Iselinsmuget

Iselin Røsjø Evensens generelle kroting.

Backstage i New Orleans

with one comment

New Orleans er over for denne gang. I skrivende stund sitter jeg på Louis Armstrong airport og nikker tilbake til herrene som nikker anerkjennende til macen min. Det er aldri noen som nikker anerkjennende til en HP-PC. (Og det vet jeg, for jeg har det også.)

I går var vi ikke i seng før over fire på natten, derav ingen blogging – oppsummeringen av i går kommer her:

Linnea og jeg droppet kirkegårdtur – Linnea sier at vi får regne med at vi kommer tilbake på et punkt, og at vi må spare noe til neste gang. (Det er egentlig jeg som pleier å si det det, men man lærer i den skolen man går i.) I stedet ruslet vi rundt i byen og endte i Riverwalk Market, en litt mer downmarket kjøpesenter ved elva, der vi unnet oss fotmassasje hos kineserne og kyllingvinger på uteserveringen. Deretter tasset vi tilbake mot hotellet, men måtte innom Canal Place, som er definitivt upmarket kjøpesenter. Der la vi igjen litt penger (noen julepresanger er iallfall i havn).

På dette punktet begynte jeg å bli litt stressa på å komme tilbake til hotellet. Linnea var nemlig ikke gammel nok til å komme inn på konserten i går kveld, så det var meningen at hun skulle smugles inn bakveien. Jeg hadde imidlertid ikke hørt noe fra Neil og Amanda, så det begynte å bli på tide å få sjekket hotellet. Vel tilbake der, viste det seg at hotellet faktisk satt og ruget på et par beskjeder jeg ikke hadde fått. Bourbon Orleans hotell er et veldig trivelig hotell, men muligens ikke helt pålitelig.

Så da ringte jeg Neil, som ba oss hive oss i en drosje og komme oss på soundchecken. Vi klinte på lebestift (det heter vel leppestift nå) og feis av gårde til Tipitina’s, en tjue minutter unna.

De som kjenner meg, vet at jeg har en innbitt aversjon mot å sitte backstage, som stammer fra gamle dager da alle kameratene spilte i band, og jeg nektet å henge rundt backstage og være groupie. (Jeg nektet engang å komme backstage på Red Hot Chili Peppers-konsert, med det resultat at de kom ut og drakk med venninnen min og meg i stedet. True story, som jeg sikkert har fortalt til det kjedsommelige.) Men denne gangen hadde jeg ikke noe valg, og godt var det, for det ble noen riktig hyggelige timer på bakrommet før konsertene skulle begynne. Det var blant annet svært hyggelig å bli kjent med Roger Avary og hans sjarmerende datter Gala, som også var for ung og måttes smugles inn bakveien. Et fint nytt bekjentskap var den vakre Olga Nunes, som har et musikkprosjekt, Lamp, på gang på Kickstarter, som du kan støtte om du føler for det (Neil har skrevet tekster).

Og for tegneserienerdene; Scott McCloud har hatt et illebefinnende, men lot til å være i bedre form i går kveld, selv om han fortsatt var på sykehus. Todd McFarlane var en tur innom på bakrommet, men jeg snakket ikke med ham, så er dere oppdatert på nerderifronten. (Hilste på kona hans, though.)

Oppvarmingsbandet fra New Orleans, Why are we building such a big ship?, var usedvanlig bra – det bør dere definitivt sjekke ut! Dritflinke folk, syv mann på scenen, veldig, veldig bra! Riktig trivelige folk også – Linnea kjøpte vinylen som er signert på vei hjem til Norge.

Første headliner Jason Webley, var en lavmælt og jovial fyr, som smilte stort sett hele tiden og sjarmerte småjentene. Han er også et fyrverkeri på scenen, og fikk hele publikum (stinn brakke) til å snurre rundt i lokalet til alle var grønne, fordi han ikke syntes folk var fulle og entustiastiske nok … Trekkspilldrikkevisetrubadurmoro på full guffe.

Og siste band ut var The Dresden Dolls – Amanda Palmers band med Brian Viglione. Det spiller i grunnen ikke noen rolle on du liker pønkkabaretteaterturbo – Vigliones trommeferdigheter i bar overkropp holder i massevis. Amanda ga alt – hvilket er en hel del – og endte opp med en ødelagt tå og en forduftet stemme. Forhåpentlig kommer iallfall stemmen tilbake for resten av turneen.

Sent i natten delte vi taxi med Adam, og en stakkars skuespillforfatter fra New Orleans vi forbarmet oss over. Han var selvfølgelig blitt ditcha av den drita kameraten sin, og var overlykkelig over å få sitte på med noen som hadde mer penger enn ham. Det var enda et trivelig bekjentskap!

Å – det hadde jeg nesten glemt, her er presangen vi ga til Neil! Det er Håvard S. Johansen som tegnet et trehodet troll som leker apport med en liten pike … Håvard står bak trollene i filmen «Trolljegeren», og hva kunne vel være bedre enn denne presangen? Jeg har ikke tort å legge det ut før, for Neil har ikke åpnet presangene sine, men han sa at han skulle gjøre det i dag, så da er det sikkert trygt!

Catch

Nå går flyet snart …

Ise

Advertisements

Én kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. […] Vårt møte med Jason Webley i New Orleans Share this:TwitterFacebookSkriv utE-postLike this:LikeBe the first to like this post. […]

    Iselinsmuget

    18/09/2011 at 15:47


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: