Iselinsmuget

Iselin Røsjø Evensens generelle kroting.

Fuckabouts, uhyrer, kong Arthur og smuglere

with 2 comments

La meg begynne det som skulle vært gårsdagens blog med en liten harang om Ford Focus:

 

Jeg kunne ha sagt at det er en helt ubeskrivelig drittbil, men det ville være løgn. Det finnes faktisk en hel rekke ord som egner seg til å beskrive Ford Focus. De fleste av dem er blasfemiske, noen er tilknyttet underetasjen og atter andre har med kroppslig avfall å gjøre. Jeg har allerede brukt «dritt», så la oss holde oss til det. Ford Focus er en skikkelig, skikkelig drittbil.

Som det ikke er nok at jeg må kjøre på venstre side (som jeg forresten begynner å få dreisen på nå), er vi blitt fordelt en bil som ikke bare er umulig å sette i revers, den er faktisk umulig å gire i det hele tatt (og nei, det er ikke bare fordi man girer med venstre hånd). Jeg har kjørt mange drittbiler, med økenavn som Prompebilen og Krokanisen, men aldri har jeg hatt en bil der det faller giret naturlig å dra fra tredje til første gir, når det er fjerde man skal ha. Drittbil.

Og så en liten harang om rundkjøringer:

(Det hører med til historien at dette er skrevet av en som greide å stryke to ganger på oppkjøring. På grunn av rundkjøring. I Oslo.)

Rundkjøringer er satans verk. De er skumle og uoversiktlige, og hvis du skal kjøre feil vei, og ikke kan gire, er det avsindig irriterende å kjøre i et land som har rundkjøringer per to hundre meter. Dattera utbrøt med ettertrykk (etter mors loking i rundkjøring nr 103):

«Det er ikke roundabouts. Det er fuckabouts.»

På et punkt begynte jeg å fundere på om det kanskje ikke er slik at engelskmennene fant opp rundkjøringen, siden de er synes å nære et lidenskapelig forhold til dem. Og jada, jeg er jo så anal at jeg sjekket: Den første rundkjøringen kom til i England i 1903. Tenkte jeg det ikke.

Harang over. Gårsdagen var en strålende dag, til tross for Ford Fikus.

Det er ikke uten grunn at Dartmoor er blitt et landskap innhyllet i historier, myter og forklore. De grønne heiene som ruller mot den lave himmelen, synes å fortsette i det uendelige, og det må ha føltes slik for de som en gang skulle ta seg over dette landskapet til fots. Magisk vakkert og truende på samme tid.

 

Været er fremdeles svært skiftende, og vi hadde kjørt gjennom øsregn og strålende sol da vi endelig kom til Hound Tor i Dartmoor nasjonalpark. Vinden rev i håret og pisket ansiktet og drev skyene over himmelen så skyggene skled over heiene. The moors syntes å bevege seg som et dyr i skygge og lys. Et landskap i stadig endring gir god grobunn for skumle historier. Og det verserer mange historier om både spøkelser, pixies og djevelen på heiene.

Så var det også her Conan Doyle skal ha fått ideen til «Hunden fra Baskerville». Hound Tor er en steinformasjon som ruver på toppen av en ås. På avstand ser steinene ut som en hundeflokk i flukt, og historien forteller at det var dette som pirret Conan Doyles fantasi. «Hunden fra Baskerville» var en av min barndoms yndlinger, og fremdeles er radioteaterets oppsetning av den en stor favoritt.

Vi fant intet grusomt, digert beist fra underverdenen, ikke en gang et falsk uhyre. Vi fant bare sauer og lam som kunne posert for en hvilken som helst barnebibel.

 

Lunsjen ble inntatt et stykke videre inn i nasjonalparken, på en gård med keramikkutsalg. Scones og te, selvfølgelig. Det hører med til historien at jeg på dette tidspunkt har pådratt meg en infernalsk forkjølelse (eller tæring, som jeg er overbevist om at det er, det føles iallfall sånn når jeg hoster), og teen var svært kjærkommen. Det ble også innkjøpt et glass flytende honning, som jeg helte ned i gapet (ikke hele glasset, altså). Det skal jo være desinfiserende. Men frøkna mener å hagjennomskuet meg, og at jeg bare hadde lyst på honnin

Fra heiene i Dartmoor kjørte vi mot kysten av Cornwall, og vi slapp underveis opp for superlativer og ble bare sittende og si «Oi!». Visst er Norge vakkert, men det er sannelig England også.

 

Neste stopp var Tintagel Castle, som kan ha vært Kong Arthurs slott. Eller kanskje ikke. Opptil 30-årene hersket det stort sett enighet om at dette var hans slott, ikke minst takket være Geoffrey of Monmouth (1154/55) som plasserte ham her. Og «Merlins grotte» kan vi nok takke Tennysons dikt «Idylls of the Kings» for.

Men senere arkeologiske funn viser at stedet har vært i bruk lenge før Kong Arthurs tid. Ikke at det spiller noen stor rolle. Det meste av mytologien rundt Kong Arthur er jo nettopp det: myter. Lite fakta og mye fantasi – så i grunnen kan man velge hvilke deler man ønsker å tro på. Så lite av historien om ridderkongen er verifiserbart likevel.

Ruinene av Tintagel slott og de forrevne Cornwall-klippene det ligger på, er slående med eller uten Det runde bord. Det er en drøy bit med trapper opp, og er du litt engstelig for høyder (som undertegnede), er det en smule ubehagelig å stå i blesten på toppen av verden og se ned i bølgene som slår mot klippene. Jeg satt for det meste bak en stein med skjerf rundt hodet og så ut som en annen gnom.

I Tintagel by solgte de foruten en mengde riddermoro, også disse produktene … Selv om den TV-serien er filmet i en helt annen landsby i Cornwall.

På veien hjem spiste vi middag på et annet myteomspunnet sted, nemlig Jamaica Inn, udødeliggjort i Daphne du Mauriers roman ved samme navn. Denne boka var en skikkelig pageturner da jeg var 12–13, og jeg har alltid hatt helt egne bilder av hvordan det ser ut rundt og i Jamaica Inn. Akkurat som jeg «vet» hvordan det ser ut rundt Pip i «Great Expectations» (og det vet jeg faktisk nesten nå), og rundt Mary i «The Secret Garden». Noen bøker slipper aldri taket.

 

The grey slate inn, with its tall chimneys forbidding and uninhibited though it seemed, was the only dwelling-place on the landscape. To the west of Jamaica high tors reared their heads; some were smooth like downland, and the grass shone yellow under the fitful winter sun; but others were sinister and austere, their peaks crowned with granite and great slabs of stone.

 

du Mauriers roman er en smuglerhistorie, og Jamaica Inn ble blant annet frekventert av lyssky individer med last som var fraktet til sjøs i nattens mulm. Og når de mørke skyene la seg over huset, forstod jeg hvor hun hadde fått stemningen fra.

 

Og så hamret regnet ned. Vi fikk så vidt kastet oss inn i bilen, og kjørte hjem med «Iron Man» på full guff i øsende regn – med doble regnbuer! Det var nesten som i kjørte i regnbuene, og vi følte oss som det var vi som var skatten.

 

Ise

 

2 kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. Her gav du meg masse leselyst! Har du noen gang laget oversikt over bøker du anbefaler?

    sotengelen

    03/07/2012 at 20:19

    • Å, det er jeg redd ville bli en veldig, veldig lang liste …! Kanskje når jeg blir gammel?

      iselinsmuget

      03/07/2012 at 21:40


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: