Iselinsmuget

Iselin Røsjø Evensens generelle kroting.

Kalendersmuget 2015, 1. luke

leave a comment »

Kom arbeidslyst og treng deg på. Her skal du motstand finne.

Solan Gundersen

1. desember er i følge folketroen dagen hvor alt arbeid man begynner på, også må være fullført innen dagen er omme. Ellers kan det gå ille. Det leser jeg som at man altså bør fraholde seg fra å begynne på noen som helst form for arbeid denne dagen!

For tidligere tiders nordmenn var desember en farlig måned. All verdens skrømt herjet frem mot nyttår, og det gjaldt å holde seg på godfot med både de underjordiske og andre sterke krefter. Dette vinteryre kalveslippet av overnaturlige makter var dog ikke utelukkende farlig – man kunne også bruke tiden til f.eks. spådom.

Menneskene forberedte seg på høytidsstemt feiring og bugnende julebord, og samtidig gikk de nok ut ifra at de underjordiske gjorde det samme. Og der vi disket opp med en fettdryppende gris med eple i kjeften, var det kanskje rimelig å anta at våre spissørede venner valgte seg en skikkelig saftig … rottestek?

rotte-stek

Som det står på kortet:

WITH THE COMPLIMENTS OF THE SEASON

Ise

Tegneseriene liker SV–politikere!

leave a comment »

For temmelig nøyaktig et år siden, postet jeg en sak om at en svært ung Heikki Holmås skrev dikt til Fantometklubben. Der spør jeg: «Har Lysbakken skrevet dikt til Fantomet, kanskje?»

Innlegg fra 26.09.2011

Innlegg fra 26.09.2011

Og nei, Audun Lysbakken har fremdeles ikke skrevet dikt til Fantomet, men han har derimot innrømmet at hans kjærlighet til Månestråle ikke ruster!

Skjermbilde 2015-09-30 kl. 12.56.12

Tegneseriene begynner å få en definitiv forkjærlighet for SV-politikere!

Og vil du lese Holmås’ vidunderlige Fantomet-poesi, finner du den her:

https://iselinsmuget.wordpress.com/2011/09/26/avsloring-heikki-holmas-ungdomssynder/

Ise

Written by iselinsmuget

01/10/2015 at 15:01

Kåtblomst og nøklene til himmelen

leave a comment »

nokleblom5

Hagenøkleblom

Maria nøklebånd (primula veris) bærer mange navn, og historiene om blomsten er like mange. Det latinske primula betyr den første og veris betyr vårens, og blomsten er en av de første som blomster om våren. Mange blomster som blomstrer i mai bærer jomfru Marias navn, og i den katolske kirke er mai måned tilegnet Maria, og kalles mariamåneden.

HIMMELENS KURUKER

De fleste av primula veris’ norske navn henviser til en gammel fortelling om Jomfru Maria og nøklene til himmelen: Marinøkkel, Marinykjel, Jomfru Maria nøkkelhank, Jomfru Maria nøklebånd, Maria nøkleblom, Marinøkkel, Murilykjel, Jomfru Marias nøkler, Jomfru Marias nøkkelhank, Mainøkkel …

Legenden forteller at en dag satt jomfru Maria der oppe med nøklene til himmelen i hånden. Så glapp hun taket i nøklene, og de falt til jorden.

Kittelesen. Fra Asbjørnsen og Moes samlede eventyr, 1936. Kilde: Wikimedia commons

Kittelsen. Fra Asbjørnsen og Moes samlede eventyr, 1936. Kilde: Wikimedia commons

Men den snarrådige lerka så hva som skjedde, og fløy nøklene opp til Maria igjen. Der hvor nøklene landet på bakken, vokste den vakre gule blomsten opp. I andre varianter er det en frekk svale som snapper nøklene ut av jomfru Marias hender. Og i atter andre varianter, er det Sankt Peter som lar nøklene til perleporten gli ut av hendene og treffe jorden. Maria nøklebånd ser ut som nøkleknippet husfruene i middelalderen hadde festet til beltet – jo flere nøkler, jo mer status – og det er antakelig derfor blomsten har fått nettopp dette navnet.

Marias navn er knyttet til mange blomster, og mange av disse plantene har i folketroen vært i besittelse av de samme kreftene som Maria selv, for eksempel å gjøre fødselen lettere for mor og barn. Maria nøklebånd var nøkkelen som kunne «låse opp» en trang fødsel.

Også i Storbritannia heter blomsten Lady’s keys, Keys of heaven og St. Peter’s keys, men det vanligste engelske navnet er det noe mer uheldige Cowslip, som kommer fra det angelsaksiske cu-slippe eller cu-sloppe, som rett og slett betyr kuruke. I tidligere tider var nøkleblomen mye mer utbredt, og det ble sagt at nøkleblomen vokste ekstra godt der kveget hadde gjødslet marken.

De store engene med Maria nøklebånd finnes kanskje ikke lenger, men minnet om dem er bevart i litteraturen. Når vi for eksempel møter Puck i Shakespeares «En midtsommernattsdrøm» for første gang, synger feen om nøkleblomen, og om hvordan hun skal plukke dugg og henge dem som øredobber på blomsten:

And I serve the Fairy Queen
To dew her orbs upon the green.
The cowslips tall her pensioners be.
In their gold coats spots you see;
Those be rubies, fairy favours;
In those freckles live their savours.
I must go seek some dewdrops here,
And hang a pearl in every cowslip’s ear.

«Puck og alver, fra En midtsommernattsdrøm», Joseph Noel Paton, ca 1850. Kilde: Wikimedia Commons

«Puck og alver, fra En midtsommernattsdrøm», Joseph Noel Paton, ca 1850. Kilde: Wikimedia Commons

I André Bjerkes gjendikting til norsk, lyder teksten slik:

Over ås, over mark,
gjennom kratt, gjennom hekk,
over skog, over park,
gjennom ild, gjennom bekk;
fortere enn måneskinnet
tjener jeg min herskerinne
ved å finne ny og sval
dugg til hennes blomstersval.
Se Maria-nøklebånd
pyntet av en alvehånd:
hele blomstens duft er lagt
i rubiner på dens drakt.
Inatt skal primula og marikåper
ha øreperler. Jeg må finne dråper!

KÅTBLOMSTEN

nokleblom

Hagenøkleblom

Også på norsk forekommer det et litt mindre kristelig navn på Maria nøklebånd. Blomsten var nyttig til så mangt, og noen steder ble den regnet som et afrodisiakum. Derav det velklingende navnet «Kåtblomst». Det var mulig å hugvende en mann ved å fremstille en elskovsdrikk av kåtblomsten. Var man kvinne – og ugift – kunne man lage en drikk av bladene og rota, og by den utkårete å drikke. Da ville manneofferet gå helt fra konseptene av tøylesløs kåthet, og det skulle ikke store anstrengelser til for å sveive ham inn i halmen.

SKJØRBUK OG MELANKOLI

Maria Nøklebånd har ikke bare vært brukt til å lokke folk til sengs eller for å lette fødsler. I folkemedisinen ble det også sagt at den skulle lindre en rekke plager, som for eksempel migrene, nervøsitet, svimmelhet, skjelvinger, lammelser, epilepsi, luftveisinfeksjoner, podagra, slim, betennelser, gikt og søvnløshet. Blomsten er dessuten rik på C-vitamin, og var derfor et godt botemiddel mot skjørbuk. I boken «Overtroiske kure og folkemedicin i Norge» (1918) skriver forfatteren:

Skjørbuk var i det 18. århundre og langt opp i det 19. en meget utbredt sykdom i Norge. Det kan man slutte seg til av den mengden av legemidler som over alt ble brukt for å helbrede den. I Nordland brukte man kvannerot og kreklingbær, men især multer. Allerede Peder Claussøn omtaler skjørbuken i sin Norges beskrivelse fra 1632, og de midler som da var mest brukt, var karse (eriksgress, cochlearia) som man syltet ned i tønnevis av og spiste som kål mot skjørbuk. J. Rasmus forteller også i sin Norges beskrivelse fra 1715 at det er landets mest alminnelige sykdom, og at man særlig bruker karse og multer som man får fra Nordland. Blant andre planter som også folk bruker, er geiteklov, vortegress og bergknapp (sedum) som ble kokt i sur valle og drukket. (Lom). Likeså brukte man ryllik som man mente at virket blodrensende, samt bekkekarse. Hestehov var god mot usunne væsker i legemet, helst blandet i tobakk. (Gudbrandsdalen.) Fra Hallingdal nevnes tiriltunge, harefot, raggkolle, hvitkolle (trifolium), vann- og bekkekarse, Maria nøklebånd, kongslys, jernurt, tyttebær og trane- eller myrbær. (s. 40)

nokleblom3

Hagenøkleblom

Blomsten ble også kalt «teblomme», nettopp fordi te trukket på nøkleblom skulle kurere så mangt. I «Mitt eget planteapotek» (1986) finnes en oppskrift mot hoste-te, som blant annet inneholder Maria nøklebånd:

Hoste-te, blanding:
30 g primularot (rot av Maria nøkleblom), finsnittet
20 g anisfrø
20 g fennikelfrø

2 teskjeer teblanding overhelles 1 kopp kokende vann og får trekke i 10 minutter før den siles. Teen søtes med honning og drikkes varm. (s. 43)

Den hellige Hildegard av Bingen. Kilde: Wikimedia Commons

Den hellige Hildegard av Bingen. Kilde: Wikimedia Commons

Mot migrene og nervøs migrene, ble det anbefalt å trekke te på en håndfull av blomster, blader og spesielt rot. Den hellige Hildegard av Bingen anbefalte at man skulle innta nøkleblom mot melankoli:

Marianøkleblom er varm, og har hele sin grokraft fra solen. For vise urter får sin styrke først og fremst fra solen, andre fra månen og enda andre både fra sol og måne. Men denne urten mottar sine krefter først og fremst fra solens kraft. Derfor undertrykker den melankolien i menneskene. For melankolien gjør nemlig menneskene triste og urolige i sin oppførsel, og lar dem ytre seg i ord mot Gud når den stiger opp i dem.

 Dette ser luftåndene, og de iler til og kan bringe mennesket til vanvidd med sine overtalelser. Derfor skal et slikt menneske legge denne urten på kroppen, og på sitt hjerte, slik at det blir varmt av det, og luftåndene som plager ham og som ikke liker kreftene som denne planten har fått fra solen, vil slutte å plage ham.

Men også et menneske som blir så trykket av gale væsker i hodet at han til tider mister bevisstheten, han skal ta denne urten og legge den på hodet, etter først å ha barbert av seg håret, og så legge en forbinding over, og han skal legge den på samme måte på brystet, uten å fjerne den på tre dager, og han vil komme til seg selv igjen. Men den som plages i hele kroppen av lammelser, han skal legge denne urten i begeret sitt, slik at det får smak av den, og han skal drikke ofte, og han vil bli leget. (Physica 1–209, s 199 f)

FORFENGELIGHET OG LAMMELSER

«Forfengelighet». Gustave Léonard de Jonghe, 19. århundre. Kilde: Wikimedia Commons

«Forfengelighet». Gustave Léonard de Jonghe, 19. århundre. Kilde: Wikimedia Commons

Også mot hudlidelser skulle den lille gule blomsten gjøre underverker. Man ble simpelthen vakker om man smurte inn ansiktet med en salve av nøkleblom. I det minste kunne man vinne tilbake noe av sin fordums skjønnhet. Også fregner skulle det være mulig å bli kvitt, dersom det var ønskelig. Nicholas Culpeper skrev:

Byens damer er vel kjent med at salven eller tinkturen av blomsten tilfører skjønnhet eller i det minste gjenoppretter den når den er blitt borte. Blomstene hevdes å være mer effektfulle enn bladene, og røttene er til liten nytte. En salve laget av blomstene tar vekk flekker og rynker i huden, solbrenthet og fregner og fremmer skjønnheten. Den hjelper mot alle slags hodelidelser, fallesyke, lammelser, kramper, nervesmerter, og røttene lindrer smerter i rygg og blære. Bladene er gode mot sår og blomstene fjerner skjelving. Ettersom de styrker hjernen og nervene og lindrer lammelser, kalte grekerne blomsten Paralysio. Blomstene syltes eller konserveres, og en dose på størrelse med en muskatnøtt inntas hver morgen. Det er tilstrekkelig for innvortes sykdommer, men mot sår, flekker, rynker og solbrenthet tilvirkes en salve av bladene og svinefett.

Og William Turner skrev:

Vi finner at enkelt kvinner strør nøkleblomblomster i hvitvin og etter at det har trukket, vasker de ansiktet med væsken for å drive vekk rynker og for å gjøre dem vakre i menneskenes øyne fremfor Guds, som de ikke er redde for å forarge.

EN VELSMAKENDE STUING

699px-Primula_veris_230405

Maria nøklebånd

Maria nøklebånd ble også spist som vanlig salat, helst tidlig før full blomstring og blandet med andre spiselige blader. Også som stuing var blomsten populær. I boken «Ugress er også mat» (1941), står det oppskrift på velsmakende og næringsrik nøklebåndsstuing:

Det er en behagelig følelse når våren kommer og en kan få en stuing av friskt grønt ved siden av maten. En lengter formelig efter det i vinterens løp. Bruk derfor vårens og sommerens planter til stuinger, enten en sort alene eller en blanding av forskjellige sorter. På den måte kan en får større variasjon og en kan ved å ta litt mere eller mindre av den ene eller annen sort finne frem til det som tiltaler ens smak best.

Saus til stuingen kan lages av melk, kraft av kjøtt, fisk poteter eller kraft av plantene alene. Plantene skal hakkes og så blandes i sausen og koke 2–3 minutter. Ved denne fremgangsmåte går minst mulig av vitaminene tapt.

Ifall en ikke har kraft eller melk til saus, kokes plantene i lite vann i 2 minutter, siles og kraften brukes til sausen. (s. 16)

VERN MOT ONDE MAKTER

Det var ikke kun nøkleblomens næringsstoffer som gjorde den til en liten, men mektig, plante. Folketroen sa også at den innehadde sterke overnaturlige krefter. For eksempel kunne man sy blomsten inn i hodeputen til barnet sitt, hvorpå avkommet ville være deg lojal resten av livet. Blader under dørmatta skulle holde uønskede gjester på avstand, og bar man en nøkleblom nær hjertet, ble man ikke gal. Det var også en utbredt tro at de første vårblomstene hadde spesielt sterke krefter, særlig når det gjaldt å holde ondskapen på armlengdes avstand. Nøkleblomen var mye i bruk mot lammelser og skjelvinger, for eksempel når folk var lammet etter slag. Og «slag» betød nettopp det – at man var blitt slått av onde krefter. Man kunne også bruke blomsten til å spå hvordan årets avling ville bli – jo flere blomster i blomsterstanden, dess bedre avling.

VIN, MJØD OG BRENNEVIN

Nøkleblomvintilvirking i Beatrix Potters utforming.

Nøkleblomvintilvirking i Beatrix Potters utforming.

I Norge ble nok blomsten brukt mest som tilsetning i mjød, men i England var det utbredt å sette nøkleblomvin. Oppskriftene på nøkleblomvin er mange, og tyder på utstrakt bruk. Vinen skal ha hatt en spesielt god effekt på søvnløshet. Alexander Pope skrev i et brev at «I fremtiden vil jeg drukne alle edle tanker i nøkleblomvinens glemsel.» I Hartman’s Family Physitian (1696), kan man lese:

En annen metode for å tilvirke Nøkleblomvin:

Når du har kokt vann og sukker sammen, heller du den kokende væsken over maste nøkleblomblomster. Rør godt, og la blandingen stå i et tett lukket kar til det er nesten helt kaldt. Tilsett gjæren blandet med saften av sitroner, la det stå i to dager, og deretter presser du ut væsken så raskt som du makter, og heller den over på en tønne. La et lite hull stå åpent, for gjæringen. Når den er ferdig gjæret, tettes tønnen i en måned eller seks uker, deretter tappes vinen på flasker. Nøkleblomvin er svært hjertestyrkende, og et glass som inntas om kvelden bringer søvn og hvile …

Selv om det ikke er noen utbredt norsk tradisjon å sette vin på Maria nøklebånd, er det ingenting i veien for å prøve? Eller hva med å prøve denne nyere oppskriften på krydret brennevin, fra boken «Din egen dram» (1982):

Blomstene må ikke være gamle, men allikevel godt utsprungne når de tas. Hver enkelt blomst plukkes av uten at noe grønt følger med. De legges hel friske i et norgesglass eller et annet passende kar. Deretter slås 45 % sprit over inntil blomstene er helt dekket. Etter fire–fem døgn siles ekstrakten av og filtreres – gjerne gjennom et kaffefilter. Ingen skade skjer om man lar den stå og godgjøre seg noen måneder, men den kan også godt tas i bruk med én gang.

Utblandingsforholdet for denne ekstrakten får enhver ta stilling til etter egen smak. Den hører ikke med blant de aller sterkeste, men det er allikevel ingen grunn til å overdrive før man har lært den å kjenne. 1 del ekstrakt og 8 deler sprit kan være et passende utgangspunkt. Alkoholstyrken på det ferdige produktet bør ikke overstige 38 %. (s. 26)

Merk at Maria nøklebånd kan være giftig i store mengder, og undertegnede har absolutt ingen erfaring med bruk av blomsten til mat eller drikke!

Denne lille, gule blomsten har vært viktig i norsk tradisjon, både som næringsplante, vern mot onde krefter og spådomsblomst, men for de fleste av oss er den simpelthen et av førsommerens små, vakre mirakler. Med nøkleblomen kommer våren!

SOMMERVISE (Vilhelm Krag)
Nei da, for et søndagsvær!
Solskinn både fjern og nær,
Fine, unge bjørketrær
i den lyse sommer.
Epleblomst i snehvit fonn –
og Marias nøklebånd
over bakken flommer.

Hanen med sitt røde skjegg
og med sporen spent ved legg
spanker bortved låvevegg
viktig om og galer.
Men på taket av sitt hus
ligger vesle kattepus,
drømmer søtt om vevre mus,
så i søvn den maler.

Ise


Kilder:

«Overtroiske kure og folkemedicin i Norge», N.A. Quisling, H. Aschehoug & Co, Oslo 1918
«Mitt eget planteapotek», Apoteker M. Pahlow, norsk utgave ved Else R. Wiborg, Kolibri forlag, Oslo, 1986
«Ugress er også mat», Thora Grahl-Nielsen og Astrid Karlsen, John Griegs forlag, Bergen 1941
«Family Physitian», George Hartman, 1696
«Norsk folkemedisin. Kloke koner, urtekurer og magi.», Per Holck, J.W. Cappelens forlag AS, 1996
«Folkemedisin og lærd medisin», Olav Bø, Det norske samlaget, Oslo, 1972
«Elskov og overtro», I. Reichborn Kjennerud, Universitetsforlaget AS, 1985
«Hildegard av Bingens urtehage», Randi Gunderson Genz, Pax Forlag A/S, Oslo, 1998
«Norske trollformler og magiske ritualer», Ronald Grambo, Universitetsforlaget, 1979
«William Shakespeare, Vårt lille liv, Dikt og dramatiske fragmenter i utvalg, i gjendikting av André Bjerke», i kommisjon hos H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo, 1964
«Den store dikt- og regleboka I», Redaktører Turid Opsahl, Ellen Seip Stubbe og Jo Tenfjord, Bokklubbens barn, 1999

Tunnelen

leave a comment »

TronsmoboksenTUNNELEN

av Iselin Røsjø Evensen

(Opprinnelig skrevet for «Tronsmo 40 år» jubileumsboks, 2012.)

 


Den sommeren var det bare Emilie som stod i huet på meg. Hun var nesten et år eldre enn meg, snart atten, og helt vill. Du rakk ikke å tenke deg om med Emilie, du løp bare etter.

Dessverre var det ikke bare jeg som prøvde å komme borti puppen hennes ved et uhell eller grep enhver sjanse til å stryke vekk et blondt hårstrå på avveie. De andre gutta var like oppslukt av henne som jeg, og jeg hadde ikke en sjanse. Jeg var lavest og selvtilliten var enda lavere. Martin hadde fått litt tunge og Fredrik påstod at han hadde leid da han fulgte henne hjem, men bortsett fra det var hun sørgelig uoppnåelig. Det var visst en fyr hun hadde vært sammen med en stund, men han kjente vi ikke. Han var sikkert en skikkelig dust med svær pikk, det var vi enige om.

Emilies foreldre var nesten aldri hjemme, noe som virka fantastisk voksent på oss. Hun var aleine hjemme mens mora og faren hennes reiste, og styrte livet som hun ville mens vi andre ruget hjemme i kjellerstuene og gutterommene og misunte Emilie hennes frie og uregulerte liv. Hun hadde stadig fester, og det var nesten alltid bare gutter. Emilie likte ikke jenter noe særlig, så det var aldri mer enn et par–tre av dem på festene, hvilket ikke gjorde livet enklere for oss horny gutta.

Martin, Fredrik og jeg tilhørte den innerste kretsen. Det var vi som ble trukket med i Emilies halsbrekkende prosjekter. En gang ble vi nesten bøsta for butikktjuveri da vi hadde stappa genserne fulle av tegneserier på 7-eleven, men Emilie greide på mirakuløst vis å snakke oss ut av det da onkel kom. Vi stod to skritt bak og dirra mens Emilie drilla de to unge sivilsnutene med utringningen sin, og før vi visste ordet av det, var vi ute. Riktignok uten tegneserier, men dog.

Vi var ikke helt sikre på at Emilie faktisk hadde gjort alt det hun påstod hun hadde gjort, men instinktet sa at historiene antakelig holdt vann. Hun tægga og hekta bak bussen og stjælte ting og sneik seg inn på utesteder og drakk rein sprit. Hun brøyt seg inn på Frognerbadet om natta og på Folkemuseet etter stengetid, og en gang greide hun å komme seg inn på Munch-museet. Hun tok med seg vin og mat fra kafeen, men lot kunsten henge. Hun var mye drøyere enn noen av oss gutta, og vi halset etter henne i et vanvittig tempo. Det var alltid et snev av håp om å komme nærmere hvis jeg ikke stoppa for å tenke.

I juli den sommeren spurte Emilie nok en gang om vi var hypp på å være med på noe kult. Det var retorisk, hun visste at vi nappa. Vi nappa alltid, uansett hva slags avsindig prosjekt hun hadde på blokka. Det var bare to av ti ganger hun ba oss om å bli med, så de gangene hun faktisk gjorde det var det ikke alltid riktig hue jeg tenkte med. Jeg var pinglete og feig, men jeg kunne ikke ta sjansen på at en av de andre kanskje skåra den ene gangen jeg ikke ble med. De andre fulgte vel samme ubehjelpelige logikk.

– Hva skal vi, da? spurte Martin. Han satt i den kjipe, harde sovesofaen hennes og stivet den svarte hanekammen med såpe. Han hadde nesten fått den til å stå, men den vippa fremdeles litt i tuppen.

Dead_Kennedys_-_Too_Drunk_to_Fuck_cover– Det er en overraskelse, sa Emilie og skrudde av anlegget midt i Too Drunk to Fuck.

– Døh! sa Fredrik. – Du kan ikke skru av midt i låta! Det er en regel! Brillene hans vippet alltid på den lille nesa når han hisset seg opp. Det hjalp ikke hvor mye han skinna seg og jåla seg til med nagler og lenker. Han så like fullt ut som en barneskolelærer.

– Ro deg ned, du ’a. Det er en drittlåt uansett, sa Emilie.

– Hæ?! Drittlåt? Fredrik dro huet vantro bakover og fikk tilløp til dobbelthake.

– Drittlåt, gjentok Emilie. – Hvem er det liksom som blir for full til å pule?

– Vi må stikke nå, fortsatte hun. – Lett på ræva.

Klokka var to på natta, og vi var allerede ganske tilsjaska på Kir som Martin hadde stjælt av foreldrene sine.

– Kan vi ikke bare sitte her og drekke litt? spurte jeg. Martin og Fredrik ble litt mer gira av kriminelle overraskelser enn jeg. Det frista mer å sitte her og se på Emilie med Kir-briller enn å kanskje måtte løpe fra snuten. Igjen.

– Nei.

Kompromissløse Emilie. Hun så på oss med avmålt blikk. Venta.

– Nei, ok. Men du kan vel si hvor vi skal? Jeg prøvde å gi henne det litt bedende, brune valpeblikket som funka på mora mi.

– Nei. Hun stakk foten ut foran Fredrik. – Gidder du å knyte lissa mi?

– Greit, sa Fredrik og knyttet lydig lissa.

– Da stikker vi.

Emilie hadde holdt på med ett eller annet de siste ukene. Oftere og oftere sa hun at hun ikke kunne når vi var hypp på å henge. Jeg mistenkte at hun hadde funnet seg noen andre å henge med, men hun påstod at det ikke var tilfelle. Det hjalp lite på klumpen i magan. Vi sykla nedover fra Briskeby mot Slottsparken. Oslo vest er på sitt vennligste midt på natta om sommeren. Nesten ikke folk, stille, varmt og bare ditt. Der inne sover de skikkelige menneskene, mens du er ute og lager kvalm.

Full fart nedover gjennom Slottsparken, Emilie foran og vi bak. Jeg var bakerst. Tråkka som en gærning, men ble likevel hengende bakerst. De andre suste nedover grusen foran slottet og så ut som de eide verden, men jeg var redd for å tryne.

Kilde: Wikimedia Commons/ © 2005, 2006, 2007 by Bjørn Erik Pedersen

Kilde: Wikimedia Commons/ © 2005, 2006, 2007 by Bjørn Erik Pedersen

Ned bakken og bort til Tullinløkka, og nå begynte jeg å bli skikkelig redd. Nasjonalgalleriet, tenkte jeg. Vi skal sikkert bryte oss inn på Nasjonalgalleriet og bøffe noe. Det er jeg så jævlig lite hypp på. Alarmen kommer sikkert til å gå, og så kommer snuten og mamma og pappa, nei fy faen, det er jeg så jævlig lite hypp på.

Men Emilie svingte av. I krysset Kristian Augusts gate og Universitetsgata lente hun sykkelen inntil husveggen og signaliserte at vi skulle gjøre det samme. Ingen av oss sa noe. Hun hadde ikke bedt oss om å være stille, men de tause kommandoene ga oss tydelig beskjed om at fra nå av gjaldt det å holde kjeft.

Fredrik retta på brillene og kikka seg spørrende rundt. Martin og jeg så på hverandre og trakk på skuldra. Så begynte Emilie å gå nedover gata. Hun låste opp en port, og ingen av oss ante hvor
hun hadde nøkkelen fra. Kanskje en av foreldrene hennes jobba her? Kanskje hun var dritforbanna på faren sin og vi skulle herpe jobben hans? Det hadde Thomas i 3F gjort, men han ble bøsta. Det var jeg heller ikke spesielt hypp på. Fett nok med prosjekter, men ikke herping. Plutselig begynte jeg å tenke på den boka Hærværk, som jeg syntes var ganske kul, men som Emilie syntes var ganske døll.

Emilie vinka oss inn porten og vi gikk lydig gjennom. Hun leda oss deretter inn i et kontorlokale i første etasje, og da var jeg sikker på at det var jobben til faren hennes og at nå skulle vi sikkert tægge overalt og drite i hjørnene og sånt som Thomas i 3F hadde gjort. Emilie fortsatte tvers gjennom det mørklagte lokalet, gled mellom kontorpultene til et vindu helt i den andre enden. Det åpna hun, krøp ut, slapp seg ned på bakken og stod og vinka på oss der nede i bakgården. Vi stod i vinduet som de tre dustene vi var og kikka ned på henne. Fredrik slo ut med armene og rista på huet, Hva faen er det vi skal?!, men Emilie snudde ryggen til.

Greit, tenkte jeg. Da skal vi iallfall ikke drite i hjørnene og tægge. Jeg er med.

Vi presset oss ut av vinduet, og denne gangen var jeg faktisk først. Jeg slapp meg ned, snudde meg mot de to andre gutta og gliste før jeg småløp etter Emilie.

Hun hadde allerede kryssa bakgården og stod og løftet på noen banankasser som stod stabla inntil en husvegg. Da jeg kom fram til henne, stod det bare et par kasser igjen, og jeg løfta dem vekk for henne.

Emilie slo ut med hånda, Voila!, mot et høl i bakken. Jeg kikka uforstående på henne, og da Fredrik og Martin kom bort, så de like forvirra ut som jeg.

– Det er en tunnel! hviska Emilie triumferende! – Og jeg har gravd den sjæl!

Martin kikka vantro på henne. – Kødder du, eller? Emilie rista på huet. – Men hva er vitsen?! Hvor fører den hen?

Emilie la huet på skakke, snurpa munnen som en gympose og sendte ham et av sine mest hånlige blikk. Neseborene hennes utvida seg litt. For en dust du er.

Deretter satte hun seg ned på kne, stakk huet ned i hølet og begynte å åle seg ned i mørket.

converseDer stod vi og så Emilie forsvinne ned i bakgårdshølet. Da det bare var sålene av conversene igjen, begynte vi å skjønne at hun mente alvor. Hun skulle ha oss ned i det hølet. – Faen, hviska Martin, – hva er det hun driver med? Han rista på huet igjen. Men jeg, som fremdeles var letta over at jeg ikke kom til å bli tatt av snuten i Nasjonalgalleriet eller tvunget til å drite i hjørner, tenkte at dette kan jeg faktisk greie. Jeg kan godt være med å krype i høl. Det er ikke farlig.

Jeg satte meg ned, stakk huet ned i hølet og begynte å krype etter Emilie. La dem stå igjen der, tenkte jeg. Nå er det jeg som er kulest.

Det var litt lys til å begynne med, men snart var det mørkt som i en sekk der nede i hølet. Jeg hørte lyder både foran og bak meg, men kunne ikke se en dritt. Emilie hadde gravd tunnelen etter sine egne mål, og det var så vidt plass til å krype. Jeg prøvde å puste gjennom munnen for å slippe den tunge, våte eimen av gammal jord. For hver gang jeg albuet meg litt videre, raste det ting ned på meg, og jeg begynte å lure på hvor trygt dette egentlig var? Hva om alt raste sammen? Det var tross alt bare et langt høl, ikke en ordentlig tunnel. Jeg har ikke klaus, jeg er komfortabel med heiser og små, lukka rom, men selv jeg kjente et snev av panikk ved tanken på at jeg var fanga midt mellom Emilie og gutta i et høl under bakken som kunne rase når som helst.

Kutt ut. Det går fint. Det raser ikke. Emilie veit hva hun driver med. Jeg famlet meg videre og tenkte at jeg var en feit meitemark i olajakke. Hvis tunnelen raser og jeg blir delt i to, kan det hende at jeg fortsetter å leve som to stykk Lars i stedet for én, tenkte jeg og lo høyt. Jeg ble skremt av min egen lyd og hørte et Hysj! et stykke foran meg.

Hølet gikk nedover i begynnelsen, men nå virka det som det fortsatte rett framover. Det var bra at jeg ikke var stort feitere enn Emilie, for det var ikke mer enn akkurat nok plass til at jeg kunne presse meg fram. Jeg hadde mange kule buttons på jakka og begynte å bekymre meg for at de skulle bli røska av, men jeg greide ikke å ta dem av nå. Jeg var glad jeg ikke hadde dreads mer, de hadde sikkert hengt seg fast. Martin og Fredrik var en god del høyere enn meg, men jeg kunne høre dem bak meg fortsatt, så de var vel for ikke feite de heller. Men jeg hørte en av dem gispe litt for seg selv. Begynner vel å få litt klaus, tenkte jeg skadefro, de er ikke like gode meitemarker som jeg.

Det krasla foran meg og en smal stripe av lys der framme avslørte at vi nok begynte å nærme oss enden av hølet. I alt det mørke, var det noe hvitt der framme. Det var ikke bare et høl hun hadde lurt oss ned i, det var faktisk en tunnel.

Emilie tente en lommelykt, og jeg ble litt forbanna for at hun ikke hadde gjort det før. Hvorfor må hun alltid være så kjip? Lyset flakka rundt der foran, og jeg skjønte at Emilie holdt på med ett eller annet. Plutselig kom det mer lys, det måtte være slutten på tunnelen, og jeg stoppa midt i en åling. I det svake lyset utenfra så jeg Emilie krype ut av tunnelen. Jeg venta litt, lytta og lurte på hvor hun nå befant seg. Plutselig ble lommelykta stukket inn i tunnelen og lyskjeglen traff meg midt i fleisen. – Kommer dere, eller?! Jeg hørte henne, men jeg
så ikke hånd for meg.

lys– Drit i den lommelykta! Jeg blir jo helt blenda! sa jeg litt mer forbanna enn jeg hadde tenkt

– Å, sorry. Lykta forsvant og etter noen sekunder kunne jeg begynne å orientere meg etter lyset i enden av tunnelen. Da jeg nådde fram, så jeg at det var en diger hylle hun hadde skjøvet til side, og under meg stod hun og stirra opp på meg med forventningsfulle blå øyne. Hun er så jævlig fin! Selv med det lyse, myke håret fullt av jord og møkk i fjeset.

Det var nesten halvannen meter ned til gulvet hun stod på, og der hang jeg med huet først ut av tunnelen. – Åssen skal jeg komme meg ut?! hviska jeg engstelig.

– Ål deg ut og hold igjen med føttene, så får du henda i gølvet! Emilie strålte. Ja, selvfølgelig. Det var jo ingen sak å henge etter beina og så komme seg helskinna ned. Jeg sukka, men skjønte samtidig at det ikke var noen annen måte å gjøre det på. Ikke kunne jeg reise meg, ikke kunne jeg snu meg. Så jeg ålte meg ut, prøvde å få feste med føttene da jeg skulle slippe meg ned, og gikk rett på trynet.

Mitt møte med linoleumen var et stykke fra lydløst, og Emilie ble lynforbanna. – Faen da, Lars! Du er så jævlig klønete! Ikke spor av omsorg for meg, som lå der med verkende nese og dunkende hake. Jeg satte meg opp og så surt på henne. Hun tøyde det rimelig langt.

Mens jeg slikket mine sår og forsiktig prøvde å sjekke om jeg kom til å få boksernese, greide både Martin og Fredrik og slippe seg ned uten å knuse trynet. Men Martins prydelige hanekam var nå blitt til en slapp og skitten hentesveis, og Fredrik var helt grønn i trynet etter tunnelkrypingen.

Vi satt i en kjeller omgitt av hyller fulle av bøker. Midt i rommet stod det en masse tegneserier i hyllene. Først hadde jeg trodd at det var noens kjeller vi hadde brutt oss inn i, men nå skjønte jeg at det måtte være en butikk. Lokalet var noen få meter fra ende til ende, helt til venstre for meg stod det en disk med et kassaapparat og rett over oss gikk det en trapp.

– Hvor faen er det vi er?! hviska Fredrik med den lille pusten han hadde gjenvunnet. Han holdt fremdeles en knyttneve til brystet, som en gammal kæll med hjerteproblemer.

– Tronsmo! svarte Emilie i en tone som lød som Paradis!

– Hæ? Jeg prøvde å børste av meg det verste av jorda.

– Tronsmo! sa Emilie igjen, litt mer spørrende denne gangen.

– Hva er Trossmo? Martin prøvde fortvilet å få skikk på hentesveisen.

– Veit dere ingenting, eller?! Emilie hviska fortsatt, men litt høyere nå. – Er det sant?! Veit dere ikke hva Tronsmo er? Tapere, ass.

Hun rista på huet og skjøv hylla tilbake foran tunnelåpningen. – Det er bare den kuleste tegneseriesjappa, da! Har dere aldri vært her??

Vi rista mutt på huet. Vi hadde ikke vært der, hadde ikke hørt om det, og følte oss bare skitne og teite. Emilie hadde den effekten på folk.

tintin– Hva skal vi gjøre her? spurte jeg da hun stod med ryggen til. Det føltes tryggere når hun ikke så deg i øya. – Skal vi stjæle tegneserier? Jeg hadde så vidt områdd meg, og så at rett foran meg stod det en masse Tintin-album og Asterix.

– Hallo! Emilie skulte på meg så jeg krympa meg. – Du bøffer ikke på Tronsmo. Det er bare ikke greit! Hvis du skal stjæle, så får du gå på Rimi eller noe. Ikke Tronsmo.

– Ok, greit. Ro deg ned. Emilie ga meg fingern.

– Jeg har gravd tunnelen sånn at jeg kan stikke ned her om natta og lese tegneserier, ikke bøffe dem. Det er utrolig digg å komme hit når det er helt tomt, og bare sitte her med verdens feteste tegneserier. Fredrik, kom hit. Hun vinka med seg Fredrik bort til en hylle. Martin og jeg ble stående, tenkte at så lenge hun var opptatt av Fredrik, gikk vi fri for syrlighetene. De gikk bort til veggen vis à vis oss, og Emilie fant fram et album til Fredrik. De ble stående med hodene tett inntil hverandre og lese og fnise. Snart begynte Fredriks fnising å gli over i en litt dypere hø-hø-hø, og deretter over i full grisevitslatter. Her var det noe sexgreier på gang som vi ikke fikk ta del i, og jeg ble dritirritert over Fredriks dustelatter.

– Sjekk her ’a, gutter! utbrøt han og tok med seg albumet bort til oss. Emilie ble stående igjen og glise. – Dette er bare så jævlig drøyt, ass! Analgreier, vøtt! Vi stirra vantro ned på de i overkant detaljerte tegningene og kjente skamrødmen bre seg i kinnene. Emilie gliste enda bredere.

– Det er utrolig mye sært her, sa hun. – Alle de verste pornogreiene er på dansk.

– Kan du lese dansk? spurte Fredrik imponert.

Emilie fnøs. – Døh, det er jo som å lese norsk, da. Bortsett fra griseordene, de brukte jeg litt tid på. Bolle, fisse, kneppe, jokke i spinaten …

Jeg kjente det kribla litt overalt. Og den svarte Levisen var altfor trang til at kribling var greit. Men tanken på Emilie som tolka danske griseord skjøv alle andre tanker ut av huet.

Det var da vi hørte skritt over oss. Emilie fór sammen.

Hysj! Hun sneik seg inn i hjørnet der vi var kommet inn  gjennom tunnelen, og vi sneik oss etter. Der ble vi sittende under trappa og lytte. Stadig skritt.

– Faen, det er folk der oppe! Emilie virka ikke redd, men hun var definitivt ikke like tøff i trynet som vanlig. – Jeg tror det er flere. Vi nikka og stirra avventende på henne for å få en plan. Jeg hadde allerede begynt å legge planer for hvordan jeg skulle få lagt skylda på henne for å slippe unna represalier sjæl, og hadde allerede begynt å få dårlig samvittighet for at jeg var så lav. For en drittfyr jeg er.

Vi trengte oss inntil veggen og jeg skulle inderlig ønske at vi hadde hatt åndsnærværelse nok til å komme oss inn i tunnelen igjen, men nå var det for seint. Skrittene kom ned trappa, nådde kjelleren og en mann gikk tvers gjennom lokalet med ryggen til oss. Hadde han snudd seg, ville han sett fire skitne forskremte tenåringer fulle av jord sitte forhutlet i hjørnet. Men han snudde seg ikke. Han forsvant inn en døråpning mellom disken med kassaapparatet og hyllene og ble borte.

– Han skal sikkert bare hente noe på lageret! hviska Emilie. – Det er der inne! Vi nikka samtykkende, som om vi visste alt om lageret der inne.

Noen minutter senere kom han ut igjen med en kartong vin. Han var en ganske rund mann med kort, lyst hår og runde briller. Han så nesten mer ut som en forvokst gutt enn en voksen mann. Denne gangen hadde vi enda mer flaks. Mens han gikk, tok han av seg brillene og tørket dem på den kortermede, rutete skjorta som strammet litt over magen. Det var nærmest et under at han ikke oppdaga oss, men antakelig var det brillene som redda oss.

Først da mannens skritt var forsvunnet opp trappa igjen, våget vi å puste ut.

– Satan, det var nære på! Nå var Emilie sitt gamle jeg igjen. Adrenalinet gjorde henne rødflamma i kinnene, og hun lyste innenfra som om hun hadde helt i seg sprit.

– Jeg tror det er ganske mye folk, sa Martin. – Hva er det der oppe?

manara– Bokhandel. Bøker oppe og tegneserier nede. Det er masse sære bøker, masse homogreier. Og kunst.

– Homokunst? Fredrik så ut som han holdt på å brekke seg.

– Gi deg, du er så jævlig homofob! Martin sukket. – Du veit hva de sier om skikkelig homofobe folk …?

– Kjeften. Jeg er vel for faen ikke homo. Prøv å tenke med hjernen for en gangs skyld, din dritt.

Hysj! Jeg var livredd for at noen skulle oppdage oss. Livredd for at vi var fanga i en kinky bule og at det kanskje var folk der oppe som kunne finne på å gjøre unevnelige ting med oss. Analtegneserier og homobøker, hva var det Emilie dreiv på med?

– Herregud, ass! hveste Emilie. – Dere er så jævlig små i huet. Det er bøker, ikke porno.

– Hva med de tegneseriene, da? Fredrik pekte bort på hylla med de danske nakenseriene. – Er liksom ikke det porno?

Emilie gadd ikke å svare. Hun reiste seg og gikk bort til trappa. – Jeg lurer på om de har fest der oppe eller noe. Hun strakte seg på tå for å lytte oppover trappa, og fra der jeg satt, kunne jeg kikke oppunder genseren hennes. Hun hadde BH på, men puppene var iallfall like store som jeg trodde, og det var ikke vatt i den BH-en heller. Bare sort blonde. Jeg vred meg, vred meg litt mer og prøvde å finne en stilling som var til å holde ut der jeg satt i Levisene mine.

– Jeg sjekker.

Og dermed forsvant hun oppover trappa.

Vi glodde på hverandre. Martin så ut som en tynn gammal mann med den falne sveisen og munnen på vidt gap. Fredrik hadde jord i det runde, fregnete fjeset og så ganske dust ut. Og jeg? Jeg gispa høyt og slo hånda for munnen, som ei jente.

Der satt vi da, rådville og forlatt som tre kattunger. Ingen av oss rørte oss en millimeter før Emilie endelig kom glidende ned trappa igjen, lydløs som kattemor.

– Det er party der oppe! Skikkelig! Masse gæmliser som drikker vin og greier, og jeg tror de leser for hverandre til og med. Skikkelig arty-farty-opplegg. Kom og se! Så forsvant hun opp igjen.

Jeg rista energisk på huet. Ikke faen om jeg skulle opp der og by meg fram for en gjeng med gamle grisete homoer som leste porno for hverandre. Ikke faen.

Men Fredrik og Martin spratt opp og sneik seg etter Emilie opp den trange, hvite tretrappa. De kom ikke tilbake.

Jeg trodde jeg skulle føle meg tryggere nede, men det føltes snart verre å sitte der aleine enn å være sammen i fare oppe. Jeg vurderte å skyve hylla til side igjen og flykte ut gjennom tunnelen, men jeg turte ikke det heller.

Til slutt holdt jeg det ikke ut lenger, orka ikke å sitte der og være redd mer. Skulle jeg bli bøsta, ville jeg iallfall være sammen med de andre. Om ikke annet for å ha noen å skylde på.

Jeg krøp på alle fire opp trappa som snirkla seg oppover. Øverst var det bare en vegg, og jeg ante ikke hva som kunne lure rundt hjørnet. Da jeg var kommet helt opp, la jeg meg på magen og prøvde å stikke huet fram for å se.

tronsmoDet var bare hyller. Hylle på hylle med bøker, og jeg kunne ikke se noe homogreier fra der jeg lå iallfall. Det så ut som det bare var vanlige bøker.

Emilie, Fredrik og Martin hadde sneket seg bak en lang hylle, og stod helt i den andre enden av det store rommet. De kikka ut ved kanten av hylla og gliste. Det var åpenbart at de hadde bedre utsikt enn jeg, der jeg lå og stirra inn i en flokk med hybelbøfler. Martin hadde fått tak i en vinkartong og sprøyta vin rett i gapet.

– Pst! prøvde jeg, men de hørte meg ikke. – Pst!! prøvde jeg litt høyere denne gangen, men de reagerte ikke denne gangen heller. Det føltes teit å si pst, det er jo ingen som gjør det i virkeligheten, men jeg kom ikke på noe bedre. Jeg kunne høre andre stemmer og musikk, og skjønte at jeg ikke greide å overdøve de andre med psting.

Så fikk jeg bare ta mot til meg, selv om jeg ikke ante hvor jeg skulle ta det fra. Jeg stabla meg på skjelvende bein (buksa var mer enn stor nok nå), og lista meg så lydløst jeg kunne bort til de andre. Først da jeg var kommet nesten til enden av hylla, la de merke til meg. Emilie la pekefingeren over munnen og vinka meg til seg. Jeg klemte meg inntil henne, sikkert nærmere enn strengt tatt nødvendig, og kikka rundt hylla i den retningen hun pekte.

I den andre enden av lokalet var det et stort utstillingsvindu mot gata. Jeg skjønte nå at jeg måtte ha gått forbi denne butikken mange ganger. Trikkeholdeplassen måtte være nesten rett utafor her og jeg husket å ha sett bøkene i vinduet. Men nå var det ikke bøker i utstillingsvinduet. Nå satt det en gjeng med voksne menn der og holdt på med et eller annet. Fra min plass kunne jeg ikke se hvor mange de var og hva de holdt på med, men i det ene hjørnet satt det iallfall en skikkelig tynn kar med bollesveis og et stort ark foran seg. Inne på gulvet stod det enda flere menn, ganske gamle, sikkert over tretti, og en og annen dame. Det var kjip jazz på anlegget, og mannen vi hadde sett i kjelleren, stod med en bok i hånda og leste høyt. Jazzen var for høy til at jeg kunne høre ham, men det var åpenbart morsomt, for de andre begynte å le og klappe. Han slo igjen boka med én hånd og klappet den mot den struttende magen. Det var et lite smil der, men han så mest flau ut.

– Ett til! ropte en av damene. Hun hadde på seg en skikkelig trang, rød kjole, enda hun sikkert var like gammel som mora mi.

Men mora mi hadde ikke sånne pupper. Digre pupper som spratt opp og ned mens hun ropte og klappet. – Kom igjen!

Mannen fra kjelleren rista forsiktig på huet, men han åpna likevel boka og leste. I begynnelsen var stemmen hans like lav, og jeg fikk bare med meg ett og annet ord. Det var kulere å se på de folka som satt i vinduet. Den skikkelig tynne fyren holdt plutselig opp arket sitt, og jeg så at han hadde tegna en slags tegneserie. Det var for langt unna til at jeg kunne se alt, men jeg så iallfall at en av tegningene var av en fyr med en diger ståpikk. Faen, for noen folk. Hvorfor sitter de i butikkvinduet og tegner folk med ståpikk?! Jeg snudde meg mot Martin og rynka hele fjeset. Hva er detta?

Martin bare gliste, og Fredrik så ut som han holdt på å pisse på seg av latter. Emilies blikk var kjølig og vurderende, men jeg så at hun også holdt på å begynne å le, selv om hun prøvde å se uaffisert ut. Hun tok vinkartongen fra Martin og stappa tuten i munnen.

Og i samme øyeblikk hevet mannen med brillene stemmen:

LHMR– … ikke en eneste av dere her i rommet som hadde kjent igjen kjærligheta om hun så hadde sagt hei og pult dere i ræva …

Greit, tenkte jeg. That’s it. Jeg gidder faen ikke å stå her og vente på at pervoene skal oppdage meg. Jeg nappa Martin i ermet og så på ham med det mest megetsigende blikket jeg kunne få til, pekte mot trappa. Martin rista på huet og så på meg som om jeg hadde mista det helt. Fredrik stod nå helt tvekroka og var peonrød i trynet av innestengt latter, og Emilie lot som hun prøvde å høre og ignorerte meg fullstendig. Jeg lente meg helt inntil Martins øre og hviska så høyt jeg turte: – Kan vi pliiis stikke nå, eller? Jeg synes ikke detta er så jævlig kult! Martin rykka huet til seg, gned seg irritert i øret, som om jeg liksom hadde hviska så høyt og rista på huet igjen. Han lukket øya og vifta mot trappa. Bare stikk du, det driter vel jeg i.

Så var det bare å bli stående. Jeg kunne ikke være så feig at jeg stakk aleine. Sånn er verdens regler. Hvis ikke de andre er feige, er ikke du det heller. Vet du at feig egentlig betyr «den som skal dø», Lars? hadde mormor en gang sagt. Takk for at jeg huska det akkurat nå, tenkte jeg.

Jeg ga opp. Tusla bort til hjørnet av hylla igjen, og kikka på gæmlisene. I vinduet ble det holdt opp enda en tegning, og denne gangen kunne jeg ikke se noen pikk. Det så ut som noen store hoder, men det var umulig å tyde på så lang avstand. Det var midt på natta, men utenfor butikkvinduet stod det fulle folk som pekte og lo av dem som satt og tegna. De syntes åpenbart det var morsommere enn jeg.

Den kjipe jazzen gikk over i kjip pling-plong, og en dame i et telt av en lilla kjole og tynt tjafsehår begynte å danse for seg selv, rugga henført fram og tilbake som ei full høne. En av de andre gæmlisene hadde satt seg ned i et hjørne og duppet av litt. Han så ut som en uteligger. De store, grå krøllene duvet for hvert åndedrett og han prusta ned i det skittengrå skjegget. En av tegnerne i vinduet la fra seg tegnesakene og gikk bort til den sovende fyren. Det vil si: han lista seg bort, og da han var kommet helt fram, lente han seg inntil øret på bomsen og skreik «GERONIMO!» Det grå huet rykket opp og fyren stirra villt rundt seg, til de andres store fornøyelse.

– Fy faen! brølte han. – Fy for satan! Kulturelite?! Dere er faen ikke kulturelite, dere er bare ræl! Jævla drittfolk. Dere veit ikke en dritt om litteratur. Dere veit ikke en dritt om noen ting! Og dere veit væffal ikke en dritt om meg!

Så reiste han seg ustøtt og sjanglet rasende mot døra. Han røska den opp og strente ut.

trompetDet ble stille i rommet, bortsett fra en skjærende jazztrompet som hvinte i en vond E. Alle stirra på døra som villmannen var forsvunnet ut av. Et halvt minutt kanskje, så begynte de å le, først kjellermannen, deretter de himmelfalne mennene i utstillingsvinduet, og snart brølte hele rommet av latter.

– Dere veit ikke en dritt om meg! hermet dama i rød kjole, og folk gned seg i øya og hoja. – Hæhæhæhæ.

Mens de andre lo, hadde en liten, spinkel dame i brun buksedress gått og satt seg på en stol. Hun venta til latteren la seg, og så begynte hun å grine. Fra mitt sted bak hylla så det nesten ut som hun hadde venta på tur. Hun hylte og jamra seg og skreik noe om at det er jo ikke så jævlig lett heller da! Jeg vil jo bare bli elsket! En høy, småfeit fyr satte seg ned ved føttene hennes og grep begge hendene hennes. Hun gråt mot skuldra på den utvaska, svarte T-skjorta hans, og han trøsta. Jeg kunne ikke høre ham, men det virka visst, for noen knappe minutter
seinere spratt hun opp igjen, like blid, og lot fyren sitte igjen på gulvet.

Vi så vantro på hverandre. Jeg hadde aldri sett voksne folk oppføre seg sånn. De var jo helt drita.

Mannen som hadde trøsta den brunkledde, gikk bort til den rødkledde i stedet. Han la armen om livet hennes og svingte henne rundt til pling-plongen, som ikke var mulig å danse til, ikke med all verdens velvilje. Hun lo, og han plasserte en diger neve på den ene puppen hennes og klemte til. – Er dette irriterende? ropte han, og hun lo enda mer.

Nå var det nok for meg. Rasjonelt skjønte jeg at disse fulle tullingene ikke var farlige, men jeg følte meg ikke tryggere av den grunn.

Jeg sneik meg ned i kjelleren igjen, prøvde å signalisere til de andre at de også skulle komme, men de rista på huet. Greit, tenkte jeg. La dem stå der. Jeg gidder ikke mer.

Det virka ikke smart å begi seg inn i tunnelen aleine, og i stedet plukka jeg ut en bunke med tegneserier, og satte meg i et hjørne. Det føltes som jeg satt der i flere timer, og jeg bladde mer enn jeg leste. Kikka på tegningene og drømte om å kunne tegne monstre som steg opp av jorda og vakre damer i ankelsokker og trange kjoler og ensomme gutter som leste tegneserier. Jeg så meg selv i fugleperspektiv, så den ensomme gutten som leste tegneserier om ensomme gutter som tegner tegneserier, og jeg tenkte at detta kan jeg kanskje gjøre? Jeg kan tegne dette her.

Rudolf_Nilsen_utdragDet klirret i døra der oppe, og jeg hørte noen rope:

– Ærede kultureliteræl, jeg er tilbake og jeg eeeelsker dere! Fram med spriten! Vi var vel en sju åtte flasker, og jeg og ’n Willem Tell og Keisern og Dokka med snabern og visst etpar kvinnfolk tel!

Jeg satt med øra på stilk, holdt pusten og venta at det skulle smelle igjen. Men ovenfra kom det ikke en lyd. Det tok ti sekunder, tjue, jeg holdt pusten. Så buldret en av damene: – Og festen var stilig og verdig, te Keisern blei søkka full og reiste sig op for å tale og prata en skuledonk tull!

Og dermed brakte latteren løs igjen. Hikstende brøl og klirring i glass og lyder fra langt nedi magan på drita gæmliser. – JA!! hylte villmannen. – Du redda vel flaska, Kal?

Jeg husker ikke lenger hvor lenge jeg satt der aleine i en haug med tegneserier. Jeg satt der og leste mens fyllebrølene og frijazzen strømmet nedover trappa, og antakelig må jeg ha funnet en slags ro. Jeg holdt på med en sær tegneserie om Munch da Fredrik kom snikende ned trappa. Han så gira ut, og befant seg på et helt annet sted enn jeg. De hadde vel hylt i seg hele kartongen med vin.

– Nå begynte de å kline der oppe! hviska Fredrik begeistra.

– De er så jævlig ugly, ass. Gamle og feite og stapper tunga langt nedi gapet på hverandre. Blærk.

Han gliste. Jeg prøvde å smile tilbake, men jeg var så dritlei av hele opplegget og utslitt av angsten for å bli oppdaga. Det prikka i henda og stakk i nesa.

– Du burde komme opp igjen! Kom igjen, Lars, ikke vær så party
pooper. Laaars!

Jeg sukka matt, men reiste meg. Lot tegneseriene ligge på gulvet og dilta etter Fredrik opp igjen.

Der oppe satt Emilie og Martin på samme sted som de hadde stått tidligere. De var åpenbart drita, og lot til å ha mista interessen for festen borte ved vinduet. De satt tett inntil hverandre og fniste, og jeg kjente at jeg ble litt forbanna. Emilie hadde fått det smale blikket hun fikk når hun drakk, og kjente jeg henne rett kom hun til å bli ganske kjip ganske snart. Og ikke på en kul måte.

– Lars! hviska hun da jeg var krøpet nesten bort til dem.

– Kom, Lars! Genseren hennes var glidd ned over den høyre skuldra hennes, og den gled enda lenger ned da hun strakte seg etter meg.

– Kom, da. Sitt her. Hun klappet på gulvet foran seg. Armene hennes var kanskje myke og deilige, men blikket hennes var flatt og mørkt.

– Jeg sitter bra her, sa jeg, mens Fredrik satte seg ned på den andre siden av henne. Ålte seg innpå.

Det rykket litt i Emilies nakke. Hun la huet så vidt på skakke og smilte skjevt og smalt, smil og hånflir på samme tid. – Ikke tull, Lars. Kom hit.

– Nei.

Martin og Fredrik fjaste og fikla med håret hennes og fikk ikke med seg noen ting. Var vel ett fett for dem om jeg holdt meg unna.

Emilie satte seg opp på kne og holdt ut en hånd, som for at jeg skulle ta den. Men hun smilte ikke lenger, det så mer ut som hun hadde lyst til å kline til meg.

Jeg rista på huet. Det var ikke koketteri, jeg gjorde meg ikke kostbar, jeg var bare dritlei. Lei av å være redd, lei av drekkinga, lei av å ha vondt og lei av å løpe etter Emilie.

– Men for faen da! skreik Emilie. Vi skvatt til alle tre, stirra forbløffa på henne i det tiendedels sekundet før vi innså at det var blitt dørgende stille i resten av lokalet.

Og så skjedde ting fort.

– Hallo?! hørte vi en mannsstemme rope. Vi karet oss opp, men ikke på langt nær raskt nok. Plutselig stod han der, mannen fra kjelleren, rett foran meg og sperra nedgangen til trappa. Han var ikke så høy, men det var jo ikke jeg heller, og han var en voksen mann, ikke en forvokst gutt. Kroppen min lystra ikke. Jeg stod bare der som en annen gjøk og glante tilbake. Og i motsetning til hva jeg hadde trodd, var mannen ikke full. Han virka klin edru, og han var sint.

– Hva faen gjør dere her?

Jeg rista bare på huet. Fikk ikke til annet.

– Svar! Jeg venta halvveis at han skulle fike til meg eller filleriste meg, men han tok ikke på meg. Stirra meg bare i senk. Jeg hørte Fredrik og Martin fnise bak meg. Fnising?! Seriøst? tenkte jeg, og ble i samme øyeblikk forbausa over at jeg kunne tenke på noe annet enn å være redd.

– Sorry, sa jeg. – Vi har ikke gjort noe. Har bare sitti her.

tronsmo_2Jeg pekte på plassen ved hylla og snudde meg halvveis mot de andre. Martin og Fredrik stod der som to drittunger som er blitt ferska på rommet til storebroren, og jeg knep igjen øya for å slippe å se på dem. En svart, feit orm av raseri kveilet seg opp fra magen.

– Jeg har lest noen tegneserier nede i kjelleren, ellers har vi ikke gjort noe gæærnt, sa jeg, og i samme øyeblikk snudde jeg meg for å se på de andre enda en gang. Martin og Fredrik stod der og så like åndssvake ut, med slappe kjefter på vidt gap. – Hvor er Emilie?

Ingenting rørte seg i trynene deres, det var som å kjefte på fuglehunder. Jeg så utover lokalet, og i samme øyeblikk så jeg ryggen på Emilie forsvinne ut døra. Hun stakk. Hun hadde gått tvers gjennom lokalet, og nå stakk hun.

Mannen fra kjelleren grep meg i armen, men i samme øyeblikk kom en av damene bort. Hun var pen og myk og så på meg med altfor snille øyne. Plutselig begynte det å knitre i brystet på meg, omtrent som da jeg hadde lungebetennelse. Og så begynte jeg å grine. Jeg var så jævlig sint, og jeg ville så gjerne drepe noen, og jeg ville hjem, og hun ligna på mora mi der hun stod i den blomstrete kjolen. Kjellermannen slapp armen min, og sa: – Slapp av, det er ikke noen big deal. Du trenger ikke å være redd.

Jeg nikka. Det var ikke redd jeg var lenger.

– Dette går helt greit, sa mannen. – Hvis dere ikke har stjælt noe, er det ikke noe problem.

Jeg nikka igjen. Dama la en hånd under haka mi og vippet opp det forlegne fjeset mitt. – Det går fint, sa hun, og så satte jeg i gang med en ny grinerunde. Jeg grein litt for meg sjæl og nesa mi, for Emilie som stakk, for de ubrukelige kompisene mine, og for at jeg følte meg så gammal og så barnslig.

– Har dere gjemt dere her i hele dag? spurte dama. Jeg nølte, men bare et øyeblikk, før jeg nikka enda en gang. Best å ikke nevne tunnelen.

– Da foreslår jeg at dere går hjem og får dere litt mat og får sovet litt. Jeg så opp og prøvde å smile.

– Og neste gang får dere komme tilbake på dagtid og lese tegneserier, sa mannen fra kjelleren.

– Takk, sa jeg og trakk snørra opp i den vonde nesa. – Takk. Jeg stakk fram neven og tok først ham, så dama i hånda. – Kult gjort av dere. Og sorry.

De geleidet oss langs skammens mil bort til ytterdøra, og så ble vi lukket og låst ut.

Utenfor gikk vi mutte forbi utstillingsvinduet der mennene satt med tegnepapir i fanget og glodde etter oss. Jeg var dritforbanna, men for en gangs skyld følte jeg meg ikke så liten. Jeg tuppa til porten der Emilie hadde låst oss inn, og så tuppa jeg til den en gang til med det andre beinet.

– Lars …, begynte Martin.

– Kjeften!

Turen bort til syklene var kort og taus. Jeg hørte Martin og Fredrik subbe bak meg, og kunne nesten kjenne dem strekke seg etter meg. Men jeg snudde meg ikke.

– Ha det, sa jeg, låste opp sykkelen, svingte meg opp uten å se på dem, og tråkka i mitt eget tempo hjem.

***

Written by iselinsmuget

12/12/2014 at 12:14

Dødsseilerne

leave a comment »

Havet er en mektig fiende, og livet til sjøs har alltid vært hardt. Et skip er et mikrokosmos, et helt samfunn som reiser løsrevet fra resten av verden. Hva skjer så når menneskene forsvinner sporløst fra skipet mens det fremdeles befinner seg på det åpne havet? Det forlatte skipet seiler videre som en spøkelsesby i bølgene og gir en følelse av uhygge til alle som ser det. Hvor ble det av mannskapet og passasjerene? Hva skjedde med dem, hvordan kunne de bare forsvinne mens skipet seiler videre? Er de døde? Og i så tilfelle – er sjelene deres fortsatt om bord på skipet …?

Ghost-ship-poster

Spøkelsesskip. Kilde: Wikimedia Commons/George Grie

 

Den fordømte skuta som må seile på havet til evig tid er en gammel sjømannsfortelling som vi finner i de fleste land med kystlinje og sjøfarende folk. Med havet som arbeidsplass var det viktig å være ydmyk og innse at man var overlatt til krefter sterkere enn en selv. Stivnakkete skippere som nektet å akseptere sin plass i det store bildet satte både sitt eget og mannskapets liv i fare. Og noen av dem fikk sin straff: Skutene deres ble forbannet og dømt til å seile hvileløst på havet til evig tid. Det betød ulykke og død å møte slike skuter til havs, og derfor kalles de «dødsseilere». I Spania snakker man også om et «knokkelskip», som man helst ikke vil møte, der det kommer brusende motvinds og dekorert med et dødninghode.

Langsmed hele norskekysten har folk til alle tider sett dødsseilere, og de varsler alltid ulykke, og møtte man dem til havs, var det bare de få, heldige overlevende som kunne fortelle om et slikt møte. En historie fra Austad forteller at en eldre mann hadde møtt «dauseileren» da han var på vei hjem fra Farsund. Om bord i den fremmede båten lød det som det var hundre mann som snakket, men mannen kunne ikke skjønne et ord av hva de sa. Da ropte han over til skuta: «Skal du også til Farsund?» Men da forsvant båten øyeblikkelig. Det var en dauseiler han hadde møtt.

I Norge er det også observert slike dødsseilere på store innsjøer, ikke bare til havs. I et sagn fra Buskerud fortelles det om et slikt skip på den dype innsjøen Eikeren; et stort skip med fulle seil og sortkledd mannskap på dekk. I moderne tid er ikke spøkelsesskipet sett på Eikeren, men kanskje folk bare har vært heldige …?

Den flygende hollender

Det mest kjente spøkelsesskipet er Den flygende hollender, og sagnene om denne ulykksalige dødsseileren er mange.

«The Flying Dutchman», Charles Temple Dix, ca 1860. Kilde: Wikimedia Commons

«The Flying Dutchman», Charles Temple Dix, ca 1860. Kilde: Wikimedia Commons

Skipperen på Den flygende hollender var en steil og ubendig mann, som ikke lot seg styre av verken mann eller Vårherre. Han var hovmodig og erklærte at værkreftene ikke kunne knekke verken ham eller skuta hans. Men hovmod står, som vi vet, for fall, og skipperen skulle få straff for sin arroganse:

Det var påsketid, og stormen hadde rast i dagevis. Det var ikke tegn til at været skulle bli lettere, men for skipperen var dette en utfordring mer enn en advarsel. Mannskapet hans prøvde forsiktig å snakke ham til rette, særlig fordi det var påske, og man kunne ikke legge ut på årets helligste dag, første påskedag. Dette var dagen da Jesus stod opp, og på den dagen skulle man slett ikke seile. Det var noe alle visste.

Skipperen lot seg imidlertid ikke styre verken av mann, vær eller Vårherre. Han ville ut og måle krefter med stormen. Ingen våget å gå imot hans ordre, og første påskedag la Den flygende hollender ut i stormen. Ikke før var de lagt ut, før de hørte kirkeklokkene kime illevarslende. Alt som hørtes var stormkastene og kirkeklokkene, og både mannskapet og folk på havna ble grepet av en isende frykt.

Skuta raste ut i stormen, mot vinden, og folk på havna kunne se at seilene lyste blodrødt, selv om det ikke fantes spor av sollys. Da skjønte de at skuta var fordømt, og at ingen om bord noen gang skulle vende hjem i live.

Slik gikk det også. Den flygende hollender var dømt til å seile hvileløst på det åpne havet for all ettertid. Fra tid til annen kan man møte på det ulykksalige spøkelsesskipet. Der kommer det drivende, sort som natten med blodrøde segl. På dekk står mannskapet urørlig og stirrer, kledd i sorte laser. Stakkars den som får øye på dette skrekkelige skipet, for da kan man være sikker på at man selv skal forlise. Den flygende hollender bringer død og ulykke til alle som ser det, og aldri skal skipet få hvile.

Richard Wagners berømte opera «Den flygende hollender» handler nettopp om denne stivnakkede skipperen som brakte både seg selv og mannskapet sitt ulykke og død. Ideen til den storslagne operaen fikk Wagner faktisk i Norge! Da han en gang måtte søke nødhavn på Borøya i Tvedestrand, fikk han inspirasjonen til «Den flygende hollender», og la dermed handlingen i operaen til vår egen kyst. Hvem vet – kanskje så Wagner spøkelsesskipet før de måtte søke nødhavn …

Lady Lovibond

Sagnet forteller at The Lady Lovibond var en skonnert som gikk på grunn på Goodwin Sands ved kysten av Sørøst-England. Skuta skal ha forlist 13. februar 1748, og med femti års mellomrom viser skuta seg som et spøkelsesskip.

En skonnert. Kilde: Wikimedia Commons/Bruno Girin

En skonnert. Kilde: Wikimedia Commons/Bruno Girin

Skipperen, Simon Reed (noen ganger kalt Simon Peel), var nygift og ville feire ekteskapet med en sjøreise. De hadde satt kursen for Portugal, og selv om mannskapet kviet seg for å slippe en kvinne om bord – det betyr ulykke – hadde Reed tatt med seg sin nye brud.

Kapteinen var derimot ikke alene om å trakte etter den unge bruden, Annetta. Førstestyrmannen John Rivers hadde også beilet til henne, men tapte. Han ble stadig mer sjalu og rasende. Under bryllupsfesten ble det for mye for Rivers. Gal av sjalusi slo han ned rormannen og styrte skuta rett på den seksten kilometer lange sandbanken Goodwin Sands. Alle om bord mistet livet.

Første gang Lady Lovibond viste seg som spøkelsesskip var 13. februar 1798, altså femti år etter ulykken. Minst to andre skip så henne, og mannskapene ble lammet av frykt ved møtet med det svarte skipet. Da skipet viste seg igjen enda femti år senere, i 1848, sies det at sjømennene som møtte henne satte ut livbåter for å redde overlevende – før de forstod at de hadde med overnaturlige krefter å gjøre. Siste gang skipet ble sett – som vi vet om iallfall – var i 1948. Etter dette er det ingen som har fortalt at de har sett skipet, men at ingen har sett henne, betyr jo ikke at hun ikke fremdeles seiler langs kysten av England med femti års mellomrom.

Grådighetens pris

TheGreatShippeI januar 1647 satte et stort fraktskip seil for England fra New Haven på østkysten av USA. Kolonien hadde et desperat behov for penger, og «The Greath Shippe» ble bygget stort og kraftig for å kunne tilbakelegge reisen til England uten å måtte innom Massachusetts. Skipet skulles lastes med alt de kunne oppdrive av varer som kunne omsettes i England, for eksempel beverpels, hvete og skinnfeller. Alt i alt utgjorde lasten verdier for fem tusen pund, en hel formue i de dager. Mannskapet bestod av sytti mann. Det var kanskje en stor og fin skute, men folk snakket også om at hun krenget og ikke virket som hun lå riktig i vannet. Det var imidlertid så viktig å få inn penger at man valgte å se bort ifra skutas svakheter. Skipet ble ikke engang døpt.

Det var en ualminnelig kald og hard vinter da det store skipet uten navn skulle seile. Man måtte bryte opp isen fra havna og deretter taue skipet baklengs ut til åpent hav. Pastor John Davenport betraktet skipets ferd ut fra havna og ba en høylytt bønn:

«Herre, om det er din vilje å legge disse våre venner i havets grav, så tilhører de deg; frels dem!» Hadde han en forutanelse om hva som ventet skipet?

Alle som stod i havna, så skipet forsvinne ut i den tette tåka, men deretter gikk månedene uten at man hørte nytt om skipet. Mange måneder etter at skipet la ut på ferden til England, ble det plutselig sett igjen – men ikke slik man hadde forventet. Det var en varm sommerdag og tordenværet raste over New Haven. Midt i lynglimtene viste skipet seg plutselig, svevende i lufta over havnebyen! Det sorte skipet gled langsomt over himmelen, rett mot tordenskyene og mot nordavinden. Seilene glødet rødt mot den blygrå himmelen, før skipet løste seg langsomt opp og forsvant.

Med dette store, navnløse skipet forsvant sytti mennesker, store verdier og langt på vei håpet om at kolonien New Haven skulle fortsette å være selvdreven. Allerede i 1662 ble New Haven lagt innunder Connecticut.

Virkelighetens spøkelsesskip

Dødsseilerne hører muligens bare hjemme i sagnene, men virkeligheten har flere spøkelsesskip å by på. Havets mysterier utspiller seg ikke kun under overflaten! Her er noen mystiske skip fra virkelighetens verden:

Mary Celeste

4. desember 1872 ble brigantinen Mary Celeste funnet drivende utenfor kysten av Portugal. Hun hadde seilt fra New York 5. november. Mannskapet var sporløst forsvunnet, men om bord lå deres personlige eiendeler urørt. Skipspapirene var fremdeles på plass, bortsett fra kapteinens loggbok, og skipet var utstyrt med mat og drikke for et halv år.

Hvor var det blitt av mannskapet? Hadde de satt seg i livbåten? Men i så tilfelle hvorfor, og hvorfor tok de ikke engang med seg verdisakene sine?

Mary_Celeste_engraving

Mary Celeste. Kilde: Wikimedia Commons

Ingen vet heller akkurat når mannskapet forsvant, men det rareste er kanskje at skuta holdt stø og riktig kurs helt på egen hånd i lang tid etterpå. Det er mange spørsmål som aldri vil bli besvart når det gjelder Mary Celeste, og det er fortsatt et av verdens mest berømte spøkelsesskip. Ingen vet hva som skjedde om bord, og teoriene har vært mange; alt fra en plutselig katastrofe, via mytteri, sjørøveri og fyll på båten. Likevel bar ikke skipet på noen måte preg av kamp eller storm, som man ville forvente hvis det var snakk om noe slikt. Mary Celeste var lastet med tønner med alkohol, og en teori er at tønnene lakk og kapteinen valgte å evakuere skipet i frykt for en eksplosjon.

Uansett hva som skjedde så er det mange som hevder at Mary Celeste var forbannet fra første stund. Den første kapteinen døde allerede på jomfruturen, og senere gikk hun bl.a. på grunn i Nova Scotia. Etter at skipet ble funnet utenfor Portugal, ble det sendt tilbake til USA og deretter solgt sytten ganger! Dette var ikke et skip man kunne lykkes med, og hun brakte ulykke med seg. Den siste eieren prøvde seg på forsikringssvindel i 1885. Først forsøkte han å senke det elendige skipet, men hun nektet å gå ned, og dermed prøvde han å sette fyr på henne. Mary Celeste overlevde til og med brannen, men eieren overlevde ikke rettssaken. Vraket av dette mystiske skipet ble liggende utenfor kysten av Haiti, og forsvant med tiden i dypet – men historiene om henne består.

Ourang Medan

I juni 1947 tikket det inn en nødmelding i morse til to amerikanske skuter fra det nederlandske skipet Ourang Medan. Den gruvekkende meldingen lød:

«S.O.S fra Ourang Medan. Vi driver. Alle offiserer inkludert kaptein døde i navigasjonsrom og på broa. Hele mannskapet antatt døde.»

Deretter følger de to siste ordene: «Jeg dør.»

Da den amerikanske skuta Silver Star nådde frem til Ourang Medan, fant de skuta full av lik. De lå strødd utover dekk med ansiktene forvridd av skrekk. Til og med skipshunden lå død med flekkede tenner. Ingen var i live, men skuta bar ingen spor av kamp. Snart etter brøt det ut brann i lasten, amerikanerne måtte rømme skuta og snart etter eksploderte Ourang Medan og sank i havet.

Var det noe som hadde skremt livet av mannskapet på det nederlandske skipet? Var det overnaturlige makter? Eller smuglet de kanskje kjemikalier som avga giftige gasser? Kanskje var det allerede brutt ut brann, slik at de omkom av karbondioksidforgiftning? Teoriene har var vært mange, men det største og mest interessante spørsmålet rundt Ourang Medan er faktisk om skipet overhodet har eksistert. Noen viser til artikler langt tidligere enn 1947, og kanskje er historien langt eldre enn man tror.

Ekspertene har ikke engang kunnet bekrefte at skipet noen gang ble bygget, og kanskje det rett og slett dreier seg om en vandrehistorie. Eller kanskje det faktisk dreier seg om et vaskeekte spøkelsesskip …!

Kannibalrotter

I januar i år var det en rekke media som kunne melde at det var et spøkelsesskip bemannet med kannibalrotter på vei mot Norskekysten!

Ljubov Orlova på havna i New Foundland. Kilde: Wikimedia Commons/Dan Conlin

Ljubov Orlova på havna i New Foundland. Kilde: Wikimedia Commons/Dan Conlin

Det tidligere russiske cruiseskipet Ljubov Orlova slet seg fra en havn på Newfoundland i 2013, og siden er det ingen som har sett den. I januar var det den irske kystvakta som mente at dette digre skipet på 4000 tonn var observert – med kurs for Norge. Alarmen gikk, for et så stort, ubemannet fartøy kan gjøre stor skade om det treffer på andre fartøy. Som om dette ikke var nok, var «kannibalrotter» gefundenes fressen for tabloidene. Bare tanken på et cruiseskip fullt av blodtørstige rotter er nok til å få håret til å reise seg i nakken på de fleste.

Den virkelige historien er nok dessverre langt ifra like skrekkelig. Historien om rottene stammer fra et intervju som direktøren for den irske kystvakten, Chris Reynolds, ga til avisen The Irish Independent. Han nevner der i en bisetning at det nok kan finnes rotter på skipet, ettersom det lå lenge i havna i New Foundland, og at fremmede rotter kan utgjøre en miljøfare hvis de går i land i et annet land. Før Reynolds visste ordet av det var én fjær blitt til fem høns – eller en hel koloni med kannibalrotter, om du vil. Hvor er så Ljubov Orlova? Det er det ingen som vet. Det antas at båten sank, men kanskje driver den fortsatt rundt på Atlanterhavet. Noen ihuga Ljubov Orlova-fans er iallfall overbevist nok til at de har gitt skipet en egen twitterkonto – @LyubovOrlovaNL

Ifølge Unesco finnes det omtrent tre millioner skipsvrak, sunkne byer og gjenstander etter mennesker på havbunnen. Så uansett hvor mange flytende mysterier som fortsatt driver rundt på verdenshavene, er det utvilsomt flere som hviler i dypet!

Ise


Kilder:

Vetter og skrømt i norsk folketro. Ørnulf Hodne. J. W. Cappelens forlag, 1995.

Atterljom. Folkeminne fra smaadalane kring Lindesnes. Tore Bergstøl. Norsk folkeminnelag, 1930.

Ghost Ship: The Mysterious True Story of the Mary Celeste and Her Missing Crew. Brian Hicks. Ballantine Books, 2004.

The Ourang Medan: Conjuring a Ghost Ship. Alexander Butzinger, Capitalist Communications, 2014. Wikipedia.

Connecticuthistory.org

The Guardian.

The Irish Independent.

Opprinnelig skrevet for Nemi 11, 2014

Susies brev fra Julenissen

leave a comment »

Mark Twain (Samel Clemens), som visstnok var riktig rødhåret før han ble eldre.

Mark Twain

Verdens barn har nok fått mange fine brev fra Julenissen, men det fineste er nok dette – ført i pennen av Mark Twain, stilet til hans datter Susie (oversatt av undertegnede).


Den hellige Nikolas’ palass
i månen
Første juledag

Min kjære Susie Clemens,

Jeg har mottatt og lest alle brev du og din yngre søster har skrevet til meg med hjelp av deres mor eller barnepikene. Jeg har dessuten lest brevene som dere små mennesker har skrevet for egen hånd – for selv om dere ikke benytter noen av de tegnene som finnes i de voksnes alfabet, har dere brukt tegn som alle barn i alle land på jorden og på de funklende stjernene benytter; og ettersom alle mine undersåtter på månen er barn og ikke benytter andre tegn enn disse, forstår dere nok at jeg kan lese både dine og din lille søsters ujevne og vidunderlige tegn uten det minste problem.

karlsvognaJeg strevet derimot litt med de brevene som dere hadde diktert til din mor og barnepikene, for jeg er utlending og leser ikke det engelske språk videre godt. Du vil se at jeg ikke gjorde noe forkjært når det gjelder alt du og den lille bestilte i deres egne brev – jeg kom ned skorsteinen deres ved midnatt da dere sov og leverte alt personlig – jeg ga dere begge et kyss, dessuten, fordi dere er snille barn, veloppdragne, høflige og blant de mest lydige små menneskene jeg noen gang har truffet. Men i det brevet du dikterte, finnes det noen ord jeg er litt usikker på, og en eller to små bestillinger som jeg ikke kunne imøtekomme da vi gikk tom for varer. Det siste kjøkkenmøblementet for dukker vi hadde, gikk til en fattig liten pike på Polarstjernen langt borte i det kalde landet rundt Karlsvognen. Din mor kan vise deg den stjernen, og så vil du si: «Lille Snøfnugg,» (for det er det piken heter), «jeg er glad for at du fikk møblementet, for du trenger det mer enn jeg.» Det vil si; du må skrive dette selv, så vil Snøfnugg sende deg et svar. Hvis du bare sier ordene, vil hun ikke høre deg. Sørg for at brevet er lett og tynt, for Polarstjernen er langt vekk og portoen er dyr.

(c) Iselin Røsjø Evensen

Mark Twains hus

Det var et ord eller to i din mors brev som jeg ikke er helt sikker på. Jeg tror det står «en kiste full av dukkeklær». Er det rett? Jeg kommer til kjøkkendøren din nesten presis klokken ni nå i dag for å forhøre meg. Men jeg må ikke se noen eller snakke med noen andre enn du. Når kjøkkenklokken ringer, må du sette bind for øynene på George og sende ham for å åpne døren. Deretter må han gå tilbake til spisestuen eller skapet med serviset og ta kokken med seg. Du må si til George at han må liste seg og ikke snakke – ellers vil han dø en vakker dag. Så må du gå opp til barneværelset og stille deg på en stol ved sengen til barnepiken og legge øret til talerøret som fører ned til kjøkkenet, og når jeg plystrer i det må du snakke inn i røret og si: «Velkommen, Julenisse!» Da vil jeg spørre om det var en kiste du bestilte eller ei. Hvis du svarer at det var det, vil jeg spørre om hvilken farge du ønsker på kisten, Din mor vil hjelpe deg med å velge en fin farge, og så må du forklare meg i minste detalj hva det er kisten skal inneholde. Deretter, når jeg sier «Adjø og riktig god Jul til min lille Susie Clemens,» må du si: «Adjø, fine gamle Julenisse, og takk så mye, og vær så snill å fortelle Snøfnugg at jeg skal se på stjernen hennes i kveld, og så må hun se ned hit – jeg skal stå i det vestlige karnappvinduet; og hver eneste klare kveld skal jeg se på stjernen hennes og si: «Jeg kjenner noen der oppe og jeg liker henne, til og med.» Så må du gå ned i biblioteket og sørge for at George lukker alle dørene til hallen, og alle må være helt stille en stund. Jeg reiser opp til månen og henter tingene og noen minutter senere kommer jeg ned skorsteinen som hører til peisen i hallen ­– hvis det var en kiste du ønsket deg – for jeg kan ikke få noe slikt som en kiste ned skorsteinen på barneværelset, må vite.

santaFolk har tillatelse til å snakke om de vil, helt til de hører skrittene mine i hallen. Da må du be dem om å være stille til jeg er reist opp skorsteinen igjen. Kanskje vil du ikke høre skrittene mine i det hele tatt – så nå og da kan du titte gjennom dørsprekken i spisestuen, og før du aner det vil du se den tingen du ønsker deg, rett under pianoet i stuen – for der setter jeg den. Hvis jeg etterlater meg snø i hallen, skal du be George om å feie det inn i peisen, for slikt har jeg ikke tid til selv. George må ikke bruke kost, men en klut – ellers kan han komme til å dø en vakker dag. Du må passe på George så han ikke utsetter seg for fare. Hvis støvelen min skulle etterlate seg en flekk på marmoren, må George ikke fjerne den med skrubbesteinen. La flekken være der og for alltid minne deg på å være en snill pike. Hver gang du er slem og noen peker på flekken som støvelen til gode, gamle Julenisse etterlot seg på marmoren, hva sier du da, min lille venn?

Far vel i noen stakkede minutter, til jeg kommer ned til jorden og ringer med kjøkkenklokken.

Din hengivne
JULENISSE
som det hender at noen mennesker kaller Mannen i månen


Mer om Twain her.

Brevet i original form her.

En gledelig jul til alle

leave a comment »

«Jeg kan ikke velge en Dickens-roman fremfor en annen. Dickens er veldig – som himmelen. Velg en hvilket som helst Dickens-side, og du vil umiddelbart gjenkjenne den som en av hans, enten han skriver sosial satire, eller farse, eller skrekk, eller en psykologisk studie av en morder – eller en kombinasjon av alt dette. Han er alltid mye mer enn du husker – mer leken, mer surrealistisk, mer politisk kjempende, mer sentimental, mer viktoriansk, mer god og mer ond.»

Susanna Clarke, forfatter av Jonathan Strange & Mr. Norrell

 

Charles Dickens, ca. 1867–1868

Charles Dickens, ca. 1867–1868. Kilde: Wikimedia Commons

Charles John Huffam Dickens ble født 7. februar 1812 i Portsmouth, England. Han var den andre av åtte barn. Faren, John, var kontorist for marinen og moren, Elizabeth, drømte om å være lærer. Familien var lykkelig i Charles’ første år, selv om farens drømmer om rikdom var nettopp det – drømmer. Han brukte mer penger enn han tjente, noe som skulle prege familien i årene som fulgte.

Da Charles var tre år, flyttet familien til Chatham i Kent, et vilt og vakkert landskap som ofte dukker opp i Dickens’ romaner. Barndommen i Kent var lykkelig, selv om Charles var et svakelig barn. Han led antakelig av epilepsi, «fallesyken», noe han har beskrevet presist og gripende. Sykdommen gjorde at han satt mye inne og leste, og det er vel ikke utenkelig at den syke gutten, Tiny Tim, i A Christmas Carol, faktisk er et bilde av ham selv som barn.

Charles var et intelligent barn som fant stor glede i litteraturen, men da han var tolv, skulle livet ta en dramatisk endring for hele familien Dickens.

Farens overforbruk gjorde at familien stadig ble fattigere, og i 1822 ble han overflyttet til en annen stilling i London. Han satte seg i stadig dypere gjeld, og i 1824 ble John Dickens dømt til gjeldsfengsel.

Gjeldsfengselet Marshalsea var beryktet, og mang en fattig sjel møtte sin skjebne bak disse mørke murene. Charles var bare tolv år da faren ble sendt til Marshalsea, og selv om det den gangen var vanlig at hele familien flyttet med inn i fengselet, var Charles eldste sønn og stor nok til å arbeide. Dermed fikk han ikke flytte inn med resten av familien, men ble innlosjert i kummerlige kår i Camden Town.

En glassfibermodell av et viktoriansk torg. Fra Dickens World. © Copyright Oast House Archive and licensed for reuse under this Creative Commons Licence

En glassfibermodell av et viktoriansk torg. Fra Dickens World. © Copyright Oast House Archive and licensed for reuse under this Creative Commons Licence

Mens familien fikk være sammen, ble lille Charles tatt ut av skolen og satt i arbeid på en skosvertefabrikk. Han bodde åtte kilometer fra fabrikken, og på sin ferd gjennom byen så han London på sitt verste og nedrigste. Unge Charles strevde og slet fra morgen til kveld for å tjene noen slanter til familien, som han besøkte i fengselet hver søndag. Han hadde vært vant til et fritt liv med lek og lærdom, men nå befant han seg brått nederst på rangstigen og overlatt mer eller mindre til seg selv. Han følte seg sveket, et barn forlatt av de uansvarlige voksne som skulle ha tatt seg av ham. David Copperfield, som er Dickens’ mest selvbiografiske roman, skildrer på hjertegripende vis denne følelsen av å være sveket, forlatt og overlatt til seg selv.

Camden Town var på tidlig 1800-tall kanskje Londons farligste område, fullstendig lovløst og utarmet. Politiet greide ikke å patruljere området som hovedsakelig bestod av falleferdige rønner, befolket av nasjonens aller fattigste. Disse gatene trådte Charles alene som tolvåring, frem og tilbake til fabrikken, og mange av inntrykkene han gjorde seg i denne jammerdalen, er nedfelt i hans mange romaner. Fabrikken, kald og mørk og full av rotter, lå ved Thamsen, og til og med elva spiller en stor rolle i Dickens’ bøker. I Our Mutual Friend spiller elva på sett og vis hovedrollen, der den symboliserer fornyelse og gjenfødelse.

Dickens at the Blacking Warehouse. Charles Dickens is here shown as a boy of twelve years of age, working in a factory. Kilde: Wikimedia Commons/The Leisure Hour

Tolv år gamle Dickens, utslitt på svertefabrikken. Kilde: Wikimedia Commons/The Leisure Hour

Arbeidet på svertefabrikken var hardt, skittent og utmattende, men det var kanskje her Dickens utviklet sin omsorg for den lille mann – en omsorg han beholdt livet ut. Hans romanfigurer kommer fra alle samfunnslag, men de fattige og vanskeligstilte har en spesiell plass i Dickens’ hjerte. Hans svært presise observasjonsevne og brokete oppvekst gjorde ham i stand til å beskrive både leveforhold og mennesker på et vis som vekker dem til live for leseren. Mens hans samtidige forfattere beskrev tilsvarende samfunnsforhold med krass kritikk og dyster penn, greide Dickens å engasjere til økt engasjement i folket ved å skrive med kjærlighet og humor om de samme forholdene.

Dickens har skrevet om Marshalsea-fengselet i tre bøker: The Pickwick Papers, David Copperfield og spesielt Little Dorrit, der lille Dorrits far sitter i fengselet. Fengselet huset både folk som ikke hadde betalt gjelden sin og smuglere, og dessuten alle som fant det for godt å stikke innom. Det ble sagt at enkelte rom ble leid ut til prostitusjon, og om kvelden før fengselet stengte, ringte vekteren med en klokke og ropet: «Fremmedfolk, kvinner og barn – alle ut!»

Store deler av fengselet ble drevet av ni fanger og en formann, som fangene selv utnevnte hver siste onsdag i måneden. John Dickens ble valgt til formann i dette «rådet» som bl.a. sørget for å bøtelegge gjeldsslavene hvis de brøt reglene. Disse overtredelsene kunne bl.a. innebære at man stjal fra medfanger eller ølkneipa (som de faktisk hadde), tisset på gårdsplassen, banning, slåssing, synging av griseviser osv.

Illustrasjon fra førsteutgaven av Little Dorrit. Kilde: Wikimedia Commons/Archive.org

Illustrasjon fra førsteutgaven av Little Dorrit. Kilde: Wikimedia Commons/Archive.org

Fangene bodde som sild i tønne i Marshalsea, og forholdene var skrekkelige. Likevel kunne det for noen føles lettere å sitte i fengselet enn å rømme fra lovens lange arm. Som Dr. Huggins sier det i Little Dorrit:

Vi er rolige her; vi blir ikke plaget her; det finnes ingen dørhammer her, sir, som kreditorene banker med og driver en stakkars hjerte opp i halsen på ham. Her kommer det ingen og spør om man er hjemme, ingen som sier at han blir stående på dørmatta til man kommer hjem. Hit er det ingen som sender truende brev om penger. Det er frihet, sir, det er frihet! … Vi har nådd bunnen, vi kan ikke falle lenger, og hva har vi vunnet? Fred. Det er ordet for det. Fred.

Fri igjen

John Dickens’ bror betalte etter tre måneder gjelden for Charles’ far, og familien kunne forlate gjeldsfengselet, men selv ikke da var strabasene over for Charles. Han arbeidet fremdeles i fabrikken, og hadde det vært opp til hans mor, ville han ha fortsatt der. De trengte pengene. Men en dag gikk faren forbi fabrikken og fikk øye på sin ulykkelige sønn i vinduet, og da var det slutt. Charles ble hentet ut av fabrikken og satt på skolebenken igjen. Han tilga aldri sin mor helt for at hun hadde sveket ham, og han snakket heller aldri mer om denne tiden. Han fortalte historien til én eneste venn, men ellers brukte han kun minnene i sine romaner.

Urania Cottage. Kilde: Wikimedia Commons

Urania Cottage, 1865. Kilde: Wikimedia Commons

Dickens hadde møtt bunnen av London, og resten av livet ivret han for å bedre levevilkårene for menneskene som falt utenfor samfunnet på alle vis. Han var ikke bare en filantrop i ånden; han mente at det måtte handling til. Ikke bare gledet han de fattige med historier de kunne kjenne seg igjen i, publisert i billige hefter som de hadde råd til, han brukte også av sin tid, krefter og formue for å hjelpe. Blant annet drev han et hjem for kvinner på skråplanet, Urania cottage, sammen med den svært velstående frøken Burdett-Coutts. Der fanget de opp prostituerte og kvinner som stod i faresonen for å bli prostituerte, ga dem tak over hodet og en viss dannelse. Deretter skulle de få reise til Australia for å få en ny start i livet der. Håpet var at de nå skulle være dannet nok til å skaffe seg en ektemann. I 1849 reiste de tre første kvinnene, og i løpet av de neste fem årene reiste enda 27. Mange tok villig og takknemlig imot hjelpen, men noen var det verre med. Om en av dem skal Dickens ha sagt:

Hun kunne korrumpert et helt nonnekloster på fjorten dager.

Charles var endelig fri igjen, han trivdes på skolen og drømte om å bli skuespiller. Han var etter sigende leken og rampete. Men heller ikke nå skulle han få nyte mange år med utdanning. Som femtenåring måtte han igjen ut i arbeidslivet – denne gangen som kontorgutt og rettsskriver – en skriver for advokater og andre rettsansatte. I mange av hans romaner opptrer en eller flere advokater, og de er uten unntak beskrevet i lite flatterende ordelag. Det er åpenbart hva slags inntrykk Charles hadde av rettsstanden. Bleak House handler i store trekk om en evigvarende rettssak som driver folk til vanvidd og ruin mens de venter på den store arven som stadig krymper.

Dickens var intelligent og dessuten utviklet han en egen form for stenografi – han var en mester i å skrive fort. Innen et år var gått, var han allerede begynt å skrive fra rettssakene for flere aviser. Faren hans hadde kommet seg på beina igjen, og arbeidet nå som journalist. Det var kanskje naturlig at Charles fulgte i hans fotspor. Selv om farens lemfeldige forhold til økonomi hadde voldt familien mye smerte, var Charles svært glad i sin far – og den godslige, distré, gjennomsnille og ganske håpløse mr. Micawber i David Copperfield er basert på faren.

Berømmelse

Portrett av Cathrine Hogarth av Daniel Maclise, 1847. Kilde: Wikimedia Commons/

Portrett av Cathrine Hogarth av Daniel Maclise, 1847. Kilde: Wikimedia Commons/The Charles Dickens Museum

Charles fortsatte med å skrive små skisser fra London under pseudonymet Boz, og i 1833 kom skissene ut i samlet form. Denne første boken het Sketches by Boz og ble en mye større suksess enn forventet. Det var på denne tiden han begynte å beile til unge Cathrine Hogarth, som var datter av George Hogarth, musikkritikeren i Morning Chronicle, der Dickens var journalist. Cathrine og Charles levde lenge lykkelige sammen og de fikk ti barn – selv om kjærligheten ikke endte like vakkert som den var begynt.

Sketches by Boz ble en stor suksess, og samme år som den kom ut, begynte Dickens arbeidet med The Posthumous Papers of the Pickwick Club. Fortellingen ble publisert som månedlig føljetong, og ble nesten umiddelbart svært populær. Leserne elsket Dickens. Omtrent på samme tid ble han første redaktør for et magasin, Bentley’s Miscellany – og det var her han begynte å skrive Oliver Twist.

Dickens var ekstremt energisk, og sov lite. Han vandret gjerne gatelangs i London etter at «alle edru mennesker har gått til sengs». London-nettene ga ham nok flust av inspirasjon, men de aller fleste figurene i Dickens’ bøker – alle 13 000 av dem! – er faktisk basert på folk han kjente personlig. Det er liten tvil om at han brukte flere timer av døgnet på arbeid enn de fleste av oss – hadde han sovet mer i stedet for å tråle Londons slum, ville han neppe ha etterlatt seg så mange fantastiske romaner.

Detalj fra George Cruikshanks radering. Kilde: Wikimedia Commons

Oliver Twist. Detalj fra George Cruikshanks radering. Kilde: Wikimedia Commons

Oliver Twist ble enda mer populær hos leserne enn Pickwick-klubben, og publikum ventet spent på neste dose hver eneste måned. Dickens berømmelse var et faktum. Han hadde fått et nedslagsfelt som alle andre forfattere kunne misunne ham – han var lest av alle samfunnslag. Både høy og lav identifiserte seg med Dickens fortellinger, og han ble verdens første bestselgende forfatter. Senere ble Dickens faktisk så verdensberømt at han ble utsatt for omfattende plagiering. Amerikanske forleggere plagierte engelske bøker uten skam, og mente de engelske forfatterne bare burde være glade for den oppmerksomheten det ga dem. Dickens var naturlig nok uenig, og han ble en av verdens første forkjempere for internasjonale copyrightlover.

Etter Oliver Twist fulgte noen år hvor Dickens slet med å holde populariteten oppe. Han ga ut The Life and Adventures of Nicholas Nickleby, The Old Curiosity Shop og Barnaby Rudge, men ingen av dem ble så populære som Oliver Twist.

Charles og Cathrine reiste i 1842 på Amerika-turné, og selv om Dickens dyrket all oppmerksomheten i begynnelsen, ble han snart lei av de innpåslitne amerikanerne. Han fornærmet yankeene med å snakke om plagieringssaken, og i tillegg var han svært opptatt av at slaveriet måtte oppheves. I etterkant av denne første Amerika-turneen, ga Dickens ut American Notes for General Circulations, der han med dårlig skjult sarkasme skildrer amerikanernes dårlige manerer og besettelse av materielle verdier, og senere romanen The Life and Adventures of Martin Chuzzlewit, om en manns strabaser i Amerika.

En liten fortelling til jul

«Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg,» ropte Scrooge mens han lo og gråt i samme åndedrett og viklet seg inn i strømpene så han lignet en trojansk prest. «Jeg er så lett som en fjær, jeg er så lykkelig som en engel, jeg er så glad som en skolegutt. Jeg er så ør som en full mann. En gledelig jul til alle. Et godt nyttår til alle og enhver. Hei der. Hoppla. Hallo.»

Fra A Christmas Carol

«A Christmas Carol. In Prose. Being a Ghost Story of Christmas.» Illustrert av John Leech. Tittelsiden av førsteutgaven, 1843. Kilde: Wikimedia Commons/Heritage Auctions

«A Christmas Carol. In Prose. Being a Ghost Story of Christmas.» Illustrert av John Leech. Tittelsiden av førsteutgaven, 1843. Kilde: Wikimedia Commons/Heritage Auctions

I 1843 bestemte Dickens seg for å gi ut en liten julefortelling som han kunne tjene litt ekstra penger på. Dette skulle bli A Christmas Carol, fortellingen som hele verden kjenner og som lærte en hel verden hvordan julen skal feires. Historien om den gamle gjerrigknarken Scrooge som hjemsøkes av fortidens, nåtidens og fremtidens ånd berører like mange i dag som i 1843. Dickens lærte en hel verden å være barmhjertig, nestekjærlig og vennlig i julen, og han hadde stor påvirkningskraft: Etter at A Christmas Carol kom ut var det faktisk en amerikansk entreprenør som ga alle sine ansatte en ekstra fridag! Leserne lo og gråt om hverandre, og boken solgte seks tusen eksemplarer allerede før jul.

Den sleske Uriah Heep fra David Copperfield. Il.: Kyd (Joseph Clayton Clarke). Kilde: Wikimedia Commons/Old Book Art

Den sleske Uriah Heep fra David Copperfield. Il.: Kyd (Joseph Clayton Clarke). Kilde: Wikimedia Commons/Old Book Art

David Copperfield, Dickens’ mest selvbiografiske bok, begynte han på i 1849-1850. Denne romanen var noe helt nytt i Dickens’ forfatterskap, ettersom den følger jeg-personen, David, fra begynnelse til slutt. Dette nye litterære grepet var kanskje innlysende for Dickens, ettersom han bruker så mye av sitt eget liv i romanen. Den forteller lavmælt, tilbakeskuende og med varm humor om den forlatte gutten som kjemper seg frem i verden. David Copperfield satte standarden for hva leserne senere forventet av en Dickens-roman.

Dickens’ tidlige arbeider var lettere og mer humoristiske enn de senere verkene, noe som antakelig henger tett sammen med hans eget liv. I løpet av 1850-årene blir Dickens stadig mindre tilfreds i ekteskapet. Cathrines mye yngre søster hadde bodd hos familien, og da hun døde begynte Dickens å idolisere henne – den unge vakre kvinnen som aldri ble eldre, aldri ble gammel og fet. Det var som om han forelsket seg i den unge piken etter hennes død. Så treffer han den unge skuespilleren Ellen Ternan (også kalt Nelly), og forelsker seg like hodestups i henne. Ingen vet riktig om de noen gang hadde et fullbyrdet samliv, men han forlot sin kone og man må vel kunne si at han ikke oppførte seg videre nestekjærlig. Han snakket nedsettende om Cathrine så ofte han kunne, kalte henne fet og dum og gammel, og sørget for at barna flyttet med ham, slik at Cathrine ble helt alene. Han gjorde også forsøk på å henge ut sin kone offentlig i skriftlig form, men ingen ville trykke nidskriftene hans.

Miss Havisham og Pip fra «Great Expectations». Ill.: John McLenan. Kilde: Wikimedia Commons/The Victorian Web

Miss Havisham og Pip fra «Great Expectations». Ill.: John McLenan. Kilde: Wikimedia Commons/The Victorian Web

Dickens’ romaner blir også betraktelig mørkere i denne perioden. Bleak House, Hard Times og Little Dorrit er alle langt dystrere enn de foregående bøkene, og Dickens langer ut mot samfunnets hykleri og småborgerlighet.

Romanen Great Expectations, som av mange regnes som Dickens fremste verk, kom ut i 1860–1861, og er fremdeles en av Dickens mest leste romaner. Fremdeles spekuleres det over hvem den innfule miss Havisham er basert på – flere enslige, forlatte, bitre og ondskapsfulle kvinner er blitt holdt frem som gode eksempler på hvem som kan ha inspirert Dickens til å skape denne giftige skikkelsen. Men kanskje er den vel så mye inspirert av Dickens selv – og hans problematiske forhold til den unge kjærligheten som aldri vender tilbake.

I 1865 var Dickens utsatt for en stygg togulykke. Han kom selv bare lettere til skade, og historien forteller at han straks gikk i gang med å hjelpe de skadde og døende. Først da han hadde gjort det han kunne for sine medpassasjerer, husket han på at originalmanuskriptet til Our Mutual Friend fremdeles befant seg inne i togvraket. Dickens risikerte deretter liv og lemmer for å redde ut manuskriptet.

For evig

I 1867 reiste Dickens nok en gang på turné til Amerika, og da han vendte tilbake, var han blitt svakere, men det betød ikke at han sakket på tempoet. Han var verdens første bestselgerforfatter, men han var også den første som innså hvor viktig det var å la leserne oppleve forfatteren på nært hold. Han hadde drømt om å bli skuespiller, og nå hadde han selv mulighet til å oppfylle den drømmen. Han la ut på utmattende bokturneer, og leste med stor innlevelse for fulle hus hvor enn han reiste. Han gestaltet alle skikkelse i for eksempel A Christmas Carol med ektefølt innlevelse, og damene besvimte når han leste om mordet på Sikes i Oliver Twist – noe Dickens visstnok satte spesielt stor pris på.

The Gaffer and Lizzie fra «Our Mutual Friend». Ill.: Marcus Stone. Kilde: Wikimedia Commons/Queen's University Belfast

The Gaffer and Lizzie fra «Our Mutual Friend». Ill.: Marcus Stone. Kilde: Wikimedia Commons/Queen’s University Belfast

Dickens var elsket overalt han reiste, men så la han også alt han hadde av krefter i disse oppvisningene. Our Mutual Friend ble fullført i 1864-1865, men etter den andre amerikaturneen begynte kreftene å svinne. Han greide ikke å ta til seg næring, og drakk kun et egg pisket i sherry før hver forestilling. Men selv så svak han var blitt, skrev han videre på sin nyeste roman, The Mystery of Edwin Drood, som skulle bli noe helt nytt – et mordmysterium. 9. juni 1870 fikk han et slag, og døde snart etter, bare 58 år gammel. Romanen ble aldri ferdig, og verden fikk aldri vite hvordan Dickens aktet å fullføre historien.

I «Doctor Who – the unquiet dead» fra 2005, utspiller følgende dialog seg:

Dickens: Men du har slik kunnskap om fremtiden. Jeg ønsker ikke å være påtrengende, men jeg må få spørre … Bøkene mine, doktor. Varer de?

Doktor Who: Å, ja.

Dickens: Hvor lenge?

Doktor Who: For evig.

Evig lever bøkene, og evig lever Dickens gjennom dem.

Ise

Mer om Dickens her.


 Morsomme fakta om Dickens:

Dickens lot bygge to bokhyller fulle av falske bøker med tullete boktitler som han selv fant på! (Og en hemmelig dør.) For eksempel:

Five Minutes in China. 3 bind

History of the Middling Ages. 6 bind

The Quarrelly Review. 4 bind

The Art of Cutting the Teeth

Growler’s Gruffiology, with Appendix. 4 bind

Dickens hadde en ravn som han var svært glad i: Grip. Da Grip døde, fikk han den stoppet ut. En snakkende ravn i Dickens’ Barnaby Rudge var opphavet til Edgar Allan Poes berømte dikt The Raven.

H.C. Andersen var en god venn av Dickens, men på et punkt later det til at han hadde strukket familiens gjestfrihet langt nok. Dickens hang opp en lapp:

«Hans Anderson slept in this room for five weeks – which seemed to the family AGES!»

Dickens var svært opptatt av hypnose og hypnotiserte gjerne folk i offentlighet (han brukte det blant annet til å lindre konas hodepine) – men ingen fikk hypnotisere ham.

Dickens var medlem av Londons berømte Ghost Club, som fremdeles eksisterer.

De fleste av Dickens’ bøker ble utgitt i episoder, og da siste episode av The Old Curiosity Shop kom ut, ventet leserne i åndeløs spenning. Da skipet med den siste episoden om bord la til kai i New York, trippet 6000 (!) fans på kaia og ropte til sjømennene:

«Dør lille Nell?!»

Bandet Uriah Heep er oppkalt etter den sleske figuren ved samme navn i David Copperfield.

På engelsk heter Onkel Skrue Scrooge – han er oppkalt etter den gamle gnieren i A Christmas Carol.

 


Kilder:

Charles Dickens: A Life, Claire Tomalin, Penguin, 2012

http://www.bbc.co.uk

en.wikipedia.com

Charles Dickens’ mange og fantastiske romaner.


Opprinnelig skrevet for Nemi 12, 2013.

 

 

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 1 849 andre følgere