Iselinsmuget

Iselin Røsjø Evensens generelle kroting.

Jonathan Swift: En sann helt

with 2 comments

Andre dag i Dublin har vært en lang dag. Alt begynte med alarmen på mobilen, som var satt på full guff for at vi ikke skulle sove over den. Den var satt på halv åtte, for det syntes vi var passe. Kan ikke sove bort ferien!

Mor pisket datter opp av sengen og trakk henne søvndrukken ned i frokostsalen. Da både frokostblanding og toast med ost og marmelade var fortært (og la oss ikke glemme en klassisk kopp såpevannkaffe), var det på tide å begi seg ut i byen. Det var på omtrent dette tidspunktet at datteren kikket på mobilen og erklærte:

«Mamma? Klokken er halv åtte.»
«Nehei,» svarte mor. «Det kan den jo ikke være.»
«Jo, den er det. Glemte du å stille klokka på mobilen din?»

Ja, det hadde jeg altså glemt. Så klokken var nå halv åtte, og la meg fortelle at det skjer ikke stort mer i Dublin klokken halv åtte enn det gjør i Oslo. Så vi ruslet mot St. Patrick’s Cathedral, i håp om å slå i hjel litt tid før katedralen åpnet klokken ni.

St. Patrick’s Cathedral

St. Patrick’s katedral, som er den protestantiske kirken i Irlands hovedsete, er bygget på gammel hedensk grunn. Deretter lå det en kirke i tre her, mens den ble gjenreist i stein i 1192. Fra 1220 til 1270 ble den utbygget, slik at den gikk fra kirke til katedral. Cromwell brukte katedralen som stall under borgerkrigen, og franske hugenotter søkte senere tilflukt innenfor steinmurene.

Katedralen er storslagen. Utenpå er den grå stein på grå stein, grå spir og grå kantethet. Men inni er det storslagne glassmalerier, monumenter, utskjæringer, byster, våpenskjold, vakre flisgulv i varme farger, graver og historier. Og det viktigste for meg; Jonathan Swifts grav.

Jonathan Swift’s dødsmaske

Jeg forelsket meg i Jonathan Swift da jeg holdt på med engelsk 1600-tallslitteratur på Blindern. Swifts skarpe satire i f.eks. «A Modest Proposal» (der han fremmer et forslag om at det beste ville vel vært om irske fattigfolk rett og slett ble gitt rett til å ete barna sine, så slapp de å sulte. De fikk jo så mange av dem likevel.) og i «Gullivers reiser» (Ikke barneversjonen nei, les originalen!) gjorde to ting for meg:

A) Jeg ble for alvor opptatt av hvor fantastisk satire kan være, bare opphavsmannen er intelligent nok, har et ektfølt og indelig engasjement og kan fortelle (Hvilket er en sjelden kombinasjon, dessverre.)

og B) Jeg forstod hvor livsfarlig det er som forfatter å være intelligent, ha et ektfølt og inderlig engasjement og skrive bitende satire for sin egen tid – ettersom det krevde enorme mengder med tilleggsinformasjon om engelsk historie, litteratur, religion og politikk for å ta alle referansene. Dette måtte på plass for å se hvor morsom Swift faktisk er. Risikoen for å bli glemt om man er satiriker, er overhengende.

Men Swift var ikke bare satiriker, han var også Dean i St. Patrick’s Church i mange år, hvilket er hvorfor han ligger begravet her. Han var også en fremsynt mann med et stort hjerte, og da han døde testamenterte han åtte tusen pund til opprettelsen av et sinnsykeasyl, som skulle sørge for at folk fikk hjelp og ikke ble kastet i fengsel. Dette enorme beløpet var nok til at sykehuset ble opprettet og fremdeles er Irlands fremste psykiatriske sykehus – St. Patrick’s sykehus.

Til dags dato kan jeg ikke sjekke mailen min (yahoo) uten å tenke på Swift. En sann, genial helt.

Etter St. Patrick tok vi turen til Christ Church Cathedral, som er en mindre variant. Den første kirken som lå her, ble grunnlagt av Sigtrygg Silkeskjegg, den første kristne kongen i Irland. I 1172 ødela normanneren Richard de Clare (Strongbow) denne første kirken og begynte å bygge katedralen i stein. Strongbow er gravlagt i katedralen, men monumentet over ham er visstnok ikke en avbildning av ham …

Return of the Mummies

Christ Church er mindre imponerende, og ikke er Swift gravlagt her heller, og det må innrømmes at min hovedmotivasjon for å avlegge katedralen et besøk, er mumien av katten og rotta i krypten.

Katten og rotta ble funnet inne i orgelet (tror jeg), og det antas at den ene var på jakt etter den andre, og de endte sine dager før kampen ble avgjort. Stengt inne i veggen uten fukt og tilgang på luft, ble kadavrene langsomt mummifisert, og mumiene er altså utstilt i krypten.

Et av kostymene Jonathan Rhys Meyers brukte i rollen som Henrik den åttende. (Portrett i bakgrunnen.)

En bonus var en liten utstilling med originalkostymer fra TV-serien «The Tudors». For dere som ikke har sett den, kan den oppsummeres slik: En serie om Henrik den åttendes tid i England. Ti prosent historie og politikk, tredve prosent hoderulling og annen gladvold og seksti prosent svett hanky panky. Likevel – flotte kostymer, også på nært hold!

Neste stopp var Chester Beatty Library i Dublin Castle, og hør, hør, alle bokelskere: Hit må du! (Med bokelsker mener jeg altså dere som elsker både innholdet og utformingen.) Chester Beatty samlet hele livet på sjeldne manuskripter og bøker fra hele verden, men særlig fra Asia. Her ligger Ibh-al-Bawwabs utsøkte koran fra 1001 side om side med jadebøker fra Kina, illustrerte ruller fra Japan som minner aldri så lite om en moderne tegneserieroman, en illuminert utgave av Ciceros tekster, trykk av Dürer, persisk poesi, lærinnbindinger så forseggjorte at man sukker langsomt i vemod over verdens tapte håndverk, papyrusruller fra Egypt … Og alt av en så avsindig kvalitet at man går fra monter og monter og bare gisper. Dette er et museum jeg akter å vende tilbake til, for her vil jeg tilbringe mange flere timer (selv om datteren mener at jeg allerede er altfor treg i museer). Chester Beatty er mann jeg skulle ønske jeg personlig kunne takke, for å ha gitt meg muligheten til å se slike arbeider på nært hold.

Staselig litteraturkammer

Etter Dublin Castle avla vi Dublin Writers Museum et besøk. Et nydelig bygg tilegnet Dublins og Irlands store forfattere – og det er mange av dem. Datteren er forelsket i Oscar Wilde og har lest «A Picture of Dorian Gray» noen ganger nå, så for henne var det mest stas å høre mer om ham (selv om jeg tror hun kan mesteparten av biografien allerede), mens for meg var det stas med enda litt mer Swift, litt Beckett, litt Joyce, litt Yeats og litt Shaw. (Nå kom jeg på den glimrende radioteateroppsetningen av Pygmalion med bl.a. Wenche Foss. Må høres, om du ikke har gjort det allerede!) Men mest av alt gjorde det meg smertelig klar over hvor mye jeg ikke har lest ennå – så mange irske novelleforfattere jeg ikke har fått med meg. Jeg må legge meg i selen.

Og da var faktisk alle museene stengt. Hvilket betyr shopping når man reiser med yngre damer. Noen timer senere, over middag (sverdfisk for min del, som jeg plutselig husket at jeg egentlig ikke er videre begeistret for) innså vi at dagen som hadde begynt så altfor tidlig, nok også ville ende tidlig …

Nå ligger føttene vendt mot månen og tankene vendt stjernene, og snart er dag to i Dublin over.

Ise

2 kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. Hallo på seg i Dublin, ikke glem caféen Queen of Tarts i Dame street hvis dere trenger noe mer enn kulturell påfyll. Ligger rett ovenfor Dublin Castle. NB! Lite sted, kan være fullt, men de har en filial rett rundt hjørnet også.

    Pernille Trøbråten

    27/06/2012 at 12:06

    • Vi gikk for å prøve den, men da var den dessverre akkurat stengt! Så da får det bli neste gang!

      iselinsmuget

      28/06/2012 at 21:42


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: