Gi faen-blomsten

Peonen er en svært gammel staude i Norge, elsket av alle som fortjener den. For det er det man sier; at peonen blomstrer for den som fortjener det. Når man flytter (deler) en peon, kan det nemlig ta mange år før den trives på den nye plassen – men når den først blomstrer, er belønningen usammenlignbar. Ved siden av georginen og rosen, finne det vel knapt vakrere blomster? Den kan også bli langt eldre enn du og jeg, så det er ofte en hageblomst som går i arv i generasjoner, og ofte hører det historier med. Hvem som traff hverandre i skjul bak den hvite peonen ved gjerdet, hvem som gjemte seg for lensmannen bak den rosa busken ved porten … Det er også derfor vi peonelskere gråter når folk kjøper gamle hus, og vi ser dem la gravemaskinene røske opp de gamle peonene, når de kunne ha gravd dem opp og tatt dem med seg i den nye hagen.

Peonen stammer, som de fleste store, tunge, vakre blomster, fra Asia. I Kina var den tidlig på 1900-tallet nasjonalblomsten, og visstnok kan den ble det igjen. Både i Kina og Japan er den velkjent i blomstersymbolbruk. I Kina står den ofte for rikdom og suksess (for den som fortjener det?), mens i japansk tatoveringskunst står den for maskulinitet og en gi-faen-holdning for dem som er tøffe nok til ikke å bry seg med konsekvenser. Jeg mistenker at norske menn ikke er riktig rede for å ha en diger, rosa blomst på ryggen som symbol for sin maskulinitet.

Det blir fortalt at de eggende greske nymfene gjemte seg i peonblader, og at blomsten derfor også står for skam og blyghet – her er det bare å velge hva man ønsker å signalisere! (Som med de fleste blomster.)

Det man iallfall ikke bør gjøre, er å velge peonene bort.

Ise