Kalendersmuget 2015, 1. luke

Kom arbeidslyst og treng deg på. Her skal du motstand finne.

Solan Gundersen

1. desember er i følge folketroen dagen hvor alt arbeid man begynner på, også må være fullført innen dagen er omme. Ellers kan det gå ille. Det leser jeg som at man altså bør fraholde seg fra å begynne på noen som helst form for arbeid denne dagen!

For tidligere tiders nordmenn var desember en farlig måned. All verdens skrømt herjet frem mot nyttår, og det gjaldt å holde seg på godfot med både de underjordiske og andre sterke krefter. Dette vinteryre kalveslippet av overnaturlige makter var dog ikke utelukkende farlig – man kunne også bruke tiden til f.eks. spådom.

Menneskene forberedte seg på høytidsstemt feiring og bugnende julebord, og samtidig gikk de nok ut ifra at de underjordiske gjorde det samme. Og der vi disket opp med en fettdryppende gris med eple i kjeften, var det kanskje rimelig å anta at våre spissørede venner valgte seg en skikkelig saftig … rottestek?

Som det står på kortet:

WITH THE COMPLIMENTS OF THE SEASON

Ise

Tegneseriene liker SV–politikere!

For temmelig nøyaktig et år siden, postet jeg en sak om at en svært ung Heikki Holmås skrev dikt til Fantometklubben. Der spør jeg: «Har Lysbakken skrevet dikt til Fantomet, kanskje?»

Innlegg fra 26.09.2011

Og nei, Audun Lysbakken har fremdeles ikke skrevet dikt til Fantomet, men han har derimot innrømmet at hans kjærlighet til Månestråle ikke ruster!

Tegneseriene begynner å få en definitiv forkjærlighet for SV-politikere!

Og vil du lese Holmås’ vidunderlige Fantomet-poesi, finner du den her:

https://iselinsmuget.wordpress.com/2011/09/26/avsloring-heikki-holmas-ungdomssynder/

Ise

Kåtblomst og nøklene til himmelen

Hagenøkleblom

Maria nøklebånd (primula veris) bærer mange navn, og historiene om blomsten er like mange. Det latinske primula betyr den første og veris betyr vårens, og blomsten er en av de første som blomster om våren. Mange blomster som blomstrer i mai bærer jomfru Marias navn, og i den katolske kirke er mai måned tilegnet Maria, og kalles mariamåneden.

HIMMELENS KURUKER

De fleste av primula veris’ norske navn henviser til en gammel fortelling om Jomfru Maria og nøklene til himmelen: Marinøkkel, Marinykjel, Jomfru Maria nøkkelhank, Jomfru Maria nøklebånd, Maria nøkleblom, Marinøkkel, Murilykjel, Jomfru Marias nøkler, Jomfru Marias nøkkelhank, Mainøkkel …

Legenden forteller at en dag satt jomfru Maria der oppe med nøklene til himmelen i hånden. Så glapp hun taket i nøklene, og de falt til jorden.

Kittelsen. Fra Asbjørnsen og Moes samlede eventyr, 1936. Kilde: Wikimedia commons

Men den snarrådige lerka så hva som skjedde, og fløy nøklene opp til Maria igjen. Der hvor nøklene landet på bakken, vokste den vakre gule blomsten opp. I andre varianter er det en frekk svale som snapper nøklene ut av jomfru Marias hender. Og i atter andre varianter, er det Sankt Peter som lar nøklene til perleporten gli ut av hendene og treffe jorden. Maria nøklebånd ser ut som nøkleknippet husfruene i middelalderen hadde festet til beltet – jo flere nøkler, jo mer status – og det er antakelig derfor blomsten har fått nettopp dette navnet.

Marias navn er knyttet til mange blomster, og mange av disse plantene har i folketroen vært i besittelse av de samme kreftene som Maria selv, for eksempel å gjøre fødselen lettere for mor og barn. Maria nøklebånd var nøkkelen som kunne «låse opp» en trang fødsel.

Også i Storbritannia heter blomsten Lady’s keys, Keys of heaven og St. Peter’s keys, men det vanligste engelske navnet er det noe mer uheldige Cowslip, som kommer fra det angelsaksiske cu-slippe eller cu-sloppe, som rett og slett betyr kuruke. I tidligere tider var nøkleblomen mye mer utbredt, og det ble sagt at nøkleblomen vokste ekstra godt der kveget hadde gjødslet marken.

De store engene med Maria nøklebånd finnes kanskje ikke lenger, men minnet om dem er bevart i litteraturen. Når vi for eksempel møter Puck i Shakespeares «En midtsommernattsdrøm» for første gang, synger feen om nøkleblomen, og om hvordan hun skal plukke dugg og henge dem som øredobber på blomsten:

And I serve the Fairy Queen
To dew her orbs upon the green.
The cowslips tall her pensioners be.
In their gold coats spots you see;
Those be rubies, fairy favours;
In those freckles live their savours.
I must go seek some dewdrops here,
And hang a pearl in every cowslip’s ear.

«Puck og alver, fra En midtsommernattsdrøm», Joseph Noel Paton, ca 1850. Kilde: Wikimedia Commons

I André Bjerkes gjendikting til norsk, lyder teksten slik:

Over ås, over mark,
gjennom kratt, gjennom hekk,
over skog, over park,
gjennom ild, gjennom bekk;
fortere enn måneskinnet
tjener jeg min herskerinne
ved å finne ny og sval
dugg til hennes blomstersval.
Se Maria-nøklebånd
pyntet av en alvehånd:
hele blomstens duft er lagt
i rubiner på dens drakt.
Inatt skal primula og marikåper
ha øreperler. Jeg må finne dråper!

KÅTBLOMSTEN

Hagenøkleblom

Også på norsk forekommer det et litt mindre kristelig navn på Maria nøklebånd. Blomsten var nyttig til så mangt, og noen steder ble den regnet som et afrodisiakum. Derav det velklingende navnet «Kåtblomst». Det var mulig å hugvende en mann ved å fremstille en elskovsdrikk av kåtblomsten. Var man kvinne – og ugift – kunne man lage en drikk av bladene og rota, og by den utkårete å drikke. Da ville manneofferet gå helt fra konseptene av tøylesløs kåthet, og det skulle ikke store anstrengelser til for å sveive ham inn i halmen.

SKJØRBUK OG MELANKOLI

Maria Nøklebånd har ikke bare vært brukt til å lokke folk til sengs eller for å lette fødsler. I folkemedisinen ble det også sagt at den skulle lindre en rekke plager, som for eksempel migrene, nervøsitet, svimmelhet, skjelvinger, lammelser, epilepsi, luftveisinfeksjoner, podagra, slim, betennelser, gikt og søvnløshet. Blomsten er dessuten rik på C-vitamin, og var derfor et godt botemiddel mot skjørbuk. I boken «Overtroiske kure og folkemedicin i Norge» (1918) skriver forfatteren:

Skjørbuk var i det 18. århundre og langt opp i det 19. en meget utbredt sykdom i Norge. Det kan man slutte seg til av den mengden av legemidler som over alt ble brukt for å helbrede den. I Nordland brukte man kvannerot og kreklingbær, men især multer. Allerede Peder Claussøn omtaler skjørbuken i sin Norges beskrivelse fra 1632, og de midler som da var mest brukt, var karse (eriksgress, cochlearia) som man syltet ned i tønnevis av og spiste som kål mot skjørbuk. J. Rasmus forteller også i sin Norges beskrivelse fra 1715 at det er landets mest alminnelige sykdom, og at man særlig bruker karse og multer som man får fra Nordland. Blant andre planter som også folk bruker, er geiteklov, vortegress og bergknapp (sedum) som ble kokt i sur valle og drukket. (Lom). Likeså brukte man ryllik som man mente at virket blodrensende, samt bekkekarse. Hestehov var god mot usunne væsker i legemet, helst blandet i tobakk. (Gudbrandsdalen.) Fra Hallingdal nevnes tiriltunge, harefot, raggkolle, hvitkolle (trifolium), vann- og bekkekarse, Maria nøklebånd, kongslys, jernurt, tyttebær og trane- eller myrbær. (s. 40)

Hagenøkleblom

Blomsten ble også kalt «teblomme», nettopp fordi te trukket på nøkleblom skulle kurere så mangt. I «Mitt eget planteapotek» (1986) finnes en oppskrift mot hoste-te, som blant annet inneholder Maria nøklebånd:

Hoste-te, blanding:
30 g primularot (rot av Maria nøkleblom), finsnittet
20 g anisfrø
20 g fennikelfrø

2 teskjeer teblanding overhelles 1 kopp kokende vann og får trekke i 10 minutter før den siles. Teen søtes med honning og drikkes varm. (s. 43)

Den hellige Hildegard av Bingen. Kilde: Wikimedia Commons

Mot migrene og nervøs migrene, ble det anbefalt å trekke te på en håndfull av blomster, blader og spesielt rot. Den hellige Hildegard av Bingen anbefalte at man skulle innta nøkleblom mot melankoli:

Marianøkleblom er varm, og har hele sin grokraft fra solen. For vise urter får sin styrke først og fremst fra solen, andre fra månen og enda andre både fra sol og måne. Men denne urten mottar sine krefter først og fremst fra solens kraft. Derfor undertrykker den melankolien i menneskene. For melankolien gjør nemlig menneskene triste og urolige i sin oppførsel, og lar dem ytre seg i ord mot Gud når den stiger opp i dem.

 Dette ser luftåndene, og de iler til og kan bringe mennesket til vanvidd med sine overtalelser. Derfor skal et slikt menneske legge denne urten på kroppen, og på sitt hjerte, slik at det blir varmt av det, og luftåndene som plager ham og som ikke liker kreftene som denne planten har fått fra solen, vil slutte å plage ham.

Men også et menneske som blir så trykket av gale væsker i hodet at han til tider mister bevisstheten, han skal ta denne urten og legge den på hodet, etter først å ha barbert av seg håret, og så legge en forbinding over, og han skal legge den på samme måte på brystet, uten å fjerne den på tre dager, og han vil komme til seg selv igjen. Men den som plages i hele kroppen av lammelser, han skal legge denne urten i begeret sitt, slik at det får smak av den, og han skal drikke ofte, og han vil bli leget. (Physica 1–209, s 199 f)

FORFENGELIGHET OG LAMMELSER

«Forfengelighet». Gustave Léonard de Jonghe, 19. århundre. Kilde: Wikimedia Commons

Også mot hudlidelser skulle den lille gule blomsten gjøre underverker. Man ble simpelthen vakker om man smurte inn ansiktet med en salve av nøkleblom. I det minste kunne man vinne tilbake noe av sin fordums skjønnhet. Også fregner skulle det være mulig å bli kvitt, dersom det var ønskelig. Nicholas Culpeper skrev:

Byens damer er vel kjent med at salven eller tinkturen av blomsten tilfører skjønnhet eller i det minste gjenoppretter den når den er blitt borte. Blomstene hevdes å være mer effektfulle enn bladene, og røttene er til liten nytte. En salve laget av blomstene tar vekk flekker og rynker i huden, solbrenthet og fregner og fremmer skjønnheten. Den hjelper mot alle slags hodelidelser, fallesyke, lammelser, kramper, nervesmerter, og røttene lindrer smerter i rygg og blære. Bladene er gode mot sår og blomstene fjerner skjelving. Ettersom de styrker hjernen og nervene og lindrer lammelser, kalte grekerne blomsten Paralysio. Blomstene syltes eller konserveres, og en dose på størrelse med en muskatnøtt inntas hver morgen. Det er tilstrekkelig for innvortes sykdommer, men mot sår, flekker, rynker og solbrenthet tilvirkes en salve av bladene og svinefett.

Og William Turner skrev:

Vi finner at enkelt kvinner strør nøkleblomblomster i hvitvin og etter at det har trukket, vasker de ansiktet med væsken for å drive vekk rynker og for å gjøre dem vakre i menneskenes øyne fremfor Guds, som de ikke er redde for å forarge.

EN VELSMAKENDE STUING

Maria nøklebånd

Maria nøklebånd ble også spist som vanlig salat, helst tidlig før full blomstring og blandet med andre spiselige blader. Også som stuing var blomsten populær. I boken «Ugress er også mat» (1941), står det oppskrift på velsmakende og næringsrik nøklebåndsstuing:

Det er en behagelig følelse når våren kommer og en kan få en stuing av friskt grønt ved siden av maten. En lengter formelig efter det i vinterens løp. Bruk derfor vårens og sommerens planter til stuinger, enten en sort alene eller en blanding av forskjellige sorter. På den måte kan en får større variasjon og en kan ved å ta litt mere eller mindre av den ene eller annen sort finne frem til det som tiltaler ens smak best.

Saus til stuingen kan lages av melk, kraft av kjøtt, fisk poteter eller kraft av plantene alene. Plantene skal hakkes og så blandes i sausen og koke 2–3 minutter. Ved denne fremgangsmåte går minst mulig av vitaminene tapt.

Ifall en ikke har kraft eller melk til saus, kokes plantene i lite vann i 2 minutter, siles og kraften brukes til sausen. (s. 16)

VERN MOT ONDE MAKTER

Det var ikke kun nøkleblomens næringsstoffer som gjorde den til en liten, men mektig, plante. Folketroen sa også at den innehadde sterke overnaturlige krefter. For eksempel kunne man sy blomsten inn i hodeputen til barnet sitt, hvorpå avkommet ville være deg lojal resten av livet. Blader under dørmatta skulle holde uønskede gjester på avstand, og bar man en nøkleblom nær hjertet, ble man ikke gal. Det var også en utbredt tro at de første vårblomstene hadde spesielt sterke krefter, særlig når det gjaldt å holde ondskapen på armlengdes avstand. Nøkleblomen var mye i bruk mot lammelser og skjelvinger, for eksempel når folk var lammet etter slag. Og «slag» betød nettopp det – at man var blitt slått av onde krefter. Man kunne også bruke blomsten til å spå hvordan årets avling ville bli – jo flere blomster i blomsterstanden, dess bedre avling.

VIN, MJØD OG BRENNEVIN

Nøkleblomvintilvirking i Beatrix Potters utforming.

I Norge ble nok blomsten brukt mest som tilsetning i mjød, men i England var det utbredt å sette nøkleblomvin. Oppskriftene på nøkleblomvin er mange, og tyder på utstrakt bruk. Vinen skal ha hatt en spesielt god effekt på søvnløshet. Alexander Pope skrev i et brev at «I fremtiden vil jeg drukne alle edle tanker i nøkleblomvinens glemsel.» I Hartman’s Family Physitian (1696), kan man lese:

En annen metode for å tilvirke Nøkleblomvin:

Når du har kokt vann og sukker sammen, heller du den kokende væsken over maste nøkleblomblomster. Rør godt, og la blandingen stå i et tett lukket kar til det er nesten helt kaldt. Tilsett gjæren blandet med saften av sitroner, la det stå i to dager, og deretter presser du ut væsken så raskt som du makter, og heller den over på en tønne. La et lite hull stå åpent, for gjæringen. Når den er ferdig gjæret, tettes tønnen i en måned eller seks uker, deretter tappes vinen på flasker. Nøkleblomvin er svært hjertestyrkende, og et glass som inntas om kvelden bringer søvn og hvile …

Selv om det ikke er noen utbredt norsk tradisjon å sette vin på Maria nøklebånd, er det ingenting i veien for å prøve? Eller hva med å prøve denne nyere oppskriften på krydret brennevin, fra boken «Din egen dram» (1982):

Blomstene må ikke være gamle, men allikevel godt utsprungne når de tas. Hver enkelt blomst plukkes av uten at noe grønt følger med. De legges hel friske i et norgesglass eller et annet passende kar. Deretter slås 45 % sprit over inntil blomstene er helt dekket. Etter fire–fem døgn siles ekstrakten av og filtreres – gjerne gjennom et kaffefilter. Ingen skade skjer om man lar den stå og godgjøre seg noen måneder, men den kan også godt tas i bruk med én gang.

Utblandingsforholdet for denne ekstrakten får enhver ta stilling til etter egen smak. Den hører ikke med blant de aller sterkeste, men det er allikevel ingen grunn til å overdrive før man har lært den å kjenne. 1 del ekstrakt og 8 deler sprit kan være et passende utgangspunkt. Alkoholstyrken på det ferdige produktet bør ikke overstige 38 %. (s. 26)

Merk at Maria nøklebånd kan være giftig i store mengder, og undertegnede har absolutt ingen erfaring med bruk av blomsten til mat eller drikke!

Denne lille, gule blomsten har vært viktig i norsk tradisjon, både som næringsplante, vern mot onde krefter og spådomsblomst, men for de fleste av oss er den simpelthen et av førsommerens små, vakre mirakler. Med nøkleblomen kommer våren!

SOMMERVISE (Vilhelm Krag)
Nei da, for et søndagsvær!
Solskinn både fjern og nær,
Fine, unge bjørketrær
i den lyse sommer.
Epleblomst i snehvit fonn –
og Marias nøklebånd
over bakken flommer.

Hanen med sitt røde skjegg
og med sporen spent ved legg
spanker bortved låvevegg
viktig om og galer.
Men på taket av sitt hus
ligger vesle kattepus,
drømmer søtt om vevre mus,
så i søvn den maler.

Ise

---

Kilder:

«Overtroiske kure og folkemedicin i Norge», N.A. Quisling, H. Aschehoug & Co, Oslo 1918
«Mitt eget planteapotek», Apoteker M. Pahlow, norsk utgave ved Else R. Wiborg, Kolibri forlag, Oslo, 1986
«Ugress er også mat», Thora Grahl-Nielsen og Astrid Karlsen, John Griegs forlag, Bergen 1941
«Family Physitian», George Hartman, 1696
«Norsk folkemedisin. Kloke koner, urtekurer og magi.», Per Holck, J.W. Cappelens forlag AS, 1996
«Folkemedisin og lærd medisin», Olav Bø, Det norske samlaget, Oslo, 1972
«Elskov og overtro», I. Reichborn Kjennerud, Universitetsforlaget AS, 1985
«Hildegard av Bingens urtehage», Randi Gunderson Genz, Pax Forlag A/S, Oslo, 1998
«Norske trollformler og magiske ritualer», Ronald Grambo, Universitetsforlaget, 1979
«William Shakespeare, Vårt lille liv, Dikt og dramatiske fragmenter i utvalg, i gjendikting av André Bjerke», i kommisjon hos H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo, 1964
«Den store dikt- og regleboka I», Redaktører Turid Opsahl, Ellen Seip Stubbe og Jo Tenfjord, Bokklubbens barn, 1999

Tunnelen

av Iselin Røsjø Evensen

(Opprinnelig skrevet for «Tronsmo 40 år» jubileumsboks, 2012.)

 

---

Den sommeren var det bare Emilie som stod i huet på meg. Hun var nesten et år eldre enn meg, snart atten, og helt vill. Du rakk ikke å tenke deg om med Emilie, du løp bare etter.

Dessverre var det ikke bare jeg som prøvde å komme borti puppen hennes ved et uhell eller grep enhver sjanse til å stryke vekk et blondt hårstrå på avveie. De andre gutta var like oppslukt av henne som jeg, og jeg hadde ikke en sjanse. Jeg var lavest og selvtilliten var enda lavere. Martin hadde fått litt tunge og Fredrik påstod at han hadde leid da han fulgte henne hjem, men bortsett fra det var hun sørgelig uoppnåelig. Det var visst en fyr hun hadde vært sammen med en stund, men han kjente vi ikke. Han var sikkert en skikkelig dust med svær pikk, det var vi enige om.

Emilies foreldre var nesten aldri hjemme, noe som virka fantastisk voksent på oss. Hun var aleine hjemme mens mora og faren hennes reiste, og styrte livet som hun ville mens vi andre ruget hjemme i kjellerstuene og gutterommene og misunte Emilie hennes frie og uregulerte liv. Hun hadde stadig fester, og det var nesten alltid bare gutter. Emilie likte ikke jenter noe særlig, så det var aldri mer enn et par–tre av dem på festene, hvilket ikke gjorde livet enklere for oss horny gutta.

Martin, Fredrik og jeg tilhørte den innerste kretsen. Det var vi som ble trukket med i Emilies halsbrekkende prosjekter. En gang ble vi nesten bøsta for butikktjuveri da vi hadde stappa genserne fulle av tegneserier på 7-eleven, men Emilie greide på mirakuløst vis å snakke oss ut av det da onkel kom. Vi stod to skritt bak og dirra mens Emilie drilla de to unge sivilsnutene med utringningen sin, og før vi visste ordet av det, var vi ute. Riktignok uten tegneserier, men dog.

Vi var ikke helt sikre på at Emilie faktisk hadde gjort alt det hun påstod hun hadde gjort, men instinktet sa at historiene antakelig holdt vann. Hun tægga og hekta bak bussen og stjælte ting og sneik seg inn på utesteder og drakk rein sprit. Hun brøyt seg inn på Frognerbadet om natta og på Folkemuseet etter stengetid, og en gang greide hun å komme seg inn på Munch-museet. Hun tok med seg vin og mat fra kafeen, men lot kunsten henge. Hun var mye drøyere enn noen av oss gutta, og vi halset etter henne i et vanvittig tempo. Det var alltid et snev av håp om å komme nærmere hvis jeg ikke stoppa for å tenke.

I juli den sommeren spurte Emilie nok en gang om vi var hypp på å være med på noe kult. Det var retorisk, hun visste at vi nappa. Vi nappa alltid, uansett hva slags avsindig prosjekt hun hadde på blokka. Det var bare to av ti ganger hun ba oss om å bli med, så de gangene hun faktisk gjorde det var det ikke alltid riktig hue jeg tenkte med. Jeg var pinglete og feig, men jeg kunne ikke ta sjansen på at en av de andre kanskje skåra den ene gangen jeg ikke ble med. De andre fulgte vel samme ubehjelpelige logikk.

– Hva skal vi, da? spurte Martin. Han satt i den kjipe, harde sovesofaen hennes og stivet den svarte hanekammen med såpe. Han hadde nesten fått den til å stå, men den vippa fremdeles litt i tuppen.

– Det er en overraskelse, sa Emilie og skrudde av anlegget midt i Too Drunk to Fuck.

– Døh! sa Fredrik. – Du kan ikke skru av midt i låta! Det er en regel! Brillene hans vippet alltid på den lille nesa når han hisset seg opp. Det hjalp ikke hvor mye han skinna seg og jåla seg til med nagler og lenker. Han så like fullt ut som en barneskolelærer.

– Ro deg ned, du ’a. Det er en drittlåt uansett, sa Emilie.

– Hæ?! Drittlåt? Fredrik dro huet vantro bakover og fikk tilløp til dobbelthake.

– Drittlåt, gjentok Emilie. – Hvem er det liksom som blir for full til å pule?

– Vi må stikke nå, fortsatte hun. – Lett på ræva.

Klokka var to på natta, og vi var allerede ganske tilsjaska på Kir som Martin hadde stjælt av foreldrene sine.

– Kan vi ikke bare sitte her og drekke litt? spurte jeg. Martin og Fredrik ble litt mer gira av kriminelle overraskelser enn jeg. Det frista mer å sitte her og se på Emilie med Kir-briller enn å kanskje måtte løpe fra snuten. Igjen.

– Nei.

Kompromissløse Emilie. Hun så på oss med avmålt blikk. Venta.

– Nei, ok. Men du kan vel si hvor vi skal? Jeg prøvde å gi henne det litt bedende, brune valpeblikket som funka på mora mi.

– Nei. Hun stakk foten ut foran Fredrik. – Gidder du å knyte lissa mi?

– Greit, sa Fredrik og knyttet lydig lissa.

– Da stikker vi.

Emilie hadde holdt på med ett eller annet de siste ukene. Oftere og oftere sa hun at hun ikke kunne når vi var hypp på å henge. Jeg mistenkte at hun hadde funnet seg noen andre å henge med, men hun påstod at det ikke var tilfelle. Det hjalp lite på klumpen i magan. Vi sykla nedover fra Briskeby mot Slottsparken. Oslo vest er på sitt vennligste midt på natta om sommeren. Nesten ikke folk, stille, varmt og bare ditt. Der inne sover de skikkelige menneskene, mens du er ute og lager kvalm.

Full fart nedover gjennom Slottsparken, Emilie foran og vi bak. Jeg var bakerst. Tråkka som en gærning, men ble likevel hengende bakerst. De andre suste nedover grusen foran slottet og så ut som de eide verden, men jeg var redd for å tryne.

Kilde: Wikimedia Commons/ © 2005, 2006, 2007 by Bjørn Erik Pedersen

Ned bakken og bort til Tullinløkka, og nå begynte jeg å bli skikkelig redd. Nasjonalgalleriet, tenkte jeg. Vi skal sikkert bryte oss inn på Nasjonalgalleriet og bøffe noe. Det er jeg så jævlig lite hypp på. Alarmen kommer sikkert til å gå, og så kommer snuten og mamma og pappa, nei fy faen, det er jeg så jævlig lite hypp på.

Men Emilie svingte av. I krysset Kristian Augusts gate og Universitetsgata lente hun sykkelen inntil husveggen og signaliserte at vi skulle gjøre det samme. Ingen av oss sa noe. Hun hadde ikke bedt oss om å være stille, men de tause kommandoene ga oss tydelig beskjed om at fra nå av gjaldt det å holde kjeft.

Fredrik retta på brillene og kikka seg spørrende rundt. Martin og jeg så på hverandre og trakk på skuldra. Så begynte Emilie å gå nedover gata. Hun låste opp en port, og ingen av oss ante hvor
hun hadde nøkkelen fra. Kanskje en av foreldrene hennes jobba her? Kanskje hun var dritforbanna på faren sin og vi skulle herpe jobben hans? Det hadde Thomas i 3F gjort, men han ble bøsta. Det var jeg heller ikke spesielt hypp på. Fett nok med prosjekter, men ikke herping. Plutselig begynte jeg å tenke på den boka Hærværk, som jeg syntes var ganske kul, men som Emilie syntes var ganske døll.

Emilie vinka oss inn porten og vi gikk lydig gjennom. Hun leda oss deretter inn i et kontorlokale i første etasje, og da var jeg sikker på at det var jobben til faren hennes og at nå skulle vi sikkert tægge overalt og drite i hjørnene og sånt som Thomas i 3F hadde gjort. Emilie fortsatte tvers gjennom det mørklagte lokalet, gled mellom kontorpultene til et vindu helt i den andre enden. Det åpna hun, krøp ut, slapp seg ned på bakken og stod og vinka på oss der nede i bakgården. Vi stod i vinduet som de tre dustene vi var og kikka ned på henne. Fredrik slo ut med armene og rista på huet, Hva faen er det vi skal?!, men Emilie snudde ryggen til.

Greit, tenkte jeg. Da skal vi iallfall ikke drite i hjørnene og tægge. Jeg er med.

Vi presset oss ut av vinduet, og denne gangen var jeg faktisk først. Jeg slapp meg ned, snudde meg mot de to andre gutta og gliste før jeg småløp etter Emilie.

Hun hadde allerede kryssa bakgården og stod og løftet på noen banankasser som stod stabla inntil en husvegg. Da jeg kom fram til henne, stod det bare et par kasser igjen, og jeg løfta dem vekk for henne.

Emilie slo ut med hånda, Voila!, mot et høl i bakken. Jeg kikka uforstående på henne, og da Fredrik og Martin kom bort, så de like forvirra ut som jeg.

– Det er en tunnel! hviska Emilie triumferende! – Og jeg har gravd den sjæl!

Martin kikka vantro på henne. – Kødder du, eller? Emilie rista på huet. – Men hva er vitsen?! Hvor fører den hen?

Emilie la huet på skakke, snurpa munnen som en gympose og sendte ham et av sine mest hånlige blikk. Neseborene hennes utvida seg litt. For en dust du er.

Deretter satte hun seg ned på kne, stakk huet ned i hølet og begynte å åle seg ned i mørket.

Der stod vi og så Emilie forsvinne ned i bakgårdshølet. Da det bare var sålene av conversene igjen, begynte vi å skjønne at hun mente alvor. Hun skulle ha oss ned i det hølet. – Faen, hviska Martin, – hva er det hun driver med? Han rista på huet igjen. Men jeg, som fremdeles var letta over at jeg ikke kom til å bli tatt av snuten i Nasjonalgalleriet eller tvunget til å drite i hjørner, tenkte at dette kan jeg faktisk greie. Jeg kan godt være med å krype i høl. Det er ikke farlig.

Jeg satte meg ned, stakk huet ned i hølet og begynte å krype etter Emilie. La dem stå igjen der, tenkte jeg. Nå er det jeg som er kulest.

Det var litt lys til å begynne med, men snart var det mørkt som i en sekk der nede i hølet. Jeg hørte lyder både foran og bak meg, men kunne ikke se en dritt. Emilie hadde gravd tunnelen etter sine egne mål, og det var så vidt plass til å krype. Jeg prøvde å puste gjennom munnen for å slippe den tunge, våte eimen av gammal jord. For hver gang jeg albuet meg litt videre, raste det ting ned på meg, og jeg begynte å lure på hvor trygt dette egentlig var? Hva om alt raste sammen? Det var tross alt bare et langt høl, ikke en ordentlig tunnel. Jeg har ikke klaus, jeg er komfortabel med heiser og små, lukka rom, men selv jeg kjente et snev av panikk ved tanken på at jeg var fanga midt mellom Emilie og gutta i et høl under bakken som kunne rase når som helst.

Kutt ut. Det går fint. Det raser ikke. Emilie veit hva hun driver med. Jeg famlet meg videre og tenkte at jeg var en feit meitemark i olajakke. Hvis tunnelen raser og jeg blir delt i to, kan det hende at jeg fortsetter å leve som to stykk Lars i stedet for én, tenkte jeg og lo høyt. Jeg ble skremt av min egen lyd og hørte et Hysj! et stykke foran meg.

Hølet gikk nedover i begynnelsen, men nå virka det som det fortsatte rett framover. Det var bra at jeg ikke var stort feitere enn Emilie, for det var ikke mer enn akkurat nok plass til at jeg kunne presse meg fram. Jeg hadde mange kule buttons på jakka og begynte å bekymre meg for at de skulle bli røska av, men jeg greide ikke å ta dem av nå. Jeg var glad jeg ikke hadde dreads mer, de hadde sikkert hengt seg fast. Martin og Fredrik var en god del høyere enn meg, men jeg kunne høre dem bak meg fortsatt, så de var vel for ikke feite de heller. Men jeg hørte en av dem gispe litt for seg selv. Begynner vel å få litt klaus, tenkte jeg skadefro, de er ikke like gode meitemarker som jeg.

Det krasla foran meg og en smal stripe av lys der framme avslørte at vi nok begynte å nærme oss enden av hølet. I alt det mørke, var det noe hvitt der framme. Det var ikke bare et høl hun hadde lurt oss ned i, det var faktisk en tunnel.

Emilie tente en lommelykt, og jeg ble litt forbanna for at hun ikke hadde gjort det før. Hvorfor må hun alltid være så kjip? Lyset flakka rundt der foran, og jeg skjønte at Emilie holdt på med ett eller annet. Plutselig kom det mer lys, det måtte være slutten på tunnelen, og jeg stoppa midt i en åling. I det svake lyset utenfra så jeg Emilie krype ut av tunnelen. Jeg venta litt, lytta og lurte på hvor hun nå befant seg. Plutselig ble lommelykta stukket inn i tunnelen og lyskjeglen traff meg midt i fleisen. – Kommer dere, eller?! Jeg hørte henne, men jeg
så ikke hånd for meg.

– Drit i den lommelykta! Jeg blir jo helt blenda! sa jeg litt mer forbanna enn jeg hadde tenkt

– Å, sorry. Lykta forsvant og etter noen sekunder kunne jeg begynne å orientere meg etter lyset i enden av tunnelen. Da jeg nådde fram, så jeg at det var en diger hylle hun hadde skjøvet til side, og under meg stod hun og stirra opp på meg med forventningsfulle blå øyne. Hun er så jævlig fin! Selv med det lyse, myke håret fullt av jord og møkk i fjeset.

Det var nesten halvannen meter ned til gulvet hun stod på, og der hang jeg med huet først ut av tunnelen. – Åssen skal jeg komme meg ut?! hviska jeg engstelig.

– Ål deg ut og hold igjen med føttene, så får du henda i gølvet! Emilie strålte. Ja, selvfølgelig. Det var jo ingen sak å henge etter beina og så komme seg helskinna ned. Jeg sukka, men skjønte samtidig at det ikke var noen annen måte å gjøre det på. Ikke kunne jeg reise meg, ikke kunne jeg snu meg. Så jeg ålte meg ut, prøvde å få feste med føttene da jeg skulle slippe meg ned, og gikk rett på trynet.

Mitt møte med linoleumen var et stykke fra lydløst, og Emilie ble lynforbanna. – Faen da, Lars! Du er så jævlig klønete! Ikke spor av omsorg for meg, som lå der med verkende nese og dunkende hake. Jeg satte meg opp og så surt på henne. Hun tøyde det rimelig langt.

Mens jeg slikket mine sår og forsiktig prøvde å sjekke om jeg kom til å få boksernese, greide både Martin og Fredrik og slippe seg ned uten å knuse trynet. Men Martins prydelige hanekam var nå blitt til en slapp og skitten hentesveis, og Fredrik var helt grønn i trynet etter tunnelkrypingen.

Vi satt i en kjeller omgitt av hyller fulle av bøker. Midt i rommet stod det en masse tegneserier i hyllene. Først hadde jeg trodd at det var noens kjeller vi hadde brutt oss inn i, men nå skjønte jeg at det måtte være en butikk. Lokalet var noen få meter fra ende til ende, helt til venstre for meg stod det en disk med et kassaapparat og rett over oss gikk det en trapp.

– Hvor faen er det vi er?! hviska Fredrik med den lille pusten han hadde gjenvunnet. Han holdt fremdeles en knyttneve til brystet, som en gammal kæll med hjerteproblemer.

– Tronsmo! svarte Emilie i en tone som lød som Paradis!

– Hæ? Jeg prøvde å børste av meg det verste av jorda.

– Tronsmo! sa Emilie igjen, litt mer spørrende denne gangen.

– Hva er Trossmo? Martin prøvde fortvilet å få skikk på hentesveisen.

– Veit dere ingenting, eller?! Emilie hviska fortsatt, men litt høyere nå. – Er det sant?! Veit dere ikke hva Tronsmo er? Tapere, ass.

Hun rista på huet og skjøv hylla tilbake foran tunnelåpningen. – Det er bare den kuleste tegneseriesjappa, da! Har dere aldri vært her??

Vi rista mutt på huet. Vi hadde ikke vært der, hadde ikke hørt om det, og følte oss bare skitne og teite. Emilie hadde den effekten på folk.

– Hva skal vi gjøre her? spurte jeg da hun stod med ryggen til. Det føltes tryggere når hun ikke så deg i øya. – Skal vi stjæle tegneserier? Jeg hadde så vidt områdd meg, og så at rett foran meg stod det en masse Tintin-album og Asterix.

– Hallo! Emilie skulte på meg så jeg krympa meg. – Du bøffer ikke på Tronsmo. Det er bare ikke greit! Hvis du skal stjæle, så får du gå på Rimi eller noe. Ikke Tronsmo.

– Ok, greit. Ro deg ned. Emilie ga meg fingern.

– Jeg har gravd tunnelen sånn at jeg kan stikke ned her om natta og lese tegneserier, ikke bøffe dem. Det er utrolig digg å komme hit når det er helt tomt, og bare sitte her med verdens feteste tegneserier. Fredrik, kom hit. Hun vinka med seg Fredrik bort til en hylle. Martin og jeg ble stående, tenkte at så lenge hun var opptatt av Fredrik, gikk vi fri for syrlighetene. De gikk bort til veggen vis à vis oss, og Emilie fant fram et album til Fredrik. De ble stående med hodene tett inntil hverandre og lese og fnise. Snart begynte Fredriks fnising å gli over i en litt dypere hø-hø-hø, og deretter over i full grisevitslatter. Her var det noe sexgreier på gang som vi ikke fikk ta del i, og jeg ble dritirritert over Fredriks dustelatter.

– Sjekk her ’a, gutter! utbrøt han og tok med seg albumet bort til oss. Emilie ble stående igjen og glise. – Dette er bare så jævlig drøyt, ass! Analgreier, vøtt! Vi stirra vantro ned på de i overkant detaljerte tegningene og kjente skamrødmen bre seg i kinnene. Emilie gliste enda bredere.

– Det er utrolig mye sært her, sa hun. – Alle de verste pornogreiene er på dansk.

– Kan du lese dansk? spurte Fredrik imponert.

Emilie fnøs. – Døh, det er jo som å lese norsk, da. Bortsett fra griseordene, de brukte jeg litt tid på. Bolle, fisse, kneppe, jokke i spinaten …

Jeg kjente det kribla litt overalt. Og den svarte Levisen var altfor trang til at kribling var greit. Men tanken på Emilie som tolka danske griseord skjøv alle andre tanker ut av huet.

Det var da vi hørte skritt over oss. Emilie fór sammen.

– Hysj! Hun sneik seg inn i hjørnet der vi var kommet inn  gjennom tunnelen, og vi sneik oss etter. Der ble vi sittende under trappa og lytte. Stadig skritt.

– Faen, det er folk der oppe! Emilie virka ikke redd, men hun var definitivt ikke like tøff i trynet som vanlig. – Jeg tror det er flere. Vi nikka og stirra avventende på henne for å få en plan. Jeg hadde allerede begynt å legge planer for hvordan jeg skulle få lagt skylda på henne for å slippe unna represalier sjæl, og hadde allerede begynt å få dårlig samvittighet for at jeg var så lav. For en drittfyr jeg er.

Vi trengte oss inntil veggen og jeg skulle inderlig ønske at vi hadde hatt åndsnærværelse nok til å komme oss inn i tunnelen igjen, men nå var det for seint. Skrittene kom ned trappa, nådde kjelleren og en mann gikk tvers gjennom lokalet med ryggen til oss. Hadde han snudd seg, ville han sett fire skitne forskremte tenåringer fulle av jord sitte forhutlet i hjørnet. Men han snudde seg ikke. Han forsvant inn en døråpning mellom disken med kassaapparatet og hyllene og ble borte.

– Han skal sikkert bare hente noe på lageret! hviska Emilie. – Det er der inne! Vi nikka samtykkende, som om vi visste alt om lageret der inne.

Noen minutter senere kom han ut igjen med en kartong vin. Han var en ganske rund mann med kort, lyst hår og runde briller. Han så nesten mer ut som en forvokst gutt enn en voksen mann. Denne gangen hadde vi enda mer flaks. Mens han gikk, tok han av seg brillene og tørket dem på den kortermede, rutete skjorta som strammet litt over magen. Det var nærmest et under at han ikke oppdaga oss, men antakelig var det brillene som redda oss.

Først da mannens skritt var forsvunnet opp trappa igjen, våget vi å puste ut.

– Satan, det var nære på! Nå var Emilie sitt gamle jeg igjen. Adrenalinet gjorde henne rødflamma i kinnene, og hun lyste innenfra som om hun hadde helt i seg sprit.

– Jeg tror det er ganske mye folk, sa Martin. – Hva er det der oppe?

– Bokhandel. Bøker oppe og tegneserier nede. Det er masse sære bøker, masse homogreier. Og kunst.

– Homokunst? Fredrik så ut som han holdt på å brekke seg.

– Gi deg, du er så jævlig homofob! Martin sukket. – Du veit hva de sier om skikkelig homofobe folk …?

– Kjeften. Jeg er vel for faen ikke homo. Prøv å tenke med hjernen for en gangs skyld, din dritt.

– Hysj! Jeg var livredd for at noen skulle oppdage oss. Livredd for at vi var fanga i en kinky bule og at det kanskje var folk der oppe som kunne finne på å gjøre unevnelige ting med oss. Analtegneserier og homobøker, hva var det Emilie dreiv på med?

– Herregud, ass! hveste Emilie. – Dere er så jævlig små i huet. Det er bøker, ikke porno.

– Hva med de tegneseriene, da? Fredrik pekte bort på hylla med de danske nakenseriene. – Er liksom ikke det porno?

Emilie gadd ikke å svare. Hun reiste seg og gikk bort til trappa. – Jeg lurer på om de har fest der oppe eller noe. Hun strakte seg på tå for å lytte oppover trappa, og fra der jeg satt, kunne jeg kikke oppunder genseren hennes. Hun hadde BH på, men puppene var iallfall like store som jeg trodde, og det var ikke vatt i den BH-en heller. Bare sort blonde. Jeg vred meg, vred meg litt mer og prøvde å finne en stilling som var til å holde ut der jeg satt i Levisene mine.

– Jeg sjekker.

Og dermed forsvant hun oppover trappa.

Vi glodde på hverandre. Martin så ut som en tynn gammal mann med den falne sveisen og munnen på vidt gap. Fredrik hadde jord i det runde, fregnete fjeset og så ganske dust ut. Og jeg? Jeg gispa høyt og slo hånda for munnen, som ei jente.

Der satt vi da, rådville og forlatt som tre kattunger. Ingen av oss rørte oss en millimeter før Emilie endelig kom glidende ned trappa igjen, lydløs som kattemor.

– Det er party der oppe! Skikkelig! Masse gæmliser som drikker vin og greier, og jeg tror de leser for hverandre til og med. Skikkelig arty-farty-opplegg. Kom og se! Så forsvant hun opp igjen.

Jeg rista energisk på huet. Ikke faen om jeg skulle opp der og by meg fram for en gjeng med gamle grisete homoer som leste porno for hverandre. Ikke faen.

Men Fredrik og Martin spratt opp og sneik seg etter Emilie opp den trange, hvite tretrappa. De kom ikke tilbake.

Jeg trodde jeg skulle føle meg tryggere nede, men det føltes snart verre å sitte der aleine enn å være sammen i fare oppe. Jeg vurderte å skyve hylla til side igjen og flykte ut gjennom tunnelen, men jeg turte ikke det heller.

Til slutt holdt jeg det ikke ut lenger, orka ikke å sitte der og være redd mer. Skulle jeg bli bøsta, ville jeg iallfall være sammen med de andre. Om ikke annet for å ha noen å skylde på.

Jeg krøp på alle fire opp trappa som snirkla seg oppover. Øverst var det bare en vegg, og jeg ante ikke hva som kunne lure rundt hjørnet. Da jeg var kommet helt opp, la jeg meg på magen og prøvde å stikke huet fram for å se.

Det var bare hyller. Hylle på hylle med bøker, og jeg kunne ikke se noe homogreier fra der jeg lå iallfall. Det så ut som det bare var vanlige bøker.

Emilie, Fredrik og Martin hadde sneket seg bak en lang hylle, og stod helt i den andre enden av det store rommet. De kikka ut ved kanten av hylla og gliste. Det var åpenbart at de hadde bedre utsikt enn jeg, der jeg lå og stirra inn i en flokk med hybelbøfler. Martin hadde fått tak i en vinkartong og sprøyta vin rett i gapet.

– Pst! prøvde jeg, men de hørte meg ikke. – Pst!! prøvde jeg litt høyere denne gangen, men de reagerte ikke denne gangen heller. Det føltes teit å si pst, det er jo ingen som gjør det i virkeligheten, men jeg kom ikke på noe bedre. Jeg kunne høre andre stemmer og musikk, og skjønte at jeg ikke greide å overdøve de andre med psting.

Så fikk jeg bare ta mot til meg, selv om jeg ikke ante hvor jeg skulle ta det fra. Jeg stabla meg på skjelvende bein (buksa var mer enn stor nok nå), og lista meg så lydløst jeg kunne bort til de andre. Først da jeg var kommet nesten til enden av hylla, la de merke til meg. Emilie la pekefingeren over munnen og vinka meg til seg. Jeg klemte meg inntil henne, sikkert nærmere enn strengt tatt nødvendig, og kikka rundt hylla i den retningen hun pekte.

I den andre enden av lokalet var det et stort utstillingsvindu mot gata. Jeg skjønte nå at jeg måtte ha gått forbi denne butikken mange ganger. Trikkeholdeplassen måtte være nesten rett utafor her og jeg husket å ha sett bøkene i vinduet. Men nå var det ikke bøker i utstillingsvinduet. Nå satt det en gjeng med voksne menn der og holdt på med et eller annet. Fra min plass kunne jeg ikke se hvor mange de var og hva de holdt på med, men i det ene hjørnet satt det iallfall en skikkelig tynn kar med bollesveis og et stort ark foran seg. Inne på gulvet stod det enda flere menn, ganske gamle, sikkert over tretti, og en og annen dame. Det var kjip jazz på anlegget, og mannen vi hadde sett i kjelleren, stod med en bok i hånda og leste høyt. Jazzen var for høy til at jeg kunne høre ham, men det var åpenbart morsomt, for de andre begynte å le og klappe. Han slo igjen boka med én hånd og klappet den mot den struttende magen. Det var et lite smil der, men han så mest flau ut.

– Ett til! ropte en av damene. Hun hadde på seg en skikkelig trang, rød kjole, enda hun sikkert var like gammel som mora mi.

Men mora mi hadde ikke sånne pupper. Digre pupper som spratt opp og ned mens hun ropte og klappet. – Kom igjen!

Mannen fra kjelleren rista forsiktig på huet, men han åpna likevel boka og leste. I begynnelsen var stemmen hans like lav, og jeg fikk bare med meg ett og annet ord. Det var kulere å se på de folka som satt i vinduet. Den skikkelig tynne fyren holdt plutselig opp arket sitt, og jeg så at han hadde tegna en slags tegneserie. Det var for langt unna til at jeg kunne se alt, men jeg så iallfall at en av tegningene var av en fyr med en diger ståpikk. Faen, for noen folk. Hvorfor sitter de i butikkvinduet og tegner folk med ståpikk?! Jeg snudde meg mot Martin og rynka hele fjeset. Hva er detta?

Martin bare gliste, og Fredrik så ut som han holdt på å pisse på seg av latter. Emilies blikk var kjølig og vurderende, men jeg så at hun også holdt på å begynne å le, selv om hun prøvde å se uaffisert ut. Hun tok vinkartongen fra Martin og stappa tuten i munnen.

Og i samme øyeblikk hevet mannen med brillene stemmen:

– … ikke en eneste av dere her i rommet som hadde kjent igjen kjærligheta om hun så hadde sagt hei og pult dere i ræva …

Greit, tenkte jeg. That’s it. Jeg gidder faen ikke å stå her og vente på at pervoene skal oppdage meg. Jeg nappa Martin i ermet og så på ham med det mest megetsigende blikket jeg kunne få til, pekte mot trappa. Martin rista på huet og så på meg som om jeg hadde mista det helt. Fredrik stod nå helt tvekroka og var peonrød i trynet av innestengt latter, og Emilie lot som hun prøvde å høre og ignorerte meg fullstendig. Jeg lente meg helt inntil Martins øre og hviska så høyt jeg turte: – Kan vi pliiis stikke nå, eller? Jeg synes ikke detta er så jævlig kult! Martin rykka huet til seg, gned seg irritert i øret, som om jeg liksom hadde hviska så høyt og rista på huet igjen. Han lukket øya og vifta mot trappa. Bare stikk du, det driter vel jeg i.

Så var det bare å bli stående. Jeg kunne ikke være så feig at jeg stakk aleine. Sånn er verdens regler. Hvis ikke de andre er feige, er ikke du det heller. Vet du at feig egentlig betyr «den som skal dø», Lars? hadde mormor en gang sagt. Takk for at jeg huska det akkurat nå, tenkte jeg.

Jeg ga opp. Tusla bort til hjørnet av hylla igjen, og kikka på gæmlisene. I vinduet ble det holdt opp enda en tegning, og denne gangen kunne jeg ikke se noen pikk. Det så ut som noen store hoder, men det var umulig å tyde på så lang avstand. Det var midt på natta, men utenfor butikkvinduet stod det fulle folk som pekte og lo av dem som satt og tegna. De syntes åpenbart det var morsommere enn jeg.

Den kjipe jazzen gikk over i kjip pling-plong, og en dame i et telt av en lilla kjole og tynt tjafsehår begynte å danse for seg selv, rugga henført fram og tilbake som ei full høne. En av de andre gæmlisene hadde satt seg ned i et hjørne og duppet av litt. Han så ut som en uteligger. De store, grå krøllene duvet for hvert åndedrett og han prusta ned i det skittengrå skjegget. En av tegnerne i vinduet la fra seg tegnesakene og gikk bort til den sovende fyren. Det vil si: han lista seg bort, og da han var kommet helt fram, lente han seg inntil øret på bomsen og skreik «GERONIMO!» Det grå huet rykket opp og fyren stirra villt rundt seg, til de andres store fornøyelse.

– Fy faen! brølte han. – Fy for satan! Kulturelite?! Dere er faen ikke kulturelite, dere er bare ræl! Jævla drittfolk. Dere veit ikke en dritt om litteratur. Dere veit ikke en dritt om noen ting! Og dere veit væffal ikke en dritt om meg!

Så reiste han seg ustøtt og sjanglet rasende mot døra. Han røska den opp og strente ut.

Det ble stille i rommet, bortsett fra en skjærende jazztrompet som hvinte i en vond E. Alle stirra på døra som villmannen var forsvunnet ut av. Et halvt minutt kanskje, så begynte de å le, først kjellermannen, deretter de himmelfalne mennene i utstillingsvinduet, og snart brølte hele rommet av latter.

– Dere veit ikke en dritt om meg! hermet dama i rød kjole, og folk gned seg i øya og hoja. – Hæhæhæhæ.

Mens de andre lo, hadde en liten, spinkel dame i brun buksedress gått og satt seg på en stol. Hun venta til latteren la seg, og så begynte hun å grine. Fra mitt sted bak hylla så det nesten ut som hun hadde venta på tur. Hun hylte og jamra seg og skreik noe om at det er jo ikke så jævlig lett heller da! Jeg vil jo bare bli elsket! En høy, småfeit fyr satte seg ned ved føttene hennes og grep begge hendene hennes. Hun gråt mot skuldra på den utvaska, svarte T-skjorta hans, og han trøsta. Jeg kunne ikke høre ham, men det virka visst, for noen knappe minutter
seinere spratt hun opp igjen, like blid, og lot fyren sitte igjen på gulvet.

Vi så vantro på hverandre. Jeg hadde aldri sett voksne folk oppføre seg sånn. De var jo helt drita.

Mannen som hadde trøsta den brunkledde, gikk bort til den rødkledde i stedet. Han la armen om livet hennes og svingte henne rundt til pling-plongen, som ikke var mulig å danse til, ikke med all verdens velvilje. Hun lo, og han plasserte en diger neve på den ene puppen hennes og klemte til. – Er dette irriterende? ropte han, og hun lo enda mer.

Nå var det nok for meg. Rasjonelt skjønte jeg at disse fulle tullingene ikke var farlige, men jeg følte meg ikke tryggere av den grunn.

Jeg sneik meg ned i kjelleren igjen, prøvde å signalisere til de andre at de også skulle komme, men de rista på huet. Greit, tenkte jeg. La dem stå der. Jeg gidder ikke mer.

Det virka ikke smart å begi seg inn i tunnelen aleine, og i stedet plukka jeg ut en bunke med tegneserier, og satte meg i et hjørne. Det føltes som jeg satt der i flere timer, og jeg bladde mer enn jeg leste. Kikka på tegningene og drømte om å kunne tegne monstre som steg opp av jorda og vakre damer i ankelsokker og trange kjoler og ensomme gutter som leste tegneserier. Jeg så meg selv i fugleperspektiv, så den ensomme gutten som leste tegneserier om ensomme gutter som tegner tegneserier, og jeg tenkte at detta kan jeg kanskje gjøre? Jeg kan tegne dette her.

Det klirret i døra der oppe, og jeg hørte noen rope:

– Ærede kultureliteræl, jeg er tilbake og jeg eeeelsker dere! Fram med spriten! Vi var vel en sju åtte flasker, og jeg og ’n Willem Tell og Keisern og Dokka med snabern og visst etpar kvinnfolk tel!

Jeg satt med øra på stilk, holdt pusten og venta at det skulle smelle igjen. Men ovenfra kom det ikke en lyd. Det tok ti sekunder, tjue, jeg holdt pusten. Så buldret en av damene: – Og festen var stilig og verdig, te Keisern blei søkka full og reiste sig op for å tale og prata en skuledonk tull!

Og dermed brakte latteren løs igjen. Hikstende brøl og klirring i glass og lyder fra langt nedi magan på drita gæmliser. – JA!! hylte villmannen. – Du redda vel flaska, Kal?

Jeg husker ikke lenger hvor lenge jeg satt der aleine i en haug med tegneserier. Jeg satt der og leste mens fyllebrølene og frijazzen strømmet nedover trappa, og antakelig må jeg ha funnet en slags ro. Jeg holdt på med en sær tegneserie om Munch da Fredrik kom snikende ned trappa. Han så gira ut, og befant seg på et helt annet sted enn jeg. De hadde vel hylt i seg hele kartongen med vin.

– Nå begynte de å kline der oppe! hviska Fredrik begeistra.

– De er så jævlig ugly, ass. Gamle og feite og stapper tunga langt nedi gapet på hverandre. Blærk.

Han gliste. Jeg prøvde å smile tilbake, men jeg var så dritlei av hele opplegget og utslitt av angsten for å bli oppdaga. Det prikka i henda og stakk i nesa.

– Du burde komme opp igjen! Kom igjen, Lars, ikke vær så party
pooper. Laaars!

Jeg sukka matt, men reiste meg. Lot tegneseriene ligge på gulvet og dilta etter Fredrik opp igjen.

Der oppe satt Emilie og Martin på samme sted som de hadde stått tidligere. De var åpenbart drita, og lot til å ha mista interessen for festen borte ved vinduet. De satt tett inntil hverandre og fniste, og jeg kjente at jeg ble litt forbanna. Emilie hadde fått det smale blikket hun fikk når hun drakk, og kjente jeg henne rett kom hun til å bli ganske kjip ganske snart. Og ikke på en kul måte.

– Lars! hviska hun da jeg var krøpet nesten bort til dem.

– Kom, Lars! Genseren hennes var glidd ned over den høyre skuldra hennes, og den gled enda lenger ned da hun strakte seg etter meg.

– Kom, da. Sitt her. Hun klappet på gulvet foran seg. Armene hennes var kanskje myke og deilige, men blikket hennes var flatt og mørkt.

– Jeg sitter bra her, sa jeg, mens Fredrik satte seg ned på den andre siden av henne. Ålte seg innpå.

Det rykket litt i Emilies nakke. Hun la huet så vidt på skakke og smilte skjevt og smalt, smil og hånflir på samme tid. – Ikke tull, Lars. Kom hit.

– Nei.

Martin og Fredrik fjaste og fikla med håret hennes og fikk ikke med seg noen ting. Var vel ett fett for dem om jeg holdt meg unna.

Emilie satte seg opp på kne og holdt ut en hånd, som for at jeg skulle ta den. Men hun smilte ikke lenger, det så mer ut som hun hadde lyst til å kline til meg.

Jeg rista på huet. Det var ikke koketteri, jeg gjorde meg ikke kostbar, jeg var bare dritlei. Lei av å være redd, lei av drekkinga, lei av å ha vondt og lei av å løpe etter Emilie.

– Men for faen da! skreik Emilie. Vi skvatt til alle tre, stirra forbløffa på henne i det tiendedels sekundet før vi innså at det var blitt dørgende stille i resten av lokalet.

Og så skjedde ting fort.

– Hallo?! hørte vi en mannsstemme rope. Vi karet oss opp, men ikke på langt nær raskt nok. Plutselig stod han der, mannen fra kjelleren, rett foran meg og sperra nedgangen til trappa. Han var ikke så høy, men det var jo ikke jeg heller, og han var en voksen mann, ikke en forvokst gutt. Kroppen min lystra ikke. Jeg stod bare der som en annen gjøk og glante tilbake. Og i motsetning til hva jeg hadde trodd, var mannen ikke full. Han virka klin edru, og han var sint.

– Hva faen gjør dere her?

Jeg rista bare på huet. Fikk ikke til annet.

– Svar! Jeg venta halvveis at han skulle fike til meg eller filleriste meg, men han tok ikke på meg. Stirra meg bare i senk. Jeg hørte Fredrik og Martin fnise bak meg. Fnising?! Seriøst? tenkte jeg, og ble i samme øyeblikk forbausa over at jeg kunne tenke på noe annet enn å være redd.

– Sorry, sa jeg. – Vi har ikke gjort noe. Har bare sitti her.

Jeg pekte på plassen ved hylla og snudde meg halvveis mot de andre. Martin og Fredrik stod der som to drittunger som er blitt ferska på rommet til storebroren, og jeg knep igjen øya for å slippe å se på dem. En svart, feit orm av raseri kveilet seg opp fra magen.

– Jeg har lest noen tegneserier nede i kjelleren, ellers har vi ikke gjort noe gæærnt, sa jeg, og i samme øyeblikk snudde jeg meg for å se på de andre enda en gang. Martin og Fredrik stod der og så like åndssvake ut, med slappe kjefter på vidt gap. – Hvor er Emilie?

Ingenting rørte seg i trynene deres, det var som å kjefte på fuglehunder. Jeg så utover lokalet, og i samme øyeblikk så jeg ryggen på Emilie forsvinne ut døra. Hun stakk. Hun hadde gått tvers gjennom lokalet, og nå stakk hun.

Mannen fra kjelleren grep meg i armen, men i samme øyeblikk kom en av damene bort. Hun var pen og myk og så på meg med altfor snille øyne. Plutselig begynte det å knitre i brystet på meg, omtrent som da jeg hadde lungebetennelse. Og så begynte jeg å grine. Jeg var så jævlig sint, og jeg ville så gjerne drepe noen, og jeg ville hjem, og hun ligna på mora mi der hun stod i den blomstrete kjolen. Kjellermannen slapp armen min, og sa: – Slapp av, det er ikke noen big deal. Du trenger ikke å være redd.

Jeg nikka. Det var ikke redd jeg var lenger.

– Dette går helt greit, sa mannen. – Hvis dere ikke har stjælt noe, er det ikke noe problem.

Jeg nikka igjen. Dama la en hånd under haka mi og vippet opp det forlegne fjeset mitt. – Det går fint, sa hun, og så satte jeg i gang med en ny grinerunde. Jeg grein litt for meg sjæl og nesa mi, for Emilie som stakk, for de ubrukelige kompisene mine, og for at jeg følte meg så gammal og så barnslig.

– Har dere gjemt dere her i hele dag? spurte dama. Jeg nølte, men bare et øyeblikk, før jeg nikka enda en gang. Best å ikke nevne tunnelen.

– Da foreslår jeg at dere går hjem og får dere litt mat og får sovet litt. Jeg så opp og prøvde å smile.

– Og neste gang får dere komme tilbake på dagtid og lese tegneserier, sa mannen fra kjelleren.

– Takk, sa jeg og trakk snørra opp i den vonde nesa. – Takk. Jeg stakk fram neven og tok først ham, så dama i hånda. – Kult gjort av dere. Og sorry.

De geleidet oss langs skammens mil bort til ytterdøra, og så ble vi lukket og låst ut.

Utenfor gikk vi mutte forbi utstillingsvinduet der mennene satt med tegnepapir i fanget og glodde etter oss. Jeg var dritforbanna, men for en gangs skyld følte jeg meg ikke så liten. Jeg tuppa til porten der Emilie hadde låst oss inn, og så tuppa jeg til den en gang til med det andre beinet.

– Lars …, begynte Martin.

– Kjeften!

Turen bort til syklene var kort og taus. Jeg hørte Martin og Fredrik subbe bak meg, og kunne nesten kjenne dem strekke seg etter meg. Men jeg snudde meg ikke.

– Ha det, sa jeg, låste opp sykkelen, svingte meg opp uten å se på dem, og tråkka i mitt eget tempo hjem.

***

Dødsseilerne

Havet er en mektig fiende, og livet til sjøs har alltid vært hardt. Et skip er et mikrokosmos, et helt samfunn som reiser løsrevet fra resten av verden. Hva skjer så når menneskene forsvinner sporløst fra skipet mens det fremdeles befinner seg på det åpne havet? Det forlatte skipet seiler videre som en spøkelsesby i bølgene og gir en følelse av uhygge til alle som ser det. Hvor ble det av mannskapet og passasjerene? Hva skjedde med dem, hvordan kunne de bare forsvinne mens skipet seiler videre? Er de døde? Og i så tilfelle – er sjelene deres fortsatt om bord på skipet …?

Spøkelsesskip. Kilde: Wikimedia Commons/George Grie

 

Den fordømte skuta som må seile på havet til evig tid er en gammel sjømannsfortelling som vi finner i de fleste land med kystlinje og sjøfarende folk. Med havet som arbeidsplass var det viktig å være ydmyk og innse at man var overlatt til krefter sterkere enn en selv. Stivnakkete skippere som nektet å akseptere sin plass i det store bildet satte både sitt eget og mannskapets liv i fare. Og noen av dem fikk sin straff: Skutene deres ble forbannet og dømt til å seile hvileløst på havet til evig tid. Det betød ulykke og død å møte slike skuter til havs, og derfor kalles de «dødsseilere». I Spania snakker man også om et «knokkelskip», som man helst ikke vil møte, der det kommer brusende motvinds og dekorert med et dødninghode.

Langsmed hele norskekysten har folk til alle tider sett dødsseilere, og de varsler alltid ulykke, og møtte man dem til havs, var det bare de få, heldige overlevende som kunne fortelle om et slikt møte. En historie fra Austad forteller at en eldre mann hadde møtt «dauseileren» da han var på vei hjem fra Farsund. Om bord i den fremmede båten lød det som det var hundre mann som snakket, men mannen kunne ikke skjønne et ord av hva de sa. Da ropte han over til skuta: «Skal du også til Farsund?» Men da forsvant båten øyeblikkelig. Det var en dauseiler han hadde møtt.

I Norge er det også observert slike dødsseilere på store innsjøer, ikke bare til havs. I et sagn fra Buskerud fortelles det om et slikt skip på den dype innsjøen Eikeren; et stort skip med fulle seil og sortkledd mannskap på dekk. I moderne tid er ikke spøkelsesskipet sett på Eikeren, men kanskje folk bare har vært heldige …?

Den flygende hollender

Det mest kjente spøkelsesskipet er Den flygende hollender, og sagnene om denne ulykksalige dødsseileren er mange.

«The Flying Dutchman», Charles Temple Dix, ca 1860. Kilde: Wikimedia Commons

Skipperen på Den flygende hollender var en steil og ubendig mann, som ikke lot seg styre av verken mann eller Vårherre. Han var hovmodig og erklærte at værkreftene ikke kunne knekke verken ham eller skuta hans. Men hovmod står, som vi vet, for fall, og skipperen skulle få straff for sin arroganse:

Det var påsketid, og stormen hadde rast i dagevis. Det var ikke tegn til at været skulle bli lettere, men for skipperen var dette en utfordring mer enn en advarsel. Mannskapet hans prøvde forsiktig å snakke ham til rette, særlig fordi det var påske, og man kunne ikke legge ut på årets helligste dag, første påskedag. Dette var dagen da Jesus stod opp, og på den dagen skulle man slett ikke seile. Det var noe alle visste.

Skipperen lot seg imidlertid ikke styre verken av mann, vær eller Vårherre. Han ville ut og måle krefter med stormen. Ingen våget å gå imot hans ordre, og første påskedag la Den flygende hollender ut i stormen. Ikke før var de lagt ut, før de hørte kirkeklokkene kime illevarslende. Alt som hørtes var stormkastene og kirkeklokkene, og både mannskapet og folk på havna ble grepet av en isende frykt.

Skuta raste ut i stormen, mot vinden, og folk på havna kunne se at seilene lyste blodrødt, selv om det ikke fantes spor av sollys. Da skjønte de at skuta var fordømt, og at ingen om bord noen gang skulle vende hjem i live.

Slik gikk det også. Den flygende hollender var dømt til å seile hvileløst på det åpne havet for all ettertid. Fra tid til annen kan man møte på det ulykksalige spøkelsesskipet. Der kommer det drivende, sort som natten med blodrøde segl. På dekk står mannskapet urørlig og stirrer, kledd i sorte laser. Stakkars den som får øye på dette skrekkelige skipet, for da kan man være sikker på at man selv skal forlise. Den flygende hollender bringer død og ulykke til alle som ser det, og aldri skal skipet få hvile.

Richard Wagners berømte opera «Den flygende hollender» handler nettopp om denne stivnakkede skipperen som brakte både seg selv og mannskapet sitt ulykke og død. Ideen til den storslagne operaen fikk Wagner faktisk i Norge! Da han en gang måtte søke nødhavn på Borøya i Tvedestrand, fikk han inspirasjonen til «Den flygende hollender», og la dermed handlingen i operaen til vår egen kyst. Hvem vet – kanskje så Wagner spøkelsesskipet før de måtte søke nødhavn …

Lady Lovibond

Sagnet forteller at The Lady Lovibond var en skonnert som gikk på grunn på Goodwin Sands ved kysten av Sørøst-England. Skuta skal ha forlist 13. februar 1748, og med femti års mellomrom viser skuta seg som et spøkelsesskip.

En skonnert. Kilde: Wikimedia Commons/Bruno Girin

Skipperen, Simon Reed (noen ganger kalt Simon Peel), var nygift og ville feire ekteskapet med en sjøreise. De hadde satt kursen for Portugal, og selv om mannskapet kviet seg for å slippe en kvinne om bord – det betyr ulykke – hadde Reed tatt med seg sin nye brud.

Kapteinen var derimot ikke alene om å trakte etter den unge bruden, Annetta. Førstestyrmannen John Rivers hadde også beilet til henne, men tapte. Han ble stadig mer sjalu og rasende. Under bryllupsfesten ble det for mye for Rivers. Gal av sjalusi slo han ned rormannen og styrte skuta rett på den seksten kilometer lange sandbanken Goodwin Sands. Alle om bord mistet livet.

Første gang Lady Lovibond viste seg som spøkelsesskip var 13. februar 1798, altså femti år etter ulykken. Minst to andre skip så henne, og mannskapene ble lammet av frykt ved møtet med det svarte skipet. Da skipet viste seg igjen enda femti år senere, i 1848, sies det at sjømennene som møtte henne satte ut livbåter for å redde overlevende – før de forstod at de hadde med overnaturlige krefter å gjøre. Siste gang skipet ble sett – som vi vet om iallfall – var i 1948. Etter dette er det ingen som har fortalt at de har sett skipet, men at ingen har sett henne, betyr jo ikke at hun ikke fremdeles seiler langs kysten av England med femti års mellomrom.

Grådighetens pris

I januar 1647 satte et stort fraktskip seil for England fra New Haven på østkysten av USA. Kolonien hadde et desperat behov for penger, og «The Greath Shippe» ble bygget stort og kraftig for å kunne tilbakelegge reisen til England uten å måtte innom Massachusetts. Skipet skulles lastes med alt de kunne oppdrive av varer som kunne omsettes i England, for eksempel beverpels, hvete og skinnfeller. Alt i alt utgjorde lasten verdier for fem tusen pund, en hel formue i de dager. Mannskapet bestod av sytti mann. Det var kanskje en stor og fin skute, men folk snakket også om at hun krenget og ikke virket som hun lå riktig i vannet. Det var imidlertid så viktig å få inn penger at man valgte å se bort ifra skutas svakheter. Skipet ble ikke engang døpt.

Det var en ualminnelig kald og hard vinter da det store skipet uten navn skulle seile. Man måtte bryte opp isen fra havna og deretter taue skipet baklengs ut til åpent hav. Pastor John Davenport betraktet skipets ferd ut fra havna og ba en høylytt bønn:

«Herre, om det er din vilje å legge disse våre venner i havets grav, så tilhører de deg; frels dem!» Hadde han en forutanelse om hva som ventet skipet?

Alle som stod i havna, så skipet forsvinne ut i den tette tåka, men deretter gikk månedene uten at man hørte nytt om skipet. Mange måneder etter at skipet la ut på ferden til England, ble det plutselig sett igjen – men ikke slik man hadde forventet. Det var en varm sommerdag og tordenværet raste over New Haven. Midt i lynglimtene viste skipet seg plutselig, svevende i lufta over havnebyen! Det sorte skipet gled langsomt over himmelen, rett mot tordenskyene og mot nordavinden. Seilene glødet rødt mot den blygrå himmelen, før skipet løste seg langsomt opp og forsvant.

Med dette store, navnløse skipet forsvant sytti mennesker, store verdier og langt på vei håpet om at kolonien New Haven skulle fortsette å være selvdreven. Allerede i 1662 ble New Haven lagt innunder Connecticut.

Virkelighetens spøkelsesskip

Dødsseilerne hører muligens bare hjemme i sagnene, men virkeligheten har flere spøkelsesskip å by på. Havets mysterier utspiller seg ikke kun under overflaten! Her er noen mystiske skip fra virkelighetens verden:

Mary Celeste

4. desember 1872 ble brigantinen Mary Celeste funnet drivende utenfor kysten av Portugal. Hun hadde seilt fra New York 5. november. Mannskapet var sporløst forsvunnet, men om bord lå deres personlige eiendeler urørt. Skipspapirene var fremdeles på plass, bortsett fra kapteinens loggbok, og skipet var utstyrt med mat og drikke for et halv år.

Hvor var det blitt av mannskapet? Hadde de satt seg i livbåten? Men i så tilfelle hvorfor, og hvorfor tok de ikke engang med seg verdisakene sine?

Mary Celeste. Kilde: Wikimedia Commons

Ingen vet heller akkurat når mannskapet forsvant, men det rareste er kanskje at skuta holdt stø og riktig kurs helt på egen hånd i lang tid etterpå. Det er mange spørsmål som aldri vil bli besvart når det gjelder Mary Celeste, og det er fortsatt et av verdens mest berømte spøkelsesskip. Ingen vet hva som skjedde om bord, og teoriene har vært mange; alt fra en plutselig katastrofe, via mytteri, sjørøveri og fyll på båten. Likevel bar ikke skipet på noen måte preg av kamp eller storm, som man ville forvente hvis det var snakk om noe slikt. Mary Celeste var lastet med tønner med alkohol, og en teori er at tønnene lakk og kapteinen valgte å evakuere skipet i frykt for en eksplosjon.

Uansett hva som skjedde så er det mange som hevder at Mary Celeste var forbannet fra første stund. Den første kapteinen døde allerede på jomfruturen, og senere gikk hun bl.a. på grunn i Nova Scotia. Etter at skipet ble funnet utenfor Portugal, ble det sendt tilbake til USA og deretter solgt sytten ganger! Dette var ikke et skip man kunne lykkes med, og hun brakte ulykke med seg. Den siste eieren prøvde seg på forsikringssvindel i 1885. Først forsøkte han å senke det elendige skipet, men hun nektet å gå ned, og dermed prøvde han å sette fyr på henne. Mary Celeste overlevde til og med brannen, men eieren overlevde ikke rettssaken. Vraket av dette mystiske skipet ble liggende utenfor kysten av Haiti, og forsvant med tiden i dypet – men historiene om henne består.

Ourang Medan

I juni 1947 tikket det inn en nødmelding i morse til to amerikanske skuter fra det nederlandske skipet Ourang Medan. Den gruvekkende meldingen lød:

«S.O.S fra Ourang Medan. Vi driver. Alle offiserer inkludert kaptein døde i navigasjonsrom og på broa. Hele mannskapet antatt døde.»

Deretter følger de to siste ordene: «Jeg dør.»

Da den amerikanske skuta Silver Star nådde frem til Ourang Medan, fant de skuta full av lik. De lå strødd utover dekk med ansiktene forvridd av skrekk. Til og med skipshunden lå død med flekkede tenner. Ingen var i live, men skuta bar ingen spor av kamp. Snart etter brøt det ut brann i lasten, amerikanerne måtte rømme skuta og snart etter eksploderte Ourang Medan og sank i havet.

Var det noe som hadde skremt livet av mannskapet på det nederlandske skipet? Var det overnaturlige makter? Eller smuglet de kanskje kjemikalier som avga giftige gasser? Kanskje var det allerede brutt ut brann, slik at de omkom av karbondioksidforgiftning? Teoriene har var vært mange, men det største og mest interessante spørsmålet rundt Ourang Medan er faktisk om skipet overhodet har eksistert. Noen viser til artikler langt tidligere enn 1947, og kanskje er historien langt eldre enn man tror.

Ekspertene har ikke engang kunnet bekrefte at skipet noen gang ble bygget, og kanskje det rett og slett dreier seg om en vandrehistorie. Eller kanskje det faktisk dreier seg om et vaskeekte spøkelsesskip …!

Kannibalrotter

I januar i år var det en rekke media som kunne melde at det var et spøkelsesskip bemannet med kannibalrotter på vei mot Norskekysten!

Ljubov Orlova på havna i New Foundland. Kilde: Wikimedia Commons/Dan Conlin

Det tidligere russiske cruiseskipet Ljubov Orlova slet seg fra en havn på Newfoundland i 2013, og siden er det ingen som har sett den. I januar var det den irske kystvakta som mente at dette digre skipet på 4000 tonn var observert – med kurs for Norge. Alarmen gikk, for et så stort, ubemannet fartøy kan gjøre stor skade om det treffer på andre fartøy. Som om dette ikke var nok, var «kannibalrotter» gefundenes fressen for tabloidene. Bare tanken på et cruiseskip fullt av blodtørstige rotter er nok til å få håret til å reise seg i nakken på de fleste.

Den virkelige historien er nok dessverre langt ifra like skrekkelig. Historien om rottene stammer fra et intervju som direktøren for den irske kystvakten, Chris Reynolds, ga til avisen The Irish Independent. Han nevner der i en bisetning at det nok kan finnes rotter på skipet, ettersom det lå lenge i havna i New Foundland, og at fremmede rotter kan utgjøre en miljøfare hvis de går i land i et annet land. Før Reynolds visste ordet av det var én fjær blitt til fem høns – eller en hel koloni med kannibalrotter, om du vil. Hvor er så Ljubov Orlova? Det er det ingen som vet. Det antas at båten sank, men kanskje driver den fortsatt rundt på Atlanterhavet. Noen ihuga Ljubov Orlova-fans er iallfall overbevist nok til at de har gitt skipet en egen twitterkonto – @LyubovOrlovaNL

Ifølge Unesco finnes det omtrent tre millioner skipsvrak, sunkne byer og gjenstander etter mennesker på havbunnen. Så uansett hvor mange flytende mysterier som fortsatt driver rundt på verdenshavene, er det utvilsomt flere som hviler i dypet!

Ise

---

Kilder:

Vetter og skrømt i norsk folketro. Ørnulf Hodne. J. W. Cappelens forlag, 1995.

Atterljom. Folkeminne fra smaadalane kring Lindesnes. Tore Bergstøl. Norsk folkeminnelag, 1930.

Ghost Ship: The Mysterious True Story of the Mary Celeste and Her Missing Crew. Brian Hicks. Ballantine Books, 2004.

The Ourang Medan: Conjuring a Ghost Ship. Alexander Butzinger, Capitalist Communications, 2014. Wikipedia.

Connecticuthistory.org

The Guardian.

The Irish Independent.

Opprinnelig skrevet for Nemi 11, 2014

Susies brev fra Julenissen

Mark Twain

Verdens barn har nok fått mange fine brev fra Julenissen, men det fineste er nok dette – ført i pennen av Mark Twain, stilet til hans datter Susie (oversatt av undertegnede).

---

Den hellige Nikolas’ palass
i månen
Første juledag

Min kjære Susie Clemens,

Jeg har mottatt og lest alle brev du og din yngre søster har skrevet til meg med hjelp av deres mor eller barnepikene. Jeg har dessuten lest brevene som dere små mennesker har skrevet for egen hånd – for selv om dere ikke benytter noen av de tegnene som finnes i de voksnes alfabet, har dere brukt tegn som alle barn i alle land på jorden og på de funklende stjernene benytter; og ettersom alle mine undersåtter på månen er barn og ikke benytter andre tegn enn disse, forstår dere nok at jeg kan lese både dine og din lille søsters ujevne og vidunderlige tegn uten det minste problem.

Jeg strevet derimot litt med de brevene som dere hadde diktert til din mor og barnepikene, for jeg er utlending og leser ikke det engelske språk videre godt. Du vil se at jeg ikke gjorde noe forkjært når det gjelder alt du og den lille bestilte i deres egne brev – jeg kom ned skorsteinen deres ved midnatt da dere sov og leverte alt personlig – jeg ga dere begge et kyss, dessuten, fordi dere er snille barn, veloppdragne, høflige og blant de mest lydige små menneskene jeg noen gang har truffet. Men i det brevet du dikterte, finnes det noen ord jeg er litt usikker på, og en eller to små bestillinger som jeg ikke kunne imøtekomme da vi gikk tom for varer. Det siste kjøkkenmøblementet for dukker vi hadde, gikk til en fattig liten pike på Polarstjernen langt borte i det kalde landet rundt Karlsvognen. Din mor kan vise deg den stjernen, og så vil du si: «Lille Snøfnugg,» (for det er det piken heter), «jeg er glad for at du fikk møblementet, for du trenger det mer enn jeg.» Det vil si; du må skrive dette selv, så vil Snøfnugg sende deg et svar. Hvis du bare sier ordene, vil hun ikke høre deg. Sørg for at brevet er lett og tynt, for Polarstjernen er langt vekk og portoen er dyr.

Mark Twains hus

Det var et ord eller to i din mors brev som jeg ikke er helt sikker på. Jeg tror det står «en kiste full av dukkeklær». Er det rett? Jeg kommer til kjøkkendøren din nesten presis klokken ni nå i dag for å forhøre meg. Men jeg må ikke se noen eller snakke med noen andre enn du. Når kjøkkenklokken ringer, må du sette bind for øynene på George og sende ham for å åpne døren. Deretter må han gå tilbake til spisestuen eller skapet med serviset og ta kokken med seg. Du må si til George at han må liste seg og ikke snakke – ellers vil han dø en vakker dag. Så må du gå opp til barneværelset og stille deg på en stol ved sengen til barnepiken og legge øret til talerøret som fører ned til kjøkkenet, og når jeg plystrer i det må du snakke inn i røret og si: «Velkommen, Julenisse!» Da vil jeg spørre om det var en kiste du bestilte eller ei. Hvis du svarer at det var det, vil jeg spørre om hvilken farge du ønsker på kisten, Din mor vil hjelpe deg med å velge en fin farge, og så må du forklare meg i minste detalj hva det er kisten skal inneholde. Deretter, når jeg sier «Adjø og riktig god Jul til min lille Susie Clemens,» må du si: «Adjø, fine gamle Julenisse, og takk så mye, og vær så snill å fortelle Snøfnugg at jeg skal se på stjernen hennes i kveld, og så må hun se ned hit – jeg skal stå i det vestlige karnappvinduet; og hver eneste klare kveld skal jeg se på stjernen hennes og si: «Jeg kjenner noen der oppe og jeg liker henne, til og med.» Så må du gå ned i biblioteket og sørge for at George lukker alle dørene til hallen, og alle må være helt stille en stund. Jeg reiser opp til månen og henter tingene og noen minutter senere kommer jeg ned skorsteinen som hører til peisen i hallen ­– hvis det var en kiste du ønsket deg – for jeg kan ikke få noe slikt som en kiste ned skorsteinen på barneværelset, må vite.

Folk har tillatelse til å snakke om de vil, helt til de hører skrittene mine i hallen. Da må du be dem om å være stille til jeg er reist opp skorsteinen igjen. Kanskje vil du ikke høre skrittene mine i det hele tatt – så nå og da kan du titte gjennom dørsprekken i spisestuen, og før du aner det vil du se den tingen du ønsker deg, rett under pianoet i stuen – for der setter jeg den. Hvis jeg etterlater meg snø i hallen, skal du be George om å feie det inn i peisen, for slikt har jeg ikke tid til selv. George må ikke bruke kost, men en klut – ellers kan han komme til å dø en vakker dag. Du må passe på George så han ikke utsetter seg for fare. Hvis støvelen min skulle etterlate seg en flekk på marmoren, må George ikke fjerne den med skrubbesteinen. La flekken være der og for alltid minne deg på å være en snill pike. Hver gang du er slem og noen peker på flekken som støvelen til gode, gamle Julenisse etterlot seg på marmoren, hva sier du da, min lille venn?

Far vel i noen stakkede minutter, til jeg kommer ned til jorden og ringer med kjøkkenklokken.

Din hengivne
JULENISSE
som det hender at noen mennesker kaller Mannen i månen

---

Mer om Twain her.

Brevet i original form her.

En gledelig jul til alle

«Jeg kan ikke velge en Dickens-roman fremfor en annen. Dickens er veldig – som himmelen. Velg en hvilket som helst Dickens-side, og du vil umiddelbart gjenkjenne den som en av hans, enten han skriver sosial satire, eller farse, eller skrekk, eller en psykologisk studie av en morder – eller en kombinasjon av alt dette. Han er alltid mye mer enn du husker – mer leken, mer surrealistisk, mer politisk kjempende, mer sentimental, mer viktoriansk, mer god og mer ond.»

Susanna Clarke, forfatter av Jonathan Strange & Mr. Norrell

 

Charles Dickens, ca. 1867–1868. Kilde: Wikimedia Commons

Charles John Huffam Dickens ble født 7. februar 1812 i Portsmouth, England. Han var den andre av åtte barn. Faren, John, var kontorist for marinen og moren, Elizabeth, drømte om å være lærer. Familien var lykkelig i Charles’ første år, selv om farens drømmer om rikdom var nettopp det – drømmer. Han brukte mer penger enn han tjente, noe som skulle prege familien i årene som fulgte.

Da Charles var tre år, flyttet familien til Chatham i Kent, et vilt og vakkert landskap som ofte dukker opp i Dickens’ romaner. Barndommen i Kent var lykkelig, selv om Charles var et svakelig barn. Han led antakelig av epilepsi, «fallesyken», noe han har beskrevet presist og gripende. Sykdommen gjorde at han satt mye inne og leste, og det er vel ikke utenkelig at den syke gutten, Tiny Tim, i A Christmas Carol, faktisk er et bilde av ham selv som barn.

Charles var et intelligent barn som fant stor glede i litteraturen, men da han var tolv, skulle livet ta en dramatisk endring for hele familien Dickens.

Farens overforbruk gjorde at familien stadig ble fattigere, og i 1822 ble han overflyttet til en annen stilling i London. Han satte seg i stadig dypere gjeld, og i 1824 ble John Dickens dømt til gjeldsfengsel.

Gjeldsfengselet Marshalsea var beryktet, og mang en fattig sjel møtte sin skjebne bak disse mørke murene. Charles var bare tolv år da faren ble sendt til Marshalsea, og selv om det den gangen var vanlig at hele familien flyttet med inn i fengselet, var Charles eldste sønn og stor nok til å arbeide. Dermed fikk han ikke flytte inn med resten av familien, men ble innlosjert i kummerlige kår i Camden Town.

En glassfibermodell av et viktoriansk torg. Fra Dickens World. © Copyright Oast House Archive and licensed for reuse under this Creative Commons Licence

Mens familien fikk være sammen, ble lille Charles tatt ut av skolen og satt i arbeid på en skosvertefabrikk. Han bodde åtte kilometer fra fabrikken, og på sin ferd gjennom byen så han London på sitt verste og nedrigste. Unge Charles strevde og slet fra morgen til kveld for å tjene noen slanter til familien, som han besøkte i fengselet hver søndag. Han hadde vært vant til et fritt liv med lek og lærdom, men nå befant han seg brått nederst på rangstigen og overlatt mer eller mindre til seg selv. Han følte seg sveket, et barn forlatt av de uansvarlige voksne som skulle ha tatt seg av ham. David Copperfield, som er Dickens’ mest selvbiografiske roman, skildrer på hjertegripende vis denne følelsen av å være sveket, forlatt og overlatt til seg selv.

Camden Town var på tidlig 1800-tall kanskje Londons farligste område, fullstendig lovløst og utarmet. Politiet greide ikke å patruljere området som hovedsakelig bestod av falleferdige rønner, befolket av nasjonens aller fattigste. Disse gatene trådte Charles alene som tolvåring, frem og tilbake til fabrikken, og mange av inntrykkene han gjorde seg i denne jammerdalen, er nedfelt i hans mange romaner. Fabrikken, kald og mørk og full av rotter, lå ved Thamsen, og til og med elva spiller en stor rolle i Dickens’ bøker. I Our Mutual Friend spiller elva på sett og vis hovedrollen, der den symboliserer fornyelse og gjenfødelse.

Tolv år gamle Dickens, utslitt på svertefabrikken. Kilde: Wikimedia Commons/The Leisure Hour

Arbeidet på svertefabrikken var hardt, skittent og utmattende, men det var kanskje her Dickens utviklet sin omsorg for den lille mann – en omsorg han beholdt livet ut. Hans romanfigurer kommer fra alle samfunnslag, men de fattige og vanskeligstilte har en spesiell plass i Dickens’ hjerte. Hans svært presise observasjonsevne og brokete oppvekst gjorde ham i stand til å beskrive både leveforhold og mennesker på et vis som vekker dem til live for leseren. Mens hans samtidige forfattere beskrev tilsvarende samfunnsforhold med krass kritikk og dyster penn, greide Dickens å engasjere til økt engasjement i folket ved å skrive med kjærlighet og humor om de samme forholdene.

Dickens har skrevet om Marshalsea-fengselet i tre bøker: The Pickwick Papers, David Copperfield og spesielt Little Dorrit, der lille Dorrits far sitter i fengselet. Fengselet huset både folk som ikke hadde betalt gjelden sin og smuglere, og dessuten alle som fant det for godt å stikke innom. Det ble sagt at enkelte rom ble leid ut til prostitusjon, og om kvelden før fengselet stengte, ringte vekteren med en klokke og ropet: «Fremmedfolk, kvinner og barn – alle ut!»

Store deler av fengselet ble drevet av ni fanger og en formann, som fangene selv utnevnte hver siste onsdag i måneden. John Dickens ble valgt til formann i dette «rådet» som bl.a. sørget for å bøtelegge gjeldsslavene hvis de brøt reglene. Disse overtredelsene kunne bl.a. innebære at man stjal fra medfanger eller ølkneipa (som de faktisk hadde), tisset på gårdsplassen, banning, slåssing, synging av griseviser osv.

Illustrasjon fra førsteutgaven av Little Dorrit. Kilde: Wikimedia Commons/Archive.org

Fangene bodde som sild i tønne i Marshalsea, og forholdene var skrekkelige. Likevel kunne det for noen føles lettere å sitte i fengselet enn å rømme fra lovens lange arm. Som Dr. Huggins sier det i Little Dorrit:

Vi er rolige her; vi blir ikke plaget her; det finnes ingen dørhammer her, sir, som kreditorene banker med og driver en stakkars hjerte opp i halsen på ham. Her kommer det ingen og spør om man er hjemme, ingen som sier at han blir stående på dørmatta til man kommer hjem. Hit er det ingen som sender truende brev om penger. Det er frihet, sir, det er frihet! … Vi har nådd bunnen, vi kan ikke falle lenger, og hva har vi vunnet? Fred. Det er ordet for det. Fred.

Fri igjen

John Dickens’ bror betalte etter tre måneder gjelden for Charles’ far, og familien kunne forlate gjeldsfengselet, men selv ikke da var strabasene over for Charles. Han arbeidet fremdeles i fabrikken, og hadde det vært opp til hans mor, ville han ha fortsatt der. De trengte pengene. Men en dag gikk faren forbi fabrikken og fikk øye på sin ulykkelige sønn i vinduet, og da var det slutt. Charles ble hentet ut av fabrikken og satt på skolebenken igjen. Han tilga aldri sin mor helt for at hun hadde sveket ham, og han snakket heller aldri mer om denne tiden. Han fortalte historien til én eneste venn, men ellers brukte han kun minnene i sine romaner.

Urania Cottage, 1865. Kilde: Wikimedia Commons

Dickens hadde møtt bunnen av London, og resten av livet ivret han for å bedre levevilkårene for menneskene som falt utenfor samfunnet på alle vis. Han var ikke bare en filantrop i ånden; han mente at det måtte handling til. Ikke bare gledet han de fattige med historier de kunne kjenne seg igjen i, publisert i billige hefter som de hadde råd til, han brukte også av sin tid, krefter og formue for å hjelpe. Blant annet drev han et hjem for kvinner på skråplanet, Urania cottage, sammen med den svært velstående frøken Burdett-Coutts. Der fanget de opp prostituerte og kvinner som stod i faresonen for å bli prostituerte, ga dem tak over hodet og en viss dannelse. Deretter skulle de få reise til Australia for å få en ny start i livet der. Håpet var at de nå skulle være dannet nok til å skaffe seg en ektemann. I 1849 reiste de tre første kvinnene, og i løpet av de neste fem årene reiste enda 27. Mange tok villig og takknemlig imot hjelpen, men noen var det verre med. Om en av dem skal Dickens ha sagt:

Hun kunne korrumpert et helt nonnekloster på fjorten dager.

Charles var endelig fri igjen, han trivdes på skolen og drømte om å bli skuespiller. Han var etter sigende leken og rampete. Men heller ikke nå skulle han få nyte mange år med utdanning. Som femtenåring måtte han igjen ut i arbeidslivet – denne gangen som kontorgutt og rettsskriver – en skriver for advokater og andre rettsansatte. I mange av hans romaner opptrer en eller flere advokater, og de er uten unntak beskrevet i lite flatterende ordelag. Det er åpenbart hva slags inntrykk Charles hadde av rettsstanden. Bleak House handler i store trekk om en evigvarende rettssak som driver folk til vanvidd og ruin mens de venter på den store arven som stadig krymper.

Dickens var intelligent og dessuten utviklet han en egen form for stenografi – han var en mester i å skrive fort. Innen et år var gått, var han allerede begynt å skrive fra rettssakene for flere aviser. Faren hans hadde kommet seg på beina igjen, og arbeidet nå som journalist. Det var kanskje naturlig at Charles fulgte i hans fotspor. Selv om farens lemfeldige forhold til økonomi hadde voldt familien mye smerte, var Charles svært glad i sin far – og den godslige, distré, gjennomsnille og ganske håpløse mr. Micawber i David Copperfield er basert på faren.

Berømmelse

Portrett av Cathrine Hogarth av Daniel Maclise, 1847. Kilde: Wikimedia Commons/The Charles Dickens Museum

Charles fortsatte med å skrive små skisser fra London under pseudonymet Boz, og i 1833 kom skissene ut i samlet form. Denne første boken het Sketches by Boz og ble en mye større suksess enn forventet. Det var på denne tiden han begynte å beile til unge Cathrine Hogarth, som var datter av George Hogarth, musikkritikeren i Morning Chronicle, der Dickens var journalist. Cathrine og Charles levde lenge lykkelige sammen og de fikk ti barn – selv om kjærligheten ikke endte like vakkert som den var begynt.

Sketches by Boz ble en stor suksess, og samme år som den kom ut, begynte Dickens arbeidet med The Posthumous Papers of the Pickwick Club. Fortellingen ble publisert som månedlig føljetong, og ble nesten umiddelbart svært populær. Leserne elsket Dickens. Omtrent på samme tid ble han første redaktør for et magasin, Bentley’s Miscellany – og det var her han begynte å skrive Oliver Twist.

Dickens var ekstremt energisk, og sov lite. Han vandret gjerne gatelangs i London etter at «alle edru mennesker har gått til sengs». London-nettene ga ham nok flust av inspirasjon, men de aller fleste figurene i Dickens’ bøker – alle 13 000 av dem! – er faktisk basert på folk han kjente personlig. Det er liten tvil om at han brukte flere timer av døgnet på arbeid enn de fleste av oss – hadde han sovet mer i stedet for å tråle Londons slum, ville han neppe ha etterlatt seg så mange fantastiske romaner.

Oliver Twist. Detalj fra George Cruikshanks radering. Kilde: Wikimedia Commons

Oliver Twist ble enda mer populær hos leserne enn Pickwick-klubben, og publikum ventet spent på neste dose hver eneste måned. Dickens berømmelse var et faktum. Han hadde fått et nedslagsfelt som alle andre forfattere kunne misunne ham – han var lest av alle samfunnslag. Både høy og lav identifiserte seg med Dickens fortellinger, og han ble verdens første bestselgende forfatter. Senere ble Dickens faktisk så verdensberømt at han ble utsatt for omfattende plagiering. Amerikanske forleggere plagierte engelske bøker uten skam, og mente de engelske forfatterne bare burde være glade for den oppmerksomheten det ga dem. Dickens var naturlig nok uenig, og han ble en av verdens første forkjempere for internasjonale copyrightlover.

Etter Oliver Twist fulgte noen år hvor Dickens slet med å holde populariteten oppe. Han ga ut The Life and Adventures of Nicholas Nickleby, The Old Curiosity Shop og Barnaby Rudge, men ingen av dem ble så populære som Oliver Twist.

Charles og Cathrine reiste i 1842 på Amerika-turné, og selv om Dickens dyrket all oppmerksomheten i begynnelsen, ble han snart lei av de innpåslitne amerikanerne. Han fornærmet yankeene med å snakke om plagieringssaken, og i tillegg var han svært opptatt av at slaveriet måtte oppheves. I etterkant av denne første Amerika-turneen, ga Dickens ut American Notes for General Circulations, der han med dårlig skjult sarkasme skildrer amerikanernes dårlige manerer og besettelse av materielle verdier, og senere romanen The Life and Adventures of Martin Chuzzlewit, om en manns strabaser i Amerika.

En liten fortelling til jul

«Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg,» ropte Scrooge mens han lo og gråt i samme åndedrett og viklet seg inn i strømpene så han lignet en trojansk prest. «Jeg er så lett som en fjær, jeg er så lykkelig som en engel, jeg er så glad som en skolegutt. Jeg er så ør som en full mann. En gledelig jul til alle. Et godt nyttår til alle og enhver. Hei der. Hoppla. Hallo.»

Fra A Christmas Carol

«A Christmas Carol. In Prose. Being a Ghost Story of Christmas.» Illustrert av John Leech. Tittelsiden av førsteutgaven, 1843. Kilde: Wikimedia Commons/Heritage Auctions

I 1843 bestemte Dickens seg for å gi ut en liten julefortelling som han kunne tjene litt ekstra penger på. Dette skulle bli A Christmas Carol, fortellingen som hele verden kjenner og som lærte en hel verden hvordan julen skal feires. Historien om den gamle gjerrigknarken Scrooge som hjemsøkes av fortidens, nåtidens og fremtidens ånd berører like mange i dag som i 1843. Dickens lærte en hel verden å være barmhjertig, nestekjærlig og vennlig i julen, og han hadde stor påvirkningskraft: Etter at A Christmas Carol kom ut var det faktisk en amerikansk entreprenør som ga alle sine ansatte en ekstra fridag! Leserne lo og gråt om hverandre, og boken solgte seks tusen eksemplarer allerede før jul.

Den sleske Uriah Heep fra David Copperfield. Il.: Kyd (Joseph Clayton Clarke). Kilde: Wikimedia Commons/Old Book Art

David Copperfield, Dickens’ mest selvbiografiske bok, begynte han på i 1849-1850. Denne romanen var noe helt nytt i Dickens’ forfatterskap, ettersom den følger jeg-personen, David, fra begynnelse til slutt. Dette nye litterære grepet var kanskje innlysende for Dickens, ettersom han bruker så mye av sitt eget liv i romanen. Den forteller lavmælt, tilbakeskuende og med varm humor om den forlatte gutten som kjemper seg frem i verden. David Copperfield satte standarden for hva leserne senere forventet av en Dickens-roman.

Dickens’ tidlige arbeider var lettere og mer humoristiske enn de senere verkene, noe som antakelig henger tett sammen med hans eget liv. I løpet av 1850-årene blir Dickens stadig mindre tilfreds i ekteskapet. Cathrines mye yngre søster hadde bodd hos familien, og da hun døde begynte Dickens å idolisere henne – den unge vakre kvinnen som aldri ble eldre, aldri ble gammel og fet. Det var som om han forelsket seg i den unge piken etter hennes død. Så treffer han den unge skuespilleren Ellen Ternan (også kalt Nelly), og forelsker seg like hodestups i henne. Ingen vet riktig om de noen gang hadde et fullbyrdet samliv, men han forlot sin kone og man må vel kunne si at han ikke oppførte seg videre nestekjærlig. Han snakket nedsettende om Cathrine så ofte han kunne, kalte henne fet og dum og gammel, og sørget for at barna flyttet med ham, slik at Cathrine ble helt alene. Han gjorde også forsøk på å henge ut sin kone offentlig i skriftlig form, men ingen ville trykke nidskriftene hans.

Miss Havisham og Pip fra «Great Expectations». Ill.: John McLenan. Kilde: Wikimedia Commons/The Victorian Web

Dickens’ romaner blir også betraktelig mørkere i denne perioden. Bleak House, Hard Times og Little Dorrit er alle langt dystrere enn de foregående bøkene, og Dickens langer ut mot samfunnets hykleri og småborgerlighet.

Romanen Great Expectations, som av mange regnes som Dickens fremste verk, kom ut i 1860–1861, og er fremdeles en av Dickens mest leste romaner. Fremdeles spekuleres det over hvem den innfule miss Havisham er basert på – flere enslige, forlatte, bitre og ondskapsfulle kvinner er blitt holdt frem som gode eksempler på hvem som kan ha inspirert Dickens til å skape denne giftige skikkelsen. Men kanskje er den vel så mye inspirert av Dickens selv – og hans problematiske forhold til den unge kjærligheten som aldri vender tilbake.

I 1865 var Dickens utsatt for en stygg togulykke. Han kom selv bare lettere til skade, og historien forteller at han straks gikk i gang med å hjelpe de skadde og døende. Først da han hadde gjort det han kunne for sine medpassasjerer, husket han på at originalmanuskriptet til Our Mutual Friend fremdeles befant seg inne i togvraket. Dickens risikerte deretter liv og lemmer for å redde ut manuskriptet.

For evig

I 1867 reiste Dickens nok en gang på turné til Amerika, og da han vendte tilbake, var han blitt svakere, men det betød ikke at han sakket på tempoet. Han var verdens første bestselgerforfatter, men han var også den første som innså hvor viktig det var å la leserne oppleve forfatteren på nært hold. Han hadde drømt om å bli skuespiller, og nå hadde han selv mulighet til å oppfylle den drømmen. Han la ut på utmattende bokturneer, og leste med stor innlevelse for fulle hus hvor enn han reiste. Han gestaltet alle skikkelse i for eksempel A Christmas Carol med ektefølt innlevelse, og damene besvimte når han leste om mordet på Sikes i Oliver Twist – noe Dickens visstnok satte spesielt stor pris på.

The Gaffer and Lizzie fra «Our Mutual Friend». Ill.: Marcus Stone. Kilde: Wikimedia Commons/Queen’s University Belfast

Dickens var elsket overalt han reiste, men så la han også alt han hadde av krefter i disse oppvisningene. Our Mutual Friend ble fullført i 1864-1865, men etter den andre amerikaturneen begynte kreftene å svinne. Han greide ikke å ta til seg næring, og drakk kun et egg pisket i sherry før hver forestilling. Men selv så svak han var blitt, skrev han videre på sin nyeste roman, The Mystery of Edwin Drood, som skulle bli noe helt nytt – et mordmysterium. 9. juni 1870 fikk han et slag, og døde snart etter, bare 58 år gammel. Romanen ble aldri ferdig, og verden fikk aldri vite hvordan Dickens aktet å fullføre historien.

I «Doctor Who – the unquiet dead» fra 2005, utspiller følgende dialog seg:

Dickens: Men du har slik kunnskap om fremtiden. Jeg ønsker ikke å være påtrengende, men jeg må få spørre … Bøkene mine, doktor. Varer de?

Doktor Who: Å, ja.

Dickens: Hvor lenge?

Doktor Who: For evig.

Evig lever bøkene, og evig lever Dickens gjennom dem.

Ise

Mer om Dickens her.

---

 Morsomme fakta om Dickens:

Dickens lot bygge to bokhyller fulle av falske bøker med tullete boktitler som han selv fant på! (Og en hemmelig dør.) For eksempel:

Five Minutes in China. 3 bind

History of the Middling Ages. 6 bind

The Quarrelly Review. 4 bind

The Art of Cutting the Teeth

Growler’s Gruffiology, with Appendix. 4 bind

Dickens hadde en ravn som han var svært glad i: Grip. Da Grip døde, fikk han den stoppet ut. En snakkende ravn i Dickens’ Barnaby Rudge var opphavet til Edgar Allan Poes berømte dikt The Raven.

H.C. Andersen var en god venn av Dickens, men på et punkt later det til at han hadde strukket familiens gjestfrihet langt nok. Dickens hang opp en lapp:

«Hans Anderson slept in this room for five weeks – which seemed to the family AGES!»

Dickens var svært opptatt av hypnose og hypnotiserte gjerne folk i offentlighet (han brukte det blant annet til å lindre konas hodepine) – men ingen fikk hypnotisere ham.

Dickens var medlem av Londons berømte Ghost Club, som fremdeles eksisterer.

De fleste av Dickens’ bøker ble utgitt i episoder, og da siste episode av The Old Curiosity Shop kom ut, ventet leserne i åndeløs spenning. Da skipet med den siste episoden om bord la til kai i New York, trippet 6000 (!) fans på kaia og ropte til sjømennene:

«Dør lille Nell?!»

Bandet Uriah Heep er oppkalt etter den sleske figuren ved samme navn i David Copperfield.

På engelsk heter Onkel Skrue Scrooge – han er oppkalt etter den gamle gnieren i A Christmas Carol.

 

---

Kilder:

Charles Dickens: A Life, Claire Tomalin, Penguin, 2012

http://www.bbc.co.uk

en.wikipedia.com

Charles Dickens’ mange og fantastiske romaner.

---

Opprinnelig skrevet for Nemi 12, 2013.

 

 

Suset over himmelen

Erkeenglene Mikael og Gabriel med mørke vinger. Middelalderikon fra Katarinaklosteret i Sinai. Kilde: Wikimedia Commons

Mennesket har til alle tider forbundet fuglene med noe magisk og vidunderlig, men også med noe fremmed, mørkt og farlig. Fuglene råder over himmelriket, dit sjelen og tankene våre gjerne farer. Vi trekkes mot fuglene og deres ferd over himmelen, og drømmer om å fly med dem. Fuglene symboliserer sjelens flukt og den kreative tanke. Fuglene minner dessuten om engler. Slik vi kjenner engler i dag, er de gjerne utstyrt med store, kritthvite vinger som minner om svaner, men slik har det ikke alltid vært. I middelalderens Norge viste man englene med mørke vinger, som ørn eller falk.

Fuglene er likere oss enn mange andre pattedyr. De manøvrer hovedsakelig etter de to samme sansene som oss: Synet og hørselen. Svært mange andre pattedyr har en velutviklet luktesans, noe vi mangler. Vi ser praktisk talt på samme vis som fuglene, og kanskje det gjør at vi føler oss nær dem. De har varslet død eller rikdom, kjærlighet og ulykke, de har vært brukt i medisin, og i flere skapelsesmyter har de gitt liv til hele verden. Vi elsker småfuglenes vårsang og beundrer fuglenes strålende fjærdrakt. Men fugler er ikke bare vakre vesener som pryder himmelen. Mange intelligente fugler lever i tett samspill med menneskene. Kråker og skjærer plukker opp søppelet og verdigjenstandene våre, papegøyer snakker med oss, og i Kina kan skarvene telle. Fiskerne bruker skarvene til fisking, og de har lært fuglene at de får hver åttende fisk selv. Dersom skarvene ikke får hver åttende fisk, setter de seg helt på bakbeina!

I alle kulturer brukes lokale fugler som symboler. Hos oss har duene stått for kjærlighet og trofasthet, for fruktbarhet og erotikk, og i dag er den hvite duen er internasjonalt symbol på fred og frihet. Falk og ørn har vært symboler for sola, og uglene har stått for både død og lykke. I Norge er uglene kloke, mens i India sier man «ugle» slik vi sier «gjøk» (for dust). (Uglene er faktisk ikke av de mest intelligente fuglene.) Hakkespettene var lykkefugler i antikk mytologi, men hos oss har de også varslet død. Gjess bringer lykke og velstand, og mange eventyr er fulle av både gullgjess og kongelige som blir forvandlet til gjess – eller svaner. Småfuglene kom med små nyheter fra fjern og nær, og gjøken kunne både spå, varsle, oppfylle ønsker og bringe fordervelse. Haner og høner var fruktbarhetssymboler, og en hane på taket (værhane) ga beskyttelse og skremte vekk gjengangere. Haner kan finne druknede, og høner kan beskytte skatter.

Noen fugler opptrer oftere enn andre i myter, sagn og eventyr. Her er noen av dem!

Tyver og sladrekjerringer, hellige og farlige

Ravn. Kilde: Wikimedia Commons/David Hofmann

Kråkefuglene er kanskje de mest intelligente fuglene vi har. Skjære og ravn, kråke og nøtteskrike, er alle smartere enn de fleste andre fugler. Det er gjort forsøk med kråker som viser at de kan løse oppgaver og forstå problemstillinger på samme vis som mange primater. Kråker kan bøye ståltråd til kroker og lage seg andre typer verktøy, og skjærene kjenner igjen sitt eget speilbilde – et tegn på høy intelligens. Nøtteskrika flytter matlageret sitt hvis den vet at det er en annen nøtteskrike i nærheten, og dette er et eksempel på at den tenker abstrakt, noe som også tyder på høy intelligens. «Den er en annen kar her, og han kan hypotetisk sett rane lageret mitt, så da er det best å være føre var og gjemme godsakene.»

Kråkefuglene hører faktisk til spurvefuglene og kan være både bittesmå skriker på femten centimeter og digre ravner på sekstifem centimeter. I verden finnes det 116 ulike arter kråkefugl, men her i landet lever kun åtte av dem: Nøtteskrike, lavskrike, skjære, nøttekråke, kråke, kaie, ravn og kornkråke.

Før kristendommen kom til Norge, ble mange av disse fuglene regnet for hellige. De var gudenes hjelpere, og verdifulle for menneskene, de varslet død, men de ga også andre varsler og kunne bistå mennesket i å fatte de rette avgjørelser. Med kristendommen kom ideen om at nettopp disse fuglene stod i ledtog med djevelen. De var plutselig blitt mørkets fugler.

Både ravnene, kråkene og skjærene ble i norrøn tid ansett for å være feigdefugler. De kunne spå om noen skulle dø. Odin (Hrafnagud) var ravneguden og dødsguden, og disse fuglene var hans fugler. De kunne spå om så mangt, og kunne bringe både lykke og ulykke med seg.

Mannen han gjekk seg i vedaskog

Vår kråke, gråkråka, er en av to underarter i Europa – den andre er svartkråka, som lever i Vest-Europa og England. Gråkråka er den kråkefuglen vi har flest av i Norge, med en bestand på 200.000–600.000 individer.

Kråketing. Kilde: Wikimedia Commons/Jesse Weinstein

En av de mest myteomspunnede tingene ved kråka, er at de holder «kråketing». De samles i store flokker og later til å diskutere høylytt. Man vet fortsatt ikke riktig hvorfor kråkene gjør dette, men både kråker og ravner samles ofte hvis det er ørn eller annen rovfugl i nærheten. Slik skremmer de bort de store fuglene. Men kråker og ravner er heller ikke alene om denne atferden. Småspurvene samler seg også i busker og «snakker» i munnen på hverandre. Hos kråkene er det ofte slik at de kan bli ganske aggressive, og noen ganger ender tinget med at en av dem nærmest blir henrettet. Det kan se ut som de holder en rettsak, avgir en dom og deretter henretter en av sine egne. Antakelig er det nok heller at de kvitter seg med de syke og svake individer som kan skade flokken, og domsavsigelsen er nok et eksempel på at vi menneskeliggjør kråkenes adferd.

Kråkene var tidligere trekkfugler i større grad enn de er i dag. Når kulden kom, trakk de sørover i landet der det fantes mer mat, eller de fløy til det litt mildere klimaet i for eksempel Sør-Sverige og Danmark. I dag er det færre kråker som trekker, fordi vi har utstyrt dem med søppelplasser der de kan finne mat året rundt. Derfor ser vi mange steder i Norge mer kråke om vinteren nå enn man gjorde før.

Kråka hadde vært Odins fugl, men etter kristendommen ble den heksenes fugl. En kråkefot kunne brukes til mange ulumskheter, og kråka selv ble regnet som trollfugl. Den kunne dåre menneskene, og spre død og elendighet. Siden kråka ofte befant seg i nærheten av mennesker, ble den brukt til å spå været. Hvis den satte seg i masta på båten, burde man ta seg i akt, for da ble det storm. Men var du en av de klarsynte som kunne snakke kråkemål, kunne du få mange andre varsler også fra kråka. Den kunne fortelle hva som skulle skje i bygda, og den kunne avsløre hvor mange fisk du skulle få den dagen.

Den kloke kråka har nok fått ufortjent dårlig rykte fordi den er alteter. Den stjeler egg og fugleunger fra andre arter, og den trekkes mot åtsler. Mange synes fortsatt at både ravn og kråke er uhyggelige fugler, og det skyldes nok i stor grad spisevanene deres.

Ravn

Ravnen er den største kråkefuglen i Norge og er gjerne rundt sekstifire centimeter lang. Den er glinsende sort, engstelig for mennesker og kan bli femti år gammel. Den er kanskje den fuglen som fikk styggest rykte med kristendommen. Før landet ble kristnet, ofret man gjerne til ravnen. Man satte ut kjøtt til fuglene og ba slik om deres bistand og velvilje. Den kunne spå død, men den kunne også varsle om at det var ulv og bjørn i nærheten, og så folk en ravn ba de den gjerne pent om den ville si ifra om det fantes rovdyr rundt dem. Tidvis ble den også kalt likravn, og da ikke fordi den varslet at noen kom til å dø, men fordi den er en åtselsfugl – som nettopp befinner seg der noen har mistet livet, for eksempel på slagmarken eller på det dinglende liket i galgen.

Ravner. Kilde: Wikimedia Commons/Cj005257

Ravnen har mange myter knyttet til seg, i Norge som mange andre land. Den kloke fuglen har fascinert mennesket i mange kulturer og vært ansett som en magisk fugl. I Norge ble det sagt at man kunne være heldig og finne en liten stein i ravnereiret, og la man den steinen under tunga, ble man usynlig! De skulle også ha én helt spesiell fjær, og var du så heldig å få fatt i den, kunne du låse opp enhver lås med denne fjæra. Den ble ansett som Fandens svarte medhjelper, og den skulle man være forsiktig med. En ravn skulle man aldri skyte på, for da vekket man djevelens vrede.

Ingen spådde været så godt som ravnen, og i mange land ble den regnet som den viseste fuglen. Kunne man ravnemål, kunne man snakke med den, men det ble også sagt at den snakket engelsk. Eller hebraisk. Det finnes mange sagn og historier om ravner som har skreket på sitt underlige mål og varslet storm og ildebrann, og i historiene må det et klokt menneske til for å omtolke ravnemålet til menneskespråk. I samisk tradisjon fremmet både kråke og ravn ønskemål for gravide kvinner. Når ravnen fløy over kvinnen ropte den at hun skulle få et guttebarn, for når gutten vokste seg til, ville han ut og fiske og kaste restene til ravnen. Mens kråka ropte etter pikebarn, for når hun vokste til, ville hun bære ut matrestene som han kunne få kose seg med.

Folk over hele Europa har trodd på en kobling mellom ravner og mørkemakter. De var trollfugler og heksefugler og hørte de underjordiske til. Ofte omskapte trollkjerringer seg til ravner, og derfor skulle man aldri stole på at det var en faktisk ravn man så. Når man døde, var det alminnelig å tro at hugen (sjelen) kunne forlate kroppen i form av en fugl, og noen ganger kunne man faktisk se den fly. I slike tilfeller var det gjerne en due om du hadde vært et godt menneske, og en ravn dersom du hadde vært et dårlig menneske.

Skjæra

Skjære. Kilde: Wikimedia Commons/Stauss at de.wikipedia

Skjæra er ikke bare en av verdens mest intelligente fugler, den blir faktisk regnet for å være et av verdens mest intelligente dyr. De kan altså kjenne igjen seg selv i speilet, og i fugleriket er de helt alene om dette talentet.

Som kråka og ravnen var skjæra Odins fugl, men ble senere beskyldt for å være djevelens allierte. Mange steder i landet ble den også kalt «huldras høne», og derfor måtte man være forsiktig med skjæra og iallfall ikke skade den! Huldra var ikke en dame man skulle legge seg ut med.

Den vakre sorte og hvite fuglen lever tett på menneskene, og har kanskje enda dårligere rykte enn ravnen og kråka, fordi den etter sigende er så fæl til å stjele. Historiene om skjærer som ikke kan motstå blanke gjenstander, er mange. De bruker to–tre uker på å bygge intrikate, store reir av det de finner, og blanke gjenstander er lettere å oppdage enn andre – kanskje er det derfor den napper med seg det som skinner. Enhver som har sett skjærene erte katter, vet også hvor smart den er.

Beskyttende skjærereir. Kilde: Wikimedia Commons/Bengt Nyman

Sladrekjerringa, som skjæra også kalles, kunne være til stor hjelp dersom du kunne snakke fuglemål. Da kunne du få mer informasjon fra denne fuglen enn de fleste andre. Den kunne spå ulykke, og skrek den ved solnedgang, ville noe skrekkelig skje. Om den kakket på vinduet ditt, skulle noen i huset dø. Men den kunne også bringe lykke med seg, akkurat som kråkene og ravnene. Hvis den bygget reir rett utenfor huset ditt, skulle du prise deg lykkelig. Da hadde du skjæras beskyttelse.

Skjæra skifter fjærdrakt midt på sommeren, og ofte forsvinner den på denne tiden inn i skogen. Når alle skjærene forsvant slik plutselig på sommeren, mente noen at de var reist ned til Fanden, mens andre mente at det var huldra som hadde gjett hønene sine inn i fjellet. Det ble også sagt at trollkjerringene kunne forvandle seg til skjærer, og satte skjæra seg plutselig rett ved siden av deg, var du avslørt: Da var du etter all sannsynlighet ei trollkjerring.

Luftens konge

Ørner er alle medlemmer av haukefamilien. Noen av dem tilhører slekten Aquila, men slett ikke alle. De vanligste ørnene i Norge, er havørn og kongeørn, men det finnes også fiskeørn, bandhavørn, slangeørn, storskrikeørn og steppeørn.

Den store havørna er den største rovfuglen i Nord-Europa. Den blir opptil en meter lang og kan ha et vingespenn på 240 centimeter. Kongeørna er den neste største fuglen i Norge, og den kan ha et vingespenn på opptil 225 centimeter.

Den mektige havørna. Kilde: Wikimedia Commons/ZorroIII

Havørna har nytt stor respekt i Norge, men den ble også fryktet. Det ble sagt at den kunne ta både sau og barn, og historiene er mange om hvordan ørna har løftet velvoksne barn opp i reiret sitt. Den mest kjente historien om dette, er «Ørnerovet på Leka», som handler om vesle Svanhild på 3 ½ år som visstnok ble tatt av ørna. Det er både skrevet bøker og laget film over denne historien, som fremdeles betviles sterkt av de fleste ornitologer, ettersom ørna antakelig ikke kan løfte mer enn 2–3 kilo.

Yggdrasil, fra et gammelt islandsk dokument. Kilde: Wikimedia Commons

I toppen av Yggdrasil, som var livets tre i norrøn mytologi, sitter det en stor ørn ved navn Vidofnir, som sies å være Odin selv som har trukket i ørneham. Der sitter han og vokter med en hauk på hodet (Vêrfolne), mens ormen Nidhogg kveiler seg rundt treet der nede på bakken. Fuglen er himmelen, ormen er jorden, og Yggdrasil er bindeleddet mellom elementene. Opp og ned langs stammen på treet løper ekornet Ratatosk og formidler nyheter mellom jord og himmel. Vi er ikke de eneste som har ørna og ormen i vår mytologi. Mexicos riksvåpen består av en ørn som sitter på en kaktus og spiser en orm. Dette bildet stammer fra de gamle aztekerne, der myten sier at stamguden Huitzilopochtli åpenbarte seg for dem og sa at de skulle slå seg ned der de så en ørn sittende på en fikenkaktus med en orm i nebbet. I det gamle Persia var verdenstreet, Gaokerena, også et ørnetre med en mytisk fabelfugl.

Ørna er fuglen over alle fugler. Den store, sterke, verdige og fryktinngytende fuglen, som råder over fugleriket i mange kulturer. Det er ikke bare USA som har en ørn som nasjonalt symbol, men det er tvert imot en lang tradisjon for å symbolisere makt ved hjelp av ørna. Selv romerne brukte ørna, og det øst-romerske riket fikk senere en dobbeltørn (en tohodet ørn) mens Det hellige romerske riket brukt et annet ørnesymbol. Ptolemearene i det gamle Egypt hadde ørna i seglet sitt. Både Albania, Moldova, Romania og Serbia har en ørn i riksvåpenet, og selve ordet «Albania» betyr faktisk «ørnelandet». Her hjemme har Holmestrand faktisk en ørn i sitt kommunevåpen.

I det gamle Hellas var ørna Zevs’ fugl, og i romersk mytologi er det Jupiter som drar nytte av den sterke fuglen. I kristen ikonografi brukes ørna for å symbolisere evangelisten Johannes. Mange av de nordamerikanske urinnvånerne har smykket seg med fjærpryder av ørnefjær, slik at de skulle få styrke fra denne mektige fuglen. I hinduismen og indisk mytologi er det solørna Garuda guden Vishnu reiser med. Garuda er halvt menneske, halvt ørn og kan fly like raskt som tanken.

I den norrøne mytologien var det ikke bare Odin som kunne forvandle seg til en ørn, det kunne jotnene også. Som kråkefuglene kunne ørna stå i både det godes og det ondes tjeneste. Den var mektig og vis, og mennesket gjorde klokt i å stå på god fot med denne kjempen.

Ørna kan bli gammel, opptil femti år, og derfor kunne folk ha et langt forhold til én enkelt ørn. Den kunne faktisk være en del av livets deres i mange, mange år. Når den forsvant, ble det sagt at ørna ikke døde, men at den fløy lukt til himmels. Der ble vingene brent av sola, slik at fuglen styrtet til marken, der den igjen ble forvandlet til en ørneunge.

Selv om folk kunne være redde for ørna, betød den også lykke. Dersom man så ørna når man var ute og fisket, kunne man være sikker på å få en god fangst den dagen. I mange av eventyrene er ørna gjerne en god hjelper eller en forhekset prins – men i noen gamle ballader kan den også vise seg som en hjerteløs og ondsinnet fugl som krever å få spise barna dine!

Hvis du var et menneske som hadde vist stort mot mens du levde, kunne kanskje hugen din forlate kroppen i form av en ørn.

 

Dua

Den bibelske dua til Noa med olivenkvisten i nebbet er blitt et internasjonalt symbol på fred og frihet, og duene har en lang tradisjon for å være en kjærlighetssymbol. Den representerer kvinnelighet og fruktbarhet i de antikke kulturene, og også i vår egen tradisjon. Turtelduene som kysser er et velbrukt motiv i kunst og brukskunst over hele Europa – det skulle bringe fruktsommelighet til både folk og avling, men også trofasthet. Duene symboliserte både den rene uskyld og erotikk og fruktbarhet på samme tid. Gode sjeler kunne fly til Gud i dueskikkelse, og var man blitt uskyldig drept kunne sjelen også bli forvandlet til en due. I kunsten kan dua være symbol for Den Hellige Ånd og oppstandelsen.

 

Fra asken til himmelen

En paradisfugl. Kilde: Wikimedia Commons/Serhanoksay

Fugleguder og gudenes fugler er mange, fra vår Vidofnir til Indias Garuda. På Papua Ny-Guinea lever sjelen etter forfedrene videre i de fantastiske paradisfuglene. I det finske nasjonaleposet Kalevala blir verden skapt av bitene av et andeegg. Den russiske ørnedemonen Vikhar skaper voldsomme vinder og torden når den flyr over jorda, akkurat som tordenfugler i mange myter blant de nord-amerikanske urinnvånerne. På Borneo sies det at to store fugleånder plukket to egg fra havet, det ene egget ble til himmelen, det andre til jorda. Deretter knadde de litt jord til menneskeformer og vekket dem med fugleskrikene sine. Historiene er mangeartet, men én mytisk fugl er mer berømt enn de fleste: Fugl Føniks.

Legenden om fugl føniks stammer helt fra det gamle Egypt, der fabelfuglen var et symbol for gjenfødelse. Sagnet forteller at fuglen blir svært gammel – mellom fem hundre og tusen år – og når livet nærmer seg slutten, flyr den til den hellige byen Helliopolis. Her bygger den et reir i solguden Ras tempel og legger seg til rette. Hver morgen når sola står opp, tar det fyr i reiret og fuglen brenner til aske. På den tredje dagen oppstår en ny, ung fugl av asken, og denne nye fuglen flyr høyt over himmelen. Denne legenden brukes i dag for symbol for gjenfødelse, et liv etter døden eller udødelighet, men den brukes ofte for å si at noen kommer seg gjennom svært vanskelig perioder i livet. Legenden har vandret verden rundt i tusenvis av år slik betydningsfulle legender gjerne gjør, og den vakre fugl Føniks skal nok få fly over himmelen lenge ennå. Den minner oss om menneskelivets utfordringer mens vi lar tankene fly.

Ise

 

---

 

Kilder:

forskning.no

«Folk og fugl», Anders Bernhoft-Osa, J.W. Cappelens forlag, 1976

«Engler i Norge», Marit Wang, C. Huitfeldt Forlag, 1986

«Truer om dyr», Knut Hermundstad, Norsk Folkeminnelag/Aschehoug, 1985

«Fuglen i folkekulturen», Åsta Østmoe Kostveit, Landbruksforlaget, 2000

«Truer om villdyr, jakt og fiske», Knut Hermundstad, Universitetsforlaget, 1967

nrk.no/viten

«Naturrigerne i den norske folketro», Joh. Th. Storaker, Norsk Folkeminnelag, 1928

«Fiske og jakt. Norske folketradisjoner.», Ørnulf Hodne, 1997

«Gamle folkelige værvarsler», Ørnulf Hodne, 1994

«Norske trollformler og magiske ritualer», Ronald Grambo, Universitetsforlaget, 1979

 

Originalt skrevet for Nemi 7, 2014

 

 

Luftens hvaler

I dag vekker luftskip og ballongferder nostalgien hos de fleste av oss. De lubne, svevende skipene minner om en tid som var langsommere og mindre støyende. Det er noe forgangent og romantisk over disse konstruksjonene som ligner flyvende hvaler. Men den gangen luftskipene faktisk var state of the art, var de absolutt en del av utviklingen som hadde til hensikt å gjøre verden mer praktisk og raskere.

Ballonghysteri

Forløperen for luftskipet var varmluftsballongen, og allerede i 1783 steg verdens første bemannede varmluftsballong med passasjerer til værs over byen Lyon i Frankrike.

Den første bemannede luftballongen, bygget av Montgolfier-brødrene, tar av fra Bois de Boulogne i Paris, 21. november, 1783. Kilde: Wikimedia Commons/Bildarchiv Preussuscher Kulturbesitz, Berlin

Historien begynner med brødrene Montgolfier fra Annonay i Frankrike, som eide en papirfabrikk og eksperimenterte med å få sekker av papir og tekstil til å fly. En dag oppdaget de at hvis de holdt en flamme under åpningen, utvidet sekken utvide seg og steg til værs. Det tok ikke lang tid før brødrene hadde laget en diger ballong av silke og papir, og 4. juni demonstrerte de den flyvende ballongen for innbyggerne av Annonay. Slike ballonger ble deretter kalt montgolfierballonger. Brødrene trodde at de hadde ramlet over en helt ny gass, mens det selvfølgelig bare dreide seg om varm luft.

Bare noen måneder senere underholdt brødrene den franske kongen og resten av hoffet med nok en varmluftsballong. Den steg til værs i Versailles og om bord i kurven befant det seg en sau, en hane og en and. Enda to måneder senere, i oktober, satte Pilatre de Rozier og Marquis d’Arlandes seg i kurven og ble de første menneskelige passasjerene i en montgolfier.

Det store problemet med varmluftsballonger var at de begynte å dale straks luften ble avkjølt, og hvis man skulle fortsette å varme opp luften, krevdes det konstant åpen varme i kurven. Faren for at ballongduken skulle antennes av gnister, var overhengende. Hydrogenet løste dette problemet. Hydrogenballongene så også livets lys i 1783, og den franske fysikeren Jacques Charles og Nicolas Robert tok jomfruturen med en slik ballong bare to uker etter brødrene Montgolfiers første ferd. Hydrogenballongene kunne fly lenger og dermed tilbakelegge større avstander.

Blanchard og Jeffries krysser Den engelske kanal, 7. januar 1785. Kilde: Wikimedia Commons

Franskmennene var luftens baroner, og det var også en franskmann, Jean Blanchard, som oppfant den første hydrogenballongen med vingeklaffer, slik at man kunne styre ballongen. De første ballongene hadde ikke hatt noen styringsmekanisme, og var dermed umulige å holde kontroll på dersom de ikke var fortøyd. Blanchard ble senere den første til å fly over den engelske kanal i ballong – i 1785. I 1793 var det dessuten Blanchard som foretok den første ballongferden i USA. Selveste president Washington var til stede da Jean Blanchard steg 1,8 kilometer til værs.

De første ballongene hadde som sagt verken styringsmekanisme eller motor. Det ble eksperimentert med å gjøre formen på ballongene mer oval og føye på motorer og propeller, og snart begynte ballongene å ligne de avlange luftskipene vi kjenner. Den franske ingeniøren Henri Giffard monterte i 1852 en liten dampmotor til en diger propell, og dermed var luftskipet født. Skipet holdt åtte kilometer i timen. Først da bensinmotoren ble oppfunnet i 1896 kunne man virkelig begynne å bygge fartøy som holdt høy fart og kunne manøvreres skikkelig, og 1898 konstruerte brasilianeren Alberto Santos-Dumont det første luftskipet drevet av en bensinmotor.

Storhetstiden

De første luftskipene var som motoriserte ballonger, uten noen stiv ramme, men i 1897 oppfant den tyske tømmerforhandleren David Schwarz verdens første luftskip med stiv ramme. Rammen og utsiden var av aluminium, og skipet hadde en Daimler gassmotor som drev tre propeller. Dette første skipet falt dessverre til jorden og ble smadret, men ideen om en stiv ramme hadde festet seg hos ingeniørene.

Ferdinand von Zeppelin, ca. 1865–866. Kilde: Wikimedia Commons

Når de fleste av oss tenker på luftskip, er det en zeppeliner vi ser for oss. Navnet har de fått etter sin opphavsmann, den tyske greven og generalen Ferdinand von Zeppelin. Allerede i 1900 fløy Zeppelin verdens første navigerbare luftskip med stiv ramme, LZ-1. Skipet hadde fem passasjerer, og ferden var en suksess. De nådde 1300 fots høyde og fløy nesten seksten kilometer. Luftskipet var dekket med lerret, hadde en ramme av aluminium, sytten hydrogenfylte celler og to Daimler forbrenningsmotorer. Motorene drev to propeller hver, og skipet var om lag 130 meter langt. Zeppelinerne var en umiddelbar suksess.

I 1910 la den første zeppelineren ut på en lengre ferd som kommersielt passasjerfartøy. Luftskipene ble ansett for å være luftfartens fremtid, og i tidsrommet mellom 1910 og 1914 (før første verdenskrig), fraktet tyske zeppelinere 34 028 passasjerer og mannskap trygt gjennom luften. Under første verdenskrig ble zeppelinerne også brukt i krigføring (som bombefartøy), men det viste seg raskt at de ikke var spesielt godt egnet for dette formålet. Vel kunne skipene drive lydløst inn over fienden og fly høyere enn datidens fly, men de var sårbare for ild og beskytning. Ettersom flyene ble forbedret, kunne de også fly raskere og høyere enn luftskipene, og da første verdenskrig var over, var det kun seksten av sekstisyv zeppelinere igjen. Skipene som hadde overlevd, ble overlatt til de allierte i samsvar med Versailles-traktaten.

USS Los Angeles over Manhattan, 1930. Kilde: Wikimedia Commons

Zeppelin selv døde i 1917, og Hugo Eckener som tok over styringen over bedriften Luftschiffbau Zeppelin. Da krigen var over og luftskipene ble overlatt til de allierte, kunne se ut til at dette betød slutten på produksjonen av zeppelinerne i Tyskland. Men den gang ei. Eckener var en driftig mann og tilbød USA å bygge en enorm zeppeliner for det amerikanske forsvaret. USA takket ja, og bedriften var reddet. Det store luftskipet var ferdig i 1924 og fikk navnet Los Angeles. Det kunne frakte tretti passasjerer, og fløy over 250 turer. Zeppelin-selskapet bygget enda tre store luftskip med stiv ramme: LZ-127 Graf Zeppelin, LZ-129 Hindenburg og LZ-130 Graf Zeppelin II. Det første, Graf Zeppelin, regnes fremdeles som det fineste luftskipet som noen gang er bygget, og det fløy lenger enn noe annet luftskip. Da Hindenburg ble bygget i 1936 var luftskipene virkelig på toppen av sin popularitet. Det tok mye kortere tid å ta luftskip enn å ta veien over havet, og det var dessuten mye tryggere. Man antok at dette var fremtidens transportmiddel. Hindenburg var som et cruiseluftskip å regne, med bibliotek, salong med flygel, store vindusflater og spisesal. Her skulle man leve godt under overfarten. Det var til og med et røykerom, til tross for at skipet var fullt av hydrogengass! Hindenburg rakk å være bli en stor suksess før det tok slutt. Luftskipet fraktet 1300 passasjerer og mange tonn last i 1936, og over ti ganger gikk ferden problemfritt mellom Tyskland og USA.

Folk elsket luftskipene.

Katastrofen

Hugo Eckener var nazi-motstander, og oppkalte luftskipet LZ 129 etter Tysklands andre president, Paul von Hindenburg. Da Goebbels fikk nyss om dette, ble han rasende, ettersom han hadde sett for seg at skipet skulle hete Hitler. Navnet hadde imidlertid allerede festet seg, og selv om Goebbels gjorde sitt for å reversere navnevalget, var det for sent. Luftskipet ble hetende Hindenburg, selv om Goebbels la ned forbud i Tyskland – der skulle skipet nå bare kalles LZ 129.

Postkort av LZ 129 Hindenburg før navnet var malt på. Men hakekorsene er på plass. 19. august, 1936. Kilde: Wikimedia Commons

Ved siden av Graf Zeppelin I var Hindenburg det største luftskipet som noen gang er bygget, men sine 254 meter, 200 000 m³ gass i seksten celler, og fire dieselmotorer fra Daimler Benz med 1200 hestekrefter hver. Gassen i de seksten cellene var hydrogen, som er svært brennbart. Planen var i utgangspunktet å ha et beskyttende lag med helium utenfor hydrogenet, ettersom helium ikke er så brennbart som hydrogen, men den Amerikanske handelsboikotten mot Tyskland etter krigen gjorde at tyskerne ikke fikk kjøpt helium fra USA.

Spisesalen i Hindenburg. Kilde: Wikimedia Commons/Det tyske statsarkivet

Det populære luftskipet ble brukt under OL i Tyskland i 1936, og var en stolthet ikke bare for fabrikken, men for Tyskland. Man kan bare forestille seg hva Eckener følte om hakekorsene på skipets halefinner.

Den 6. mai 1937 ankom Hindenburg nok en gang USA, og ble filmet over Manhattan bare timer før det skulle lande. Overfarten fra Tyskland hadde vært strabasiøs, men nå skulle skipet snart lande på Lakehurst Naval Air Station i New Jersey. Skipet hadde nittisyv personer om bord, og ved vinduene stod passasjerene og gledet seg til å sette beina på fast jord igjen. For dem som står på bakken, er det imidlertid åpenbart at Hindenburg sliter. Mens skipet nærmer seg fortøyningsmasten slipper den ut langt mer vann (ballast) enn vanlig, og da den kommer frem til masten, eksploderer plutselig skipet. Det tar kun 37 sekunder før hele luftskipet er overtent, og trettiseks mennesker mistet livet. Når man ser film av ulykken, er det vanskelig å tro at noen faktisk kom fra det med livet i behold, så eksplosiv er brannen.

Fremdeles er man ikke sikre på hva som var den direkte årsaken til ulykken, og teoriene er mange: Sabotasje, lynnedslag, diesellekkasje som igjen ble antent av eksosrørene … Den siste, og antakelig mest troverdige teorien, ble lansert av en gruppe britiske og amerikanske forskere i 2013. Etter gjentatte forsøk mener de å ha bevist at den mest sannsynlige årsaken til ulykken er at luftskipet har vært gjenstand for oppbygging av statisk elektrisitet på grunn av tordenværet det hadde fløyet gjennom. Antakelig har det også vært en lekkasje i en hydrogenventil et sted i flyet. Når bakkemannskapet så tok tak i forankringstauene, fløy gnistene på grunn av statisk elektrisitet og antente dermed hydrogenet.

Frem til nå hadde de flotte zeppelinerne hatt en imponerende lav ulykkesstatistikk, men alt endret seg med denne ulykken. Tillitten til luftens hvaler var svekket.

En era var over.

Luftskipet Norge

I Norge hadde vi bare ett luftskip som fløy med passasjerer, og den ene passasjeren var ingen ringere enn Roald Amundsen.

Luftskipet Norge over Ekeberg, 14. april, 1926. Kilde: Wikimedia Commons/Nasjonalbiblioteket

I 1926 var forventningene store til Amundsens nye, store ekspedisjon. Han skulle fly over Nordpolen i luftskip! Nordpolen var på dette tidspunktet uutforsket, og ingen visste hva man kunne vente seg der oppe. Fantes det mennesker der? Ukjente sivilisasjoner? Ukjente dyrearter?

Roald Amundsen. Kilde: Wikimedia Commons

Amundsen hadde alliert seg med italieneren Umberto Nobile, som var ingeniøren bak det italienske luftskipet N1. Den italienske regjeringen skulle selge luftskipet til ekspedisjonen, med Den norske Luftseiladsforening som offisiell eier, og deretter kjøpe skipet tilbake etter ekspedisjonen. Skipet ble overlevert med stor festivitas i Roma i mars 1926, men det var nok en strek i regningen at den italienske diktatoren Mussolini var så interessert i ekspedisjonen. Amundsen likte dårlig at fascisten blandet seg i sysakene deres, og skipet ble snart omdøpt til «Norge».

Luftskipet Norge skulle fly fra Italia til Oslo, deretter via Vadsø til Ny-Ålesund. Det ble bygget egne forankringsmaster på Ekeberg-sletta i Oslo og i Vadsø. På Ekeberg er det nå kun en minnesplakett igjen etter masten, men den i Vadsø står fremdeles. Den 11. mai begynte luftskipet sin ferd fra Ny-Ålesund ut over polhavet. Formålet var å erobre nye områder for kongeriket Norge.

Ekspedisjonen endte i Alaska 14. mai, og selv om alle var i god behold, var stemningen ikke på topp. Kanskje var de alle skuffet over at Nordpolen bestod av is og vann og vann og is, og ikke en ukjent sivilisasjon i sikte. Jo visst var ekspedisjonen vellykket, men det var ikke stort å rapportere hjem om. Amundsen var dessuten blitt mottatt som en helt etter sin ekspedisjon til sydpolen, men denne gangen viste det seg at interessen for selve luftskipet og makkeren Nobile var like stor. Amundsen og Nobile kranglet om hvem som skulle ha æren for ekspedisjonen, og Amundsen ble en bitter mann.

Da Nobile to år senere forliste med luftskipet Italia på Svalbard, reiste likevel Amundsen for å komme ham til unnsetning. Amundsens fly styrtet, antakelig ved Bjørnøya, og ble aldri funnet. På slutten av sin bok «Med «NORGE» over Nordpolen», siterer Umberto Nobile den norske journalisten Odd Arnesen:

Det var et telegram på få ord som opplyste at «Italia» var forsvunnet. Mennene som deltok i banketten hadde alle stor erfaring fra polaregnene og hadde ofte sett døden i ansiktet. Det ble stille i salen. Telegrammet ble lest opp. Man kunne lese av ansiktene på mennene rundt bordet at det gjorde et dypt inntrykk på dem. Litt senere på kvelden ble Amundsen spurt om han kunne tenke seg å delta i en ekspedisjon for å komme de skipbrudne italienere til unnsetning. «Right away,» kom det tørt fra Amundsen – og de som var der den kvelden fortalte siden at de aldri hadde sett ham så vakker, med sitt mannlige ansikt, de dype rynkene og det gyldne håret. Det var som om det hang en glorie rundt hans hode da han uttalte de to ordene. […] Med disse ord som falt den kvelden i Oslo, hadde en sterk og modig mann beseglet sin egen skjebne. Få uker senere skulle han forsvinne under polarhimmelen for å gå inn i legendenes verden.

Nye tider

Luftskipindustrien kollapset etter Hindenburg-ulykken. Før ulykken hadde Europa vært delt i sitt syn på luftfartens fremtid. Italienerne og tyskerne satte sin lit til luftskipene, mens britene og franskmennene holdt en knapp på fly. Hindenburgs fall ble også luftskipindustriens fall.

I våre dager, derimot, er det atter ny interesse for luftskipene! Vi har alle sett reklameballonger og –luftskip på himmelen med jevne mellomrom, men de færreste vet at det faktisk konstrueres virkelig store, kraftige luftskip den dag i dag.

Fra The Times

I en artikkel fra august 2013 melder The Times at to ukrainske ingeniører driver hvert sitt firma, henholdsvis i Russland og USA, og konkurrerer mot hverandre om å konstruere fremtidens luftskip. Den ene av de to tidligere skolekameratene, Gennady Verba, som holder til i Russland, bygger en hybrid som skal forene det beste fra luftskip, helikoptre og flydesign. Han venter å se oppfinnelsen i luften innen et par år, og han sier at han har satt seg fore å revolusjonere luftfarten. I USA er kameraten Igor Pasternak administrerende direktør for Aeros, som allerede har lansert et lignende luftskip – The Aeroscraft Dream Dragon. Han forventer å se tusener av «drømmedragene» på himmelen ganske snart.

Så får kanskje luftskipene en ny start? De er ikke bare vakre og stillegående, de er også praktiske. Luftskip kan frakte langt tyngre last enn fly billigere, og de trenger ikke landingsstriper i vanskelig tilgjengelig områder, slik som fly. Moderne teknologi – og ingen hydrogen – kan kanskje gi de svevende hvalene nytt liv og gi nye generasjoner muligheten til å sitte ved panoramavinduet i flygelsalongen og se fjelltoppene glitre i det fjerne.

Ise

 

---

Fakta:

Luftskipene er avlange, motordrevne luftfartøy. De er lettere enn luft og kan styres. Store deler av volumet i skipet er fylt med en gass som er lettere enn luft, i dag brukes hovedsakelig inert helium. Skipene drives fremover av propeller og styres med ror. Det kan fly i ukesvis uten lande.

Man skiller mellom to hovedtyper av luftskip: Zeppelinere, som har en innvendig stiv ramme og blimper, som ikke har en slik ramme.

Da Empire State Buildning ble bygget i New York, sørget man for å føye på en fortøyingsmask for luftskip på toppen. Luftskipene var tross alt fremtiden!

I 1870 lettet en ballong lastet med post og to ballongførere i Frankrike. Ballongferden fikk en uventet vending da de råket ut for sterk vind. De ble feid av gårde på en femten timers ferd – som endte på Lifjell i Telemark!

Første gang Hindeburg fløy fra Frankfurt til Lakehurst tok turen seksti timer, mens returen kun tok femti timer – langt raskere enn turen ville ha tatt til sjøs.

Graf Zeppelin 1 fløy første gang rundt jorda på tolv dager. Alt i alt tilbakela dette skipet 1 609 344 km, fraktet 13 110 passasjerer og krysset Atlanteren 144 ganger.

---

Kilder:

«Med «Norge» over Nordpolen», Umberto Nobile, J.W. Cappelens forlag, 1976

«Hindenburg: An illustrated history», Rich Archbold & Ken Marschall, Warner Books, 1994

«The Zeppelin airship LZ 129 Hindenburg», Barbara Waibel, Sutton Verlag, 2013

www.thetimes.co.uk

www.dailymail.co.uk

www.frammuseum.no

www.airships.net

www.howstuffworks.com

www.wikipedia.no

www.snl.no

 

Opprinnelig skrevet for Nemi nr 5, 2014.

Bannskapens kunst

Det er en kunst å banne. Det vil si, det er ingen kunst å lire av seg en lang harang med kjønnsord, men det er derimot en kunst å banne originalt og å kunne forene humor og bannskap på en slik måte at man unngår å bli regelrett vulgær. Og alle kulturer banner. Ordene og gestene man anvender varierer fra sted til sted, men selve handlingen banning er universell.

Alle som har reist rundt i verden har måttet lære seg litt lokal bannskap, frivillig eller ei. Det sies også at de fleste har lettere for å banne på et annet språk enn sitt eget fordi banning ikke nødvendigvis dreier seg om ordene i seg selv, men om med følelser.

Hjerneforskerne har påvist at bannskap ikke kun henger sammen med språksenteret i hjernen, men også med amygdala, som regulerer følelser og frykt. Noen av dem som har fått en skade i dette området banner lite, og det kan rett og slett være fordi de ikke føler like sterkt mer. I motsatt fall er det ofte slik at folk med demens og alzheimer og andre typer for afasi (skade i språksenteret) husker banneord lenge etter at de har mistet resten av språket – følelser er ikke avhengig av minne.

Det er forskjellige former for banning, og ordene man bruker varierer med situasjonen. Vi banner blant annet når vi skal sjokkere og bryte grenser, vi banner når vi føler noe sterkt, for å forsterke utsagnene våre og dessverre for å skade. Ordene i seg selv har som regel utspring i noe som er tabu der man bor. Hvis ordene skal ha kraft, må de dreie seg om noe som man ellers ikke snakker om – iallfall ikke på den måten. I norsk bruker vi fremdeles flest banneord som dreier seg om religion, og disse ordene stammer fra en tid da det var svært tabu å misbruke Guds navn eller påkalle djevelen. Det lyder kanskje ikke som banning i dag, men en gang var jæskla og innmari for eksempel noen av de verre ordene vi kunne bruke. Jæskla er en omskriving av jævelen og innmari betød rett og slett «inn i Maria». I dag har disse ordene mistet sin kraft, de betyr ikke dette for oss lenger, og dermed blir de harmløse. Banneordene mister sin kraft over tid, og hvis de ikke forsvinner helt, får de ofte en annen rolle i språket. Jævlig og forbanna var tidligere kraftige banneord, mens de i dag er ganske harmløse og brukes som vanlige forsterkende ord. Jeg er så jævlig sulten og Han er så forbanna teit vil ikke vekke anstøt hos de fleste lenger, mens faen og satan fremdeles er kraftuttrykk mange reagerer på.

Det er heller ikke alle som banner, selv ikke når de er alene. Troende mennesker er for eksempel svært forsiktige med religiøse banneord, hvilket må gjøre det utfordrende å bo i Norge. Men det er også mange andre som foretrekker å bruke erstatningsord der vi andre ville ha brukt et saftig nordnorsk uttrykk. Og dermed oppstår uttrykk som fyttikatta, annen i ellevte og fy pannekake. Her vil vi imidlertid ikke ta for oss erstatningsordene, men dykke rett ned i den sprakende bannskapen!

Forbannelser

Ordet banning stammer fra det å forbanne noen eller noe. Ord var altså nok til å forårsake grusomheter, og noen ord var sterkere enn andre.

Sykdom, død, rovdyr og djevelen har skremt livskiten av generasjoner av nordmenn, og tidligere trodde man at man lokket på mørkemaktene kun ved å nevne dem med navn. Ropte du på Fanden, kom han, og du kunne med enkelthet forbanne naboen på samme vis: Måtte djevelen ta deg! Faen ta deg! Var man uheldig, kunne man lett pådra seg en forbannelse selv, og det ble derfor viktig å erstatte farlige ord med uskyldige ord, slik at man ikke kalte på mørkemaktene ved et uhell. Det var selvfølgelig mulig å banke i bordet hvis man kom til å si ulv høyt, men man var ikke garantert at dette ville virke. Derfor fant man på ord som gråbein for ulv, pokker for sykdommen kopper og Gamle-Erik for djevelen. Slik unngikk man å pådra seg ulumskheter. Pokker, som altså skulle brukes i stedet for det skumle ordet kopper, ble stående igjen som et banneord (riktignok ganske uskyldig), mens kopper ikke har noen kraft lenger!

Vi sier fremdeles at vi blir forbanna, selv om det i dag bare betyr at vi blir sinte. Og det engelske damn er en forkortelse for damnation (forbannelse). Tyskerne sier verdammt, nederlenderne verdommen eller Godverdomme (Gud forbanne meg) og russerne har for eksempel Bud’ty prokljat (forbanne deg). Forbannelsene lever i beste velgående, og gjerne med et tilsnitt av kjønn i tillegg. Russerne kan for eksempel si: Ctoby u nego chuj na lbu vyros! som altså er et ønske om at det skal vokse ut en kukk i panna på en eller annen, og ungarerne kan si Basszon meg! (Måtte noen knulle deg! Og antakelig ikke på hyggelig vis!)

Tabuord & banneord

Ord som det ikke er sosial aksept for å si høyt, er tabuord. Tabuordene er ikke nødvendigvis banneord, det blir de først når de brukes som banneord. Men også disse ordene skifter karakter og innhold med tiden, og før man vet ordet av det er et gammelt tabuord helt greit å bruke, mens et nytt tabuord er kommet i stedet. I tillegg finner vi gjerne på skjønnmalende ord for ting vi ikke vil snakke om – eufemismer. På denne måten kan vi snakke om ubehagelige ting uten at det blir for åpenbart og uten å bruke tabuord. På et punkt vil også disse ordene bli dagligtale eller til og med banneord, og så må man finne en ny eufemisme. Engelskmennene i viktoriatiden var eksperter på eufemismer, ettersom det var svært mye de ikke kunne snakke om. Ankel var for eksempel ikke et ord som kunne sies høyt, da dette kunne lede til skitne tanker om hva som befinner seg lenger oppe. Kanskje er det derfor engelskmennene fremdeles er eksperter på humoristiske omskrivninger når de skal snakke om noe ubehagelig. Også på norsk ble undertøy kalt «det unevnelige», så man skulle slippe å få grisete assosiasjoner.

Noen banneord er mer utbredt enn andre, og over store deler av verden dreier det seg om enten religion, sex, sykdom, død, forfedre, mødre eller avføring og andre kroppslige utsondringer. I Norge er som sagt de mest brukte banneordene av religiøs karakter, men antakelig hadde vi forut for 1800-tallet et godt utvalg i kroppslige og seksuelle banneord også her. Vi har ikke alltid vært puritanere! Selv på gamle runepinner har man funnet innskrifter med tekst som: Áli er strodinn i rassin (Åle er pult i ræva). De gamle folkeeventyrene var fulle av kjønnsord og rumpeprat, som Asbjørnsen og Moe rensket vekk for å tilpasse teksten til sartere sjeler. I deres variant av Prinsessen som ingen kunne målbinde, utspiller følgende passiar seg:

«Det er fælt varmt her,» sa han.

«Det er varmere i glohaugen,» svarte prinsessen; der lå sviejernet ferdig og ventet.

Men en av de originale eventyrvariantene Asbjørnsen og Moe samlet inn, lød slik (før de pyntet på den):

«God dag igjen,» svarte prinsessa, hun satt og vov hør. «Det er fælt varmt her,» sa gutten.

«Det er varmere i reva mi,» sa prinsessa.

Selv om nordmenn ikke snakker like mye om sex og kroppslige utsondringer som engelskmennene, er vi godt utstyrt med ord for kjønnsorganer og avføring. Vi bruker kødd som et vanlig synonym for dust eller drittsekk, men det betyr faktisk opprinnelig pikk. Dritt er også et ord vi bruker hyppig, alene og i sammensetninger som drittsekk, drittkjerring, drittprogram, drittfitte osv. Vi har også vært minst like oppfinnsomme som andre kulturer når det gjelder å finne æreskrenkende ord for folk som er annerledes på noe vis, det være seg seksuell legning, etnisitet eller annet. Vi bruker ofte disse ordene når vi skal fornærme noen eller krenke noen, mens ellers er de religiøse ordene, som faen, helvete, satan, jævlig, faens, jævla, helvetes, herregud etc som er mest brukt.

Noen skjellsord og banneformer er altså mer utbredt enn andre. Når det ikke dreier seg om sex eller rumpe, er det gjerne synonymer for etniske og seksuelle minoriteter, underklasse, uheldig utseende eller psykisk utviklingshemmede.

Hore er et ord som går igjen i de fleste kulturer. Her i Norge har vi for eksempel en rekke ord for en prostituert, for eksempel flyfille, frille, laus, madrass og slingrefitte. Andre kulturer vil kanskje kline på litt ekstra med å trekke inn familien, slik de i for eksempel Italia og Spania kaller deg en sønn av ei hore. I katolske kulturer, der jomfru Maria (jomfrumoren) har en sentral plass, er det mer populært å fornærme mora di enn det er her i Norden. Det er interessant å se at vi også har begynt å bruke en slik form – morra di (er hore) – men dette er ganske nytt i norsk banning, og antakelig har vi nettopp adoptert denne formen fra andre språk.

At verden har vært engstelige for homofili (særlig menn), er tydelig også i verdens skjellsord. Svært mange språk har egne skjellsord som dreier seg om homofile menn. (Damer har sluppet noe lettere unna.) Et lite utvalg: Soper, faggot, Schwuler, maricas, poof, nancy boy, fairy, pédé, bög, го̣мик, tóngxìngliànzhě.

I våre dager er den engelske banningen godt etablert i Norge, med fuck som yndlingsord. Det er blitt påvist at de fleste tospråklige mennesker har lettere for å banne på det språket som de ikke anser som morsmålet sitt. Morsmålet er intimt og nært, mens man har noe mer avstand til et annetspråk. Det kan antakelig forklare at mange nordmenn sier fuck i hytt og vær, mens de fleste betenker seg for å si pule i samme situasjon. Det kan til og med virke som om mange sier fuck mer enn de sier faen! Mange kan nok si faen pule! når de slår seg hjemme, men ikke på gaten. De later imidlertid til å ha lite problemer med å si det på engelsk. Selv dresskledde forretningsmenn kan tillate seg å si fuck når de ikke greier å koble til prosjektoren i møtet, men det er høyst usannsynlig at de hadde utbrutt Pule! i selvsamme møte.

Engelsk varierer forresten fra land til land. Språket har reist rundt verden, men landene har utviklet sine egne varianter. Mens amerikansk engelsk er ekstremt opptatt av det anale og kjønnslige, med hyppig bruk av shit, ass, fuck, cunt, balls, cock etc, er for eksempel kanadisk engelsk fullt av andre tabuord som kommer fra den religiøse sfæren. Et mye brukt uttrykk er Tabarnac! (tabernakel/tempel) og et annet er Calise! (kalk). Dette er ikke banneord som brukes i andre engelsktalende land! Britene bruker dessuten flittig bugger (avledet av buggery, som vanligvis brukes om samleie mellom to menn) og bloody, som man faktisk ikke er sikre på opprinnelsen til. Det kan bety blodig, men det kan også være avledet av noe religiøst som har med Maria å gjøre. De religiøse ordene virker i de fleste engelsktalende land mildere enn de andre banneordene. Det er for eksempel verre for de fleste å si Fuck! enn Christ!, mens det hos oss er mildere å rope Herregud! enn Pule!

På engelsk er fuck et ganske anvendelig ord, som brukes i mange sammenhenger der vi ville brukt helt andre typer ord. De færreste av oss ville si Æsj, der pulte jeg det til igjen. Mens det er ganske vanlig å bruke fuck up i engelsk.

Det er ikke bare de engelsktalende som er ivrige tilhengere av knulling i dagligtale. Franskmennene benytter seg også flittig av et gammel verb for å knulle, nemlig foutre. Quèst-ce que tu fous ici?! er direkte oversett «Hva knuller du her?», men det betyr omtrent det samme som «Hva faen gjør du her?» Når vi sier «drit og dra» eller «dra til helvete», sier italienerne «Vaffanculo!», som bokstavelig talt betyr «Gå og gjør det i rumpa (di)». De kaller deg også pikk hvis du oppfører deg som en dust, men Che cazzo! bør nok sammenlignes med vårt For en kødd! som er et mye mildere uttrykk. Man skulle tro at de gamle katolske landene som Frankrike, Italia og Spania brukte religiøse banneord som oss, men det er en definitiv overvekt av kjønnsord i alle språkene.

Finnene foretrekker ordet fitte fremfor pikk og pule, og dermed er Voi vittu! ( fy fitta!) flittig brukt i Finland. Russerne er også glad i det kroppslige, og er dårlig utstyrt med religiøse banneord. De er derimot velutstyrt med seksuelle ord: ebát (fitte), jajcó (balle, men betyr egentlig egg), drócit (runke – som i engelsk wanker), chuj (kukk). I polsk vil du også finne en god del seksuelle banneord, og ikke så mange religiøse: pizda (fitte), pierdolic’ (pule), suka (hore). Til og med danskene bruker flere kjønnsord og avføringsord enn nordmennene. Selv om vi nok kan bruke forpult, er dette nok et ord vi har adoptert fra dansk forpuled, som anvendes ganske ofte. De har jo også uttrykk som Rend meg i røven! som nok kan sies på norsk, men det er ikke dagligtale … Og det herlige ordet for å knulle – å bolle. Som i dansk og norsk, er det flest religiøse banneord i svensk – oftest brukt er vel fan, helvete og jävlar, og svenskene er dessuten flinkere til å sette sammen ord, som for eksempel pojkjävel.

De fleste språk bruker også ordet for analåpning som banneord, for eksempel rasshøl, røvhul (dansk) bahtaraiga (samisk), culo (italiensk).

Fornærmelser, æreskjellinger og forulempninger

Mange banneord brukes for å fornærme andre, og det er ofte på dette området banningen blir riktig oppfinnsom. Nordlendingene er berømte for sitt velassorterte bannevokabular, og ikke uten grunn. De er kreative, bramfrie i banningen og mer eksplisitte enn resten av Norge. Det er nok bare i nord man kan komme unna med uttrykk som jævla hæstkuk, satans trøku og sjettlørva. Russerne og polakkene er også berømte for å bygge opp lange fornærmende og svært beskrivende haranger.

På 1600-tallet i Sverige var det verste man kunne si om en annen person, faktisk tyv og hore. Man forestilte seg at ordene ble hengende ved personen og hadde en slags selvoppfyllende profeti. Det var flere rettssaker der folk var blitt kalt hore eller tyv, og straffen for forbryteren var hard dersom han ble kjent skyldig. Bøtene var høye og en offentlig unnskyldning måtte til, slik at det ble klart for alle at offeret faktisk ikke var en tyv eller en hore. Hore er fremdeles et av de mest utbredte skjellsordene i verden, mens tyv ikke er videre fornærmende i vår del av verden lenger.

En kuriositet ved de nordiske språkene er at vi bruker eiendomspronomen når vi skal ærekrenke noen. Vi sier Din dritt!, Di fitte! Di jævla hore! Din forbanna hæstkuk! Ditt kukkhue! etc. Når vi skal skjelle ut folk, er vi også flinke til å bruke kjønnsord, gjerne i kombinasjon med religiøse tabuord. De fleste andre språk bruker ikke Ditt/din/di i slike sammenhenger, men Du/deg eller ikke noe pronomen i det hele tatt. Eksempler: Spansk: hijo de puta! (sønn av en hore), carajo! (kukk), Italiensk: cazzo! (pikk), culo! (ræv), figa! (fitte), pirla! (dritt), russisk: chuj! (din dritt), pizdá! (di fitte), zopa! (din ræv), padla! (ditt hunderasshøl), govnoed! (din dritteter), Ëb tvojú chujá mat !(din jævla kukk!). Finsk: Saatanan kusipää! (Ditt jævla pisshue!).

På spansk kan man fint forene både dritt og slektninger når man skal fornærme noen – Me cago en tu madre! (Jeg driter på mora di!), eller religion – Me cago en la hostia! (Jeg driter på nattverdsbrødet!) Og noen bruker fremdeles sykdommer, for eksempel polakkene. De kan kalle deg Stara cholera! Og selv om Gamle kolera! ikke lyder så skrekkelig på norsk, er det ikke pent på polsk!

Oppfordringer

Når det ikke holder med å kalle noen pöcs (ungarsk for pikk), kan man dra til med noen riktig ufine oppfordringer. Vi kan be folk om å dra til helvete eller eat shit and die eller dra deg inn i den fitta som fødte deg. Disse oppfordringene varierer også kraftig fra område til område – og noen er mer oppfinnsomme enn andre.

Kyss meg i ræva! Kyss mig i arslet! Kiss my ass/arse! Leck mich am Arsch! er en velbrukt oppfordring over hele verden. Ræva er i det hele tatt populær når man ber folk om å ta seg en bolle. Det italienske Vaffanculo! betyr bokstavelig talt Gå og gjør det i ræva! (eller bli tatt i ræva), men brukes omtrent som vi bruker Dra til helvete! eller Drit og dra! Det danske Rend mig i røven! likeså, og det svenske Ta dig i häcken! franske Va te faire enculer! spanske Vete a tomar por culo!

Videre er puling og runking og andre seksuelle aktiviteter mye brukt i oppfordringer: Fuck it! Fuck off! Og fuck yourself! Get screwed! Bugger off! Suck it! Up yours! Anani sikeyim! (tyrkisk: Gå og pul mora di!) Chinga tu madre! (spansk-mexikansk: Knull mora di!) Tu madre! (spansk: morra di, forkortet fra Gå og knull mora di!) Vai in mona! (italiensk: Gå inn i fitta!) Odpieprz sie! (polsk: Gå og bli pult!) Haista vittu! (Finsk: Lukt på fitta!) Ananin amina kadar yolun var! (Tyrkisk: Dra tilbake til fitta til mora di!) Idi’ na chuj! (russisk: Gå til kukken!)

Og selvfølgelig har vi det velbrukte Dra til helvete! som de fleste språk har i en eller annen form. Go to hell! Dra åt helvete! Sodomieter op! (nederlandsk) Idz do diabla! (Polsk, betyr eg. «til djevelen») Vai pro inferno! (portugisisk (Brasil)).

Banning uten ord

Alle språk er fulle av kraftuttrykk vi kan bruke til å uttrykke forbauselse, sinne, glede, smerte – ja, alle følelser. Men noen ganger trenger vi ikke, eller ønsker vi ikke å si det vi tenker på. Kanskje vil vi også gjøre det i skjul for ikke å bli oppdaget. Da kommer gestene godt med!

Vi stikker fingrene i nesa, i ørene, rekker tunge og banker oss på panna – de uskyldige fornærmende gestene er mange. De riktig forulempende gestene, er ikke færre! Å gi noen fingeren er relativt vanlig over store deler av verden, og de fleste over 2 år vet hva gesten sier. Men det finnes andre saftige gester som også kan benyttes. For eksempel vifter engelskmennene ofte to fingre mot deg (pekefinger og langefinger), som betyr noenlunde det samme som å gi fingeren. Det er også ganske universelt å gjøre håndleddet slapt når man skal kalle noen homo eller svekling uten å si det. I Italia holder de knyttneven i været og slår seg på albuen – et kraftig symbol for en pikk som skal ta deg. En annen gammel italiensk gest er å holde hånden som et horn til pannen – det betyr at noen forsyner seg av kona di og gjør deg til hanrei. I Saudi-Arabia bruker man tommel opp og sirkler den over brystet, dette skal forestille en stiv pikk som sikkert skal brukes mot deg, omtrent som når mann i mange kulturer rugger på balle og resten av utstyret på truende vis, for å markere at du er en (mindreverdig) dust.

Når du legger ut på din ferd gjennom verden, er det sikkert en rekke av disse kraftuttrykkene og gestene som kan komme til nytt i pressede situasjoner. Men ta imot et råd slik på tampen: Lær deg å si unnskyld på disse språkene i samme slengen – du kan raskt få bruk for det!

Ise

---

 

Kilder:

Språknytt nr.1, 2006: «Religiøs banning og nestenbanning», Ingrid Kristine Hasund.

Forskning.no, 12.07.2009: «Auuu! Faen!».

Språknytt 3-4, 2004: «Banning – makt eller avmakt?», Ruth Fjeld.

«Banning i norsk, svensk og 18 andre språk», Magnus Ljung, Universitetsforlaget, 1987.

Digital samling av eventyr og sagn, www2.hf.uio.no/eventyr_og_sagn.

«How to swear around the world», Jason Sacher, Cronichle Books, 2012.

«Fakta faen», Helene Uri, Jostein Sand Nilsen, Andreas Østby, Cappelen Damm, 2011.

Forskning.no, 08.04.2003, «Griseprat i tusen år», Lisa Olstad.

«Holy Sh*t: A Brief History of Swearing», Melissa Mohr, Oxford University Press, 2013.

 

Opprinnelig skrevet for Nemi 5, 2014. 

 https://www.facebook.com/pages/Nemino/207588812589578