Iselinsmuget

Iselin Røsjø Evensens generelle kroting.

Tunnelen

leave a comment »

TronsmoboksenTUNNELEN

av Iselin Røsjø Evensen

(Opprinnelig skrevet for «Tronsmo 40 år» jubileumsboks, 2012.)

 


Den sommeren var det bare Emilie som stod i huet på meg. Hun var nesten et år eldre enn meg, snart atten, og helt vill. Du rakk ikke å tenke deg om med Emilie, du løp bare etter.

Dessverre var det ikke bare jeg som prøvde å komme borti puppen hennes ved et uhell eller grep enhver sjanse til å stryke vekk et blondt hårstrå på avveie. De andre gutta var like oppslukt av henne som jeg, og jeg hadde ikke en sjanse. Jeg var lavest og selvtilliten var enda lavere. Martin hadde fått litt tunge og Fredrik påstod at han hadde leid da han fulgte henne hjem, men bortsett fra det var hun sørgelig uoppnåelig. Det var visst en fyr hun hadde vært sammen med en stund, men han kjente vi ikke. Han var sikkert en skikkelig dust med svær pikk, det var vi enige om.

Emilies foreldre var nesten aldri hjemme, noe som virka fantastisk voksent på oss. Hun var aleine hjemme mens mora og faren hennes reiste, og styrte livet som hun ville mens vi andre ruget hjemme i kjellerstuene og gutterommene og misunte Emilie hennes frie og uregulerte liv. Hun hadde stadig fester, og det var nesten alltid bare gutter. Emilie likte ikke jenter noe særlig, så det var aldri mer enn et par–tre av dem på festene, hvilket ikke gjorde livet enklere for oss horny gutta.

Martin, Fredrik og jeg tilhørte den innerste kretsen. Det var vi som ble trukket med i Emilies halsbrekkende prosjekter. En gang ble vi nesten bøsta for butikktjuveri da vi hadde stappa genserne fulle av tegneserier på 7-eleven, men Emilie greide på mirakuløst vis å snakke oss ut av det da onkel kom. Vi stod to skritt bak og dirra mens Emilie drilla de to unge sivilsnutene med utringningen sin, og før vi visste ordet av det, var vi ute. Riktignok uten tegneserier, men dog.

Vi var ikke helt sikre på at Emilie faktisk hadde gjort alt det hun påstod hun hadde gjort, men instinktet sa at historiene antakelig holdt vann. Hun tægga og hekta bak bussen og stjælte ting og sneik seg inn på utesteder og drakk rein sprit. Hun brøyt seg inn på Frognerbadet om natta og på Folkemuseet etter stengetid, og en gang greide hun å komme seg inn på Munch-museet. Hun tok med seg vin og mat fra kafeen, men lot kunsten henge. Hun var mye drøyere enn noen av oss gutta, og vi halset etter henne i et vanvittig tempo. Det var alltid et snev av håp om å komme nærmere hvis jeg ikke stoppa for å tenke.

I juli den sommeren spurte Emilie nok en gang om vi var hypp på å være med på noe kult. Det var retorisk, hun visste at vi nappa. Vi nappa alltid, uansett hva slags avsindig prosjekt hun hadde på blokka. Det var bare to av ti ganger hun ba oss om å bli med, så de gangene hun faktisk gjorde det var det ikke alltid riktig hue jeg tenkte med. Jeg var pinglete og feig, men jeg kunne ikke ta sjansen på at en av de andre kanskje skåra den ene gangen jeg ikke ble med. De andre fulgte vel samme ubehjelpelige logikk.

– Hva skal vi, da? spurte Martin. Han satt i den kjipe, harde sovesofaen hennes og stivet den svarte hanekammen med såpe. Han hadde nesten fått den til å stå, men den vippa fremdeles litt i tuppen.

Dead_Kennedys_-_Too_Drunk_to_Fuck_cover– Det er en overraskelse, sa Emilie og skrudde av anlegget midt i Too Drunk to Fuck.

– Døh! sa Fredrik. – Du kan ikke skru av midt i låta! Det er en regel! Brillene hans vippet alltid på den lille nesa når han hisset seg opp. Det hjalp ikke hvor mye han skinna seg og jåla seg til med nagler og lenker. Han så like fullt ut som en barneskolelærer.

– Ro deg ned, du ’a. Det er en drittlåt uansett, sa Emilie.

– Hæ?! Drittlåt? Fredrik dro huet vantro bakover og fikk tilløp til dobbelthake.

– Drittlåt, gjentok Emilie. – Hvem er det liksom som blir for full til å pule?

– Vi må stikke nå, fortsatte hun. – Lett på ræva.

Klokka var to på natta, og vi var allerede ganske tilsjaska på Kir som Martin hadde stjælt av foreldrene sine.

– Kan vi ikke bare sitte her og drekke litt? spurte jeg. Martin og Fredrik ble litt mer gira av kriminelle overraskelser enn jeg. Det frista mer å sitte her og se på Emilie med Kir-briller enn å kanskje måtte løpe fra snuten. Igjen.

– Nei.

Kompromissløse Emilie. Hun så på oss med avmålt blikk. Venta.

– Nei, ok. Men du kan vel si hvor vi skal? Jeg prøvde å gi henne det litt bedende, brune valpeblikket som funka på mora mi.

– Nei. Hun stakk foten ut foran Fredrik. – Gidder du å knyte lissa mi?

– Greit, sa Fredrik og knyttet lydig lissa.

– Da stikker vi.

Emilie hadde holdt på med ett eller annet de siste ukene. Oftere og oftere sa hun at hun ikke kunne når vi var hypp på å henge. Jeg mistenkte at hun hadde funnet seg noen andre å henge med, men hun påstod at det ikke var tilfelle. Det hjalp lite på klumpen i magan. Vi sykla nedover fra Briskeby mot Slottsparken. Oslo vest er på sitt vennligste midt på natta om sommeren. Nesten ikke folk, stille, varmt og bare ditt. Der inne sover de skikkelige menneskene, mens du er ute og lager kvalm.

Full fart nedover gjennom Slottsparken, Emilie foran og vi bak. Jeg var bakerst. Tråkka som en gærning, men ble likevel hengende bakerst. De andre suste nedover grusen foran slottet og så ut som de eide verden, men jeg var redd for å tryne.

Kilde: Wikimedia Commons/ © 2005, 2006, 2007 by Bjørn Erik Pedersen

Kilde: Wikimedia Commons/ © 2005, 2006, 2007 by Bjørn Erik Pedersen

Ned bakken og bort til Tullinløkka, og nå begynte jeg å bli skikkelig redd. Nasjonalgalleriet, tenkte jeg. Vi skal sikkert bryte oss inn på Nasjonalgalleriet og bøffe noe. Det er jeg så jævlig lite hypp på. Alarmen kommer sikkert til å gå, og så kommer snuten og mamma og pappa, nei fy faen, det er jeg så jævlig lite hypp på.

Men Emilie svingte av. I krysset Kristian Augusts gate og Universitetsgata lente hun sykkelen inntil husveggen og signaliserte at vi skulle gjøre det samme. Ingen av oss sa noe. Hun hadde ikke bedt oss om å være stille, men de tause kommandoene ga oss tydelig beskjed om at fra nå av gjaldt det å holde kjeft.

Fredrik retta på brillene og kikka seg spørrende rundt. Martin og jeg så på hverandre og trakk på skuldra. Så begynte Emilie å gå nedover gata. Hun låste opp en port, og ingen av oss ante hvor
hun hadde nøkkelen fra. Kanskje en av foreldrene hennes jobba her? Kanskje hun var dritforbanna på faren sin og vi skulle herpe jobben hans? Det hadde Thomas i 3F gjort, men han ble bøsta. Det var jeg heller ikke spesielt hypp på. Fett nok med prosjekter, men ikke herping. Plutselig begynte jeg å tenke på den boka Hærværk, som jeg syntes var ganske kul, men som Emilie syntes var ganske døll.

Emilie vinka oss inn porten og vi gikk lydig gjennom. Hun leda oss deretter inn i et kontorlokale i første etasje, og da var jeg sikker på at det var jobben til faren hennes og at nå skulle vi sikkert tægge overalt og drite i hjørnene og sånt som Thomas i 3F hadde gjort. Emilie fortsatte tvers gjennom det mørklagte lokalet, gled mellom kontorpultene til et vindu helt i den andre enden. Det åpna hun, krøp ut, slapp seg ned på bakken og stod og vinka på oss der nede i bakgården. Vi stod i vinduet som de tre dustene vi var og kikka ned på henne. Fredrik slo ut med armene og rista på huet, Hva faen er det vi skal?!, men Emilie snudde ryggen til.

Greit, tenkte jeg. Da skal vi iallfall ikke drite i hjørnene og tægge. Jeg er med.

Vi presset oss ut av vinduet, og denne gangen var jeg faktisk først. Jeg slapp meg ned, snudde meg mot de to andre gutta og gliste før jeg småløp etter Emilie.

Hun hadde allerede kryssa bakgården og stod og løftet på noen banankasser som stod stabla inntil en husvegg. Da jeg kom fram til henne, stod det bare et par kasser igjen, og jeg løfta dem vekk for henne.

Emilie slo ut med hånda, Voila!, mot et høl i bakken. Jeg kikka uforstående på henne, og da Fredrik og Martin kom bort, så de like forvirra ut som jeg.

– Det er en tunnel! hviska Emilie triumferende! – Og jeg har gravd den sjæl!

Martin kikka vantro på henne. – Kødder du, eller? Emilie rista på huet. – Men hva er vitsen?! Hvor fører den hen?

Emilie la huet på skakke, snurpa munnen som en gympose og sendte ham et av sine mest hånlige blikk. Neseborene hennes utvida seg litt. For en dust du er.

Deretter satte hun seg ned på kne, stakk huet ned i hølet og begynte å åle seg ned i mørket.

converseDer stod vi og så Emilie forsvinne ned i bakgårdshølet. Da det bare var sålene av conversene igjen, begynte vi å skjønne at hun mente alvor. Hun skulle ha oss ned i det hølet. – Faen, hviska Martin, – hva er det hun driver med? Han rista på huet igjen. Men jeg, som fremdeles var letta over at jeg ikke kom til å bli tatt av snuten i Nasjonalgalleriet eller tvunget til å drite i hjørner, tenkte at dette kan jeg faktisk greie. Jeg kan godt være med å krype i høl. Det er ikke farlig.

Jeg satte meg ned, stakk huet ned i hølet og begynte å krype etter Emilie. La dem stå igjen der, tenkte jeg. Nå er det jeg som er kulest.

Det var litt lys til å begynne med, men snart var det mørkt som i en sekk der nede i hølet. Jeg hørte lyder både foran og bak meg, men kunne ikke se en dritt. Emilie hadde gravd tunnelen etter sine egne mål, og det var så vidt plass til å krype. Jeg prøvde å puste gjennom munnen for å slippe den tunge, våte eimen av gammal jord. For hver gang jeg albuet meg litt videre, raste det ting ned på meg, og jeg begynte å lure på hvor trygt dette egentlig var? Hva om alt raste sammen? Det var tross alt bare et langt høl, ikke en ordentlig tunnel. Jeg har ikke klaus, jeg er komfortabel med heiser og små, lukka rom, men selv jeg kjente et snev av panikk ved tanken på at jeg var fanga midt mellom Emilie og gutta i et høl under bakken som kunne rase når som helst.

Kutt ut. Det går fint. Det raser ikke. Emilie veit hva hun driver med. Jeg famlet meg videre og tenkte at jeg var en feit meitemark i olajakke. Hvis tunnelen raser og jeg blir delt i to, kan det hende at jeg fortsetter å leve som to stykk Lars i stedet for én, tenkte jeg og lo høyt. Jeg ble skremt av min egen lyd og hørte et Hysj! et stykke foran meg.

Hølet gikk nedover i begynnelsen, men nå virka det som det fortsatte rett framover. Det var bra at jeg ikke var stort feitere enn Emilie, for det var ikke mer enn akkurat nok plass til at jeg kunne presse meg fram. Jeg hadde mange kule buttons på jakka og begynte å bekymre meg for at de skulle bli røska av, men jeg greide ikke å ta dem av nå. Jeg var glad jeg ikke hadde dreads mer, de hadde sikkert hengt seg fast. Martin og Fredrik var en god del høyere enn meg, men jeg kunne høre dem bak meg fortsatt, så de var vel for ikke feite de heller. Men jeg hørte en av dem gispe litt for seg selv. Begynner vel å få litt klaus, tenkte jeg skadefro, de er ikke like gode meitemarker som jeg.

Det krasla foran meg og en smal stripe av lys der framme avslørte at vi nok begynte å nærme oss enden av hølet. I alt det mørke, var det noe hvitt der framme. Det var ikke bare et høl hun hadde lurt oss ned i, det var faktisk en tunnel.

Emilie tente en lommelykt, og jeg ble litt forbanna for at hun ikke hadde gjort det før. Hvorfor må hun alltid være så kjip? Lyset flakka rundt der foran, og jeg skjønte at Emilie holdt på med ett eller annet. Plutselig kom det mer lys, det måtte være slutten på tunnelen, og jeg stoppa midt i en åling. I det svake lyset utenfra så jeg Emilie krype ut av tunnelen. Jeg venta litt, lytta og lurte på hvor hun nå befant seg. Plutselig ble lommelykta stukket inn i tunnelen og lyskjeglen traff meg midt i fleisen. – Kommer dere, eller?! Jeg hørte henne, men jeg
så ikke hånd for meg.

lys– Drit i den lommelykta! Jeg blir jo helt blenda! sa jeg litt mer forbanna enn jeg hadde tenkt

– Å, sorry. Lykta forsvant og etter noen sekunder kunne jeg begynne å orientere meg etter lyset i enden av tunnelen. Da jeg nådde fram, så jeg at det var en diger hylle hun hadde skjøvet til side, og under meg stod hun og stirra opp på meg med forventningsfulle blå øyne. Hun er så jævlig fin! Selv med det lyse, myke håret fullt av jord og møkk i fjeset.

Det var nesten halvannen meter ned til gulvet hun stod på, og der hang jeg med huet først ut av tunnelen. – Åssen skal jeg komme meg ut?! hviska jeg engstelig.

– Ål deg ut og hold igjen med føttene, så får du henda i gølvet! Emilie strålte. Ja, selvfølgelig. Det var jo ingen sak å henge etter beina og så komme seg helskinna ned. Jeg sukka, men skjønte samtidig at det ikke var noen annen måte å gjøre det på. Ikke kunne jeg reise meg, ikke kunne jeg snu meg. Så jeg ålte meg ut, prøvde å få feste med føttene da jeg skulle slippe meg ned, og gikk rett på trynet.

Mitt møte med linoleumen var et stykke fra lydløst, og Emilie ble lynforbanna. – Faen da, Lars! Du er så jævlig klønete! Ikke spor av omsorg for meg, som lå der med verkende nese og dunkende hake. Jeg satte meg opp og så surt på henne. Hun tøyde det rimelig langt.

Mens jeg slikket mine sår og forsiktig prøvde å sjekke om jeg kom til å få boksernese, greide både Martin og Fredrik og slippe seg ned uten å knuse trynet. Men Martins prydelige hanekam var nå blitt til en slapp og skitten hentesveis, og Fredrik var helt grønn i trynet etter tunnelkrypingen.

Vi satt i en kjeller omgitt av hyller fulle av bøker. Midt i rommet stod det en masse tegneserier i hyllene. Først hadde jeg trodd at det var noens kjeller vi hadde brutt oss inn i, men nå skjønte jeg at det måtte være en butikk. Lokalet var noen få meter fra ende til ende, helt til venstre for meg stod det en disk med et kassaapparat og rett over oss gikk det en trapp.

– Hvor faen er det vi er?! hviska Fredrik med den lille pusten han hadde gjenvunnet. Han holdt fremdeles en knyttneve til brystet, som en gammal kæll med hjerteproblemer.

– Tronsmo! svarte Emilie i en tone som lød som Paradis!

– Hæ? Jeg prøvde å børste av meg det verste av jorda.

– Tronsmo! sa Emilie igjen, litt mer spørrende denne gangen.

– Hva er Trossmo? Martin prøvde fortvilet å få skikk på hentesveisen.

– Veit dere ingenting, eller?! Emilie hviska fortsatt, men litt høyere nå. – Er det sant?! Veit dere ikke hva Tronsmo er? Tapere, ass.

Hun rista på huet og skjøv hylla tilbake foran tunnelåpningen. – Det er bare den kuleste tegneseriesjappa, da! Har dere aldri vært her??

Vi rista mutt på huet. Vi hadde ikke vært der, hadde ikke hørt om det, og følte oss bare skitne og teite. Emilie hadde den effekten på folk.

tintin– Hva skal vi gjøre her? spurte jeg da hun stod med ryggen til. Det føltes tryggere når hun ikke så deg i øya. – Skal vi stjæle tegneserier? Jeg hadde så vidt områdd meg, og så at rett foran meg stod det en masse Tintin-album og Asterix.

– Hallo! Emilie skulte på meg så jeg krympa meg. – Du bøffer ikke på Tronsmo. Det er bare ikke greit! Hvis du skal stjæle, så får du gå på Rimi eller noe. Ikke Tronsmo.

– Ok, greit. Ro deg ned. Emilie ga meg fingern.

– Jeg har gravd tunnelen sånn at jeg kan stikke ned her om natta og lese tegneserier, ikke bøffe dem. Det er utrolig digg å komme hit når det er helt tomt, og bare sitte her med verdens feteste tegneserier. Fredrik, kom hit. Hun vinka med seg Fredrik bort til en hylle. Martin og jeg ble stående, tenkte at så lenge hun var opptatt av Fredrik, gikk vi fri for syrlighetene. De gikk bort til veggen vis à vis oss, og Emilie fant fram et album til Fredrik. De ble stående med hodene tett inntil hverandre og lese og fnise. Snart begynte Fredriks fnising å gli over i en litt dypere hø-hø-hø, og deretter over i full grisevitslatter. Her var det noe sexgreier på gang som vi ikke fikk ta del i, og jeg ble dritirritert over Fredriks dustelatter.

– Sjekk her ’a, gutter! utbrøt han og tok med seg albumet bort til oss. Emilie ble stående igjen og glise. – Dette er bare så jævlig drøyt, ass! Analgreier, vøtt! Vi stirra vantro ned på de i overkant detaljerte tegningene og kjente skamrødmen bre seg i kinnene. Emilie gliste enda bredere.

– Det er utrolig mye sært her, sa hun. – Alle de verste pornogreiene er på dansk.

– Kan du lese dansk? spurte Fredrik imponert.

Emilie fnøs. – Døh, det er jo som å lese norsk, da. Bortsett fra griseordene, de brukte jeg litt tid på. Bolle, fisse, kneppe, jokke i spinaten …

Jeg kjente det kribla litt overalt. Og den svarte Levisen var altfor trang til at kribling var greit. Men tanken på Emilie som tolka danske griseord skjøv alle andre tanker ut av huet.

Det var da vi hørte skritt over oss. Emilie fór sammen.

Hysj! Hun sneik seg inn i hjørnet der vi var kommet inn  gjennom tunnelen, og vi sneik oss etter. Der ble vi sittende under trappa og lytte. Stadig skritt.

– Faen, det er folk der oppe! Emilie virka ikke redd, men hun var definitivt ikke like tøff i trynet som vanlig. – Jeg tror det er flere. Vi nikka og stirra avventende på henne for å få en plan. Jeg hadde allerede begynt å legge planer for hvordan jeg skulle få lagt skylda på henne for å slippe unna represalier sjæl, og hadde allerede begynt å få dårlig samvittighet for at jeg var så lav. For en drittfyr jeg er.

Vi trengte oss inntil veggen og jeg skulle inderlig ønske at vi hadde hatt åndsnærværelse nok til å komme oss inn i tunnelen igjen, men nå var det for seint. Skrittene kom ned trappa, nådde kjelleren og en mann gikk tvers gjennom lokalet med ryggen til oss. Hadde han snudd seg, ville han sett fire skitne forskremte tenåringer fulle av jord sitte forhutlet i hjørnet. Men han snudde seg ikke. Han forsvant inn en døråpning mellom disken med kassaapparatet og hyllene og ble borte.

– Han skal sikkert bare hente noe på lageret! hviska Emilie. – Det er der inne! Vi nikka samtykkende, som om vi visste alt om lageret der inne.

Noen minutter senere kom han ut igjen med en kartong vin. Han var en ganske rund mann med kort, lyst hår og runde briller. Han så nesten mer ut som en forvokst gutt enn en voksen mann. Denne gangen hadde vi enda mer flaks. Mens han gikk, tok han av seg brillene og tørket dem på den kortermede, rutete skjorta som strammet litt over magen. Det var nærmest et under at han ikke oppdaga oss, men antakelig var det brillene som redda oss.

Først da mannens skritt var forsvunnet opp trappa igjen, våget vi å puste ut.

– Satan, det var nære på! Nå var Emilie sitt gamle jeg igjen. Adrenalinet gjorde henne rødflamma i kinnene, og hun lyste innenfra som om hun hadde helt i seg sprit.

– Jeg tror det er ganske mye folk, sa Martin. – Hva er det der oppe?

manara– Bokhandel. Bøker oppe og tegneserier nede. Det er masse sære bøker, masse homogreier. Og kunst.

– Homokunst? Fredrik så ut som han holdt på å brekke seg.

– Gi deg, du er så jævlig homofob! Martin sukket. – Du veit hva de sier om skikkelig homofobe folk …?

– Kjeften. Jeg er vel for faen ikke homo. Prøv å tenke med hjernen for en gangs skyld, din dritt.

Hysj! Jeg var livredd for at noen skulle oppdage oss. Livredd for at vi var fanga i en kinky bule og at det kanskje var folk der oppe som kunne finne på å gjøre unevnelige ting med oss. Analtegneserier og homobøker, hva var det Emilie dreiv på med?

– Herregud, ass! hveste Emilie. – Dere er så jævlig små i huet. Det er bøker, ikke porno.

– Hva med de tegneseriene, da? Fredrik pekte bort på hylla med de danske nakenseriene. – Er liksom ikke det porno?

Emilie gadd ikke å svare. Hun reiste seg og gikk bort til trappa. – Jeg lurer på om de har fest der oppe eller noe. Hun strakte seg på tå for å lytte oppover trappa, og fra der jeg satt, kunne jeg kikke oppunder genseren hennes. Hun hadde BH på, men puppene var iallfall like store som jeg trodde, og det var ikke vatt i den BH-en heller. Bare sort blonde. Jeg vred meg, vred meg litt mer og prøvde å finne en stilling som var til å holde ut der jeg satt i Levisene mine.

– Jeg sjekker.

Og dermed forsvant hun oppover trappa.

Vi glodde på hverandre. Martin så ut som en tynn gammal mann med den falne sveisen og munnen på vidt gap. Fredrik hadde jord i det runde, fregnete fjeset og så ganske dust ut. Og jeg? Jeg gispa høyt og slo hånda for munnen, som ei jente.

Der satt vi da, rådville og forlatt som tre kattunger. Ingen av oss rørte oss en millimeter før Emilie endelig kom glidende ned trappa igjen, lydløs som kattemor.

– Det er party der oppe! Skikkelig! Masse gæmliser som drikker vin og greier, og jeg tror de leser for hverandre til og med. Skikkelig arty-farty-opplegg. Kom og se! Så forsvant hun opp igjen.

Jeg rista energisk på huet. Ikke faen om jeg skulle opp der og by meg fram for en gjeng med gamle grisete homoer som leste porno for hverandre. Ikke faen.

Men Fredrik og Martin spratt opp og sneik seg etter Emilie opp den trange, hvite tretrappa. De kom ikke tilbake.

Jeg trodde jeg skulle føle meg tryggere nede, men det føltes snart verre å sitte der aleine enn å være sammen i fare oppe. Jeg vurderte å skyve hylla til side igjen og flykte ut gjennom tunnelen, men jeg turte ikke det heller.

Til slutt holdt jeg det ikke ut lenger, orka ikke å sitte der og være redd mer. Skulle jeg bli bøsta, ville jeg iallfall være sammen med de andre. Om ikke annet for å ha noen å skylde på.

Jeg krøp på alle fire opp trappa som snirkla seg oppover. Øverst var det bare en vegg, og jeg ante ikke hva som kunne lure rundt hjørnet. Da jeg var kommet helt opp, la jeg meg på magen og prøvde å stikke huet fram for å se.

tronsmoDet var bare hyller. Hylle på hylle med bøker, og jeg kunne ikke se noe homogreier fra der jeg lå iallfall. Det så ut som det bare var vanlige bøker.

Emilie, Fredrik og Martin hadde sneket seg bak en lang hylle, og stod helt i den andre enden av det store rommet. De kikka ut ved kanten av hylla og gliste. Det var åpenbart at de hadde bedre utsikt enn jeg, der jeg lå og stirra inn i en flokk med hybelbøfler. Martin hadde fått tak i en vinkartong og sprøyta vin rett i gapet.

– Pst! prøvde jeg, men de hørte meg ikke. – Pst!! prøvde jeg litt høyere denne gangen, men de reagerte ikke denne gangen heller. Det føltes teit å si pst, det er jo ingen som gjør det i virkeligheten, men jeg kom ikke på noe bedre. Jeg kunne høre andre stemmer og musikk, og skjønte at jeg ikke greide å overdøve de andre med psting.

Så fikk jeg bare ta mot til meg, selv om jeg ikke ante hvor jeg skulle ta det fra. Jeg stabla meg på skjelvende bein (buksa var mer enn stor nok nå), og lista meg så lydløst jeg kunne bort til de andre. Først da jeg var kommet nesten til enden av hylla, la de merke til meg. Emilie la pekefingeren over munnen og vinka meg til seg. Jeg klemte meg inntil henne, sikkert nærmere enn strengt tatt nødvendig, og kikka rundt hylla i den retningen hun pekte.

I den andre enden av lokalet var det et stort utstillingsvindu mot gata. Jeg skjønte nå at jeg måtte ha gått forbi denne butikken mange ganger. Trikkeholdeplassen måtte være nesten rett utafor her og jeg husket å ha sett bøkene i vinduet. Men nå var det ikke bøker i utstillingsvinduet. Nå satt det en gjeng med voksne menn der og holdt på med et eller annet. Fra min plass kunne jeg ikke se hvor mange de var og hva de holdt på med, men i det ene hjørnet satt det iallfall en skikkelig tynn kar med bollesveis og et stort ark foran seg. Inne på gulvet stod det enda flere menn, ganske gamle, sikkert over tretti, og en og annen dame. Det var kjip jazz på anlegget, og mannen vi hadde sett i kjelleren, stod med en bok i hånda og leste høyt. Jazzen var for høy til at jeg kunne høre ham, men det var åpenbart morsomt, for de andre begynte å le og klappe. Han slo igjen boka med én hånd og klappet den mot den struttende magen. Det var et lite smil der, men han så mest flau ut.

– Ett til! ropte en av damene. Hun hadde på seg en skikkelig trang, rød kjole, enda hun sikkert var like gammel som mora mi.

Men mora mi hadde ikke sånne pupper. Digre pupper som spratt opp og ned mens hun ropte og klappet. – Kom igjen!

Mannen fra kjelleren rista forsiktig på huet, men han åpna likevel boka og leste. I begynnelsen var stemmen hans like lav, og jeg fikk bare med meg ett og annet ord. Det var kulere å se på de folka som satt i vinduet. Den skikkelig tynne fyren holdt plutselig opp arket sitt, og jeg så at han hadde tegna en slags tegneserie. Det var for langt unna til at jeg kunne se alt, men jeg så iallfall at en av tegningene var av en fyr med en diger ståpikk. Faen, for noen folk. Hvorfor sitter de i butikkvinduet og tegner folk med ståpikk?! Jeg snudde meg mot Martin og rynka hele fjeset. Hva er detta?

Martin bare gliste, og Fredrik så ut som han holdt på å pisse på seg av latter. Emilies blikk var kjølig og vurderende, men jeg så at hun også holdt på å begynne å le, selv om hun prøvde å se uaffisert ut. Hun tok vinkartongen fra Martin og stappa tuten i munnen.

Og i samme øyeblikk hevet mannen med brillene stemmen:

LHMR– … ikke en eneste av dere her i rommet som hadde kjent igjen kjærligheta om hun så hadde sagt hei og pult dere i ræva …

Greit, tenkte jeg. That’s it. Jeg gidder faen ikke å stå her og vente på at pervoene skal oppdage meg. Jeg nappa Martin i ermet og så på ham med det mest megetsigende blikket jeg kunne få til, pekte mot trappa. Martin rista på huet og så på meg som om jeg hadde mista det helt. Fredrik stod nå helt tvekroka og var peonrød i trynet av innestengt latter, og Emilie lot som hun prøvde å høre og ignorerte meg fullstendig. Jeg lente meg helt inntil Martins øre og hviska så høyt jeg turte: – Kan vi pliiis stikke nå, eller? Jeg synes ikke detta er så jævlig kult! Martin rykka huet til seg, gned seg irritert i øret, som om jeg liksom hadde hviska så høyt og rista på huet igjen. Han lukket øya og vifta mot trappa. Bare stikk du, det driter vel jeg i.

Så var det bare å bli stående. Jeg kunne ikke være så feig at jeg stakk aleine. Sånn er verdens regler. Hvis ikke de andre er feige, er ikke du det heller. Vet du at feig egentlig betyr «den som skal dø», Lars? hadde mormor en gang sagt. Takk for at jeg huska det akkurat nå, tenkte jeg.

Jeg ga opp. Tusla bort til hjørnet av hylla igjen, og kikka på gæmlisene. I vinduet ble det holdt opp enda en tegning, og denne gangen kunne jeg ikke se noen pikk. Det så ut som noen store hoder, men det var umulig å tyde på så lang avstand. Det var midt på natta, men utenfor butikkvinduet stod det fulle folk som pekte og lo av dem som satt og tegna. De syntes åpenbart det var morsommere enn jeg.

Den kjipe jazzen gikk over i kjip pling-plong, og en dame i et telt av en lilla kjole og tynt tjafsehår begynte å danse for seg selv, rugga henført fram og tilbake som ei full høne. En av de andre gæmlisene hadde satt seg ned i et hjørne og duppet av litt. Han så ut som en uteligger. De store, grå krøllene duvet for hvert åndedrett og han prusta ned i det skittengrå skjegget. En av tegnerne i vinduet la fra seg tegnesakene og gikk bort til den sovende fyren. Det vil si: han lista seg bort, og da han var kommet helt fram, lente han seg inntil øret på bomsen og skreik «GERONIMO!» Det grå huet rykket opp og fyren stirra villt rundt seg, til de andres store fornøyelse.

– Fy faen! brølte han. – Fy for satan! Kulturelite?! Dere er faen ikke kulturelite, dere er bare ræl! Jævla drittfolk. Dere veit ikke en dritt om litteratur. Dere veit ikke en dritt om noen ting! Og dere veit væffal ikke en dritt om meg!

Så reiste han seg ustøtt og sjanglet rasende mot døra. Han røska den opp og strente ut.

trompetDet ble stille i rommet, bortsett fra en skjærende jazztrompet som hvinte i en vond E. Alle stirra på døra som villmannen var forsvunnet ut av. Et halvt minutt kanskje, så begynte de å le, først kjellermannen, deretter de himmelfalne mennene i utstillingsvinduet, og snart brølte hele rommet av latter.

– Dere veit ikke en dritt om meg! hermet dama i rød kjole, og folk gned seg i øya og hoja. – Hæhæhæhæ.

Mens de andre lo, hadde en liten, spinkel dame i brun buksedress gått og satt seg på en stol. Hun venta til latteren la seg, og så begynte hun å grine. Fra mitt sted bak hylla så det nesten ut som hun hadde venta på tur. Hun hylte og jamra seg og skreik noe om at det er jo ikke så jævlig lett heller da! Jeg vil jo bare bli elsket! En høy, småfeit fyr satte seg ned ved føttene hennes og grep begge hendene hennes. Hun gråt mot skuldra på den utvaska, svarte T-skjorta hans, og han trøsta. Jeg kunne ikke høre ham, men det virka visst, for noen knappe minutter
seinere spratt hun opp igjen, like blid, og lot fyren sitte igjen på gulvet.

Vi så vantro på hverandre. Jeg hadde aldri sett voksne folk oppføre seg sånn. De var jo helt drita.

Mannen som hadde trøsta den brunkledde, gikk bort til den rødkledde i stedet. Han la armen om livet hennes og svingte henne rundt til pling-plongen, som ikke var mulig å danse til, ikke med all verdens velvilje. Hun lo, og han plasserte en diger neve på den ene puppen hennes og klemte til. – Er dette irriterende? ropte han, og hun lo enda mer.

Nå var det nok for meg. Rasjonelt skjønte jeg at disse fulle tullingene ikke var farlige, men jeg følte meg ikke tryggere av den grunn.

Jeg sneik meg ned i kjelleren igjen, prøvde å signalisere til de andre at de også skulle komme, men de rista på huet. Greit, tenkte jeg. La dem stå der. Jeg gidder ikke mer.

Det virka ikke smart å begi seg inn i tunnelen aleine, og i stedet plukka jeg ut en bunke med tegneserier, og satte meg i et hjørne. Det føltes som jeg satt der i flere timer, og jeg bladde mer enn jeg leste. Kikka på tegningene og drømte om å kunne tegne monstre som steg opp av jorda og vakre damer i ankelsokker og trange kjoler og ensomme gutter som leste tegneserier. Jeg så meg selv i fugleperspektiv, så den ensomme gutten som leste tegneserier om ensomme gutter som tegner tegneserier, og jeg tenkte at detta kan jeg kanskje gjøre? Jeg kan tegne dette her.

Rudolf_Nilsen_utdragDet klirret i døra der oppe, og jeg hørte noen rope:

– Ærede kultureliteræl, jeg er tilbake og jeg eeeelsker dere! Fram med spriten! Vi var vel en sju åtte flasker, og jeg og ’n Willem Tell og Keisern og Dokka med snabern og visst etpar kvinnfolk tel!

Jeg satt med øra på stilk, holdt pusten og venta at det skulle smelle igjen. Men ovenfra kom det ikke en lyd. Det tok ti sekunder, tjue, jeg holdt pusten. Så buldret en av damene: – Og festen var stilig og verdig, te Keisern blei søkka full og reiste sig op for å tale og prata en skuledonk tull!

Og dermed brakte latteren løs igjen. Hikstende brøl og klirring i glass og lyder fra langt nedi magan på drita gæmliser. – JA!! hylte villmannen. – Du redda vel flaska, Kal?

Jeg husker ikke lenger hvor lenge jeg satt der aleine i en haug med tegneserier. Jeg satt der og leste mens fyllebrølene og frijazzen strømmet nedover trappa, og antakelig må jeg ha funnet en slags ro. Jeg holdt på med en sær tegneserie om Munch da Fredrik kom snikende ned trappa. Han så gira ut, og befant seg på et helt annet sted enn jeg. De hadde vel hylt i seg hele kartongen med vin.

– Nå begynte de å kline der oppe! hviska Fredrik begeistra.

– De er så jævlig ugly, ass. Gamle og feite og stapper tunga langt nedi gapet på hverandre. Blærk.

Han gliste. Jeg prøvde å smile tilbake, men jeg var så dritlei av hele opplegget og utslitt av angsten for å bli oppdaga. Det prikka i henda og stakk i nesa.

– Du burde komme opp igjen! Kom igjen, Lars, ikke vær så party
pooper. Laaars!

Jeg sukka matt, men reiste meg. Lot tegneseriene ligge på gulvet og dilta etter Fredrik opp igjen.

Der oppe satt Emilie og Martin på samme sted som de hadde stått tidligere. De var åpenbart drita, og lot til å ha mista interessen for festen borte ved vinduet. De satt tett inntil hverandre og fniste, og jeg kjente at jeg ble litt forbanna. Emilie hadde fått det smale blikket hun fikk når hun drakk, og kjente jeg henne rett kom hun til å bli ganske kjip ganske snart. Og ikke på en kul måte.

– Lars! hviska hun da jeg var krøpet nesten bort til dem.

– Kom, Lars! Genseren hennes var glidd ned over den høyre skuldra hennes, og den gled enda lenger ned da hun strakte seg etter meg.

– Kom, da. Sitt her. Hun klappet på gulvet foran seg. Armene hennes var kanskje myke og deilige, men blikket hennes var flatt og mørkt.

– Jeg sitter bra her, sa jeg, mens Fredrik satte seg ned på den andre siden av henne. Ålte seg innpå.

Det rykket litt i Emilies nakke. Hun la huet så vidt på skakke og smilte skjevt og smalt, smil og hånflir på samme tid. – Ikke tull, Lars. Kom hit.

– Nei.

Martin og Fredrik fjaste og fikla med håret hennes og fikk ikke med seg noen ting. Var vel ett fett for dem om jeg holdt meg unna.

Emilie satte seg opp på kne og holdt ut en hånd, som for at jeg skulle ta den. Men hun smilte ikke lenger, det så mer ut som hun hadde lyst til å kline til meg.

Jeg rista på huet. Det var ikke koketteri, jeg gjorde meg ikke kostbar, jeg var bare dritlei. Lei av å være redd, lei av drekkinga, lei av å ha vondt og lei av å løpe etter Emilie.

– Men for faen da! skreik Emilie. Vi skvatt til alle tre, stirra forbløffa på henne i det tiendedels sekundet før vi innså at det var blitt dørgende stille i resten av lokalet.

Og så skjedde ting fort.

– Hallo?! hørte vi en mannsstemme rope. Vi karet oss opp, men ikke på langt nær raskt nok. Plutselig stod han der, mannen fra kjelleren, rett foran meg og sperra nedgangen til trappa. Han var ikke så høy, men det var jo ikke jeg heller, og han var en voksen mann, ikke en forvokst gutt. Kroppen min lystra ikke. Jeg stod bare der som en annen gjøk og glante tilbake. Og i motsetning til hva jeg hadde trodd, var mannen ikke full. Han virka klin edru, og han var sint.

– Hva faen gjør dere her?

Jeg rista bare på huet. Fikk ikke til annet.

– Svar! Jeg venta halvveis at han skulle fike til meg eller filleriste meg, men han tok ikke på meg. Stirra meg bare i senk. Jeg hørte Fredrik og Martin fnise bak meg. Fnising?! Seriøst? tenkte jeg, og ble i samme øyeblikk forbausa over at jeg kunne tenke på noe annet enn å være redd.

– Sorry, sa jeg. – Vi har ikke gjort noe. Har bare sitti her.

tronsmo_2Jeg pekte på plassen ved hylla og snudde meg halvveis mot de andre. Martin og Fredrik stod der som to drittunger som er blitt ferska på rommet til storebroren, og jeg knep igjen øya for å slippe å se på dem. En svart, feit orm av raseri kveilet seg opp fra magen.

– Jeg har lest noen tegneserier nede i kjelleren, ellers har vi ikke gjort noe gæærnt, sa jeg, og i samme øyeblikk snudde jeg meg for å se på de andre enda en gang. Martin og Fredrik stod der og så like åndssvake ut, med slappe kjefter på vidt gap. – Hvor er Emilie?

Ingenting rørte seg i trynene deres, det var som å kjefte på fuglehunder. Jeg så utover lokalet, og i samme øyeblikk så jeg ryggen på Emilie forsvinne ut døra. Hun stakk. Hun hadde gått tvers gjennom lokalet, og nå stakk hun.

Mannen fra kjelleren grep meg i armen, men i samme øyeblikk kom en av damene bort. Hun var pen og myk og så på meg med altfor snille øyne. Plutselig begynte det å knitre i brystet på meg, omtrent som da jeg hadde lungebetennelse. Og så begynte jeg å grine. Jeg var så jævlig sint, og jeg ville så gjerne drepe noen, og jeg ville hjem, og hun ligna på mora mi der hun stod i den blomstrete kjolen. Kjellermannen slapp armen min, og sa: – Slapp av, det er ikke noen big deal. Du trenger ikke å være redd.

Jeg nikka. Det var ikke redd jeg var lenger.

– Dette går helt greit, sa mannen. – Hvis dere ikke har stjælt noe, er det ikke noe problem.

Jeg nikka igjen. Dama la en hånd under haka mi og vippet opp det forlegne fjeset mitt. – Det går fint, sa hun, og så satte jeg i gang med en ny grinerunde. Jeg grein litt for meg sjæl og nesa mi, for Emilie som stakk, for de ubrukelige kompisene mine, og for at jeg følte meg så gammal og så barnslig.

– Har dere gjemt dere her i hele dag? spurte dama. Jeg nølte, men bare et øyeblikk, før jeg nikka enda en gang. Best å ikke nevne tunnelen.

– Da foreslår jeg at dere går hjem og får dere litt mat og får sovet litt. Jeg så opp og prøvde å smile.

– Og neste gang får dere komme tilbake på dagtid og lese tegneserier, sa mannen fra kjelleren.

– Takk, sa jeg og trakk snørra opp i den vonde nesa. – Takk. Jeg stakk fram neven og tok først ham, så dama i hånda. – Kult gjort av dere. Og sorry.

De geleidet oss langs skammens mil bort til ytterdøra, og så ble vi lukket og låst ut.

Utenfor gikk vi mutte forbi utstillingsvinduet der mennene satt med tegnepapir i fanget og glodde etter oss. Jeg var dritforbanna, men for en gangs skyld følte jeg meg ikke så liten. Jeg tuppa til porten der Emilie hadde låst oss inn, og så tuppa jeg til den en gang til med det andre beinet.

– Lars …, begynte Martin.

– Kjeften!

Turen bort til syklene var kort og taus. Jeg hørte Martin og Fredrik subbe bak meg, og kunne nesten kjenne dem strekke seg etter meg. Men jeg snudde meg ikke.

– Ha det, sa jeg, låste opp sykkelen, svingte meg opp uten å se på dem, og tråkka i mitt eget tempo hjem.

***

Written by iselinsmuget

12/12/2014 kl. 12:14

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: