Iselinsmuget

Iselin Røsjø Evensens generelle kroting.

Queen of the Road

with 2 comments

Kjørt til Cape Cod med GPS på norsk noen gang? Det er interessant. Linnea (datter, 15) begynte på et punkt å yppe til bråk med GPS-damen, og forstod ikke mitt standpunkt om at det ikke hadde videre for seg å diskutere med GPS-en om hvem som hadde rett av henne og damen. Jeg forstår like fullt Linneas frustrasjon, som ikke bare måtte kjøre til Cape Cod etter damens fullstendig ubegripelige norsk-engelsk, men i tillegg måtte drive shotgun med en mor som er fullstendig blottet for stedsans og i tillegg er svært sta og tror hun vet hvor hun skal. Linnea har ikke noe enkelt liv.

(c) Linnea Røsjø Johanssen

Mann med gullhjelm i New York

Til mitt forsvar må jeg få si at jeg heller ikke har hatt noe enkelt liv de siste dagene. New York City i 42 grader er ikke for pingler, og jeg har lidd meg gjennom den ene shoppingrunden etter den andre mens sola stekte og jeg tenkte på alle filmene der de hiver seg rundt i vannet fra brannhydrantene (er det lov?). Det var ikke en kjeft som åpnet en brannhydrant som jeg kunne se. Jeg har vært på det ene varehuset etter det andre, halset etter avkommet med forvirret halvåpen munn og rennende sminke. Kan du ikke bare gå et annet sted, mamma? Jo da, jeg kan stå i den andre enden av stativet, jeg, og vente så ingen kommer og kidnapper kidden min (som er høyere enn meg).

Vi har fist rundt i Central Park, gått over brua til Brooklyn (riktignok bare 40 grader den dagen), fikset neglene (ser like ræva ut igjen nå), rast gjennom MoMA, brukt gledelig mye tid på Naturhistorisk Museum – der mor virkelig kunne velte seg i nerderi igjen, spist mye og  svært godt, og shopppet. Mye. Min mor har en gang utnevnt meg til Verdens Verste Shopper, og nå har min datter underskrevet den attesten. Jeg bærer mitt røde merke med stolthet.

I går var faktisk så varm i New York at vi nesten ikke holdt det ut, men i dag skulle vi reise videre i bil med air condition, så vi holdt ut med fremtidsutsiktene som lindring. Da vi booket ut i dag morges var vi blide og spreke og hadde fortært frukt og iskaffe på senga, slått leggen inn i hverandres kofferter, bannet og svertet som garva sjømenn, og lastet bagasjen opp på en middels stor truck for å få den fraktet fra tredje ned til første i vareheisen (jeg ljuger nå). Vi fikk regningen – som for øvrig består av en fjorten-femten forskjellige taxer, og selv om det stod at det ikke skulle spesifiseres hvilken film vi hadde sett på, ble vår Date Night plutselig til Hello Plumber på punkt 16 (jeg ljuger litt mer nå). Ikke før vi satt i bilen, så vi de røde bitemerkene på leggene. Det er ikke ljug, og en liten mail må sendes hotellet i morgen. Ellers må konklusjonen være at New York var like fett som jeg trodde det skulle være, bare litt varmere.

Nuvel. Tilbake til bilturen til Cape Cod. Vi ankom grytidlig til AVIS på JFK, fordi jeg hadde vært mitt sedvanlige geniale jeg og funnet ut at vi skulle kjøre derfra, slik at vi slapp å kjøre i byen. Hvorfor jeg ikke hadde vært genial nok til å bestille bil på La Guardia, vet jeg ikke. Det ville ha vært mer genialt. Mannen var riktig blid og vennlig, og gikk ut ifra at noen av oss hadde peil. Det hadde vi jo ikke, så da han gjorde en lett gest mot parkeringsplassen, gikk vi rett bort til første og beste bil og satte oss inn. Det var riktig hyggelig at de hadde fyrt opp air conditionen og greier for oss, så det var deilig og kaldt der inne. Det var da fyren kom løpende ut. Det var selvfølgelig ikke vår bil. Nei, nikket vi, selvfølgelig ikke. Vår stod der borte på C8, og snart skulle det komme en hyggelig mann og vise oss hvordan man bruker en GPS. (Nei, det gamle vraket av en Mazda jeg har hjemme, fortjener ingen GPS). Vi satte oss inn og ventet mens jeg stirret med gru på automatgiret og pedalene. Og så ventet vi litt lenger, mens jeg stirret avmektig på automatgiret og pedalene.

Den hyggelige mannen kom etter en stund, plugget inn GPS-en, ga oss en kort innføring og virket fornøyd med egne pedagogiske evner. Han ble ikke mindre tilfreds etter å måttet sette meg inn i automatgirets mysteriet. NO, NO, you do not touch the L and the N, forget about the L and the N, consentrate on the D and the R and the P. Right. Skal man liksom bare drite i en hel masse bokstaver nå? Oh, and one last thing – we ordered the toll booth thingie so that we don’t have to pay every time, but it’s not here, is it? Nei, bompengebrikke var det ikke i denne bilen. Den hyggelige mannen var begynt å få et litt misfornøyd drag om munnen på dette stadiet, og jeg er sikker på at jeg hørte ham mumle women med ettertrykk, men han gikk nå av gårde, mens Linnea og jeg lekte oss med GPS-en. Linnea plottet umiddelbart inn Woodbury – outletmekka for de som kan shopping, så min plan om en liten rural lunsj ble sporenstreks torpedert. Hun var nettopp ferdig med gpsingen da mannen kom tilbake, gikk bort til en diger Jeep, startet den opp og kjørte den bort til oss. Nei, mamma! Nei, nei, nei! Vi kan ikke kjøre den der! Den er stygg! Stygg? Når ble det et kriterium for et av mine kjøretøy at den skulle være pen. Men det var ingen bønn. Jeg måtte ut av bilen, banke på vinduet hans og i forlegenhet si : Excuse me, but I assume you want us to switch to this car? I am so sorry for your trouble, but we can’t do that. My daughter thinks it’s ugly. Å, jeg fikk et talende blikk. En langt blikk. But mam, this is a much better car, a lot more space and she can watch DVD in it. Hjelper ikke. Hun skulle ikke se DVD og bilen var fortsatt STYGG. Jeg hørte ham mumle flere ting denne gangen.

Vi takket for hjelpen, noterte skaden på bilen vi skulle kjøre uten bompengebrikke, og bestemte oss for å øvelseskjøre litt rundt på parkeringsplassen, siden jeg aldri har prøvd automatgir før. Vi sneglet oss rundt et 10-15 runder og fikk dreisen på det omtrent samtidig som de uniformskledde mennene begynte å dukke opp for å hjelpe oss ut. Det var på tide å dra.

Tross en noe bumpy start, så gikk selve turen hele veien til Cape Cod veldig fint. Vi kunne kaste inn alle kjøre-CD-ene våre i bilen, og koste oss med mors gamle travere som HardOns, Killdozer, Iggy, Alice, AC/DC, Cave – og mors andre gamle travere, som Donovan, Carpenters, Dionne Warwick med flere. Blant annet ble vi svært begeistret da vi for første gang la merke til følgende strofe midt inni King of the Road: Destination … Bangor, Maine. Det er nemlig akkurat dit vi skal – det er det nordligste punktet på vår New England-tur før vi snur og kjører ned igjen (etter å ha stalket huset til Stephen King i noen timer. I hvert fall jeg. Linnea er ikke så interessert.)

Innom Woodbury var vi også, med et artig intermesso på en halv times tid, der jeg prøvde å få røsket ut nøkkelen av bilen, helt til vi skjønte at den måtte stå i PARK før det gikk an å ta ut nøkkelen. Jeg må få påpeke at det faktisk var jeg som skjønte det. Woodbury er en outletby omtrent på størrelse med en søt, norsk småby, og jeg halset nok en gang fra hus til hus. Men jeg satte ned foten ved de butikkene som spilte Dire Straits. Det er vel ikke noe å lokke folk inn i butikken med? Kommer aldri til å begripe den Dire Straits-greia. En av verdens beste gitarister, ja da, ja da. Da skjønner jeg ikke hvorfor han lager så jævlig kjipe låter?

Noen handleposer senere kunne vi sette oss inn i den kokvarme bilen og gi oss Interstaten i vold igjen.

Og nå er vi altså fremme på første stopp på New England-turen. Hyannis, Cape Cod. Her er det JFK-museum og greier, og vi har trøkket i oss en seafood platter som vi kan leve på en ukes tid. Det er svalt og fint og lukter sjø og det er fine, feite turister av alle herkomster, akkurat som det skal være.

Morgendagens utfordring blir å finne ut av hva slags bensin som bilen liker (og den liker mye bensin), for det glemte vi å spørre om.

Vi er veiens dronninger, vi er dritstolt av oss selv og Linnea har allerede sovnet.

Det er på tide å podle seg i modlahopi.

Natti.

Ise

(c) Iselin Røsjø Evensen

Hyannis Havn, kveld

 

Advertisements

Written by iselinsmuget

08/07/2010 kl. 02:40

2 kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. Dire Straits? Mark Knopfler? Kjipt? Djizez…

    Bjarne

    08/07/2010 at 08:15

  2. […] var jeg litt engstelig for dette med automatgir. Den gangen øvelseskjørte jeg litt rundt på parkeringsplassen til AVIS for å være sikker på at jeg hadde teken før vi la ut på veien. Det endte med at de ansatte […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: