Iselinsmuget

Iselin Røsjø Evensens generelle kroting.

Dublin fair city

leave a comment »

I går begynte vi dagen med en stroll gjennom St. Stephen's Green, parken som ligger mellom vårt hotell og sørenden av sentrum av Dublin (munner blant annet ut ved Grafton Street, handlegate nr. 1). En grønn oase i byen, som stenger både trafikkstøy og eksoslukt ute.

St. Stephen's Green

Dublin sentrum er ikke stor, så det lar seg fint gjøre å gå fra det ene til det andre. Iallfall en stund. Når man har travet bygatene en stund, begynner føttene å protestere. Vi gikk videre til Trinity College for å se Book of Kells, denne enestående 800-tallsboken som har overlevd det meste, flere ganger på bekostning av menneskeliv. I Trinity College er selve boken på utstilling, og man blir fyllt med aldri så lite ærefrykt, både over arbeidet som ble nedlagt i den hellige boken, men også ved tanken på at den nettopp har overlevd århundrene. Før man kommer opp og ser selve boken, går man gjennom en lang, forklarende og god utstilling i første etasje, der man går gjennom innhold så vel som utformingen og håndtverket bak. Vi ble spesielt betatt av eksemplene på små pocketbibler fra middelalderen, spesielt skrevet med tanke på å ha med seg på reise, med bittesmå bokstaver og fulle av forkortelser for å gjøre dem minst mulig og mest mulig bærbare. Lyder kjent?
 
Vi anbefaler også et besøk i det fantastiske biblioteket i Trinity College!
 
Videre gikk ferden til museet for historie og arkeologi, ettersom jeg på beste martyrvis hadde tilbudt meg å droppe naturhistorisk museum. Og jeg elsker naturhistoriske museumer. Det er alltid det jeg har mest lyst til, så skal det droppes, skal det ikke droppes uten betydelig sutring. National Museum of Archeology får duge for denne gang, så får jeg insistere på The Dead Zoo neste gang.
 
Samlingen i arkeologisk museum er virkelig imponerende, bl.a. har de en gullsamling som var helt enorm. Digre baller av gull som ble brukt som perler, klaver som ser så tunge ut at jeg aldri ville ha orket å bære dem, esker på størrelse med snusdåser som ble satt inn i øreflippene … De har også en god vikingsamling, men jeg må innrømme at jeg er litt vikingblasert, og synes ikke det er så moro. Bortsett fra den hodeskallen som ble funnet sammen med en solid lenke og som viser tegn etter minst tyve sverd- og øksehugg i skallen. Snakk om overkill. Han må ha gjort noen skikkelig, skikkelig forbanna der han satt i lenkene sine.
 
En del av samlingen kan takkes William Wilde, legen, arkeologen og Oscar Wildes far.
 
Etter museumsrunden, gikk ferden over elva Liffey for mer shopping. Denne gangen i Henry Street, der datteren fant både Zara, Forever 21 og diverse andre butikker som jeg ikke orket å gå inn i. Hun var lykkelig. Jeg var utslitt. Ikke var det manneparkering (pubber) i den gata heller, så det var ikke stort annet å gjøre enn å henge med.
Det blir tidligere kvelder på oss, etter lange dager, og i går ville vi legge oss tidlig – fordi vi i dag skulle ut på langtur ut av Dublin. Vi spiste italiensk i en hektisk restaurant ved Dublin Castle og sluknet tidlig. Dag tre i Dublin var over.
 
I dag var vi tidlig på'n for å reise til Wicklow Mountains, Glendalough og Trim Castle. Mountains er kanskje å overdrive, ville en god nordmann si, men de rullende grønne åsene er imponerende nok i seg selv. Det er fjell uten en grå knaus, hvilket er nokså fremmed for oss. Er det ikke trær eller gress (med tilhørende fin sau), er det bregner – tett i tett med bregner.
 
Tåka seg som ertesuppe ned over oss, og Guinness Lake, som vi hadde gledet oss til å se, la skjult bak en vegg av hvit fukt. Godt at andre har tatt bilder av den før oss …
 
 
Omtrent her skal det visstnok være at Hilary Swank spør om hvordan hun skal komme seg til Wicklow National Park i filmen «P.S. I Love You», en film jeg vet jeg har sett, men ikke husker noe av. Men det skal altså være omtrent her denne scenen utspant seg. Antakelig var det noe mindre tåke da.
 
 
 
 
 
Glendalough er en landsby ved ruinene av et kloster fra det 6. århundre, stiftet av St. Kevin. Denne kirken kalles vittig nok St. Kevin's Kitchen. For å lage fakler, samlet man myrull, laget tepper av den og dyppet teppene i dyrefett. Deretter rev de en strimmel av teppet, surret det rundt pinnen, tenkte på og fikk en fakkel som brant i timevis. I denne kirken holdt presten messe for seg selv før de ringte til messe i de syv andre kirkene for landsbybeboerne. Presten fyrte opp faklene så røyken steg høyt av pipa. Landsbyboerne fikk ikke spise før de hadde vært til morgenmesse, og sultne som de var måtte de sitte og kjenne duften av brent dyrefett bre seg fra prestens egne messe … «Smelled like a full Irish breakfast.» Derav navnet St. Kevin's Kitchen.
 
Det runde tårnet ble aldri ødelagt av vikingenes gjentatte plyndringer, men fikk deretter smake lynets vrede mange hundre år senere. Det var tidligere nevnte William Wilde som bidro med penger til å bygge opp toppen, som var blitt ødelagt.
 
 
Trim Castle får få sin utlegning senere, for klokken er mye, vi skal opp i otta, setter kursen for Southampton og så … Let the venstrekjøring through UK begin! Grøss.
 
Ise

P.S. Frøknas bildeblog er verdt å følge med på. Hun tar jo faktisk ordentlige bilder, i motsetning til mora: bramataffelbitter.wordpress.com
 
 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: