Iselinsmuget

Iselin Røsjø Evensens generelle kroting.

Dverger og djevler i Bretagne

with one comment

Kalendersmuget, luke 16:

Jeg har i mitt eie en nydelig dansk bok, «Franske Folkesagn», fra 1871. Sagnene er samlet av P. L. Møller, og utgitt etter hans død av B. Møller. Jeg har modernisert Julenattsyner i Bretagne, men under er originalsidene og originalteksten tastet inn, for dem som måtte være interessert. (Trykk på bildene for større versjon.)

Ise

Julenattsyner i Bretagne

Franske folkesagn

Hver julenatt, i det øyeblikket presten ved midnattsmessen hever den hellige Hostie, sier gamle folk at man kan se overnaturlige ting. Alt som er skapt av skapte vesener, både under som over jorden, stiger da frem og viser seg som voldsomme syner i luften. De stiger alle frem samtidig i tre rekker, den ene over den andre. I den første rekken ser man skogsfeene, som brer om seg med sin rikdom, vannfeene, som stiger opp av kildene og brønnene, og Koriganene* eller dvergene med smiehamrene, de små lerretsposene og dragene, som vokter skattene deres. Like i nærheten går Nissen med det store hodet, han som på regntunge netter går gjennom landsbyene og klaprer i de fine treskoene; varulvene, som går på rov om natten etter barn under fem år; dødningejegeren, som man ofte møter i fjellene med en sekk der han bærer alle de fordømte sjelene; spøkelseshesten, som venter på barna når de kommer fra skolen, og hvis rygg stadig forlenger seg, så lang, så lang, at alle får plass, og så piler den av sted som et lyn, og siden er ingen av barna sett igjen.

I annen rekke går den onde ånden selv i spissen; i midten ser man den store vognen som henter de døde, og den lille dødsfuglen flyr foran. I følget dens går lyktemannen, som man ikke ser om vinteren, men som løper som en blå flamme i heia og på kirkegårdene på varme sommernetter og fører folk i fordervelsen. Etter ham kommer alle sjelene som er i skjærsilden, og som for et øyeblikk får lov til å forfriske seg i jordens atmosfære og til å fortsette de sysler de beskjeftiget seg med da de ble overrasket av døden. En høster korn, en annen går hånd i hånd med sin kjæreste, som djevelen fører til dans. De som har druknet, stiger opp av vannet og strekker armene ut etter kirketårnet; andre sitter i dødsseilerbåten, som er dømt til flakke rundt på det store havet til Dommedag. Her ser man prester som er fordømt fordi de krevde penger for messer de ikke holdt, eller nektet å begrave fattige, som ikke etterlot seg noe til å betale for kirkens bønner.**

Her sees andre fordømte, som løfter gravsteinene sine, kaller på slektningene sine og vil ha dem til å be for seg og strekker armene etter det store kirkegårdskorset. Her ser man noen som flyttet grensesteiner i levende live, og som forgjeves forsøker å rive steinene opp av jorda for å flytte dem tilbake til sin opprinnelige plass. Her ser man Korsveisdjevel, som venter på at noen skal komme og selge ham en sort høne. Her vanker trollmennene, som leter etter gullurten; og oksen og eselet, som stod ved krybben i Betlehem, og som for denne anledningen har fått talens bruk, og snakker fortrolig sammen.

Men i den tredje rette, høyt over de to andre, ser man alle martyrene, helgenene og englene, som skrider majestetisk frem som prester ved prosesjonen på Kristi Legemsfest. Alle disse er halvt skjult i skyene, siden de er himmelens beboere og den sanne Guds arbeidere. – Men det er sjelden noen har sett dette synet, ettersom det bare varer så lenge presten holder Hostien i været, og på denne tiden er alle gode kristne i kirken, og hjemme i huset sitter bare den gamle bestefaren og den yngste piken, hans douraenéz (den som skal begrave ham), som steker pannekaker av en del hvete (en del boghvete) og en del havremel, som de andre skal få når de kommer hjem fra midnattsmessen. Fra tid til annen skjer det at en ung mann, som har vanslektet fra sine forfedres tro, stjeler vievann i kirken og uteblir fra messen for å se julenattsynet. For lykkes det noen å kaste vievann på de skattene som spøkelsene har med seg, blir han ikke bare herre over alle skattene, men også fritatt for all synd. Man tror ikke at noen av dem som har forsøkt., har lykkes, for innen de rekker å stenke skattene med vievann, har presten allerede satt hostien på alteret, og det vidunderlig synet er borte.

* Generelt dekker benevnelsen Korigan alle slags alver eller elementærånder så vel som nisser og dverger av begge kjønn, snart fiendtlige, snart vennligsinnede mot menneskene.

** Slik går et sagn om en ung mann som kun eide tre daler. Da han kom inn på prestegården og fikk se liket av en tigger som presten nektet å begrave, ga han presten de tre dalerne for å gi den døde en kristelig begravelse. Følgen av dette var at tiggeren, som var blitt en helgen, senere skaffet mannen både lykke og velstand, og satte ham fri fra all nød og fare.

Julenatssyner i Bretagne

Side 1

Hver Julenat i det Øieblik, Præsten ved Midnatsmessen hæver den hellige Hostie, sige gamle Folk, kan man see overordentlige Ting. Alt, hva der af skapte Væsener findes under og over Jorden, stiger da frem og viser sig som et uhyre Luftsyn. De fremstige alle paa een Gang i tre Rækker, den ene oven over den anden. I den første Række seer man Skovfeerne, som udbrede deres Rigdomme, Vandfeerne, som stige op af deres Kilder og Brønde, og Koriganerne* eller Dvergene med deres Smedehamre, deres smaa Lærredsposer og Dragerne, som bevogte deres Skatte. Nær ved dem gaaer Nissen med det store hoved, som i de regnfulde Nætter drager gjennem Landsbyerne og klapprer med fine Træsko; Varulvene, som om Natten gaae paa Rov efter Børn under fem aar; Dødningejægeren, som man ofte møder i Bjergene med en Sæk, hvori han bærer de fordømtes Sjæle; Spøgelsehesten, som venter paa Børnene, naar de gaae fra Skole, og hvis Ryg stedse forlænger sig, saa lang, saa lang, at Alle kunne sidde op, og saa piler den afsted som et Lyn, og ingen av Børnene faaer man mere at see.

Side 2-3

I den anden Række gaaer den onde Aand selv i Spidsen; i Midten seer man den store Vogn, som henter de Døde, og den lille Dødsfugl flyver foran den. I dens Følge gaaer Hans Lygtemand, som man om Vinteren ikke seer Noget til, men som i de varme Sommermaaneder løber om som en blaa Flamme i Moser og paa Kirkegaarde og fører Folk i Fordærvelse. Efter ham komme alle Sjælene, som ere i Skjærsilden, og som for et Øieblik faae lov at forfriske sig i Jordens Atmosfære og fortsætte de Sysler, der beskjæftigede dem, da de bleve overraskede af Døden. En høster Korn, en Anden gaaer Haand i Haand med sin Kjæreste, som Djævelen fører til Dands. De, som ere druknede, stige op av Vandet og strække Armene efter deres Kirketaarn; Andre sidde i Dødsseilerbaaden, som er fordømt til at flakke om paa det store Hav indtil Dommedag. Her seer man Præster, der ere fordømte, fordi de toge Penge for Messer, som de ikke hadde læst, eller nægtede at begrave Fattige, som Intet efterlode til at betale Kirkens Bønner.**

Side 4

Her sees andre Fordømte, som opløfte deres Gravstene, anraabe deres Slægtninge om Bønner og udstrække Armene efter det store Kirkegaardskors. Her sees Nogle, som i Livet flyttede Grændseskjel, og som forgjæves forsøge at rive Stenene op av Jorden for at flytte dem tilbake til deres første Plads. Her seer man Korsveisdjævelen, som venter paa, at Nogen skal komme og sælge ham en sort Høne. Her vanke Troldmændene, som lede efter Guldurten; og Oksen og Æselet, der stode ved ved Krybben i Bethlehem, og som ved denne Leilighed erholdt Mæle, tale fortroligt sammen.

Men i den tredie Række, høit over de to andre, seer man alle Martyrer, Helgener og Engle, der skride majestætisk frem som Præster ved Processionen paa Kristi Legemsfest. Alle disse ere halvt skjulte i Skyerne, thi de ere Himlens Beboere og den sande Guds Dagarbeidere. – Men sjelden er der Nogen, som har seet dette Syn, thi det varer kun saa længe, som Præsten løfter Hostien i Veiret, og paa den Tid ere alle gode Kristne i Kirkerne, og hjemme i Huset sidder kun den gamle Bedstefader og den yngste Pige, hans Douarenèz (d.e. den, som skal begrave ham), som bager Pandekager af en Deel Hvede (en Deel Boghvede) og en Deel Havremeel, hvormed de Andre gjøre sig tilgode, naar de komme hjem fra Midnatsmessen. Undertiden skeer det, at en ung Karl, som er vanslægtet fra sine Forfædres Tro, stjæler Vievand i Kirken og forsømmer Messen for at see Julenatssynet; this hvis det lykkes Nogen at kaste Vievand paa de Skatte, Spøgelserne føre med sig, saa er han ikke blot Herre over alle Skattene, men tillige fri for Synd. Dog troer man aldrig, at det er lykkedes for noen af dem, der forsøgte derpaa, thi inden de fik Tid til at stænke Vievandet, havde Præsten alt igjen sat Hostien paa Alteret, og det vidunderlige Syn var forsvundet.

* I Almindelighed forstaaes ved Benævnelsen Korigan alle slags Alfer eller Elementaraander saavelsom Nisser og Dverge af begge Kjøn, snart fjendtlige, snart velbefindede med Hensyn til Menneskene.

** Saaledes fortælles et Sagn om en ung Karl, som kun eiede tre Daler, og da han ved Indgangen til Præstegaarden saae Liget af en Tigger, som Præsten nægtede at begrave, saa gav han sine tre Dalere for at skaffe den Døde en kristelig Begravelse. Men Følgen heraf var, at Tiggeren, som var bleven til en Helgen, siden skaffede ham Lykke og Velstand og friede ham af al Nød og Fare.

Advertisements

Én kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. […] her og her.) Andre land har også lignende tradisjoner, og her er et eksempel på et nedtegnet sagn fra […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: