Posts Tagged ‘skinnfeller’
Dødsseilerne
Havet er en mektig fiende, og livet til sjøs har alltid vært hardt. Et skip er et mikrokosmos, et helt samfunn som reiser løsrevet fra resten av verden. Hva skjer så når menneskene forsvinner sporløst fra skipet mens det fremdeles befinner seg på det åpne havet? Det forlatte skipet seiler videre som en spøkelsesby i bølgene og gir en følelse av uhygge til alle som ser det. Hvor ble det av mannskapet og passasjerene? Hva skjedde med dem, hvordan kunne de bare forsvinne mens skipet seiler videre? Er de døde? Og i så tilfelle – er sjelene deres fortsatt om bord på skipet …?
Spøkelsesskip. Kilde: Wikimedia Commons/George Grie
Den fordømte skuta som må seile på havet til evig tid er en gammel sjømannsfortelling som vi finner i de fleste land med kystlinje og sjøfarende folk. Med havet som arbeidsplass var det viktig å være ydmyk og innse at man var overlatt til krefter sterkere enn en selv. Stivnakkete skippere som nektet å akseptere sin plass i det store bildet satte både sitt eget og mannskapets liv i fare. Og noen av dem fikk sin straff: Skutene deres ble forbannet og dømt til å seile hvileløst på havet til evig tid. Det betød ulykke og død å møte slike skuter til havs, og derfor kalles de «dødsseilere». I Spania snakker man også om et «knokkelskip», som man helst ikke vil møte, der det kommer brusende motvinds og dekorert med et dødninghode.
Langsmed hele norskekysten har folk til alle tider sett dødsseilere, og de varsler alltid ulykke, og møtte man dem til havs, var det bare de få, heldige overlevende som kunne fortelle om et slikt møte. En historie fra Austad forteller at en eldre mann hadde møtt «dauseileren» da han var på vei hjem fra Farsund. Om bord i den fremmede båten lød det som det var hundre mann som snakket, men mannen kunne ikke skjønne et ord av hva de sa. Da ropte han over til skuta: «Skal du også til Farsund?» Men da forsvant båten øyeblikkelig. Det var en dauseiler han hadde møtt.
I Norge er det også observert slike dødsseilere på store innsjøer, ikke bare til havs. I et sagn fra Buskerud fortelles det om et slikt skip på den dype innsjøen Eikeren; et stort skip med fulle seil og sortkledd mannskap på dekk. I moderne tid er ikke spøkelsesskipet sett på Eikeren, men kanskje folk bare har vært heldige …?
Den flygende hollender
Det mest kjente spøkelsesskipet er Den flygende hollender, og sagnene om denne ulykksalige dødsseileren er mange.
«The Flying Dutchman», Charles Temple Dix, ca 1860. Kilde: Wikimedia Commons
Skipperen på Den flygende hollender var en steil og ubendig mann, som ikke lot seg styre av verken mann eller Vårherre. Han var hovmodig og erklærte at værkreftene ikke kunne knekke verken ham eller skuta hans. Men hovmod står, som vi vet, for fall, og skipperen skulle få straff for sin arroganse:
Det var påsketid, og stormen hadde rast i dagevis. Det var ikke tegn til at været skulle bli lettere, men for skipperen var dette en utfordring mer enn en advarsel. Mannskapet hans prøvde forsiktig å snakke ham til rette, særlig fordi det var påske, og man kunne ikke legge ut på årets helligste dag, første påskedag. Dette var dagen da Jesus stod opp, og på den dagen skulle man slett ikke seile. Det var noe alle visste.
Skipperen lot seg imidlertid ikke styre verken av mann, vær eller Vårherre. Han ville ut og måle krefter med stormen. Ingen våget å gå imot hans ordre, og første påskedag la Den flygende hollender ut i stormen. Ikke før var de lagt ut, før de hørte kirkeklokkene kime illevarslende. Alt som hørtes var stormkastene og kirkeklokkene, og både mannskapet og folk på havna ble grepet av en isende frykt.
Skuta raste ut i stormen, mot vinden, og folk på havna kunne se at seilene lyste blodrødt, selv om det ikke fantes spor av sollys. Da skjønte de at skuta var fordømt, og at ingen om bord noen gang skulle vende hjem i live.
Slik gikk det også. Den flygende hollender var dømt til å seile hvileløst på det åpne havet for all ettertid. Fra tid til annen kan man møte på det ulykksalige spøkelsesskipet. Der kommer det drivende, sort som natten med blodrøde segl. På dekk står mannskapet urørlig og stirrer, kledd i sorte laser. Stakkars den som får øye på dette skrekkelige skipet, for da kan man være sikker på at man selv skal forlise. Den flygende hollender bringer død og ulykke til alle som ser det, og aldri skal skipet få hvile.
Richard Wagners berømte opera «Den flygende hollender» handler nettopp om denne stivnakkede skipperen som brakte både seg selv og mannskapet sitt ulykke og død. Ideen til den storslagne operaen fikk Wagner faktisk i Norge! Da han en gang måtte søke nødhavn på Borøya i Tvedestrand, fikk han inspirasjonen til «Den flygende hollender», og la dermed handlingen i operaen til vår egen kyst. Hvem vet – kanskje så Wagner spøkelsesskipet før de måtte søke nødhavn …
Lady Lovibond
Sagnet forteller at The Lady Lovibond var en skonnert som gikk på grunn på Goodwin Sands ved kysten av Sørøst-England. Skuta skal ha forlist 13. februar 1748, og med femti års mellomrom viser skuta seg som et spøkelsesskip.
En skonnert. Kilde: Wikimedia Commons/Bruno Girin
Skipperen, Simon Reed (noen ganger kalt Simon Peel), var nygift og ville feire ekteskapet med en sjøreise. De hadde satt kursen for Portugal, og selv om mannskapet kviet seg for å slippe en kvinne om bord – det betyr ulykke – hadde Reed tatt med seg sin nye brud.
Kapteinen var derimot ikke alene om å trakte etter den unge bruden, Annetta. Førstestyrmannen John Rivers hadde også beilet til henne, men tapte. Han ble stadig mer sjalu og rasende. Under bryllupsfesten ble det for mye for Rivers. Gal av sjalusi slo han ned rormannen og styrte skuta rett på den seksten kilometer lange sandbanken Goodwin Sands. Alle om bord mistet livet.
Første gang Lady Lovibond viste seg som spøkelsesskip var 13. februar 1798, altså femti år etter ulykken. Minst to andre skip så henne, og mannskapene ble lammet av frykt ved møtet med det svarte skipet. Da skipet viste seg igjen enda femti år senere, i 1848, sies det at sjømennene som møtte henne satte ut livbåter for å redde overlevende – før de forstod at de hadde med overnaturlige krefter å gjøre. Siste gang skipet ble sett – som vi vet om iallfall – var i 1948. Etter dette er det ingen som har fortalt at de har sett skipet, men at ingen har sett henne, betyr jo ikke at hun ikke fremdeles seiler langs kysten av England med femti års mellomrom.
Grådighetens pris
I januar 1647 satte et stort fraktskip seil for England fra New Haven på østkysten av USA. Kolonien hadde et desperat behov for penger, og «The Greath Shippe» ble bygget stort og kraftig for å kunne tilbakelegge reisen til England uten å måtte innom Massachusetts. Skipet skulles lastes med alt de kunne oppdrive av varer som kunne omsettes i England, for eksempel beverpels, hvete og skinnfeller. Alt i alt utgjorde lasten verdier for fem tusen pund, en hel formue i de dager. Mannskapet bestod av sytti mann. Det var kanskje en stor og fin skute, men folk snakket også om at hun krenget og ikke virket som hun lå riktig i vannet. Det var imidlertid så viktig å få inn penger at man valgte å se bort ifra skutas svakheter. Skipet ble ikke engang døpt.
Det var en ualminnelig kald og hard vinter da det store skipet uten navn skulle seile. Man måtte bryte opp isen fra havna og deretter taue skipet baklengs ut til åpent hav. Pastor John Davenport betraktet skipets ferd ut fra havna og ba en høylytt bønn:
«Herre, om det er din vilje å legge disse våre venner i havets grav, så tilhører de deg; frels dem!» Hadde han en forutanelse om hva som ventet skipet?
Alle som stod i havna, så skipet forsvinne ut i den tette tåka, men deretter gikk månedene uten at man hørte nytt om skipet. Mange måneder etter at skipet la ut på ferden til England, ble det plutselig sett igjen – men ikke slik man hadde forventet. Det var en varm sommerdag og tordenværet raste over New Haven. Midt i lynglimtene viste skipet seg plutselig, svevende i lufta over havnebyen! Det sorte skipet gled langsomt over himmelen, rett mot tordenskyene og mot nordavinden. Seilene glødet rødt mot den blygrå himmelen, før skipet løste seg langsomt opp og forsvant.
Med dette store, navnløse skipet forsvant sytti mennesker, store verdier og langt på vei håpet om at kolonien New Haven skulle fortsette å være selvdreven. Allerede i 1662 ble New Haven lagt innunder Connecticut.
Virkelighetens spøkelsesskip
Dødsseilerne hører muligens bare hjemme i sagnene, men virkeligheten har flere spøkelsesskip å by på. Havets mysterier utspiller seg ikke kun under overflaten! Her er noen mystiske skip fra virkelighetens verden:
Mary Celeste
4. desember 1872 ble brigantinen Mary Celeste funnet drivende utenfor kysten av Portugal. Hun hadde seilt fra New York 5. november. Mannskapet var sporløst forsvunnet, men om bord lå deres personlige eiendeler urørt. Skipspapirene var fremdeles på plass, bortsett fra kapteinens loggbok, og skipet var utstyrt med mat og drikke for et halv år.
Hvor var det blitt av mannskapet? Hadde de satt seg i livbåten? Men i så tilfelle hvorfor, og hvorfor tok de ikke engang med seg verdisakene sine?
Mary Celeste. Kilde: Wikimedia Commons
Ingen vet heller akkurat når mannskapet forsvant, men det rareste er kanskje at skuta holdt stø og riktig kurs helt på egen hånd i lang tid etterpå. Det er mange spørsmål som aldri vil bli besvart når det gjelder Mary Celeste, og det er fortsatt et av verdens mest berømte spøkelsesskip. Ingen vet hva som skjedde om bord, og teoriene har vært mange; alt fra en plutselig katastrofe, via mytteri, sjørøveri og fyll på båten. Likevel bar ikke skipet på noen måte preg av kamp eller storm, som man ville forvente hvis det var snakk om noe slikt. Mary Celeste var lastet med tønner med alkohol, og en teori er at tønnene lakk og kapteinen valgte å evakuere skipet i frykt for en eksplosjon.
Uansett hva som skjedde så er det mange som hevder at Mary Celeste var forbannet fra første stund. Den første kapteinen døde allerede på jomfruturen, og senere gikk hun bl.a. på grunn i Nova Scotia. Etter at skipet ble funnet utenfor Portugal, ble det sendt tilbake til USA og deretter solgt sytten ganger! Dette var ikke et skip man kunne lykkes med, og hun brakte ulykke med seg. Den siste eieren prøvde seg på forsikringssvindel i 1885. Først forsøkte han å senke det elendige skipet, men hun nektet å gå ned, og dermed prøvde han å sette fyr på henne. Mary Celeste overlevde til og med brannen, men eieren overlevde ikke rettssaken. Vraket av dette mystiske skipet ble liggende utenfor kysten av Haiti, og forsvant med tiden i dypet – men historiene om henne består.
Ourang Medan
I juni 1947 tikket det inn en nødmelding i morse til to amerikanske skuter fra det nederlandske skipet Ourang Medan. Den gruvekkende meldingen lød:
«S.O.S fra Ourang Medan. Vi driver. Alle offiserer inkludert kaptein døde i navigasjonsrom og på broa. Hele mannskapet antatt døde.»
Deretter følger de to siste ordene: «Jeg dør.»
Da den amerikanske skuta Silver Star nådde frem til Ourang Medan, fant de skuta full av lik. De lå strødd utover dekk med ansiktene forvridd av skrekk. Til og med skipshunden lå død med flekkede tenner. Ingen var i live, men skuta bar ingen spor av kamp. Snart etter brøt det ut brann i lasten, amerikanerne måtte rømme skuta og snart etter eksploderte Ourang Medan og sank i havet.
Var det noe som hadde skremt livet av mannskapet på det nederlandske skipet? Var det overnaturlige makter? Eller smuglet de kanskje kjemikalier som avga giftige gasser? Kanskje var det allerede brutt ut brann, slik at de omkom av karbondioksidforgiftning? Teoriene har var vært mange, men det største og mest interessante spørsmålet rundt Ourang Medan er faktisk om skipet overhodet har eksistert. Noen viser til artikler langt tidligere enn 1947, og kanskje er historien langt eldre enn man tror.
Ekspertene har ikke engang kunnet bekrefte at skipet noen gang ble bygget, og kanskje det rett og slett dreier seg om en vandrehistorie. Eller kanskje det faktisk dreier seg om et vaskeekte spøkelsesskip …!
Kannibalrotter
I januar i år var det en rekke media som kunne melde at det var et spøkelsesskip bemannet med kannibalrotter på vei mot Norskekysten!
Ljubov Orlova på havna i New Foundland. Kilde: Wikimedia Commons/Dan Conlin
Det tidligere russiske cruiseskipet Ljubov Orlova slet seg fra en havn på Newfoundland i 2013, og siden er det ingen som har sett den. I januar var det den irske kystvakta som mente at dette digre skipet på 4000 tonn var observert – med kurs for Norge. Alarmen gikk, for et så stort, ubemannet fartøy kan gjøre stor skade om det treffer på andre fartøy. Som om dette ikke var nok, var «kannibalrotter» gefundenes fressen for tabloidene. Bare tanken på et cruiseskip fullt av blodtørstige rotter er nok til å få håret til å reise seg i nakken på de fleste.
Den virkelige historien er nok dessverre langt ifra like skrekkelig. Historien om rottene stammer fra et intervju som direktøren for den irske kystvakten, Chris Reynolds, ga til avisen The Irish Independent. Han nevner der i en bisetning at det nok kan finnes rotter på skipet, ettersom det lå lenge i havna i New Foundland, og at fremmede rotter kan utgjøre en miljøfare hvis de går i land i et annet land. Før Reynolds visste ordet av det var én fjær blitt til fem høns – eller en hel koloni med kannibalrotter, om du vil. Hvor er så Ljubov Orlova? Det er det ingen som vet. Det antas at båten sank, men kanskje driver den fortsatt rundt på Atlanterhavet. Noen ihuga Ljubov Orlova-fans er iallfall overbevist nok til at de har gitt skipet en egen twitterkonto – @LyubovOrlovaNL
Ifølge Unesco finnes det omtrent tre millioner skipsvrak, sunkne byer og gjenstander etter mennesker på havbunnen. Så uansett hvor mange flytende mysterier som fortsatt driver rundt på verdenshavene, er det utvilsomt flere som hviler i dypet!
Ise
Kilder:
Vetter og skrømt i norsk folketro. Ørnulf Hodne. J. W. Cappelens forlag, 1995.
Atterljom. Folkeminne fra smaadalane kring Lindesnes. Tore Bergstøl. Norsk folkeminnelag, 1930.
Ghost Ship: The Mysterious True Story of the Mary Celeste and Her Missing Crew. Brian Hicks. Ballantine Books, 2004.
The Ourang Medan: Conjuring a Ghost Ship. Alexander Butzinger, Capitalist Communications, 2014. Wikipedia.
Opprinnelig skrevet for Nemi 11, 2014
Iselinsmuget 
