.
Cotswolds er et relativt stort område, som innbefatter en rekke pittoreske («typisk engelske») landsbyer, og større byer som Bath. Det er utstrakt bruk av den varm, gul kalkstein i arkitekturen – en ganske mye mer innbydende stein enn grå granitt. De honninggule husene ser litt ut som myke kaker. Det er rosehager foran hvert minste hus, med roser så store som barnehodet. Og stokkroser som vokser meg over hodet.
Bath var både en glede og en skuffelse. En skuffelse fordi katedralen var stengt (seremoni for uteksaminerte studenter), og fordi vi da allerede var såpass furtne at vi heller ikke gadd å betale 12 pund hver for å se The Roman Baths. Hvilket definitivt stod på planen. Men da vi hadde furtet ferdig og vandret rundt i denne maleriske, gamle romerske byen i noen timer, var vi ikke lei oss for å ha mistet et katedralbesøk. Og vi kan komme tilbake og besøke badet.
Vi var en tur innom Jane Austen-senteret, et bittelite museum med butikk. Datteren er stor Austen-fan og var svært ivrig etter å komme seg inn dit. Fem minutter senere tok hun seg en lur i filmrommet. Det er slik det er å være på utmattende road trip. Man får ta seg en lur der man kan.
Kostymeprøving ...
Austen hadde fortjent et litt større senter med noe mer fokus på bøkene hennes og mindre på akkurat hva hun skrev om Bath, men det var et koselig lite sted med tea room i øverste etasje. Vi prøvde å sette oss der, men fikk sporenstreks beskjed om å vente. En hurpete engelsk dame uten hake ved nabobordet sa passelig høyt «The sign does say, 'Please wait to be seated'.» Og slike te-naboer kan man ikke ha, så vi gikk i stedet videre.
Tegneserietrapp
Hell og lykke for at vi gikk videre, for det var omtrent på dette tidspunktet vi fant den fantastiske bokhandelen Mr. B's Emporium. Det er lov å bli begeistret når man er på reise og kommer over en bokhandel som minner en om Tronsmo. Da vet man at man går lykkelig ut igjen. Denne bokhandelen hadde til alt overmål en tegneserietrapp! Riktignok ikke en trapp som Tronsmo sin, men iallfall en trapp tapetsert med Tintin. Det teller. (Selv om hyllen deres med tegneserieromaner var ganske ynkelig.)
En god stund senere gikk datteren ut med en fangst som kommer til å gi overvekt, og jeg var lykkelig med Jennifer Egans «Look at Me» i påsan (som jeg har sett etter hele turen. Damen i kassen sa: «Have you read her before?» og da jeg svarte ja, sa hun: «Mmmm, she's a clever one, isn't she?» Og det er akkurat det hun er. Egan er så fantastisk skarpt og bright og kvikk og smart – og en stor forteller. Jeg skulle ønske jeg kunne ta meg en liten safari i hjernen hennes en sommer, det er nok en risikisport, men helt sikkert verdt det.
Deretter fikk vi en solid kakebit på en Frogner-kafé som Linnea kalte den. Altså var den ganske rustikk, med mat fra Italia, Spania, Hellas og kortreist mat. Trebjelker og digre kaffe latte-kopper. Og solide browniestykker med valnøtt, mandel og hvit sjokolade på toppen. Fete og fine rullet vi igjen ut i Baths gater som skinte av regn.
Bath er full av små, fine butikker der mer shoppingglade damer enn undertegnede kan gå amok. Jeg tror jeg har minst en søster som kunne ha dratt kortet en kule varmt i denne byen.
Bourton-on-the-water
Men vi skulle videre til Bourton-on-the-Water, denne lille landsbyen vi ikke ante noe om, annet enn at vi skulle overnatte der. Klokken var ikke mer enn fem-seks da vi kom, og byen hadde vi sett på et kvarter (iallfall hvis vi ikke har tatt en Shepton Mallet igjen, og ikke skjønt at hele byen ligger den andre veien …) Det er et nydelig sted, men en grunn elv som renner tvers gjennom. Endene satt på steiner i elven, blåste seg opp og pusset seg og ventet på velgjørere. Mens kråkene satt et stykke bortenfor, ved den ene lave steinbrua der det stod en statue de kunne henge rundt, sære emofolk som kråkene er.
Brum
Det var ikke noe dårlig gjennomfartssted vi hadde valgt oss, og vi skjønte snart at disse landsbyene er populære. Vi hadde flaks som gikk tidlig til middag, for ellers hadde vi ikke fått bord … Jeg tenkte på hvordan det hadde vært om våre norske landsbyer var like godt besøkte av tilreisende. Til alt overmål hadde de et motormuseum (og nei, motormuseum er jeg faktisk ikke interessert i, tross en mengde underlige interesser). Linnea traff igjen en gammel venn der … Han er vel i Car Heaven.
Vårt guesthouse var iskaldt og rått, for her skal det ikke fyres uansett om det har vært grisekaldt i ukevis, er det sommer så er det sommer, og disse gardinene var visstnok bare til pynt. Da hadde jeg kanskje valgt et annet stoff, men jeg unnlot å kommentere det.
Og wi-fi-en var riktignok gratis, men så virket den heller ikke.
Ise
Curioser and curioser
I dag ble det sagt på nyhetene at dette har vært den våteste juni i England på over hundre år. Jo takk, det har vi lagt merke til. Og det synes å fortsette. Det er vått og kaldt og rått, og selv om engelskmennene insisterer på at det er sommer og går i shorts og T-skjorte, pakker vi oss inn i jakker og langbukser.
«It would be so nice if something would make sense for a change.»
Men vi gir oss ikke. Ferden fortsetter gjennom tunge byger, og i forgårs dro vi til Oxford. (Blir liggende etter på grunn av tidvis crappy nettdekning. I skrivende stund er vi faktisk i Beddgelert nord i Wales.)
Christ Churh sett fra toppen av St. Mary Church
Christ Church College i Oxford er kanskje et moderne universitet, men det ser ikke slik ut. Heldigvis. Det kan Blindern ha i fred. Christ Church ser ut som forestillingen om Oxford inkarnert. Byggingen av Cardinal College ble påbegynt av kardinal Wolsey i 1523. Henrik den åttende tok over da han hadde frarøvet Wolsey all makt. Det ble for en stund hetende King Henry VIII's College, men i 1546 (med reformasjonen og bannlysingen av katolisismen) avgjorde kongen at det skulle ferdigstilles som delvis katedral og delvis universitet. Dette gjør Christ Church College til noe for seg selv. Det har utdannet store menn som John Locke, Albert Einstein, W. H. Auden, John Ruskin, 13 britiske statsministere, flere konger og prinser, … og Charles Dodgson.
I Christ Church College henger portrettet av Charles Dodgson, det eneste som er malt av ham – og det ble malt etter et fotografi etter hans død.
Den virkelig Alice var datteren til Charles Liddell, som var Dean ved Christ Church College. Og i den store spisesalen henger altså Carrolls portrett, som var umulig å ta bilde av uten så mye gjenskinn i bildet at han ble borte. Kanske ville han ha ønsket det slik?
De fleste vil antakelig kjenne igjen denne spisesalen nå, ettersom det er her spisescenene i Harry Potter-filmene er spilt inn. Det lød mange barne- og tenåringsgisp der vi gikk rundt de lange bordene og kikket på portrettene av tidligere statsministre, deans og fremstående elever ved Christ Church. Det vil si, jeg tror ikke barna kikket så mye på portrettene, det virket som de så Harry og vennene hans for sitt indre tindrende øye der de gikk fra bord til bord.
Jeg hørte derimot «Off with her head!» for mitt indre øre.
Christ Church er også i besittelse av en samling av malerier av tegninger av gamle mestere som er en nasjonalgalleri verdig. «The picture gallery» er alene verdt hele besøket til Oxford. Maleriene spenner fra tidlig 1400-tall til sent 1800-tall, de fleste religiøse og mange ikoner, men også hverdagsskildringer. Her er Annibale Carraci, Tintoretto, Sir Anthony van Duck, men også skisser av Leonardo da Vinci og Michelangelo. Har du først kjøpt billett for å se Christ Church, koster det bare et par pund å se denne samlingen. Da vi var der, var det kun to andre mennesker i lokalene – det føltes litt som vi hadde trådt inn i et hemmelig skattkammer.
—
Skimter jeg et lik?
Jeg lurer litt på hva turister tenkte på før når de vandret rundt i Oxfords smale gater. For nå er det umulig ikke å forbinde dem med mord. Det er Morse og Lewis ved hvert hjørne, og vi forventet å se et lik ligge flytende i hver lille vanndam vi kom over. Vi fant ikke et eneste kadaver, men frøkna fant en par-tre butikker. Veien fra tårnet i St. Mary's Church til Primark var kortere enn jeg trodde … Og jeg fant huset til en gammel heltinne, Dorothy L. Sayers.
På veien tilbake til lille Shepton Mallet, fant vi et idyllisk spisested i en grønn oase – og fotballfinalen på TV inne. Så fikk iallfall frøkna sett mesteparten av første omgang før vi måtte legge ut på hjemveien igjen.
Ise
P.S. Datteras blog med fine bilder: bramataffelbitter.wordpress.com
Fuckabouts, uhyrer, kong Arthur og smuglere
La meg begynne det som skulle vært gårsdagens blog med en liten harang om Ford Focus:
Jeg kunne ha sagt at det er en helt ubeskrivelig drittbil, men det ville være løgn. Det finnes faktisk en hel rekke ord som egner seg til å beskrive Ford Focus. De fleste av dem er blasfemiske, noen er tilknyttet underetasjen og atter andre har med kroppslig avfall å gjøre. Jeg har allerede brukt «dritt», så la oss holde oss til det. Ford Focus er en skikkelig, skikkelig drittbil.
Som det ikke er nok at jeg må kjøre på venstre side (som jeg forresten begynner å få dreisen på nå), er vi blitt fordelt en bil som ikke bare er umulig å sette i revers, den er faktisk umulig å gire i det hele tatt (og nei, det er ikke bare fordi man girer med venstre hånd). Jeg har kjørt mange drittbiler, med økenavn som Prompebilen og Krokanisen, men aldri har jeg hatt en bil der det faller giret naturlig å dra fra tredje til første gir, når det er fjerde man skal ha. Drittbil.
Og så en liten harang om rundkjøringer:
(Det hører med til historien at dette er skrevet av en som greide å stryke to ganger på oppkjøring. På grunn av rundkjøring. I Oslo.)
Rundkjøringer er satans verk. De er skumle og uoversiktlige, og hvis du skal kjøre feil vei, og ikke kan gire, er det avsindig irriterende å kjøre i et land som har rundkjøringer per to hundre meter. Dattera utbrøt med ettertrykk (etter mors loking i rundkjøring nr 103):
«Det er ikke roundabouts. Det er fuckabouts.»
På et punkt begynte jeg å fundere på om det kanskje ikke er slik at engelskmennene fant opp rundkjøringen, siden de er synes å nære et lidenskapelig forhold til dem. Og jada, jeg er jo så anal at jeg sjekket: Den første rundkjøringen kom til i England i 1903. Tenkte jeg det ikke.
Harang over. Gårsdagen var en strålende dag, til tross for Ford Fikus.
Det er ikke uten grunn at Dartmoor er blitt et landskap innhyllet i historier, myter og forklore. De grønne heiene som ruller mot den lave himmelen, synes å fortsette i det uendelige, og det må ha føltes slik for de som en gang skulle ta seg over dette landskapet til fots. Magisk vakkert og truende på samme tid.
Været er fremdeles svært skiftende, og vi hadde kjørt gjennom øsregn og strålende sol da vi endelig kom til Hound Tor i Dartmoor nasjonalpark. Vinden rev i håret og pisket ansiktet og drev skyene over himmelen så skyggene skled over heiene. The moors syntes å bevege seg som et dyr i skygge og lys. Et landskap i stadig endring gir god grobunn for skumle historier. Og det verserer mange historier om både spøkelser, pixies og djevelen på heiene.
Så var det også her Conan Doyle skal ha fått ideen til «Hunden fra Baskerville». Hound Tor er en steinformasjon som ruver på toppen av en ås. På avstand ser steinene ut som en hundeflokk i flukt, og historien forteller at det var dette som pirret Conan Doyles fantasi. «Hunden fra Baskerville» var en av min barndoms yndlinger, og fremdeles er radioteaterets oppsetning av den en stor favoritt.
Vi fant intet grusomt, digert beist fra underverdenen, ikke en gang et falsk uhyre. Vi fant bare sauer og lam som kunne posert for en hvilken som helst barnebibel.
Lunsjen ble inntatt et stykke videre inn i nasjonalparken, på en gård med keramikkutsalg. Scones og te, selvfølgelig. Det hører med til historien at jeg på dette tidspunkt har pådratt meg en infernalsk forkjølelse (eller tæring, som jeg er overbevist om at det er, det føles iallfall sånn når jeg hoster), og teen var svært kjærkommen. Det ble også innkjøpt et glass flytende honning, som jeg helte ned i gapet (ikke hele glasset, altså). Det skal jo være desinfiserende. Men frøkna mener å hagjennomskuet meg, og at jeg bare hadde lyst på honnin
Fra heiene i Dartmoor kjørte vi mot kysten av Cornwall, og vi slapp underveis opp for superlativer og ble bare sittende og si «Oi!». Visst er Norge vakkert, men det er sannelig England også.
Neste stopp var Tintagel Castle, som kan ha vært Kong Arthurs slott. Eller kanskje ikke. Opptil 30-årene hersket det stort sett enighet om at dette var hans slott, ikke minst takket være Geoffrey of Monmouth (1154/55) som plasserte ham her. Og «Merlins grotte» kan vi nok takke Tennysons dikt «Idylls of the Kings» for.
Men senere arkeologiske funn viser at stedet har vært i bruk lenge før Kong Arthurs tid. Ikke at det spiller noen stor rolle. Det meste av mytologien rundt Kong Arthur er jo nettopp det: myter. Lite fakta og mye fantasi – så i grunnen kan man velge hvilke deler man ønsker å tro på. Så lite av historien om ridderkongen er verifiserbart likevel.
Ruinene av Tintagel slott og de forrevne Cornwall-klippene det ligger på, er slående med eller uten Det runde bord. Det er en drøy bit med trapper opp, og er du litt engstelig for høyder (som undertegnede), er det en smule ubehagelig å stå i blesten på toppen av verden og se ned i bølgene som slår mot klippene. Jeg satt for det meste bak en stein med skjerf rundt hodet og så ut som en annen gnom.
I Tintagel by solgte de foruten en mengde riddermoro, også disse produktene … Selv om den TV-serien er filmet i en helt annen landsby i Cornwall.
På veien hjem spiste vi middag på et annet myteomspunnet sted, nemlig Jamaica Inn, udødeliggjort i Daphne du Mauriers roman ved samme navn. Denne boka var en skikkelig pageturner da jeg var 12–13, og jeg har alltid hatt helt egne bilder av hvordan det ser ut rundt og i Jamaica Inn. Akkurat som jeg «vet» hvordan det ser ut rundt Pip i «Great Expectations» (og det vet jeg faktisk nesten nå), og rundt Mary i «The Secret Garden». Noen bøker slipper aldri taket.
The grey slate inn, with its tall chimneys forbidding and uninhibited though it seemed, was the only dwelling-place on the landscape. To the west of Jamaica high tors reared their heads; some were smooth like downland, and the grass shone yellow under the fitful winter sun; but others were sinister and austere, their peaks crowned with granite and great slabs of stone.
du Mauriers roman er en smuglerhistorie, og Jamaica Inn ble blant annet frekventert av lyssky individer med last som var fraktet til sjøs i nattens mulm. Og når de mørke skyene la seg over huset, forstod jeg hvor hun hadde fått stemningen fra.
Og så hamret regnet ned. Vi fikk så vidt kastet oss inn i bilen, og kjørte hjem med «Iron Man» på full guff i øsende regn – med doble regnbuer! Det var nesten som i kjørte i regnbuene, og vi følte oss som det var vi som var skatten.
Ise
Verdens feteste høyttalere?
*flupp*
Da sola var oppe, satt vi allerede på flyet til Southampton. Jeg var grønn i ansiktet av engstelse for den nært forestående venstrekjøringen, men lot som ingenting. Right.
For et par år siden var vi på bilferie langs østkysten av USA, og før denne turen var jeg litt engstelig for dette med automatgir. Den gangen øvelseskjørte jeg litt rundt på parkeringsplassen til AVIS for å være sikker på at jeg hadde teken før vi la ut på veien. Det endte med at de ansatte begynte å lure litt på hva vi drev med … Denne historien syntes enkelte familiemedlemmer var så flaumorsom at den trekkes frem til stadighet i middagsselskaper, så denne gangen hadde jeg gitt meg faen på at jeg ikke skulle gi dem mer ammunisjon. Jeg kan jo kjøre!
Derfor gikk jeg denne gangen rett til damen på AVIS og forklarte at jeg aldri har kjørt på venstre siden av veien før, og om det kanskje fantes et sted jeg kunne øvelseskjøre litt før vi la ut på motorveien?
«Jada,» svarte damen. Det var bare å kjøre ut til høyre for garasjen, så ville jeg ha en stor parkeringsplass å boltre meg på. Så tegnet hun et kart som var så ubegripelig at hun selv mistet oversikten og måtte begynne på et nytt et. Da kom det selvfølgelig en annen mannlig ansatt bort og skulle hjelpe. Trengte vi et kart?
«Neida,» svarte damen blidt. «It's just that this lady has never driven a car on our side of the street before, so we need to find her a place to pratice for a bit.» Forestill dere en mannlig ansatt som prøver å heve øyenbrynene lett for å signalisere, Akkurat, jeg forstår. Men som mislykkes, og ender med å røpe hva han egentlig tenker med hele ansiktet: Å, hallo, jeg er glad jeg ikke skal ut på veien på noen timer, ass. Men han greide til slutt et smil og et «Right.»
Vi fikk bilen, og kjørte til høyre ut av garasjen, og rett ut mot et slags parkeringsanlegg med bommer, der jeg slett ikke kunne øvelseskjøre. Jeg greide å snu, og så fant vi en litt mindre parkeringsplass, der det bare var en del containere og menn i gule vester. Det fikk duge.
Jeg greide faktisk å svinge rundt parkeringsplassen og parkere, uten problemer overhodet. Det var vel hovmodet som felte meg. For snart skulle det vise seg at det ikke var venstrekjøring som var det store problemet. Det var revers.
Vi hadde faktisk fått en bil som var umulig å sette i revers. Et kvarter holdt vi på med å rykke og nappe girspaken uten resultat. Den ville ikke rygge. Etter å ha hoppet forover en ti-femten ganger, var vi nå så nær nærmeste bil at jeg ikke våget å prøve mer. «Nehei, jeg tror jaggu vi har fått en bil som ikke kan rygge!»
En mer intelligent sjåfør ville muligens ha kommet på neste trekk litt tidligere enn undertegnede, men det tok altså en stund før jeg kom på at det nok var usannsynlig at vi hadde fått en defekt bil som ikke kunne rygge, og at det kanskje fantes en instruksjonsbok i bilen?
Det gjorde det. Og på den teite Ford Focusen skal du altså dra dingsen på girspaken opp og dytte – DA rygger den. Faktisk. Og innen denne åpenbaringen lå foran oss, stod det selvfølgelig menn og stirret vantro på oss. Akkurat som forrige gang.
Neste gang jeg leier bil skal jeg leie olabil uten gir i det hele tatt.
Etter hver kom vi oss iallfall av gårde, og noen nestenulykker senere, hadde jeg fått oss frem til Stonehenge i ett stykke. (Etter at vi hadde vært innom Stonehenge golklubb samt et digert militæranlegg, der vi ikke kunne tisse i grøfta, for det var kameraer overalt.)
Stonehenge var mer imponerende enn jeg trodde. Jeg hadde ikke skjønt hvor store de steinene faktisk er. Slik er det vel med ting man er blitt vant til å se på bilder. De ruver i terrenget (og terrenget er minst like imponerende, særlig når man ser den veien hvor stien mot Stonehenge en gang gikk over heiene), og når man først står der, forstår man brått hvorfor folk har vært så opptatt av dem. Litt skyldes undringen over hvordan de har fått det til (som med pyramidene), litt skyldes mysteriet rundt hva de ble benyttet til. Noen måneder før jeg reiste, høre jeg på P2 at den siste teorien, lansert av akustikkarkeologer, sier at de ble bygget som digre høyttalere. Visstnok skal lyden bære svært langt hvis man spiller fløyte på riktig sted inne blant steinene. Personlig liker jeg denne teorien langt bedre en druider i lange frik-er-livet-kapper.
Belfield House
Det regner ikke i England i dag, men det blåser noe voldsomt, og da vi hadde fått nok av vinden og hadde matet et titalls kornkråker eller kaier eller hva de var, satte vi oss i bilen (med revers) igjen, og kjørte til Shepton Mallet i Somerset. Her er vi altså nå, og det føles som vi er midt i en Agatha Christie-roman. Eller kanskje en episode av Midsummer Murders. Det er grå steinhus med klatreroser og grønne åser. Har ikke bevitnet noe mord ennå, men natten er ennu ung.
Og i morgen? I morgen skal vi finne Hunden fra Baskerville.
Ise
Iselinsmuget 