Posts Tagged ‘kraftuttrykk’
Bannskapens kunst
Det er en kunst å banne. Det vil si, det er ingen kunst å lire av seg en lang harang med kjønnsord, men det er derimot en kunst å banne originalt og å kunne forene humor og bannskap på en slik måte at man unngår å bli regelrett vulgær. Og alle kulturer banner. Ordene og gestene man anvender varierer fra sted til sted, men selve handlingen banning er universell.
Alle som har reist rundt i verden har måttet lære seg litt lokal bannskap, frivillig eller ei. Det sies også at de fleste har lettere for å banne på et annet språk enn sitt eget fordi banning ikke nødvendigvis dreier seg om ordene i seg selv, men om med følelser.
Hjerneforskerne har påvist at bannskap ikke kun henger sammen med språksenteret i hjernen, men også med amygdala, som regulerer følelser og frykt. Noen av dem som har fått en skade i dette området banner lite, og det kan rett og slett være fordi de ikke føler like sterkt mer. I motsatt fall er det ofte slik at folk med demens og alzheimer og andre typer for afasi (skade i språksenteret) husker banneord lenge etter at de har mistet resten av språket – følelser er ikke avhengig av minne.
Det er forskjellige former for banning, og ordene man bruker varierer med situasjonen. Vi banner blant annet når vi skal sjokkere og bryte grenser, vi banner når vi føler noe sterkt, for å forsterke utsagnene våre og dessverre for å skade. Ordene i seg selv har som regel utspring i noe som er tabu der man bor. Hvis ordene skal ha kraft, må de dreie seg om noe som man ellers ikke snakker om – iallfall ikke på den måten. I norsk bruker vi fremdeles flest banneord som dreier seg om religion, og disse ordene stammer fra en tid da det var svært tabu å misbruke Guds navn eller påkalle djevelen. Det lyder kanskje ikke som banning i dag, men en gang var jæskla og innmari for eksempel noen av de verre ordene vi kunne bruke. Jæskla er en omskriving av jævelen og innmari betød rett og slett «inn i Maria». I dag har disse ordene mistet sin kraft, de betyr ikke dette for oss lenger, og dermed blir de harmløse. Banneordene mister sin kraft over tid, og hvis de ikke forsvinner helt, får de ofte en annen rolle i språket. Jævlig og forbanna var tidligere kraftige banneord, mens de i dag er ganske harmløse og brukes som vanlige forsterkende ord. Jeg er så jævlig sulten og Han er så forbanna teit vil ikke vekke anstøt hos de fleste lenger, mens faen og satan fremdeles er kraftuttrykk mange reagerer på.
Det er heller ikke alle som banner, selv ikke når de er alene. Troende mennesker er for eksempel svært forsiktige med religiøse banneord, hvilket må gjøre det utfordrende å bo i Norge. Men det er også mange andre som foretrekker å bruke erstatningsord der vi andre ville ha brukt et saftig nordnorsk uttrykk. Og dermed oppstår uttrykk som fyttikatta, annen i ellevte og fy pannekake. Her vil vi imidlertid ikke ta for oss erstatningsordene, men dykke rett ned i den sprakende bannskapen!
Forbannelser
Ordet banning stammer fra det å forbanne noen eller noe. Ord var altså nok til å forårsake grusomheter, og noen ord var sterkere enn andre.
Sykdom, død, rovdyr og djevelen har skremt livskiten av generasjoner av nordmenn, og tidligere trodde man at man lokket på mørkemaktene kun ved å nevne dem med navn. Ropte du på Fanden, kom han, og du kunne med enkelthet forbanne naboen på samme vis: Måtte djevelen ta deg! Faen ta deg! Var man uheldig, kunne man lett pådra seg en forbannelse selv, og det ble derfor viktig å erstatte farlige ord med uskyldige ord, slik at man ikke kalte på mørkemaktene ved et uhell. Det var selvfølgelig mulig å banke i bordet hvis man kom til å si ulv høyt, men man var ikke garantert at dette ville virke. Derfor fant man på ord som gråbein for ulv, pokker for sykdommen kopper og Gamle-Erik for djevelen. Slik unngikk man å pådra seg ulumskheter. Pokker, som altså skulle brukes i stedet for det skumle ordet kopper, ble stående igjen som et banneord (riktignok ganske uskyldig), mens kopper ikke har noen kraft lenger!
Vi sier fremdeles at vi blir forbanna, selv om det i dag bare betyr at vi blir sinte. Og det engelske damn er en forkortelse for damnation (forbannelse). Tyskerne sier verdammt, nederlenderne verdommen eller Godverdomme (Gud forbanne meg) og russerne har for eksempel Bud’ty prokljat (forbanne deg). Forbannelsene lever i beste velgående, og gjerne med et tilsnitt av kjønn i tillegg. Russerne kan for eksempel si: Ctoby u nego chuj na lbu vyros! som altså er et ønske om at det skal vokse ut en kukk i panna på en eller annen, og ungarerne kan si Basszon meg! (Måtte noen knulle deg! Og antakelig ikke på hyggelig vis!)
Tabuord & banneord
Ord som det ikke er sosial aksept for å si høyt, er tabuord. Tabuordene er ikke nødvendigvis banneord, det blir de først når de brukes som banneord. Men også disse ordene skifter karakter og innhold med tiden, og før man vet ordet av det er et gammelt tabuord helt greit å bruke, mens et nytt tabuord er kommet i stedet. I tillegg finner vi gjerne på skjønnmalende ord for ting vi ikke vil snakke om – eufemismer. På denne måten kan vi snakke om ubehagelige ting uten at det blir for åpenbart og uten å bruke tabuord. På et punkt vil også disse ordene bli dagligtale eller til og med banneord, og så må man finne en ny eufemisme. Engelskmennene i viktoriatiden var eksperter på eufemismer, ettersom det var svært mye de ikke kunne snakke om. Ankel var for eksempel ikke et ord som kunne sies høyt, da dette kunne lede til skitne tanker om hva som befinner seg lenger oppe. Kanskje er det derfor engelskmennene fremdeles er eksperter på humoristiske omskrivninger når de skal snakke om noe ubehagelig. Også på norsk ble undertøy kalt «det unevnelige», så man skulle slippe å få grisete assosiasjoner.
Noen banneord er mer utbredt enn andre, og over store deler av verden dreier det seg om enten religion, sex, sykdom, død, forfedre, mødre eller avføring og andre kroppslige utsondringer. I Norge er som sagt de mest brukte banneordene av religiøs karakter, men antakelig hadde vi forut for 1800-tallet et godt utvalg i kroppslige og seksuelle banneord også her. Vi har ikke alltid vært puritanere! Selv på gamle runepinner har man funnet innskrifter med tekst som: Áli er strodinn i rassin (Åle er pult i ræva). De gamle folkeeventyrene var fulle av kjønnsord og rumpeprat, som Asbjørnsen og Moe rensket vekk for å tilpasse teksten til sartere sjeler. I deres variant av Prinsessen som ingen kunne målbinde, utspiller følgende passiar seg:
«Det er fælt varmt her,» sa han.
«Det er varmere i glohaugen,» svarte prinsessen; der lå sviejernet ferdig og ventet.
Men en av de originale eventyrvariantene Asbjørnsen og Moe samlet inn, lød slik (før de pyntet på den):
«God dag igjen,» svarte prinsessa, hun satt og vov hør. «Det er fælt varmt her,» sa gutten.
«Det er varmere i reva mi,» sa prinsessa.
Selv om nordmenn ikke snakker like mye om sex og kroppslige utsondringer som engelskmennene, er vi godt utstyrt med ord for kjønnsorganer og avføring. Vi bruker kødd som et vanlig synonym for dust eller drittsekk, men det betyr faktisk opprinnelig pikk. Dritt er også et ord vi bruker hyppig, alene og i sammensetninger som drittsekk, drittkjerring, drittprogram, drittfitte osv. Vi har også vært minst like oppfinnsomme som andre kulturer når det gjelder å finne æreskrenkende ord for folk som er annerledes på noe vis, det være seg seksuell legning, etnisitet eller annet. Vi bruker ofte disse ordene når vi skal fornærme noen eller krenke noen, mens ellers er de religiøse ordene, som faen, helvete, satan, jævlig, faens, jævla, helvetes, herregud etc som er mest brukt.
Noen skjellsord og banneformer er altså mer utbredt enn andre. Når det ikke dreier seg om sex eller rumpe, er det gjerne synonymer for etniske og seksuelle minoriteter, underklasse, uheldig utseende eller psykisk utviklingshemmede.
Hore er et ord som går igjen i de fleste kulturer. Her i Norge har vi for eksempel en rekke ord for en prostituert, for eksempel flyfille, frille, laus, madrass og slingrefitte. Andre kulturer vil kanskje kline på litt ekstra med å trekke inn familien, slik de i for eksempel Italia og Spania kaller deg en sønn av ei hore. I katolske kulturer, der jomfru Maria (jomfrumoren) har en sentral plass, er det mer populært å fornærme mora di enn det er her i Norden. Det er interessant å se at vi også har begynt å bruke en slik form – morra di (er hore) – men dette er ganske nytt i norsk banning, og antakelig har vi nettopp adoptert denne formen fra andre språk.
At verden har vært engstelige for homofili (særlig menn), er tydelig også i verdens skjellsord. Svært mange språk har egne skjellsord som dreier seg om homofile menn. (Damer har sluppet noe lettere unna.) Et lite utvalg: Soper, faggot, Schwuler, maricas, poof, nancy boy, fairy, pédé, bög, го̣мик, tóngxìngliànzhě.
I våre dager er den engelske banningen godt etablert i Norge, med fuck som yndlingsord. Det er blitt påvist at de fleste tospråklige mennesker har lettere for å banne på det språket som de ikke anser som morsmålet sitt. Morsmålet er intimt og nært, mens man har noe mer avstand til et annetspråk. Det kan antakelig forklare at mange nordmenn sier fuck i hytt og vær, mens de fleste betenker seg for å si pule i samme situasjon. Det kan til og med virke som om mange sier fuck mer enn de sier faen! Mange kan nok si faen pule! når de slår seg hjemme, men ikke på gaten. De later imidlertid til å ha lite problemer med å si det på engelsk. Selv dresskledde forretningsmenn kan tillate seg å si fuck når de ikke greier å koble til prosjektoren i møtet, men det er høyst usannsynlig at de hadde utbrutt Pule! i selvsamme møte.
Engelsk varierer forresten fra land til land. Språket har reist rundt verden, men landene har utviklet sine egne varianter. Mens amerikansk engelsk er ekstremt opptatt av det anale og kjønnslige, med hyppig bruk av shit, ass, fuck, cunt, balls, cock etc, er for eksempel kanadisk engelsk fullt av andre tabuord som kommer fra den religiøse sfæren. Et mye brukt uttrykk er Tabarnac! (tabernakel/tempel) og et annet er Calise! (kalk). Dette er ikke banneord som brukes i andre engelsktalende land! Britene bruker dessuten flittig bugger (avledet av buggery, som vanligvis brukes om samleie mellom to menn) og bloody, som man faktisk ikke er sikre på opprinnelsen til. Det kan bety blodig, men det kan også være avledet av noe religiøst som har med Maria å gjøre. De religiøse ordene virker i de fleste engelsktalende land mildere enn de andre banneordene. Det er for eksempel verre for de fleste å si Fuck! enn Christ!, mens det hos oss er mildere å rope Herregud! enn Pule!
På engelsk er fuck et ganske anvendelig ord, som brukes i mange sammenhenger der vi ville brukt helt andre typer ord. De færreste av oss ville si Æsj, der pulte jeg det til igjen. Mens det er ganske vanlig å bruke fuck up i engelsk.
Det er ikke bare de engelsktalende som er ivrige tilhengere av knulling i dagligtale. Franskmennene benytter seg også flittig av et gammel verb for å knulle, nemlig foutre. Quèst-ce que tu fous ici?! er direkte oversett «Hva knuller du her?», men det betyr omtrent det samme som «Hva faen gjør du her?» Når vi sier «drit og dra» eller «dra til helvete», sier italienerne «Vaffanculo!», som bokstavelig talt betyr «Gå og gjør det i rumpa (di)». De kaller deg også pikk hvis du oppfører deg som en dust, men Che cazzo! bør nok sammenlignes med vårt For en kødd! som er et mye mildere uttrykk. Man skulle tro at de gamle katolske landene som Frankrike, Italia og Spania brukte religiøse banneord som oss, men det er en definitiv overvekt av kjønnsord i alle språkene.
Finnene foretrekker ordet fitte fremfor pikk og pule, og dermed er Voi vittu! ( fy fitta!) flittig brukt i Finland. Russerne er også glad i det kroppslige, og er dårlig utstyrt med religiøse banneord. De er derimot velutstyrt med seksuelle ord: ebát (fitte), jajcó (balle, men betyr egentlig egg), drócit (runke – som i engelsk wanker), chuj (kukk). I polsk vil du også finne en god del seksuelle banneord, og ikke så mange religiøse: pizda (fitte), pierdolic’ (pule), suka (hore). Til og med danskene bruker flere kjønnsord og avføringsord enn nordmennene. Selv om vi nok kan bruke forpult, er dette nok et ord vi har adoptert fra dansk forpuled, som anvendes ganske ofte. De har jo også uttrykk som Rend meg i røven! som nok kan sies på norsk, men det er ikke dagligtale … Og det herlige ordet for å knulle – å bolle. Som i dansk og norsk, er det flest religiøse banneord i svensk – oftest brukt er vel fan, helvete og jävlar, og svenskene er dessuten flinkere til å sette sammen ord, som for eksempel pojkjävel.
De fleste språk bruker også ordet for analåpning som banneord, for eksempel rasshøl, røvhul (dansk) bahtaraiga (samisk), culo (italiensk).
Fornærmelser, æreskjellinger og forulempninger
Mange banneord brukes for å fornærme andre, og det er ofte på dette området banningen blir riktig oppfinnsom. Nordlendingene er berømte for sitt velassorterte bannevokabular, og ikke uten grunn. De er kreative, bramfrie i banningen og mer eksplisitte enn resten av Norge. Det er nok bare i nord man kan komme unna med uttrykk som jævla hæstkuk, satans trøku og sjettlørva. Russerne og polakkene er også berømte for å bygge opp lange fornærmende og svært beskrivende haranger.
På 1600-tallet i Sverige var det verste man kunne si om en annen person, faktisk tyv og hore. Man forestilte seg at ordene ble hengende ved personen og hadde en slags selvoppfyllende profeti. Det var flere rettssaker der folk var blitt kalt hore eller tyv, og straffen for forbryteren var hard dersom han ble kjent skyldig. Bøtene var høye og en offentlig unnskyldning måtte til, slik at det ble klart for alle at offeret faktisk ikke var en tyv eller en hore. Hore er fremdeles et av de mest utbredte skjellsordene i verden, mens tyv ikke er videre fornærmende i vår del av verden lenger.
En kuriositet ved de nordiske språkene er at vi bruker eiendomspronomen når vi skal ærekrenke noen. Vi sier Din dritt!, Di fitte! Di jævla hore! Din forbanna hæstkuk! Ditt kukkhue! etc. Når vi skal skjelle ut folk, er vi også flinke til å bruke kjønnsord, gjerne i kombinasjon med religiøse tabuord. De fleste andre språk bruker ikke Ditt/din/di i slike sammenhenger, men Du/deg eller ikke noe pronomen i det hele tatt. Eksempler: Spansk: hijo de puta! (sønn av en hore), carajo! (kukk), Italiensk: cazzo! (pikk), culo! (ræv), figa! (fitte), pirla! (dritt), russisk: chuj! (din dritt), pizdá! (di fitte), zopa! (din ræv), padla! (ditt hunderasshøl), govnoed! (din dritteter), Ëb tvojú chujá mat !(din jævla kukk!). Finsk: Saatanan kusipää! (Ditt jævla pisshue!).
På spansk kan man fint forene både dritt og slektninger når man skal fornærme noen – Me cago en tu madre! (Jeg driter på mora di!), eller religion – Me cago en la hostia! (Jeg driter på nattverdsbrødet!) Og noen bruker fremdeles sykdommer, for eksempel polakkene. De kan kalle deg Stara cholera! Og selv om Gamle kolera! ikke lyder så skrekkelig på norsk, er det ikke pent på polsk!
Oppfordringer
Når det ikke holder med å kalle noen pöcs (ungarsk for pikk), kan man dra til med noen riktig ufine oppfordringer. Vi kan be folk om å dra til helvete eller eat shit and die eller dra deg inn i den fitta som fødte deg. Disse oppfordringene varierer også kraftig fra område til område – og noen er mer oppfinnsomme enn andre.
Kyss meg i ræva! Kyss mig i arslet! Kiss my ass/arse! Leck mich am Arsch! er en velbrukt oppfordring over hele verden. Ræva er i det hele tatt populær når man ber folk om å ta seg en bolle. Det italienske Vaffanculo! betyr bokstavelig talt Gå og gjør det i ræva! (eller bli tatt i ræva), men brukes omtrent som vi bruker Dra til helvete! eller Drit og dra! Det danske Rend mig i røven! likeså, og det svenske Ta dig i häcken! franske Va te faire enculer! spanske Vete a tomar por culo!
Videre er puling og runking og andre seksuelle aktiviteter mye brukt i oppfordringer: Fuck it! Fuck off! Og fuck yourself! Get screwed! Bugger off! Suck it! Up yours! Anani sikeyim! (tyrkisk: Gå og pul mora di!) Chinga tu madre! (spansk-mexikansk: Knull mora di!) Tu madre! (spansk: morra di, forkortet fra Gå og knull mora di!) Vai in mona! (italiensk: Gå inn i fitta!) Odpieprz sie! (polsk: Gå og bli pult!) Haista vittu! (Finsk: Lukt på fitta!) Ananin amina kadar yolun var! (Tyrkisk: Dra tilbake til fitta til mora di!) Idi’ na chuj! (russisk: Gå til kukken!)
Og selvfølgelig har vi det velbrukte Dra til helvete! som de fleste språk har i en eller annen form. Go to hell! Dra åt helvete! Sodomieter op! (nederlandsk) Idz do diabla! (Polsk, betyr eg. «til djevelen») Vai pro inferno! (portugisisk (Brasil)).
Banning uten ord
Alle språk er fulle av kraftuttrykk vi kan bruke til å uttrykke forbauselse, sinne, glede, smerte – ja, alle følelser. Men noen ganger trenger vi ikke, eller ønsker vi ikke å si det vi tenker på. Kanskje vil vi også gjøre det i skjul for ikke å bli oppdaget. Da kommer gestene godt med!
Vi stikker fingrene i nesa, i ørene, rekker tunge og banker oss på panna – de uskyldige fornærmende gestene er mange. De riktig forulempende gestene, er ikke færre! Å gi noen fingeren er relativt vanlig over store deler av verden, og de fleste over 2 år vet hva gesten sier. Men det finnes andre saftige gester som også kan benyttes. For eksempel vifter engelskmennene ofte to fingre mot deg (pekefinger og langefinger), som betyr noenlunde det samme som å gi fingeren. Det er også ganske universelt å gjøre håndleddet slapt når man skal kalle noen homo eller svekling uten å si det. I Italia holder de knyttneven i været og slår seg på albuen – et kraftig symbol for en pikk som skal ta deg. En annen gammel italiensk gest er å holde hånden som et horn til pannen – det betyr at noen forsyner seg av kona di og gjør deg til hanrei. I Saudi-Arabia bruker man tommel opp og sirkler den over brystet, dette skal forestille en stiv pikk som sikkert skal brukes mot deg, omtrent som når mann i mange kulturer rugger på balle og resten av utstyret på truende vis, for å markere at du er en (mindreverdig) dust.
Når du legger ut på din ferd gjennom verden, er det sikkert en rekke av disse kraftuttrykkene og gestene som kan komme til nytt i pressede situasjoner. Men ta imot et råd slik på tampen: Lær deg å si unnskyld på disse språkene i samme slengen – du kan raskt få bruk for det!
Ise
Kilder:
Språknytt nr.1, 2006: «Religiøs banning og nestenbanning», Ingrid Kristine Hasund.
Forskning.no, 12.07.2009: «Auuu! Faen!».
Språknytt 3-4, 2004: «Banning – makt eller avmakt?», Ruth Fjeld.
«Banning i norsk, svensk og 18 andre språk», Magnus Ljung, Universitetsforlaget, 1987.
Digital samling av eventyr og sagn, www2.hf.uio.no/eventyr_og_sagn.
«How to swear around the world», Jason Sacher, Cronichle Books, 2012.
«Fakta faen», Helene Uri, Jostein Sand Nilsen, Andreas Østby, Cappelen Damm, 2011.
Forskning.no, 08.04.2003, «Griseprat i tusen år», Lisa Olstad.
«Holy Sh*t: A Brief History of Swearing», Melissa Mohr, Oxford University Press, 2013.
Opprinnelig skrevet for Nemi 5, 2014.
https://www.facebook.com/pages/Nemino/207588812589578
Iselinsmuget 