Fjernmelking

Når man blir kalt heks tilstrekkelig mange ganger, er det ikke fritt for at man begynner å tro at det er noe i det. Det kan ikke bare være snyteskaftet mitt som innbyr til den slags komplimenter, ei heller min irrgrønne, svovelstinkende personlighet. Nei du, her er det nok et snev av sannhet, og derfor har jeg begynt å praktisere mine noe aparte talenter på jobben. Og jaggu (Banning! Det driver hekser med.), så virker det!

Jeg begynte med et par enkle triks. Først prøvde jeg kuren for brystverk. Det var bare et snev av bronkitt, men den slags detaljer skal man ikke henge seg opp i. Jeg tilkalte en av mine lojale løpegutter og ga ham en kort innføring i kuren:

«Penis drages 3 Gange rangsøles rundt det syge bryst.» Det gikk veldig fint. Hoster nesten ikke lenger nå.

Det var dermed åpenbart at jeg besitter krefter man ikke bør kimse av, og at jeg kan presse gull av gråstein. Jeg avanserte til kontorrydding. Riktignok har jeg alltid vært en smule manipulativ og uspiselig, men trolldom er mye enklere. Jeg truer simpelthen gutta med skallethet:

«Når bladi fell tå skogen, då skal hår og skjegg falla tå deg.»

(Det er viktig med litt snasen dialekt. Det holder ikke med dobbelkonsonantene fra Ytre Innavl.) Hvis de da ikke rydder litt brennkvikt, blinker det i blanke isser før de er kommet seg på pendlertoget.

Fjernmelking

Da jeg hadde kurert brystverken og behersket ryddekunsten, var det på tide å slutte med barnestrekene. Jeg innså at dette kunne brukes til å utrette større ting. I riktig, riktig gamle dager, den gangen kjerringene gikk uten undertøy under stakken og djevelen stod og hang i veikrysset (det gjør han forresten fremdeles på bygda i Norge, men der heter han som regel Ronny) og det var flust med hekser og et par trollmenn i Norge, var det noen usedvanlig driftige svartekunstnere som drev med fjernmelking. Det var bare å stikke kniven i veggen og melke løs på skaftet. Evt øksa eller gaffelen eller det man måtte ha til rådighet. Dermed fjernmelket man kua til en eller annen bondestakkar, til den var tom for melk, melket blod og stupte på mulen i trauet. Da var det på tide å fjernmelke neste kreatur.

For å fjernmelke kua, måtte heksa tenke hardt og konsentrert på den spesifikke kua, og i mine forsøk har dette vist seg å være en utfordring på arbeidsplassen. Når jeg sitter her med snyteskaftet og en eim av kroppslukt og tenker så jeg forstuer lillehjernen på en tegner på Vestlandet, hender det så titt at det renner inn tegneseriestriper på e-posten.

«Lars Lauvik», tenker jeg, «din gamle ku.» (Her blir billedspråket litt forvirrende, det skjønner jeg, men bear with me.) «Laaaars», tenker jeg, «nå skal jeg tappe deg for livskraften og fylle bøtta med godsaker.» (Og nå ble billedspråket litt slibrig, og det var meningen.) Og DA – da fylles e-posten opp med den ene stripa etter den andre!

Det fortvilte i situasjonen er at jeg har en smule ufullstendig utdannelse i dette faget. Riktignok gikk vi gjennom en del forbannelser på Folkloristikk, men det var dårlig med bruksanvisninger. De bruksanvisningene jeg har, lyder omtrent som følger:

«Stikk Øiet ud paa en Flaggermus og forvar det hos dig og stryg dit Ansigt over med Flaggermus blod.» (Flaggermus er nå fredet. Tilfeldig? Neppe.)

Når jeg setter i gang med mine små koseritualer her på kontoret (helst uten en tråd på kroppen, men gjerne med kraftig personlig pelsvekst), er det derfor ikke hver gang ting går helt etter svarteboka. Kanskje jeg har for dårlig diksjon, kanskje Belzebub ikke får med seg at det er «Laaaaars», jeg messer, men tror det er «Laaaaaat». Når jeg sier at det renner inn med striper på e-post, så er det nemlig relativt sjelden det er striper fra Lars Lauvik. Han sitter vel og ruger på ideene sine i et ravnereir i en kroket dvergfuru på Vestlandet. Det jeg får, er derimot en helt avsindig mengde skit og padde fra tullebukker som kan tegne, men som ikke har fortalt en morsom vits i hele sitt liv.

Vi snakker fyrer som leser Stomperud året rundt. Hvis jeg får én eneste vitsetegning til med kleine ordspill eller øde øyer, skal spenen(e) melkes svarte!

Det er derfor jeg nå skal hjem og øve på besvergelsene mine. Og diksjonen.

Ise

P.S. Lars Lauvik er altså han som tegner EON

(Skrevet for EON 1, 2010)