Forbannelser

«Måtte alle dine ønsker gå i oppfyllelse.» En forbannelse er et ønske om ulykke, og ønsket får ekstra kraft når man påkaller hjelp fra mørke makter. «Måtte du brenne til evig tid!» fordrer at djevelen bistår deg, og kommer og henter vedkommende. En velsignelse er det motsatte, et godt ønske, med bistand fra gode krefter: «Måtte du få et langt og lykkelig liv.» 

«Heksen» av Salvator Rosa, ca. 1646. Kilde: Wikimedia Commons

De lumskeste forbannelsene er kanskje de som gir seg ut for å være en velsignelse. «Måtte alle dine ønsker gå i oppfyllelse.» Det lyder som en velsignelse, med ved nærmere ettersyn vil man oppdage at dette faktisk er en kamuflert forbannelse. Å få alle sine ønsker oppfylt, er neppe noe å trakte etter …! Du mente det antakelig ikke helt bokstavelig da du ønsket bart på søsteren din. Ei heller mente du at kollegaen din burde forvandles til den snoken han faktisk er. Eller at parkeringsvakten burde brenne til evig tid.

Menneskene har nok alltid benyttet seg av forbannelser. Vi har ønsket hverandre nord og ned, til Helheim, til Helvete, fra tidenes morgen, og antakelig har forbannelsene reddet flere liv enn de har kostet! En tanke kan tross alt trekkes tilbake, i motsetning til et øksehugg.

Forbannelser finnes i de fleste religioner, og i mange utforminger. I første Mosebok får både slangen og mennesket kjenne Guds vrede, og han lar forbannelsene regne over jorden. Søker du på «forbannelse» på bibel.no, får du mange treff!

I religioner, myter og sagn er det gjerne gudene som kaster forbannelser over hverandre, men også over mennesker og dyr. Når mennesker tar i bruk de samme kreftene, må vi gjerne stå i ledtog med mørkemaktene. Derfor er også forbannelser tabu i de fleste religioner. Det er farlig å inngå allianser med djevler – det koster ofte mer enn det smaker når man tar fanden i hånda.

I Norge finnes det mange gamle svartebøker, og flere av dem er godt bevart. I en nedtegning av folkeminner fra Østerdalen heter det:

«Den som ville ha Svarteboka gjekk til kirke tre torsdagskveldar på rad. Hver kveld gikk han tre ganger mot sola rundt kirka, og da han var ferdig tredje kvelden, skulle han lese Fadervår baklengs. Da kom den vonde sjøl med boka i neven. Men før han fikk den, måtte han skjære seg i en finger og skrive navnet sitt i ei stor bok som den vonde la fram. Da fikk han Svarteboka. Men den som hadde fått boka på denne måten, kunne aldri bli kvitt den igjen, og sjøl tilhørte man da den vonde!»

«Svartebok» høres nok skumlere enn de faktisk var, for ofte var de fulle av kjerringråd og jordbruksråd, gjerne med en magisk overtone, men rådene for å skade andre, er langt færre. Da er det enklere å finne eksempler på hvordan du skal oppheve en forbannelse. Troen på at andre mennesker er ansvarlige for alt det fæle som skjer oss har vært utbredt – antakelig mer utbredt enn troen på at en selv kan forbanne andre.

(fortsetter på side 2)