Iselinsmuget

Iselin Røsjø Evensens generelle kroting.

Den hellige pilletrilleren

legg igjen en kommentar »

«Skarabeen, den ligner en juvel, – Den er en juvel
En prinselig finger har den prydet … Hvor kongelig
fingret ikke han på regnbuen i sin barnlige lek
Han som kunne rykke skarabeer ut av dyrekretsen og
plassere dem som ledestjerner i vekstens rike …
Kanskje kryper en tom plass etter den mellom stjernene
Som etter en fallen engel, For du er en mørk
Fruktbarhetens guddom, du lille Tordivel fra Egypt.»

Fra «Tutankhamons skarabé» av Stein Mehren.

En hellig pilletriller. Foto: Kay-africa/Wikimedia Commons

En hellig pilletriller. Foto: Kay-africa/Wikimedia Commons

I de egyptiske sarkofagene finner man gjerne en skarabéfigur eller amulett  over mumiens hjerte. Veggene er ofte utsmykket med tegninger av den samme billen, som triller en stor kule med bakbeina eller har spredt sine vinger for å fly videre. Egypterne var nok megalomane og elsket å bygge stort, hvilket pyramidene er det fremste eksempelet på, men de næret også en dyp fascinasjon for noen av de ganske små skapningene i verden. Den hellige skarabeen var kanskje liten av størrelse, men oldtidens egyptere dyrket den i sarkofagene, smykke- og billedkunst. Den dag i dag er skarabeen et velbrukt motiv i egyptiske smykker.

Den hellige skarabeen er faktisk fetteren til vår egen tordivel. Den er en gjødselbille som triller med seg en kule med møkk. Den går baklengs, og skyver kula med bakbeina. Inne i denne kula har den lagt et egg, og når larven klekkes, er den selvforsynt med snasen gjødselmat til den er klar til å stige ut i verden som ny, ung gjødselbille. Deretter flyr den ut i verden på jakt etter ny og fersk ruke.

Denne lille pilletrilleren var et av Egypts helligste dyr. De gamle egypterne forestilte seg at det var skarabeen som trillet den livgivende sola opp over horisonten og videre over himmelhvelvingen. Solguden Khepri  ble representert med skarabeen, og derfor er også hieroglyfen khepri (som betyr «skapelse/å oppstå») en skarabé. Skarabeen sørget for at nytt liv oppstod hver dag. Det unnselige insektet ble selve symbolet på livet og gjenfødelsen, og de taggete utvekstene på beina og hodet symboliserte solstrålene for de gamle egypterne (selv om de i virkeligheten brukes til å kappe opp gjødsel). Egypterne forestilte seg at gjødselbillen formerte seg selv, ettersom billen syntes å bli født rett ut av den ugjestmilde ørkensanden. Og noen ganger, når man åpnet en av møkkulene skarabeene trillet med seg, kunne man finne den forpuppete larven inni kula – en hvit puppe som til forveksling lignet en mumie!

(fortsetter på side 2)

Fyrtårn: Myteomspunnete livreddere

legg igjen en kommentar »

Et fyrtårn er ikke bare en bygning. Fyrtårnet redder liv, og symbolsk representerer det en rettesnor i livet. Det er veldig få andre ikke-religiøse bygninger som har så stor plass i folks bevissthet, og som er like myteomspunnet.

Det er kanskje ikke så rart at det finnes så mange sagn og spøkelseshistorier om fyrtårn. I dag er så å si alle fyrtårn helautomatiserte, men man trenger ikke å gå langt tilbake i tid før fyrvokteren hadde det fulle og hele ansvar for fyrtårnet til enhver tid. Det var ikke bare et arbeid, det var en livsstil, og livet levdes stort sett alene ute på forrevne holmer og skjær. Fyrvokterne hadde ansvaret for de sjøfarendes liv og måtte stadig kjempe mot storm og ruskevær. Det krevde sterk psyke og sterk fysikk.

Når hele livet har dreid seg om det ensomme fyrtårnet, kan det være vanskelig å gi slipp. Det er kanskje derfor så mange fyrvoktere nekter å forlate sin post – selv etter sin død.

HAVFRUEN

Akvarell av John R. Weguelin. Kilde: Wikimedia Commons.

Akvarell av John Reinhard Weguelin. Kilde: Wikimedia Commons.

Torbjørnskjær fyr, som ligger på en liten holme utenfor Hvaler i Østfold, er ikke av de mest kjente fyrene vi har. De fleste forbinder nok Hvaler med sommer, sol, svaberg og idyll, men vinteren kommer også til ferie-paradisene. I gamle dager betød vinteren ofte at man ble isolert på fyret i flere måneder, og dagene må ha virket uendelige lange og monotone. En av fyrassistentene på Torbjørnsskjær var selv vokst opp på fyret, og man skulle kanskje tro at man er bedre rustet for dette livet hvis man har fått det inn med morsmelka. 

I følge fyrassistent Olsens dagbok, var det ikke helt slik:

«Hvor høit elsker jeg ikke Torbjørnskjær, men hvor tungt og innholdsløst det er at leve her. Jeg kom hit da jeg var 6 år, og siden har det liksom været en usynlig hånd som har heftet meg hertil. Å, – skal jeg også være nødfor at leve her til døden løser op –, og kanske siden også, som et skræklig gjenfærd …»

Men selv om Olsen fryktet at han selv måtte hjemsøke Torbjørnskjær etter sin død, later det til at han slapp denne skjebnen. Dette lille fyret besøkes derimot jevnlig av en annen skikkelse, nemlig Torbjørnskjærfrua! Denne smellvakre havfruen med gyllent hår nedover ryggen, er gjentatte ganger observert rundt fyret. I boken «Sagn fra Østfold» fortelles det:

«Det lå engang to eldre og aktverdige fiskere ute ved Torbjørnsskjæret og trakk hummertener. Etter hvert begynte det å blåse opp, og de drev på det de kunne, for å bli ferdig til å seile tillands igjen. Da steg med ett en havfrue opp av vannet. Hun sto en stund med overkroppen over vannet og stirret på dem uten å si et ord. Så dukket hun plutselig under og forsvant. Hun var svært så pen å se på, men underlig liten og sped, ikke større enn en torsk. Da hun vel var blitt borte igjen, brøt det løs et uvær av en annen verden, men fiskerne var heldige og kom velberget i land.

En annen gang lå en fisker alene ute ved skjæret. Best som han lå der og ventet på bitt, begynte det å mørkne i sør og trekke opp til styggvær. Da fikk han se havfrua komme opp av sjøen, og han hørte så tydelig hun sa:

«Det gror i grener, det velter opp store stener, hu, heisan.»

Mannen ble redd, og for å stille havfrua tilfreds, kastet han over bord en skinnfell han hadde med seg. Da ble havfrua blid og ga ham et godt råd idet hun sa;

«Reis hjem du vottemann min.»

Og ikke før var mannen nådd inn til land, så brøt stormen løs, så det var stygt å se utover.»

«Gammel fisker». Nikolai Astrup

(fortsetter på side 2)

Skjønnhet og dårskap

legg igjen en kommentar »

Dette er en utvidet versjon av artikkelen som opprinnelig ble skrevet for Nemi.

Utsnitt fra «Triptych of Earthly Vanity and Divine Salvation», Hans Memling, ca 1485. Musée des Beaux-Arts de Strasbourg

Utsnitt fra «Triptych of Earthly Vanity and Divine Salvation», Hans Memling, ca 1485. Musée des Beaux-Arts de Strasbourg

«Skjønnhet uten vett er som gull i grisetrynet,» lyder et gammelt ordtak. Og det er knapt noe som gjør mennesket så latterlig som forfengelighet. Vi kliner oss inn med produkter som skal gi oss evig ungdom, og presser oss inn i klær som ikke kan kle selv den smukkeste. Vi innbiller oss i vår uendelige selvopptatthet at alle andre gransker oss med samme blikk som vi selv gjør, og glemmer at de fleste har nok med å bekymre seg for sitt eget speilbilde.

Arsenikk og gamle kniplinger

Sminke er ikke noen ny oppfinnelse, og man antar at folk har pyntet på utseendet sitt i alle år. Noen trender har vært mer bisarre enn andre, og noen har vært mer dødelige enn andre.

Elizabeth 1.

Elizabeth 1.

Elizabeth 1 av England (1533–1603) var berømt for sin melkehvite teint og strålende røde hår. Hun ble et forbilde for skjønnhet i sin egen tid, og velstående kvinner over hele Europa etterstrebet å ligne henne. De ble kanskje vakre en stund – før ansiktet begynte å smelte. Den bleke huden oppnådde hun nemlig med en krem som bl.a. inneholdt bly. Giftstoffet tæret på huden og til slutt ble hun fullstendig vansiret. I stedet for å slutte med kremen, smurte hun tvert i mot på mer krem for å skjule skavankene. Til slutt så hun så ille ut at hun nedla forbud mot alle speil i slottet.

Den engelske dronningen var derimot ikke den første til å smøre seg inn med bly. Dette er en gammel og velprøvd remedie for å få blek og gjennomskinnelig hud, som vi til og med finner i det gamle Egypt. For oss virker det ubegripelig at en slik trend kan holde seg i årtusener når den faktisk vansirer folk, men de må ha syntes at det var verdt det. Helt opp til vår egen tid har blek hud vært ettertraktet. Den signaliserte at man var rik nok til å slippe utendørsarbeid, og bare kunne sitte inne og pleie latskapen. Blysminke var en favoritt, men det fantes også andre løsninger for å oppnå dette likbleke utseendet. Arsenikk, for eksempel. Hvis man inntok litt arsenikk hver dag, fikk man en blek og gjennomskinnelig hud. Dessverre endte denne make over-en gjerne med døden, men så ble man forhåpentlig et vakkert lik. Var det dårlig med tilgang på giftstoffer, kunne man alltids la seg årelate. Man blir som kjent ganske blek av å miste noen liter blod.

I vår tid bruker vi kanskje verken bly eller arsenikk i kremene våre, og selv om man visse steder i Nord-Afrika bruker kamelurin til å stelle håret, liker vi å tro at våre skjønnhetsprodukter aldri har vært noe annet sted enn i porselenskrukken med gullkork. Selvfølgelig vet vi at de inneholder en masse e-stoffer og kjemikalier vi ikke vet stort om, men det plager oss mindre enn de gamle japanerne som sverget til ansiktsmaske av fugleskitt. Nå er det faktisk mange andre ting i sminken din enn «rene» kjemikalier. Kosmetikken er kanskje ikke så farlig lenger, men den kan nok fortsatt forbause deg. Det kan hende du pynter deg med ting du ikke aner noe om!

kamel

(fortsetter på side 2)

Dyr på tiltalebenken

legg igjen en kommentar »

Opprinnelig skrevet for Nemi.

Hvis du vil holde nærområdet fritt for skadedyr, er det viktig å holde en viss orden utenfor huset. Setter du ut mat til pinnsvin og løskatter, er det i virkeligheten en stor rottebestand du holder liv i. Hvis du ikke raker i hagen, men lar gress og blader ligge i hauger, bygger du faktisk en rugekasse for mordersneglene. Og hvis du har åpen kompost, har du laget stående buffet for de fleste skadedyrene i den lokale fauna. Rådene er mange hvis skadedyrene først har etablert seg innenfor intimsfæren din. Du kan forsøke gift, du kan salte sneglene, dusje lusene med grønnsåpe, anskaffe deg sultne katter …

Og dersom disse og alle andre metoder feiler, kan du alltids saksøke skadedyrene!

Franske frekkaser for retten

Hameln hadde sin rottefanger, men det var ikke alle byer som hadde slike driftige karer tilgjengelig. I 1478 var det en rekke bønder i byen Autun i Frankrike som klaget sin nød til kardinalbiskop Jean Rohin. En horde med forslukne snegler spiste opp avlingene deres, og ingen botemidler hjalp. Biskopen ble opprørt over at sneglene var så frekke at de våget å angripe hans bispedømme, og ga folket beskjed om at de skulle demonstrere offentlig mot sneglene i tre dager. Prestene anmodet flere ganger sneglene om å forlate Autun, og hvis de våget å ignorere advarselen, ville kardinalbiskopen bannlyse dem. Sneglene må ha tatt trusselen på alvor, for snart var de forsvunnet fra området!

Der Rattenfänger von Hameln.Dette var imidlertid ikke siste gang Autun skulle invaderes av frekkaser fra dyreriket. Noen år senere var det en mengde jordrotter som forsynte seg av byggåkrene, og nok en gang oppsøkte bøndene kardinalbiskopen for hellig bistand. Denne gangen var det ikke nok med bønn og opptog. De glupske gnagerne nektet å føye seg og ble stilt for kirkerett i Autun. En ung advokat, Barhélemy Chassenée, ble hyret inn som jordrotteforsvarer, og det var ingen enkel sak han stod overfor. De geistelige var i harnisk over gnagernes slette moral og oppsetsighet mot kirken. 

Chassenée var en snedig kar, og da han ble spurt om hvorfor de tiltalte ikke selv møtte i retten, påpekte han at rottene bodde spredt utover hele bispedømmet, og én enkelt stevning kunne ikke få alle forbryterne til katedralen. Dessuten fantes det presedens for at folk som var blitt stevnet for retten, men unnlot å møte på korrekt vis, ikke kunne dømmes i sitt fravær. Prestene måtte medgi at dette var korrekt og hevet retten. Alle prestene i bispedømmet fikk deretter beskjed om å lese opp stevningen for «sine» jordrotter, men i neste rettsak satt Chassenée atter alene på benken. Forklaringen denne gangen var at det var umulig for rottene å komme seg trygt til katedralen så lenge kattene lå på lur bak hver busk. Han viste til tidligere saker, der en person som var stevnet, men ikke kunne komme seg til retten uten fare for liv og helse, ikke kunne bli straffet i sitt fravær. Denne gangen ble saken henlagt og rottene gikk fri.

(fortsetter på side 2)

Mara – nattens dronning

legg igjen en kommentar »

«Nachtmare», Johann Heinrich Füssli, 1781. Kilde: Wikimedia Commons

«Nachtmare», Johann Heinrich Füssli, 1781. Kilde: Wikimedia Commons

Opprinnelig skrevet for Nemi.

Har du våknet med et gisp tidlig på morgenkvisten, med følelsen av at noen prøver å klemme lufta ut av deg? At det er noe som trykker inn brystet ditt så det er umulig å trekke pusten? Noe som klemmer brystkassen inn og livet ut? Da har du hatt besøk av en mare! Men du har kanskje også våknet med en strålende vakker kvinne i sengen, uten at du vet hvor hun er kommet fra? (Iallfall ikke taxi-køen etter stengetid.) Da er du kanskje så heldig at du har greid å fange en mare!

Født sånn eller blitt sånn?

Mara er en av de mest sammensatte kvinneskikkelsene i norsk tradisjon. Hun er til dels menneske, til dels overnaturlig. Hun kan skifte ham, men også fremstå som seg selv. Hun kan være hevnlysten og ondskapsfull, men hun kan også være elskverdig og omsorgsfull. Hun kan hjemsøke deg i søvne fordi hun egentlig vil gifte seg med deg, men hun kan også kvele deg langsomt med store smerter. Og får hun ikke has på deg, kan det godt hende at hun legger seg etter dyrene dine. Mara kan være født sånn, men hun kan også ha blitt sånn. Her er arv og miljø i skjønn forening.

«Lilith» av John Collier, 1892. Kilde: Wikipedia

«Lilith» av John Collier, 1892. Kilde: Wikipedia

Våre forestillinger om mara sammenfaller til en viss grad med de gamle, klassiske demonforestillingene om incubus (mannlig demon som plaget damene i søvnen) og hans kvinnelige motstykke succubus  (som bl.a. forårsaket menns erotiske drømmer). Hun har også mye til feller med en rekke andre kveledemoner, som er utbredt over hele Europa – for eksempel Lilith, Adams første hustru (før Eva). Men disse demonskikkelsene er mye mer endimensjonale enn mara.

De aller fleste fortellingene om mara dreier seg om at hun rir på brystet ditt til du ikke får puste, og knuger livet av deg dersom hun får sjansen. Derav vårt ord «mareritt» og de andre europeiske ordene «Nightmare», «Mahr des Nachts», «Nachtmaer». I store deler av Europa har man sin egen versjon av mara. I Finland heter mara «Painajainen» – knugeren. Den danske mara er ganske lik den norske, mens den svenske kanskje er enda hakket verre og kan gjøre enda større skade. Fra gammelt av het munnsår for eksempel «marekyss» i Sverige.

Ondskapen sjøl eller fagermøy

I Norge kan skikkelsen variere fra en underskjønn kvinne til en avskyelig gammal kjerring, og vi finner henvisninger til henne så tidlig som i Snorres Ynglingesagaen, der Driva er så forbannet på sin mann, kong Vanlande av Uppsala, at hun får trollkvinnen Huld til å skysse mara på ham.

«Driva kjøpte av Huld seidkone at hun skulle seide Vanlande til Finland eller også drepe ham. Mens seiden sto på, var Vanlande i Uppsala; han tok til å stunde etter å fare til Finland, men vennene og rådgiverne nektet ham å fare, og sa hans lengsel skyldtes trolldom av finnene; da ble han søvntung og la seg til å sove, men han hadde ikke sovet lenge før han ropte opp og sa at mara tråkket ham; folk kom til og ville hjelpe, men når de tok ham oppe ved hodet, tråkket hun ham på leggene så de nesten brakk, så tok de ham i føttene, da kvalte hun hodet, så der døde han. Svearne tok liket, og han ble brent ved ei elv som heter Skuta, der satte de bautasteiner etter ham.»

Det er ikke så underlig at moderne forskere har ønsket å forklare mare-forestillingen med alt fra dårlig fordøyelse via epilepsi til infarkt.

«Mareridt». Nicolai Abildgaard, 1809. Kilde: http://www.sorokunstmuseum.dk/samlingen/soeg_i_samlingen/vks-00-0050

«Mareridt». Nicolai Abildgaard, 1809. Kilde: http://www.sorokunstmuseum.dk

Det finnes et sagn i Norge som er utbredt i Tyskland og Sverige og som det til og med finnes flere samiske varianter av: En kar sovner og våkner med en vakker kvinne sittende overskrevs på brystet. Hun er kommet seg inn av et ørlite hull i veggen, og når han tetter hullet, har han fanget henne. Mara blir hos ham, og de gifter seg. De får til og med fire barn og er lykkelige, men når han en dag spør henne hvor hun kommer fra, blir hun svar skyldig. Da sier han: Da kan jeg i hvert fall vise deg hvor du kom fra!, åpner hullet igjen, og dermed forsvinner hun ut hullet og ut av livet hans. I de tyske sagnene er det vanlig at hun fortsetter å ta seg av barna, men for ektemannen er hun tapt.

Andre marer gjør ingen mann lykkelig, men gjør derimot stor skade både på husdyr og folk. Hun rir hestene til de er segneferdige og kveler folk i søvne. Når man finner hestene drivende våte av svette om morgenen, kan man være ganske sikker på at det er mara som har vært på ferde. Hvis hestene har floker i manen, er det mara som har vært der og fiflet med dem. Derfor kalles flokene for marefloker eller marefletter.

I gammel norrøn litteratur forekommer ord som «kveldsridur» og «trollridur» og Eidsive kristenrett bøtela kvinner som ble kjent skyldig i å ha ridd mannen eller hesten hans.

Never trust a man whos eyebrows meet. He might be a werewolf

Man har på den ene siden betraktet mara som et vesen som kan gjøre stor skade, men samtidig er det noe latterlig ved henne. Hun er ikke spesielt intelligent og er lett å distrahere. Hun er i det hele tatt langt mindre truende enn en heks.

Dette henger kanskje sammen med at mara ikke har valgt å være ond. Mens heksene skulle ha inngått en pakt med djevelen og valgt det ondes vei, var mara egentlig ganske uskyldig i det hele. Etter tradisjonen later hun til  å være en vanlig kvinne som av ulike årsaker er blitt til mare. Det er en sterk erotisk undertone i mange av sagnene, og ofte er mara en sjalu, hevnlysten eller elskovssyk kvinne som husholdningen faktisk kjenner. Om dagen kan hun være en vanlig kvinne, men om natten kan sjelen (hugen) hennes fare ut på takt. Det hviler en forbannelse over henne. Det hender faktisk at mara er en mann, men det er ganske sjelden. I et sagn henger offeret en ljå over døra for å skade mara, og neste morgen finner han naboen (en mann) stygt kvestet på gulvet.

Mara er på sett å vis en hamløper (et vesen/menneske som skifter ham og dermed ser ut som en annen/noe annet). En av tradisjonene sier at hvis en fødende mor brukte unaturlige midler for å lette fødselen, ville barnet bli en varulv dersom det var gutt og en mare hvis det var jente. («Unaturlige midler» sikter til kjerringrådet om at man kan gjøre smertene mindre hvis man før fødselen smyger seg gjennom fosterhinna fra et nyfødt føll.) Dersom en mor fikk syv døtre, ville også en av dem bli mare. Det fantes til og med avslørende tegn, slik at man kunne gjenkjenne en mare, bl.a. de sammenvokste øyenbrynene som også kjennetegner potensielle varulver! En mann kunne mistenkes for å være mare hvis han var i overkant feminin eller manglet skjeggvekst …

Dobbelt marekors

Dobbelt marekors

Mara kunne være ute etter både kveg og får, men det er oftest hestene og eierne deres som får smake hennes vrede. Det er derimot mulig å beskytte seg med marekors eller marespjeld (muruspjeld) som skal stenge henne ute. Et pentagram eller heksagram heter i norsk tradisjon marekors, marekrøss, murukors og finnes ofte over dørkarmene og spiltauene i gamle låver og staller, i kirker, på lokket av gamle skriv og esker. Da kaltes de gjerne «marelås» eller «hekselås».

Åttebladrose

Åttebladrose

Man vevde også inn åttebladsroser (mareroser) og marekors i åklene som man hadde i sengene, slik at man skulle være godt beskyttet mot maras herjerier. Det fantes innfløkte labyrinter som skulle forvirre Mara. Hun kan nemlig kun telle til tre, og jo mer innfløkte disse magiske mønstrene er, jo mindre er sjansen for at hun kan komme seg inn. Ved sengen kunne man dessuten sette skoene vendt mot døra, for da ville mara tro at man hadde gått, eller andføttes, så ville hun ikke skjønne noen ting,

I tillegg til de magiske tegnene som skulle holde mara på avstand, fantes det også andre måter å verge seg på dersom hun først hadde kommet seg inn. Man kunne for eksempel sove med en kniv av stål herdet i ilden, den skulle festes i sengestokken med bladet opp. Herdet stål var et godt utprøvd triks mot de fleste overnaturlige vesener. Problemet var at mara ofte viste seg å være en sjalu eller elskovssyk kvinne, og dermed kunne det skje at man fant sin forlovede stukket i hjel på kniven om morgenen, eller blodige fotspor kunne føre ut fra huset og til kvinnen det gjaldt …  Hvis verken magiske tegn, kniv eller sko virket, var det flust av «marebønner» man kunne anvende seg av. Noen ganger var det kanskje nok med et enkelt Fader Vår, å forsvant mara, men andre ganger måtte det lange marebønner  til.

 Muro! Muro! Minne!

Er du her inne

Så skal du her ut!

Her er Saks, her er spjut!

Her er Simon-Svipu inne!

Seljord

Olav Den Hellige. Islands Nasjonalmuseum. Kilde: snl.no

Olav Den Hellige. Islands Nasjonalmuseum. Kilde: snl.no

Simon-svipa, marekosten, murutust, heksekost, marekvist, mahrrisle, mareris, huldrelime, marekost, heksekost, gygrakost og trollkost. Alle disse ordene er navn på en kost man kunne bruke for å holde både marer, oskoreia og andre trollfolk ute. Simon-svipa bestod av de knudrete knistene som tidvis samler seg på gammel bjørk, gran eller furu, slik at de ligner en ferdig kost. (Det er egentlig en sopp som gjør at kvistene vokser sammen på denne måten.) Disse trærne er allerede mareridd, og hvis man dermed hang opp en slik kost, ville mara holde seg borte. Ofte var det beste botemiddelet mot trolldom et stykke av noe som allerede var fortrollet: Likt mot likt, eller Med ondt skal ondt fordrives.

St. Olav hadde også stor magisk kraft, og påkalte man Hellig Olavs beskyttelse, fikk man som regel det.

Mara, mara minne

Er du i Dagros inne,

Så skal du ut

Med stokk og med stein

Med jarn og bein.

Så kjem han Sant Ola med sitt sverd

Og slår deg bak –

Du skal fare en fandens ferd.

Akte deg, Mara, Mara minne.

Nordland

Hvis du i nattens mulm får åndenød og kvelningsfornemmelser, ja så vet du hva du har å gjøre. Men pass deg for å tette hullet i veggen: Det er ikke sikkert det er en underskjønn, varmblodig (nabo)kvinne du får på besøk fanger. Det kan også være en avdød gammal kjerring …

Og pass for all del på at hun ikke rekker å telle alle tennene dine – for da er du død!

 Ise

————————————————-

Kilder:

Folke-Sagn, samlede og udgivne af Andreas Faye, Sogneprest til Golt, og Medlem af det Kongelige Norske Videnskabers Selskap i Trondhjem. Guldberg & Dzwonkowskis Forlag, Christiania, 1844.

Fra Nordlands fortid, sagn og historie av O. Nicolaisen, Alb. Cammermeyer, Kristiania, 1889

Elskov og overtro. Fra vår gamle trolldomsmedisin. I. Reichborn Kjennerud, Universitetsforlaget, 1985

Norsk folkedikting III, Segner. Olav Bø, Det Norske Samlaget, Oslo 1977

Språkleg tradisjon. Ein handbok for innsamling av språkleg tradisjonsstoff, Ola Stemshaug, Det Norske Samlaget, 1978.

Folkvisor. Folksägner och folksagor, C.W. von Sydow. Albert Bonniers Forlag, Sverige

Kors i kake, skurd i tre. Tegn og symboler i folkekulturen, Åsta Østnoe Kostveit. Landbruksforlaget, 1997

Trolldom i Norge, Ørnulf Hodne, Cappelen Damm 2008

Overtro om sex. Det er ryggmargen som renner ut, Brynjulf Alver, Vett & Viten, 1993.

Min bror Henry

legg igjen en kommentar »

Følgende to sider er en morsom tekst av J.M. Barrie (forfatteren av Peter Pan), som det var meningen skulle følge min artikkel om J.M. Barrie i Nemi. Det ble litt lite plass i bladet, så da legger jeg den ut her i stedet. Teksten blir enda hakket mer interessant dersom man kjenner historien om J.M. Barries liv og historien om hans bror, og hele artikkelteksten om Barrie ligger her.

KAPITTEL XIV fra «My Lady Nicotine» av J.M. Barrie

Oversatt av Iselin Røsjø Evensen 

james_matthew_barrie_stort

J.M. Barrie

Strengt tatt hadde jeg aldri noen bror ved navn Henry, og likevel kan jeg ikke hevde at Henry var en bedrager. Han kom til verden på underlig vis, og i dag kan jeg tenke på ham uten å bære nag, som var han gått opp i røyk. Første gang jeg fikk høre om Henry var i familien Pettigrews hus, som befinner seg i en forstad til London med så beleilig beliggenhet at jeg kan reise frem og tilbake på én dag. Jeg forsøkte meg på noen nye cabanas[1], husker jeg, da Pettigrew nevnte at han hadde spist lunsj med en mann som kjente min bror Henry. Da jeg ikke har andre brødre enn Alexander, antok jeg at Pettigrew hadde tatt feil av navnet. «Nei da,» svarte Pettigrew, «han snakket om Alexander også.» Selv dette ble jeg ikke overbevist av, og jeg spurte verten min om hva denne mannen het. Scudamour het mannen, og han hadde møtt mine brødre Alexander og Henry i Paris for flere år siden. Da husket jeg Scudamour, og jeg rynket antakelig pannen, for jeg var selv min bror Henry. Jeg husket tydelig at Alexander og jeg traff Scudamour i Paris, og at han kalte meg Henry, selv om navnet mitt begynner med en J. Jeg forklarte misforståelsen for Pettigrew og det ble med det, for denne gangen. Jeg hadde imidlertid ikke hørt siste ord om Henry.

I tiden som fulgte fikk jeg stadig høre fra flere personer at Scudamour gjerne ville treffe meg, ettersom han kjente min bror Henry. Til slutt møttes vi, hjemme hos Jimmy, og Scudamour hadde knapt sett meg før han spurte om hvor Henry befant seg i verden. Det var nettopp dette jeg hadde fryktet. Jeg er en mann som alltid har sett ut som en gutt. Ikke mange på min alder i London har beholdt sitt gutteaktige utseende like lenge som jeg; dette kan kalles mitt livs forbannelse. Selv om jeg begynner å nærme meg de tredve, går jeg for å være tyve, og jeg har sett at eldre herremenn rynker pannen misbilligende over min bråmodenhet når jeg ytrer noe intelligent eller skjenker meg glass nummer to med vin. Det var derfor ikke noe overraskende i Scudamours bemerkning om at da han traff Henry, måtte han ha vært på samme alder som jeg var nå. Om jeg nå hadde forklart denne irriterende mannen hvordan ting faktisk hang sammen, ville alt ha vært i orden, men, beklageligvis for meg, kan jeg ikke fordra å begi meg ut på forklaringer om noe som helst for noen som helst. Slik er de som røker Arcadia.[2] Nå fryktet jeg inderlig en diskusjon med Scudamour hvis han fikk vite at jeg var Henry og innså pinligheten i bemerkningene om mitt ungdommelige utseende. Dessuten røkte jeg verdens beste tobakksmiks. Det var lite sannsynlig at jeg noen sinne ville møte Scudamour igjen, og den enkleste måten å bli kvitt ham på, ville være å spille med. Derfor fortalte jeg ham at Henry var i India, gift og hadde det godt. «Hils Henry fra meg når du skriver til ham,» var det siste Scudamour sa til meg den kvelden.

Noen uker senere var det noen som prikket meg på skulderen i Oxford Street. Det var Scudamour. «Har du hørt fra Henry?» spurte han. Jeg sa at jeg hadde fått et brev med siste post. «Stod det noe spesielt i brevet?» Jeg følte at det ikke var helt tilstrekkelig å si at det ikke stod noe spesielt i et brev som var kommet helt fra India, så jeg antydet at det var litt problemer med Henrys hustru. Med dette mente jeg at hun ikke var ved god helse, men han oppfattet noe ganske annet, og jeg korrigerte ham ikke. «Ai, ai!» sa han og ristet vitende på hodet. «Det smerter meg å høre. Stakkars Henry!» «Min stakkars bror!» var alt jeg greide å svare. «Hva med barna?» spurte Scudamour. «Å, barna,» svarte jeg med det jeg mente var åndsnærværelse, «kommer til England.» «Skal de bo hos Alexander?» spurte han. Jeg svarte at Alexander ventet dem innen midten av neste måned, og til slutt gikk Scudamour sin vei mens han mumlet: «Stakkars Henry!»

Skrevet av iselinsmuget

10/12/2013 ved 16:13

Jeg bare setter meg her og bærter litt

legg igjen en kommentar »

Da er vi i India, frøken Linnea og jeg. I skrivende stund sitter vi på rommet mens det regner og hører på dyrelivet der ute. Og her inne. Vi har et par gekkoer på rommet som klikker og bjeffer på hverandre, helst om natten, men også når vi prater. Jeg tror de er kverulante og prøver å krangle på alt vi sier, det lyder iallfall sånn. Utenfor er det fuglene som herjer, én høres som en litt dårlig eurodancemobilringelyd, en annen klukker. Men de mest høylydte er som vanlig kråkene, hooliganene som kauker til hverandre fra trærne og samles i truende pøbelgjenger. En indisk myte forteller at kråka bærer Saturn over himmelen. Det burde vært Uranus. Unnskyld, det er lov med ordspill når det ikke er på mitt eget språk. Kaleish Beach Resort er stort og vakkert, og vi behandles som prinsesser, og kanskje det er derfor jeg plages så av de planketynne, plankeharde madrassene. Jeg tror jeg kjente en ert i natt.

20130814-121215.jpgVi ankom Chennai flyplass etter en lang og rolig tur med Quatar airlines fra Oslo. Det er lite å utsette på QA, men jeg noterte meg at det ikke er lov å si det engelske F-ordet i filmene de viser. Det ble en del tause pauser i «The Place Beyond the Pines». Shit er forøvrig lov å si. Maten var dessuten helt ok, selv om den kanskje ikke var snobbete, slik QA selv hevder.

Midt i natten steg vi ut i den hete India-natten. Klokken var tre på natten, men luften var som en lummer mur da vi kom ut, etter at mor hadde rotet bort tollappen sin, men ble føyset gjennom tollen til slutt uansett. Vi spradet frem og tilbake på jakt etter sjåføren vår, og fant ham til slutt – en vennlig ung mann med ganske fin bil, hvilket vi var takknemlige for siden bilturen fra Chennai til hotellet utenfor Pondicherry tar en tre timers tid.

Gjennom tussmørket suste vi i taushet til Frøkna sovnet. Jeg sovner ikke lett på transportmidler, og ble sittende og glo ut i natten. Det hendte jeg skimtet en hund, ei ku eller et menneske langs veien (og veiene er gode her, ikke som i nord-India, sier frøkna), men stort sett var det bare mørkt mellom byene.

Like før vi kom til Pondicherry, eller Puducherry, begynte det å lysne, og veiene fyltes opp av tuk-tuker, lastebiler så tunge av poteter eller tømmer (gjerne med mennesker på toppen av den noe ustø lasten) at de subbet i veien, motorsykler, hunder og mennesker. Overalt i lysningen dukket det opp folk på vei et sted, med sykler lastet med kjeler eller full last på hodet og små barn i uniform.

image Pondicherry er en gammel fransk koloni, og på resortet vi bor på, er det nesten bare indiske og franske gjester. Vi får timene til å gå ved å prøve å gjette hvilken franskmann som er gift med hvem og hvilke barn som tilhører hvem, og har han ene kanskje to familier som han veksler mellom? Det er viktig å finne noe å sysselsette seg med utenom bading, for som resorter flest er det stille og rolig her. Svært vakkert, med hibuskus og palmer, digre rhododendron og oleander, store sommerfugler og vakre kolibrier, digert svømmebasseng og havet rett nedenfor – men det skjer jo ikke stort. Bøkene er fort lest, og maten raskt fortært. Det er grenser for hvor mange ganger man kan spille Iddiot. Da må man begynne å spinne lumre historier om andre gjester. Eller man kan gå og få seg litt massasje.

I forgårs bestilte vi oss en massasje begge to, men da vi kom ned, viste det seg – til Frøknas store forferdelse – at massørene var en mann og en dame, og det virket avtalt på forhånd at frøkna var mannens klient. Et blikk på Frøknas ansikt var nok til å forstå at DET kom ikke til å bli noe av. Enten fikk mor ofre seg, eller så ble massasjen avlyst. Jaja, tenkte mor, det går vel greit. Det var før hun forstod at det var av med alle klærne med en liten serviett foran underetasjen. Og før «and now The front». Jaggu. Neste gang … Nei, det blir ingen neste gang. Den stakkars massøren er det ingenting å utsette på, han kunne ikke ha vært proffere, men noen er rett og slett for sjenerte til å ha videre utbytte av å skli naken rundt i olje under fremmed manns hender.

I går reiste vi inn til Pondycherry og handlet frik-er-livet-klær og spiste godsaker på Baker Street, som er en fransk café oppkalt etter Sherlock Holmes’ gateadresse og med Holmes’ i logoen, men uten videre referanser. Utmerket bakverk var det iallfall.

Pondycherry er en rolig, liten by, som virker trygg – hvilket er beroligende, siden frøkna skal studere her i tre måneder. Alle later til å anta at det er hun som er sjefen og henvender seg konsekvent til henne. «De går vel ut fra at jeg er støttekontakten din,» sier hun tørt.

På vei hjem måtte tuktuksjåføren fylle bensin, og mens han var ute, smatt en av de som bemannet den enslige pumpen seg inn på sjåførens plass. Han hadde åpenbart tenkt å konversere sjefsfrøkna, men uten ord er ikke det så lett. Så da studerte han henne inngående, smilte litt, bærtet litt på tuktuk-tuta, studerte henne litt til, bærtet, smilte, sukket litt, bærtet, kikket litt opp i himmelen, tok opp mobilen for å vise at han hadde mobil og skrudde på et eller annet for å underholde sjefen, bærtet litt – og så kom sjåføren tilbake og husjet ham vekk. «Faen, jeg kunne jo ha kommet på noe annet enn å sitte å bærte på den teite tuta,» tenkte han sikkert. «Hun tror sikkert jeg er helt dust. Burde ha slått på mobilen først.»

Det lyner og tordner som Dommedag hver natt, og vi tenker litt på den tsunamien de hadde her i 2011 og som det franske og tamilske kvarteret i byen visst bærer preg av ennå. Men alle oppfører seg som om dette er normalt, så da får jeg la dødsangsten bero til jeg ser at de som bor her begynner å engste seg.

Ise

P.S. Vi er knapt tilgjengelige på telefon, og nettet går ned hver gang du trekker pusten = langt mellom blogpostene.

Skrevet av iselinsmuget

14/08/2013 ved 08:43

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 1 671 andre følgere