Grisevær i kaninland

Petter Kanin

 

«Kaniner er skapninger med et godmodig, ustadig temperament, men er samtidig grunne og latterlig enkle å gjennomskue. Det er denne naturligheten, dette naturens preg, som jeg finner så sjarmerende ved Mr. Benjamin Bunny, selv om jeg oppriktig beundrer hans vulgaritet … En gang falt Benjamin hodestups ned i et akvarium som han ikke kunne komme seg ut av og lot som han satt og spise en hyssingstump. Snakk om å gi omstendighetene et ansikt.»

Fra Beatrix Potters dagbok, 30. oktober 1892.

I forgårs ankom vi Lake District og Tower Bank Arms. Vi var altså innlosjert rett ved siden av Beatrix Potters hus, Hill Top Farm, i dette gjestgiveriet/pubben som endatil er gjengitt i «Jemima Puddle-Duck», på side 42.

Tower Bank Arms

 

Et fantastisk opphold var det også, med svært hyggelig personale og fantastisk mat. Til og med det dårlige været roet seg noe. Mens vi kunne prise oss lykkelig for at vi hadde et ørlite glimt av sol, så vi på nyhetene at Sør-Vest-England, som vi forlot for ikke så mange dager siden, var begravet i flomvarsler.

Sauehimmelen

«Det er et velsignet vær for landmannen,» sies det i «Gjengangere», men jeg tror landmannen for lengst har sett avlingene sine druknet i denne sommerens England. Vi er som sagt ganske heldige som hele tiden kjører gjennom og fra været, nordover.

Apropos kjøring og apropos Beatrix Potter, så er det mange små pelsdyr som må bøte med livet langs de engelske veiene. Det er stadig rever, kaniner og pinnsvin i veikanten, og det føles mer som «Watership Down» enn Petter Kanin …

Beatrix Potter trengte heldigvis ikke å bekymre seg for biltrafikken. Petter Kanin måtte kanskje passe seg for å ikke ende i en pai, men han var trygg for motoriserte kjøretøy.

Bildet yter ikke boken rettferdighet.

For noen år siden ga jeg ut den norske utgaven av tegneserien «The Tale of one Bad Rat» (Eventyret om den slemme rotta) av Bryan Talbot. Dette er en sterk historie om den misbrukte, kunstneriske jenta som stikker av og reiser nordover til Hill Top Farm. Hun tegner seg videre i livet, med inspirasjon fra Beatrix Potter og godhjertede mennesker hun møter på sin ferd. Bryan Talbot tegner hvordan hun tegner etter Beatrix Potters tegninger … Originalutgaven av denne tegneserien er i softcover, ganske kjedelig og blank. Men da vi laget vår utgave gikk Sindre Wexelsen Goksøyr, min utmerkede designer, på Deichman og lånte gamle utgaver av Potters bøker. Hans solide overtalelsesevne gjorde at vi heldigvis ga ut enn bok som så ganske annerledes ut – stive permer, tekstil på ryggen, omslagspapp med tekstur, preg og bilde i medaljong på forsiden. Det er en av de peneste bøkene jeg har gitt ut, og jeg håper Bryan Talbot har sett den …

Beatrix Potters små bøker om dyrelivet på landet har betydd enormt mye for mange barn, både de som tegner og de som leser og de som gjør begge deler. Det føles vrient å kalle dem «små» bøker – det medfører konnotasjoner som «liten og søt og harmløs», men sannheten er at de faktisk er små, og var tenkt slik fra begynnelsen. Ikke bare fordi hun ville at bøkene skulle passe for små barnehender, men fordi hun ville holde kostnadene nede, slik at flest mulig ville ha råd til å kjøpe bøkene. Potter tenkte på det meste, og bøkene hennes var helt fra begynnelsen av svært høy kvalitet – ikke minst fordi hun overvåket trykkeprossessen i minste detalj.

Lake District er et landskap som innbyr til pensjonering. Det virker plutselig uhyre forlokkende å sette seg til under rosebusken og tegne. Eller skrive. Eller lese. Beatrix Potter gjorde derimot ikke det. Hun engasjerte seg i området, kjøpte opp nabogårder før eiendomsutviklerne fikk kloa i dem, og sørget for at de ble bevart for ettertiden. Hun dyrket jorda og bidro både med midler og eget legeme. Da det begynte å nærme seg slutten sa hun: «Men hvis et gammelt menneske på syttityv fortsetter på denne måten – vel, det kan gjøres en gang for mye.» Tre dager senere døde hun.

Hill Top Farm

Hun testamenterte Hill Top Farm til National Trust, mot at ingenting skulle endres noensinne. Derfor ser huset nøyaktig likedan ut i dag som det gjorde den gang. Fremdeles kan man se interiør som forekommer i bøkene hennes, og fremdeles kan man føle hennes nærvær.

Nabolagskatt

Likeledes testamenterte hennes mann sin formue til National Trust, og hans gamle advokatkontor i Hawkshead er i dag galleriet som viser alle originale fra den første Peter Rabbit-boka. Små svart-hvitt tegninger som spreller av liv, der hun kun et par steder har malt over et par gale streker med hvit maling. Jeg vil gjerne være pensjonist i Lake District, selv om Ms. Potter ikke gjorde det. Om jeg kunne, skulle jeg gjerne sittet der og lest eller skrevet, for tegne kan jeg ikke, og vært glad for å være i live.

Ise

Beatrix Potter (65)

P.S. Datteren påstår også at jeg er vedig lik Potter, og at jeg nå vet hvordan jeg vil se ut som gammel. «Litt bekymret og blid på samme tid.»

Posted with Blogsy

Jonathan Swift: En sann helt

Andre dag i Dublin har vært en lang dag. Alt begynte med alarmen på mobilen, som var satt på full guff for at vi ikke skulle sove over den. Den var satt på halv åtte, for det syntes vi var passe. Kan ikke sove bort ferien!

Mor pisket datter opp av sengen og trakk henne søvndrukken ned i frokostsalen. Da både frokostblanding og toast med ost og marmelade var fortært (og la oss ikke glemme en klassisk kopp såpevannkaffe), var det på tide å begi seg ut i byen. Det var på omtrent dette tidspunktet at datteren kikket på mobilen og erklærte:

«Mamma? Klokken er halv åtte.»
«Nehei,» svarte mor. «Det kan den jo ikke være.»
«Jo, den er det. Glemte du å stille klokka på mobilen din?»

Ja, det hadde jeg altså glemt. Så klokken var nå halv åtte, og la meg fortelle at det skjer ikke stort mer i Dublin klokken halv åtte enn det gjør i Oslo. Så vi ruslet mot St. Patrick’s Cathedral, i håp om å slå i hjel litt tid før katedralen åpnet klokken ni.

St. Patrick’s Cathedral

St. Patrick’s katedral, som er den protestantiske kirken i Irlands hovedsete, er bygget på gammel hedensk grunn. Deretter lå det en kirke i tre her, mens den ble gjenreist i stein i 1192. Fra 1220 til 1270 ble den utbygget, slik at den gikk fra kirke til katedral. Cromwell brukte katedralen som stall under borgerkrigen, og franske hugenotter søkte senere tilflukt innenfor steinmurene.

Katedralen er storslagen. Utenpå er den grå stein på grå stein, grå spir og grå kantethet. Men inni er det storslagne glassmalerier, monumenter, utskjæringer, byster, våpenskjold, vakre flisgulv i varme farger, graver og historier. Og det viktigste for meg; Jonathan Swifts grav.

Jonathan Swift’s dødsmaske

Jeg forelsket meg i Jonathan Swift da jeg holdt på med engelsk 1600-tallslitteratur på Blindern. Swifts skarpe satire i f.eks. «A Modest Proposal» (der han fremmer et forslag om at det beste ville vel vært om irske fattigfolk rett og slett ble gitt rett til å ete barna sine, så slapp de å sulte. De fikk jo så mange av dem likevel.) og i «Gullivers reiser» (Ikke barneversjonen nei, les originalen!) gjorde to ting for meg:

A) Jeg ble for alvor opptatt av hvor fantastisk satire kan være, bare opphavsmannen er intelligent nok, har et ektfølt og indelig engasjement og kan fortelle (Hvilket er en sjelden kombinasjon, dessverre.)

og B) Jeg forstod hvor livsfarlig det er som forfatter å være intelligent, ha et ektfølt og inderlig engasjement og skrive bitende satire for sin egen tid – ettersom det krevde enorme mengder med tilleggsinformasjon om engelsk historie, litteratur, religion og politikk for å ta alle referansene. Dette måtte på plass for å se hvor morsom Swift faktisk er. Risikoen for å bli glemt om man er satiriker, er overhengende.

Men Swift var ikke bare satiriker, han var også Dean i St. Patrick’s Church i mange år, hvilket er hvorfor han ligger begravet her. Han var også en fremsynt mann med et stort hjerte, og da han døde testamenterte han åtte tusen pund til opprettelsen av et sinnsykeasyl, som skulle sørge for at folk fikk hjelp og ikke ble kastet i fengsel. Dette enorme beløpet var nok til at sykehuset ble opprettet og fremdeles er Irlands fremste psykiatriske sykehus – St. Patrick’s sykehus.

Til dags dato kan jeg ikke sjekke mailen min (yahoo) uten å tenke på Swift. En sann, genial helt.

Etter St. Patrick tok vi turen til Christ Church Cathedral, som er en mindre variant. Den første kirken som lå her, ble grunnlagt av Sigtrygg Silkeskjegg, den første kristne kongen i Irland. I 1172 ødela normanneren Richard de Clare (Strongbow) denne første kirken og begynte å bygge katedralen i stein. Strongbow er gravlagt i katedralen, men monumentet over ham er visstnok ikke en avbildning av ham …

Return of the Mummies

Christ Church er mindre imponerende, og ikke er Swift gravlagt her heller, og det må innrømmes at min hovedmotivasjon for å avlegge katedralen et besøk, er mumien av katten og rotta i krypten.

Katten og rotta ble funnet inne i orgelet (tror jeg), og det antas at den ene var på jakt etter den andre, og de endte sine dager før kampen ble avgjort. Stengt inne i veggen uten fukt og tilgang på luft, ble kadavrene langsomt mummifisert, og mumiene er altså utstilt i krypten.

Et av kostymene Jonathan Rhys Meyers brukte i rollen som Henrik den åttende. (Portrett i bakgrunnen.)

En bonus var en liten utstilling med originalkostymer fra TV-serien «The Tudors». For dere som ikke har sett den, kan den oppsummeres slik: En serie om Henrik den åttendes tid i England. Ti prosent historie og politikk, tredve prosent hoderulling og annen gladvold og seksti prosent svett hanky panky. Likevel – flotte kostymer, også på nært hold!

Neste stopp var Chester Beatty Library i Dublin Castle, og hør, hør, alle bokelskere: Hit må du! (Med bokelsker mener jeg altså dere som elsker både innholdet og utformingen.) Chester Beatty samlet hele livet på sjeldne manuskripter og bøker fra hele verden, men særlig fra Asia. Her ligger Ibh-al-Bawwabs utsøkte koran fra 1001 side om side med jadebøker fra Kina, illustrerte ruller fra Japan som minner aldri så lite om en moderne tegneserieroman, en illuminert utgave av Ciceros tekster, trykk av Dürer, persisk poesi, lærinnbindinger så forseggjorte at man sukker langsomt i vemod over verdens tapte håndverk, papyrusruller fra Egypt … Og alt av en så avsindig kvalitet at man går fra monter og monter og bare gisper. Dette er et museum jeg akter å vende tilbake til, for her vil jeg tilbringe mange flere timer (selv om datteren mener at jeg allerede er altfor treg i museer). Chester Beatty er mann jeg skulle ønske jeg personlig kunne takke, for å ha gitt meg muligheten til å se slike arbeider på nært hold.

Staselig litteraturkammer

Etter Dublin Castle avla vi Dublin Writers Museum et besøk. Et nydelig bygg tilegnet Dublins og Irlands store forfattere – og det er mange av dem. Datteren er forelsket i Oscar Wilde og har lest «A Picture of Dorian Gray» noen ganger nå, så for henne var det mest stas å høre mer om ham (selv om jeg tror hun kan mesteparten av biografien allerede), mens for meg var det stas med enda litt mer Swift, litt Beckett, litt Joyce, litt Yeats og litt Shaw. (Nå kom jeg på den glimrende radioteateroppsetningen av Pygmalion med bl.a. Wenche Foss. Må høres, om du ikke har gjort det allerede!) Men mest av alt gjorde det meg smertelig klar over hvor mye jeg ikke har lest ennå – så mange irske novelleforfattere jeg ikke har fått med meg. Jeg må legge meg i selen.

Og da var faktisk alle museene stengt. Hvilket betyr shopping når man reiser med yngre damer. Noen timer senere, over middag (sverdfisk for min del, som jeg plutselig husket at jeg egentlig ikke er videre begeistret for) innså vi at dagen som hadde begynt så altfor tidlig, nok også ville ende tidlig …

Nå ligger føttene vendt mot månen og tankene vendt stjernene, og snart er dag to i Dublin over.

Ise

Gå ikke glipp av denne konserten!

JASON WEBLEY SPILLER I OSLO 21. SEPTEMBER!

På Sound of Mu, Markveien 58. Kl. 20.00, 50 kroner, fri aldersgrense.

Husk at Sound of Mu er lite, så kom tidlig!

 

For et års tid siden traff vi Jason Webley i New Orleans, i forbindelse med Neil Gaimans 50-årsdag. (Jason har/har hatt mange prosjekter med Neils kone, Amanda Palmer fra «Dresden Dolls».) Jason holdt en konsert for fullt hus på Tipitina’s, som jeg gjerne skulle ha delt med alle.

Og nå får dere sjansen, for han kommer til Oslo!







Jason Webley har spilt mye teater i sin ungdom, hvilket skinner kraftig gjennom i hans sceneopptredener, der han fremstår som en blanding av både Brecht og Weill, Tom Waits, landstrykerunderholdning, sigøynerjammer, kletzmer, punk, kabaret … Det er i det hele tatt ganske vanskelig å sette merkelapp på Webley. Uansett om han agerer som vagabondtrubadur eller trekkspillpønk, så er han en svært dyktig musiker. Han danser med trekkspillet med den største selvfølgelighet og spiller gitar så svetten skvetter, og han sjarmerer sitt publikum fra det øyeblikket han entrer scenen. Han er ekstremt karismatisk, og har et uvanlig godt grep om sitt publikum. Når han fremfører låta «The Drinking Song», oppfordres publikum til å synge som om de allerede var fulle sjømenn.

Jeg har aldri latt meg overtale til å snurre rundt min egen akse med fingeren i været (for å bli fullere), men det gjorde jeg altså da jeg så Webley i New Orleans.

When the glass is full
drink up, drink up
this may be the last time we see this cup.
If God wanted us sober
he’d knock the glass over
so while it is full
we drink up.

Webley er så umiddelbar i sitt nærvær og har en åpenhet (tidvis hudløshet) i musikken som gjør at man villig lar seg lede. Det minner kanskje om performance art, men er ikke det heller. Han gir full gass, og det teatralske blir mer lekenhet enn forsert kabaret. Fyren er rett og slett drivende dyktig og usedvanlig sjarmerende. Webley begynte sin karriere som gatesanger i Seattle, og fremdeles ser han ut som en gammeldags landstryker som spiller for en daler eller to. Han later til at han spiller i full visshet om at det er publikum som gir ham til smør på brødet, og det er en tillit og åpenhet mellom Webley og hans publikum som gjør hans konserter til en sjelden opplevelse.

«World-renowned musicians Amanda Palmer and Jason Webley make their comics debut, with award-winning artist Cynthia von Buhler»

For tegneserieinteresserte kan det også nevnes at Jason Webley og Amanda Palmer har gitt ut boka «Evelyn, Evelyn» på Dark Horse Comics – og når man leser, kan man høre på platen «Evelyn, Evelyn», som Webley og Amanda Palmer ga ut i fjor. Neil Gaiman har skrevet et veldig fint etterord til boka, som kan leses her.

 

 

 

 

 

 

 

Og her er et finfint klipp med de siamesiske tvillingene Evelyn (Amanda Palmer) og Evelyn (Jason Webley):

The Seattle Times har kalt Webley en av Seattles beste musikere. Han har gitt ut seks album på eget selskap, Eleven Records, og har delt scene med utøvere som The Avett Brothers, Devotchka og Regina Spektor. Webley turnerer hele verden, men tar snart en pause. Hvilket betyr at dette showet i Oslo er det siste han gjør på en stund! Dette bør du ikke gå glipp av!

Avslutningsvis, et lite klipp fra Edinburgh tidligere i høst, der Neil Gaiman og Jason Webley fremfører låta «The Problem with Saints». Dette er en av låtene som ble til etter at de ba twitterfølgere sende inn hvilke kjente personer man gjerne ville at bl.a. Neil og Amanda laget sanger om. Dette er historien om Jeanne d’Arc – og det er morsomt!

Ise

Jason Webleys Myspace-side

Vårt møte med Jason Webley i New Orleans

Bøkene og jeg

Noen ganger kan man lese to romaner etter hverandre, og bli forbløffet over linjene fra den ene til den andre, likheten i tematikken – selv om forfatterne befinner seg på forskjellige kontinenter i forskjellige århundrer. Sannheten er nok ofte at det ikke dreier seg om en fascinerende tilfeldighet, men at det faktisk finnes et bånd mellom forfatterne. Nemlig du. Dine preferanser, som du kanskje ikke engang reflekterer over eller vedkjenner deg, er båndet som binder forfatterne sammen. Mer mystisk er det neppe, men følelsen er allikevel en blanding av mystikk og déjà vu.

Jeg hadde nettopp en slik opplevelse, ikke med romaner denne gangen, men med en fagbok og en memoar.

Først leste jeg Erik Tunstads fantastiske bok «Darwins teori. Evolusjon gjennom 400 år.», utgikk på Humanist forlag. Fra barnsben av har jeg vært en stor Darwin-fan. Jeg ville ikke bare vite alt om Darwin, jeg ville være Darwin. Jeg ville finne revolusjonerende forklaringer og samle finker på Galapagosøyene. Jeg brukte faktisk store deler av barndommen på nitid katalogisering av de ulike insektartene vi hadde i hagen, og håpet at jeg en dag skulle ramle over en forbløffende ny skolopenderart. Gjerne giftig. Men skolopenderne var  alltid de samme og jordløperne varierte heller ikke, og Darwin hadde en gang for alle forklart hvordan ting henger sammen. Jeg kunne ikke bli Darwin, men jeg har aldri sluttet å være hans Number One Fan.

Jeg gikk derfor til Erik Tunstads bok med skyhøye forventninger, og trodde vel kanskje ikke at de ville bli innfridd. Det ble de! Tunstad har levert en medrivende og svært velskrevet bok om ikke bare Darwin, men om fremveksten av evolusjonsteorien, dens forkjempere og motstandere. Det som kunne vært en tørr redegjørelse av en av verdens viktigste oppdagelser, er i Tunstads penn blitt en svært spennende, morsom og lærerik bok. Beskrivelsen av kappløpet om å vinne evolusjonsracet er en hvilken som helst spenningsroman verdig!

Det finnes ingen grunn til å la være å lese «Darwins teori» – du trenger slett ikke å være verdens største Darwin-fan eller i overkant opptatt av evolusjonsteorien. Tunstad er en så elegant forteller at dette er en bok for alle. Han avkrefter en rekke myter og bekrefter andre, og han gjør narr av kreasjonister på passelig vennlig vis.

Men tilbake til båndet mellom meg og bøkene. Tunstad sveiper også innom eugenikk og sosialdarwinisme i boken; uheldige og vranglærepregede «avleggere» av darwinismen. Alle vet hva tyskerne bedrev under krigen, men vi tenker kanskje ikke så mye på hvor mye av den lett betente sosialdarwinismen vi omgir oss med. Det er et tankekors at de fleste fremdeles snakker om at det er den «sterkeste» overlever, mens det slett ikke er det «the fittest» betyr, og det absolutt ikke er den darwinismen dreier seg om.

Jeg vil anta at det var tanken på tyskerne og eugenikken som styrte meg mot det som skulle bli neste bok i haugen på nattbordet. En liten bok kalt «Jeg er den sidste jøde», som har ligget på vent en stund. Det har ikke vært fristende å gi seg i kast med den på sengekanten, men nå var den plutselig det naturlige førstevalget.

«Jeg er den sidste jøde. Treblinka 1942 – 1943» av Chil Rajchman er akkurat så grusom som du antar at den skal være. Jeg leste boken på dansk, jeg vet ikke om den er ute på norsk? Jyllands-posten ga boken seks stjerner og skrev:

I 2006 dør en suksessfull forretningsmann i Uruguay. I huset hans finner familien et gammelt manuskript, som Chil Rajchman har holdt skjult i mer enn 60 år. Det inneholder beretningen om hans 10 måneder som Sondernkommando i Treblinka, der han i 1942-43 ble tvunget til å se – og medvirke til – titusenvis av andre jøders død i kz-helvetet.

Jeg er den sidste jøde er et rystende vitnesbyrd fra et menneske som overlevde det omtrent alle andre bukket under for! […] Det er et enestående dokument som her kommer ut på dansk, og som allerede har vakt stor oppmerksomhet internasjonalt. Det er vanskelig å orke å lese på grunn av all ondskapen, men det er en plikt å vite om den.

Rajchman

Rajchmans øyevitneberetninger er ikke stor litteratur, men så var de vel antakelig aldri ment som det. Som leser får jeg følelsen av at han har ønsket å fortelle hva som skjedde, men kanskje har sett seg fornøyd med å ha skrevet det ut. Han skrev beretningene kort tid etter flukten, og de bærer preg av trangen til å få fortalt det grusomste og det nødvendigste, det som må huskes. Som om det er mulig å glemme. Det er ikke mange sidene, men jeg tror neppe jeg hadde orket flere av dem uansett. Jeg tok meg selv i å være glad for at Rajchman ikke var en større forfatter, et rikere språk ville gjort beretningene uutholdelige. Spesielt når Rajchman nøkternt forteller om jobben med å grave opp igjen massegravene med lik i forråtnelse fordi tyskerne ville slette alle spor. Fantasien min greide likevel å tilføre synonymene han ikke brukte.

Det var Rajchman – den mest tilpasningsdyktige – som unnslapp Treblinka med nød og neppe, men som for alltid stilte seg spørsmålet «Hvorfor jeg? Hvorfor skulle jeg fortjene å leve videre, når så mange måtte bøte med livet?» Et sted mellom 700 000 og 1 200 000 mennesker ble drept i Treblinka. Bare 57 overlevde. Chil Rajchman var en av dem.

Så dette var altså mitt bånd, fra Darwin via eugenikken til Treblinka. Jeg har alltid vært fascinert av Darwin. Og jeg kommer til å stri med Det ondes problem til også jeg går over i historien.

Slik gikk jeg fra å kose meg med Tunstads evolusjon på senga til å ligge søvnløs med etnisk rensning. Mer mystisk var det ikke.

Ise

P.S. Og om du lurte – begge bøkene anbefales på det varmeste.

Iselin nattbord

Fra Dagens Næringsliv i dag … Det mangler et ord i teksten – det skulle stå «å planlegge den opprinnelige opphavsmannens død.»

Bare stygge kvinnelige skuespillere i Norge

G.W.

Jeg har vært på Bokbadet for første gang. Jeg må innrømme at jeg var full av fordommer, men som min venninne Grethe sier: Fordommer er deilig. Enten blir de bekreftet, og det er deilig. Eller så blir de avkreftet, og du har lært noe, og det er deilig. Mine ble vel egentlig hverken/eller i dag. Ja, det var en masse damer, men det var lite lilla. Ja, det var mange damer med rødvin innabords, men det var de få mennene som lo den høyeste «hør meg, jeg sitter her, se hitover!»-latteren.

Jeg var der for å se Leif G. W. Persson, som jeg synes er en kunnskapsrik og kul fyr som skriver dritbra krimbøker (og fordi mor min fikk meg på gjesteliste), og han innfridde som alltid. Han er minst like god til å fortelle gamle historier som om det er første gang han fortalte dem, som han er til å skrive bøker. Han er en av disse forfatterne som faktisk evner å underholde også uten papir.

Leptosome totninger

 

Innimellom fikk vi lide oss gjennom frik-er-livet-bandet «Narum» fra Toten. «Ain’t Misbehaving» på totning er fælt. Og jeg liker til og med dialekten.

Torgeir Rebolledo Pedersen leste dikt om døden, mens naboene trodde det var humor og lo den høye «hør meg, jeg sitter her, se hitover!»-latteren.. Sånn er det med lyrikk og alkohol i Norge.

 

 

Thomas Hylland Eriksen fortalte om sin nyeste bok «Søppel» på sitt sedvanlige hypre overflødighetshornvis, og jeg fikk som alltid lyst til å lese. Jeg liker hypre mennesker med mye kunnskap, go figure.

Mer Narum. Boring in absurdum.

 

Utrolig vakre menn

Og til slutt, hipp hurra, klipp fra film basert på en bok ingen over tretten bør lese, «Hodejegerne». Nok en krim skrevet etter guttebokoppskriften; mye løping, mye vold, puling og … bæsj. Det hender det er promp, men her er det bæsj. Og for all del – jeg har ingen problemer med promp eller bæsj. Jeg er tross alt tegneserieredaktør. (Jeg har faktisk krabbet rundt i utedo, også, men det er en annen historie.) Jeg er faktisk ganske fortjust i vold også. Hanky panky – fint. Løping, derimot – ikke så moro. Og kombinasjonen er en langsom død: Få folk til å snu sidene så fort som mulig, så får de følelsen av høyt tempo, mens det i virkeligheten bare er … Da Vinci-koden.

Jeg tenkte at filmen kanskje blir bedre? Sånne bøker er ofte bedre som film  – hesblesing er ikke så kjedelig visuelt som i tekst. Antakelig fordi vi går og tisser. Men etter å ha hørt regissør Tyldum og Aksel Hennie snakke om at man kan tillate seg alt i bøker (sier vel mest om hva de leser), mens film er mye mer konkret,  og derfor måtte de dikte litt om på Nesbøs geniale bok, tror jeg kanskje ikke jeg gidder å se den. Hva er det igjen, da? Det var iallfall mye utedo i klippene. Og så greide Hennie å lire av seg en suveren liten monolog om at pene damer ikke kommer inn på Teaterhøyskolen, og at vi derfor ikke har noen «amerikansk»pene skuespillerinner i Norge, og at det er noe alle vet.  Jaggu. Det er jo det vi mangler, det hadde jeg glemt. Godt vi iallfall har et godt utvalg i Hollywood-vakre mannlige skuespillere med tilsvarende talent.

Hurtigoppsummering av Bokbadet! Jeg fikk bare et par fordommer bekreftet, men til gjengjeld fikk jeg et par splitter nye som jeg har tenkt å dyrke en stund: Band fra Toten er kjedelige og Aksel Hennie er teit.

Ise

Danske drap

En liten og svært rask krim-anbefaling om du trenger noe å kose deg med på senga eller sofaen i helgen:

Jeg har nettopp lest ferdig «Journal 64» av Jussi Adler-Olsen, og jeg er fremdeles begeistret for hans Avdeling Q med Carl Mørck i spissen.

Adler-Olsen debuterte i 1997 med romanen «Alfabethuset» som Damm har utgitt på norsk. Det er en spennende krigskrim jeg definitivt kan anbefale, og deretter bør krimelskere kaste seg over Avdeling Q-bøkene (de to første ute på norsk på Aschehoug).

Dersom du ikke leser dansk, får du tak i «Kvinnen i buret» og «Fasandreperne» på norsk. Og etter at du har lest dem og ikke greier å vente lenger, får du begynne å lese dansk, for da kan du også lese «Flaskepost fra P» og den nye «Journal 64». Han har skrevet flere andre bøker, som jeg ennå ikke har lest. Han har dessuten også skrevet et leksikon over danske tegneserier – Dansk tegneserie lexikon – hvilket ikke gjør meg mindre begeistret …

Avdeling Q er en avdeling for gamle saker som ikke er løst – ikke ulikt en del TV-serier for tiden. Forskjellen fra TV-seriene er at Adler-Olsen jevnt over kommer opp med interessante gamle forbrytelser. (Filmrettighetene er solgt til Zentropa, selskapet til Lars von Trier og Peter Aalbæk Jensen, så vi får krysse fingrene!)

Adler-Olsens plot kan være noe ujevne, men han er morsom og skriver godt (tidligere redaktør og forlagsdirektør), og det er et godt, jevnt driv i oppklaringen av forbrytelsene såvel som i hovedpersonenes privatliv.

Ise

Hjemsøkt av julen

Kalendersmuget, luke 24:

Min bestemor  var litt mer enn normalt opptatt av Charles Dickens. Hun var svært glad i engelskmenn generelt, men Dickens især.

«Nå må du lese Dickens, Iselin. De står der inne. Det er bare å begynne.» Jeg var tolv år, og krøkket meg gjennom engelsk fra 1840-årene, skrevet med gotiske bokstaver. Det er nok kun Dickens’ fortjeneste at jeg faktisk fortsatte å lese ham, for det skal stor litteratur til for å overleve prøvelser som det der. Dickens er så fengslende fra første linje, nesten uansett hvilken roman man leser, at jeg glemte anstrengelsene og levde meg helt inn i Dickens’ underlige univers. Spesielt begeistret var jeg for utsagn som «I’ll have your heart and liver out.» (Great Expectations).

I Norge leses ikke Dickens i noen særlig grad – folk vet ikke hva de går glipp av. Så glade som nordmenn er i TV-seriene basert på Dickens’ bøker, burde de prøve romanene! Man må jo ikke lese dem med gotiske bokstaver.

«A Christmas Carol» er selvfølgelig julens Dickens-lesning – historien om den gamle, innfule, gjerrige Scrooge som blir hjemsøkt av tre gjengangere (fra forgangen jul, årets jul og jul som skal komme), og som til slutt blir et bedre menneske. Den som vil, kan lese hele her.

Jeg skal nøye meg med å dele den fantastiske innledende beskrivelsne av Scrooge, mens jeg tenker på bestemoren min og Dickens og jul.

God jul, kjære grumpy nordmenn!

Ise

Oh! But he was a tight-fisted hand at the grind- stone, Scrooge! a squeezing, wrenching, grasping, scraping, clutching, covetous, old sinner! Hard and sharp as flint, from which no steel had ever struck out generous fire; secret, and self-contained, and solitary as an oyster. The cold within him froze his old features, nipped his pointed nose, shrivelled his cheek, stiffened his gait; made his eyes red, his thin lips blue; and spoke out shrewdly in his grating voice. A frosty rime was on his head, and on his eyebrows, and his wiry chin. He carried his own low temperature always about with him; he iced his office in the dogdays; and didn’t thaw it one degree at Christmas.

External heat and cold had little influence on Scrooge. No warmth could warm, no wintry weather chill him. No wind that blew was bitterer than he, no falling snow was more intent upon its purpose, no pelting rain less open to entreaty. Foul weather didn’t know where to have him. The heaviest rain, and snow, and hail, and sleet, could boast of the advantage over him in only one respect. They often ‘came down’ handsomely, and Scrooge never did.

Nobody ever stopped him in the street to say, with gladsome looks, ‘My dear Scrooge, how are you? When will you come to see me?’ No beggars implored him to bestow a trifle, no children asked him what it was o’clock, no man or woman ever once in all his life inquired the way to such and such a place, of Scrooge. Even the blind men’s dogs appeared to know him; and when they saw him coming on, would tug their owners into doorways and up courts; and then would wag their tails as though they said, ‘No eye at all is better than an evil eye, dark master!’

But what did Scrooge care! It was the very thing he liked. To edge his way along the crowded paths of life, warning all human sympathy to keep its distance, was what the knowing ones call ‘nuts’ to Scrooge.

Geriljabroderi

Kalendersmuget, luke 17:

Mangler du en julegave? La meg foreslå denne glimrende boka fra Magikon forlag redigert av foregangskvinnene Astrid Loraas og Mona Pedersen, om fenomenet geriljabroderi. Det er en velskrevet og veldesignet bok om hvordan geriljabroderi begynte i Norge, og med en mengde bilder av ulike broderier som blant annet har vært med i utstillinger.

Dette er mitt lille bidrag til boka. I boka er det på mystisk vis forsvunnet enkelte bokstaver (jeg tror de er på bokstavheisatur til Ibiza), men her er iallfall alle med. True Story:

Minne

Roser er røde, fioler er blå, druer er søte …

Dette søte lille verset fikk de fleste av oss i minneboka da vi var små, inntagende jentebarn, men her mangler det altså en siste strofe.  I min minnebok hadde nemlig Kristin Marie skrevet dette fine verset til meg, men unnlatt å ta med slutten: … og du er likeså.

Det hører med til historien at Kristin Marie og jeg nok ikke var perlevenner som små, men jeg vet til dags dato ikke om dette bare var en ren forglemmelse, eller om det er et glimrende eksempel på hvor innfule og atale de inntagende små jentebarna faktisk kan være …!

I alle tilfelle har jeg i minneboken tegnet et surt fjes nederst på siden for å markere min misnøye.

Iselin Røsjø Evensen

:

Dverger og djevler i Bretagne

Kalendersmuget, luke 16:

Jeg har i mitt eie en nydelig dansk bok, «Franske Folkesagn», fra 1871. Sagnene er samlet av P. L. Møller, og utgitt etter hans død av B. Møller. Jeg har modernisert Julenattsyner i Bretagne, men under er originalsidene og originalteksten tastet inn, for dem som måtte være interessert. (Trykk på bildene for større versjon.)

Ise

Julenattsyner i Bretagne

Franske folkesagn

Hver julenatt, i det øyeblikket presten ved midnattsmessen hever den hellige Hostie, sier gamle folk at man kan se overnaturlige ting. Alt som er skapt av skapte vesener, både under som over jorden, stiger da frem og viser seg som voldsomme syner i luften. De stiger alle frem samtidig i tre rekker, den ene over den andre. I den første rekken ser man skogsfeene, som brer om seg med sin rikdom, vannfeene, som stiger opp av kildene og brønnene, og Koriganene* eller dvergene med smiehamrene, de små lerretsposene og dragene, som vokter skattene deres. Like i nærheten går Nissen med det store hodet, han som på regntunge netter går gjennom landsbyene og klaprer i de fine treskoene; varulvene, som går på rov om natten etter barn under fem år; dødningejegeren, som man ofte møter i fjellene med en sekk der han bærer alle de fordømte sjelene; spøkelseshesten, som venter på barna når de kommer fra skolen, og hvis rygg stadig forlenger seg, så lang, så lang, at alle får plass, og så piler den av sted som et lyn, og siden er ingen av barna sett igjen.

I annen rekke går den onde ånden selv i spissen; i midten ser man den store vognen som henter de døde, og den lille dødsfuglen flyr foran. I følget dens går lyktemannen, som man ikke ser om vinteren, men som løper som en blå flamme i heia og på kirkegårdene på varme sommernetter og fører folk i fordervelsen. Etter ham kommer alle sjelene som er i skjærsilden, og som for et øyeblikk får lov til å forfriske seg i jordens atmosfære og til å fortsette de sysler de beskjeftiget seg med da de ble overrasket av døden. En høster korn, en annen går hånd i hånd med sin kjæreste, som djevelen fører til dans. De som har druknet, stiger opp av vannet og strekker armene ut etter kirketårnet; andre sitter i dødsseilerbåten, som er dømt til flakke rundt på det store havet til Dommedag. Her ser man prester som er fordømt fordi de krevde penger for messer de ikke holdt, eller nektet å begrave fattige, som ikke etterlot seg noe til å betale for kirkens bønner.**

Her sees andre fordømte, som løfter gravsteinene sine, kaller på slektningene sine og vil ha dem til å be for seg og strekker armene etter det store kirkegårdskorset. Her ser man noen som flyttet grensesteiner i levende live, og som forgjeves forsøker å rive steinene opp av jorda for å flytte dem tilbake til sin opprinnelige plass. Her ser man Korsveisdjevel, som venter på at noen skal komme og selge ham en sort høne. Her vanker trollmennene, som leter etter gullurten; og oksen og eselet, som stod ved krybben i Betlehem, og som for denne anledningen har fått talens bruk, og snakker fortrolig sammen.

Men i den tredje rette, høyt over de to andre, ser man alle martyrene, helgenene og englene, som skrider majestetisk frem som prester ved prosesjonen på Kristi Legemsfest. Alle disse er halvt skjult i skyene, siden de er himmelens beboere og den sanne Guds arbeidere. – Men det er sjelden noen har sett dette synet, ettersom det bare varer så lenge presten holder Hostien i været, og på denne tiden er alle gode kristne i kirken, og hjemme i huset sitter bare den gamle bestefaren og den yngste piken, hans douraenéz (den som skal begrave ham), som steker pannekaker av en del hvete (en del boghvete) og en del havremel, som de andre skal få når de kommer hjem fra midnattsmessen. Fra tid til annen skjer det at en ung mann, som har vanslektet fra sine forfedres tro, stjeler vievann i kirken og uteblir fra messen for å se julenattsynet. For lykkes det noen å kaste vievann på de skattene som spøkelsene har med seg, blir han ikke bare herre over alle skattene, men også fritatt for all synd. Man tror ikke at noen av dem som har forsøkt., har lykkes, for innen de rekker å stenke skattene med vievann, har presten allerede satt hostien på alteret, og det vidunderlig synet er borte.

* Generelt dekker benevnelsen Korigan alle slags alver eller elementærånder så vel som nisser og dverger av begge kjønn, snart fiendtlige, snart vennligsinnede mot menneskene.

** Slik går et sagn om en ung mann som kun eide tre daler. Da han kom inn på prestegården og fikk se liket av en tigger som presten nektet å begrave, ga han presten de tre dalerne for å gi den døde en kristelig begravelse. Følgen av dette var at tiggeren, som var blitt en helgen, senere skaffet mannen både lykke og velstand, og satte ham fri fra all nød og fare.

Julenatssyner i Bretagne

Side 1

Hver Julenat i det Øieblik, Præsten ved Midnatsmessen hæver den hellige Hostie, sige gamle Folk, kan man see overordentlige Ting. Alt, hva der af skapte Væsener findes under og over Jorden, stiger da frem og viser sig som et uhyre Luftsyn. De fremstige alle paa een Gang i tre Rækker, den ene oven over den anden. I den første Række seer man Skovfeerne, som udbrede deres Rigdomme, Vandfeerne, som stige op af deres Kilder og Brønde, og Koriganerne* eller Dvergene med deres Smedehamre, deres smaa Lærredsposer og Dragerne, som bevogte deres Skatte. Nær ved dem gaaer Nissen med det store hoved, som i de regnfulde Nætter drager gjennem Landsbyerne og klapprer med fine Træsko; Varulvene, som om Natten gaae paa Rov efter Børn under fem aar; Dødningejægeren, som man ofte møder i Bjergene med en Sæk, hvori han bærer de fordømtes Sjæle; Spøgelsehesten, som venter paa Børnene, naar de gaae fra Skole, og hvis Ryg stedse forlænger sig, saa lang, saa lang, at Alle kunne sidde op, og saa piler den afsted som et Lyn, og ingen av Børnene faaer man mere at see.

Side 2-3

I den anden Række gaaer den onde Aand selv i Spidsen; i Midten seer man den store Vogn, som henter de Døde, og den lille Dødsfugl flyver foran den. I dens Følge gaaer Hans Lygtemand, som man om Vinteren ikke seer Noget til, men som i de varme Sommermaaneder løber om som en blaa Flamme i Moser og paa Kirkegaarde og fører Folk i Fordærvelse. Efter ham komme alle Sjælene, som ere i Skjærsilden, og som for et Øieblik faae lov at forfriske sig i Jordens Atmosfære og fortsætte de Sysler, der beskjæftigede dem, da de bleve overraskede af Døden. En høster Korn, en Anden gaaer Haand i Haand med sin Kjæreste, som Djævelen fører til Dands. De, som ere druknede, stige op av Vandet og strække Armene efter deres Kirketaarn; Andre sidde i Dødsseilerbaaden, som er fordømt til at flakke om paa det store Hav indtil Dommedag. Her seer man Præster, der ere fordømte, fordi de toge Penge for Messer, som de ikke hadde læst, eller nægtede at begrave Fattige, som Intet efterlode til at betale Kirkens Bønner.**

Side 4

Her sees andre Fordømte, som opløfte deres Gravstene, anraabe deres Slægtninge om Bønner og udstrække Armene efter det store Kirkegaardskors. Her sees Nogle, som i Livet flyttede Grændseskjel, og som forgjæves forsøge at rive Stenene op av Jorden for at flytte dem tilbake til deres første Plads. Her seer man Korsveisdjævelen, som venter paa, at Nogen skal komme og sælge ham en sort Høne. Her vanke Troldmændene, som lede efter Guldurten; og Oksen og Æselet, der stode ved ved Krybben i Bethlehem, og som ved denne Leilighed erholdt Mæle, tale fortroligt sammen.

Men i den tredie Række, høit over de to andre, seer man alle Martyrer, Helgener og Engle, der skride majestætisk frem som Præster ved Processionen paa Kristi Legemsfest. Alle disse ere halvt skjulte i Skyerne, thi de ere Himlens Beboere og den sande Guds Dagarbeidere. – Men sjelden er der Nogen, som har seet dette Syn, thi det varer kun saa længe, som Præsten løfter Hostien i Veiret, og paa den Tid ere alle gode Kristne i Kirkerne, og hjemme i Huset sidder kun den gamle Bedstefader og den yngste Pige, hans Douarenèz (d.e. den, som skal begrave ham), som bager Pandekager af en Deel Hvede (en Deel Boghvede) og en Deel Havremeel, hvormed de Andre gjøre sig tilgode, naar de komme hjem fra Midnatsmessen. Undertiden skeer det, at en ung Karl, som er vanslægtet fra sine Forfædres Tro, stjæler Vievand i Kirken og forsømmer Messen for at see Julenatssynet; this hvis det lykkes Nogen at kaste Vievand paa de Skatte, Spøgelserne føre med sig, saa er han ikke blot Herre over alle Skattene, men tillige fri for Synd. Dog troer man aldrig, at det er lykkedes for noen af dem, der forsøgte derpaa, thi inden de fik Tid til at stænke Vievandet, havde Præsten alt igjen sat Hostien paa Alteret, og det vidunderlige Syn var forsvundet.

* I Almindelighed forstaaes ved Benævnelsen Korigan alle slags Alfer eller Elementaraander saavelsom Nisser og Dverge af begge Kjøn, snart fjendtlige, snart velbefindede med Hensyn til Menneskene.

** Saaledes fortælles et Sagn om en ung Karl, som kun eiede tre Daler, og da han ved Indgangen til Præstegaarden saae Liget af en Tigger, som Præsten nægtede at begrave, saa gav han sine tre Dalere for at skaffe den Døde en kristelig Begravelse. Men Følgen heraf var, at Tiggeren, som var bleven til en Helgen, siden skaffede ham Lykke og Velstand og friede ham af al Nød og Fare.