Iselinsmuget

Iselin Røsjø Evensens generelle kroting.

Mara – nattens dronning

leave a comment »

«Nachtmare», Johann Heinrich Füssli, 1781. Kilde: Wikimedia Commons

«Nachtmare», Johann Heinrich Füssli, 1781. Kilde: Wikimedia Commons

Opprinnelig skrevet for Nemi.

Har du våknet med et gisp tidlig på morgenkvisten, med følelsen av at noen prøver å klemme lufta ut av deg? At det er noe som trykker inn brystet ditt så det er umulig å trekke pusten? Noe som klemmer brystkassen inn og livet ut? Da har du hatt besøk av en mare! Men du har kanskje også våknet med en strålende vakker kvinne i sengen, uten at du vet hvor hun er kommet fra? (Iallfall ikke taxi-køen etter stengetid.) Da er du kanskje så heldig at du har greid å fange en mare!

Født sånn eller blitt sånn?

Mara er en av de mest sammensatte kvinneskikkelsene i norsk tradisjon. Hun er til dels menneske, til dels overnaturlig. Hun kan skifte ham, men også fremstå som seg selv. Hun kan være hevnlysten og ondskapsfull, men hun kan også være elskverdig og omsorgsfull. Hun kan hjemsøke deg i søvne fordi hun egentlig vil gifte seg med deg, men hun kan også kvele deg langsomt med store smerter. Og får hun ikke has på deg, kan det godt hende at hun legger seg etter dyrene dine. Mara kan være født sånn, men hun kan også ha blitt sånn. Her er arv og miljø i skjønn forening.

«Lilith» av John Collier, 1892. Kilde: Wikipedia

«Lilith» av John Collier, 1892. Kilde: Wikipedia

Våre forestillinger om mara sammenfaller til en viss grad med de gamle, klassiske demonforestillingene om incubus (mannlig demon som plaget damene i søvnen) og hans kvinnelige motstykke succubus  (som bl.a. forårsaket menns erotiske drømmer). Hun har også mye til feller med en rekke andre kveledemoner, som er utbredt over hele Europa – for eksempel Lilith, Adams første hustru (før Eva). Men disse demonskikkelsene er mye mer endimensjonale enn mara.

De aller fleste fortellingene om mara dreier seg om at hun rir på brystet ditt til du ikke får puste, og knuger livet av deg dersom hun får sjansen. Derav vårt ord «mareritt» og de andre europeiske ordene «Nightmare», «Mahr des Nachts», «Nachtmaer». I store deler av Europa har man sin egen versjon av mara. I Finland heter mara «Painajainen» – knugeren. Den danske mara er ganske lik den norske, mens den svenske kanskje er enda hakket verre og kan gjøre enda større skade. Fra gammelt av het munnsår for eksempel «marekyss» i Sverige.

Ondskapen sjøl eller fagermøy

I Norge kan skikkelsen variere fra en underskjønn kvinne til en avskyelig gammal kjerring, og vi finner henvisninger til henne så tidlig som i Snorres Ynglingesagaen, der Driva er så forbannet på sin mann, kong Vanlande av Uppsala, at hun får trollkvinnen Huld til å skysse mara på ham.

«Driva kjøpte av Huld seidkone at hun skulle seide Vanlande til Finland eller også drepe ham. Mens seiden sto på, var Vanlande i Uppsala; han tok til å stunde etter å fare til Finland, men vennene og rådgiverne nektet ham å fare, og sa hans lengsel skyldtes trolldom av finnene; da ble han søvntung og la seg til å sove, men han hadde ikke sovet lenge før han ropte opp og sa at mara tråkket ham; folk kom til og ville hjelpe, men når de tok ham oppe ved hodet, tråkket hun ham på leggene så de nesten brakk, så tok de ham i føttene, da kvalte hun hodet, så der døde han. Svearne tok liket, og han ble brent ved ei elv som heter Skuta, der satte de bautasteiner etter ham.»

Det er ikke så underlig at moderne forskere har ønsket å forklare mare-forestillingen med alt fra dårlig fordøyelse via epilepsi til infarkt.

«Mareridt». Nicolai Abildgaard, 1809. Kilde: http://www.sorokunstmuseum.dk/samlingen/soeg_i_samlingen/vks-00-0050

«Mareridt». Nicolai Abildgaard, 1809. Kilde: http://www.sorokunstmuseum.dk

Det finnes et sagn i Norge som er utbredt i Tyskland og Sverige og som det til og med finnes flere samiske varianter av: En kar sovner og våkner med en vakker kvinne sittende overskrevs på brystet. Hun er kommet seg inn av et ørlite hull i veggen, og når han tetter hullet, har han fanget henne. Mara blir hos ham, og de gifter seg. De får til og med fire barn og er lykkelige, men når han en dag spør henne hvor hun kommer fra, blir hun svar skyldig. Da sier han: Da kan jeg i hvert fall vise deg hvor du kom fra!, åpner hullet igjen, og dermed forsvinner hun ut hullet og ut av livet hans. I de tyske sagnene er det vanlig at hun fortsetter å ta seg av barna, men for ektemannen er hun tapt.

Andre marer gjør ingen mann lykkelig, men gjør derimot stor skade både på husdyr og folk. Hun rir hestene til de er segneferdige og kveler folk i søvne. Når man finner hestene drivende våte av svette om morgenen, kan man være ganske sikker på at det er mara som har vært på ferde. Hvis hestene har floker i manen, er det mara som har vært der og fiflet med dem. Derfor kalles flokene for marefloker eller marefletter.

I gammel norrøn litteratur forekommer ord som «kveldsridur» og «trollridur» og Eidsive kristenrett bøtela kvinner som ble kjent skyldig i å ha ridd mannen eller hesten hans.

Never trust a man whos eyebrows meet. He might be a werewolf

Man har på den ene siden betraktet mara som et vesen som kan gjøre stor skade, men samtidig er det noe latterlig ved henne. Hun er ikke spesielt intelligent og er lett å distrahere. Hun er i det hele tatt langt mindre truende enn en heks.

Dette henger kanskje sammen med at mara ikke har valgt å være ond. Mens heksene skulle ha inngått en pakt med djevelen og valgt det ondes vei, var mara egentlig ganske uskyldig i det hele. Etter tradisjonen later hun til  å være en vanlig kvinne som av ulike årsaker er blitt til mare. Det er en sterk erotisk undertone i mange av sagnene, og ofte er mara en sjalu, hevnlysten eller elskovssyk kvinne som husholdningen faktisk kjenner. Om dagen kan hun være en vanlig kvinne, men om natten kan sjelen (hugen) hennes fare ut på takt. Det hviler en forbannelse over henne. Det hender faktisk at mara er en mann, men det er ganske sjelden. I et sagn henger offeret en ljå over døra for å skade mara, og neste morgen finner han naboen (en mann) stygt kvestet på gulvet.

Mara er på sett å vis en hamløper (et vesen/menneske som skifter ham og dermed ser ut som en annen/noe annet). En av tradisjonene sier at hvis en fødende mor brukte unaturlige midler for å lette fødselen, ville barnet bli en varulv dersom det var gutt og en mare hvis det var jente. («Unaturlige midler» sikter til kjerringrådet om at man kan gjøre smertene mindre hvis man før fødselen smyger seg gjennom fosterhinna fra et nyfødt føll.) Dersom en mor fikk syv døtre, ville også en av dem bli mare. Det fantes til og med avslørende tegn, slik at man kunne gjenkjenne en mare, bl.a. de sammenvokste øyenbrynene som også kjennetegner potensielle varulver! En mann kunne mistenkes for å være mare hvis han var i overkant feminin eller manglet skjeggvekst …

Dobbelt marekors

Dobbelt marekors

Mara kunne være ute etter både kveg og får, men det er oftest hestene og eierne deres som får smake hennes vrede. Det er derimot mulig å beskytte seg med marekors eller marespjeld (muruspjeld) som skal stenge henne ute. Et pentagram eller heksagram heter i norsk tradisjon marekors, marekrøss, murukors og finnes ofte over dørkarmene og spiltauene i gamle låver og staller, i kirker, på lokket av gamle skriv og esker. Da kaltes de gjerne «marelås» eller «hekselås».

Åttebladrose

Åttebladrose

Man vevde også inn åttebladsroser (mareroser) og marekors i åklene som man hadde i sengene, slik at man skulle være godt beskyttet mot maras herjerier. Det fantes innfløkte labyrinter som skulle forvirre Mara. Hun kan nemlig kun telle til tre, og jo mer innfløkte disse magiske mønstrene er, jo mindre er sjansen for at hun kan komme seg inn. Ved sengen kunne man dessuten sette skoene vendt mot døra, for da ville mara tro at man hadde gått, eller andføttes, så ville hun ikke skjønne noen ting,

I tillegg til de magiske tegnene som skulle holde mara på avstand, fantes det også andre måter å verge seg på dersom hun først hadde kommet seg inn. Man kunne for eksempel sove med en kniv av stål herdet i ilden, den skulle festes i sengestokken med bladet opp. Herdet stål var et godt utprøvd triks mot de fleste overnaturlige vesener. Problemet var at mara ofte viste seg å være en sjalu eller elskovssyk kvinne, og dermed kunne det skje at man fant sin forlovede stukket i hjel på kniven om morgenen, eller blodige fotspor kunne føre ut fra huset og til kvinnen det gjaldt …  Hvis verken magiske tegn, kniv eller sko virket, var det flust av «marebønner» man kunne anvende seg av. Noen ganger var det kanskje nok med et enkelt Fader Vår, å forsvant mara, men andre ganger måtte det lange marebønner  til.

 Muro! Muro! Minne!

Er du her inne

Så skal du her ut!

Her er Saks, her er spjut!

Her er Simon-Svipu inne!

Seljord

Olav Den Hellige. Islands Nasjonalmuseum. Kilde: snl.no

Olav Den Hellige. Islands Nasjonalmuseum. Kilde: snl.no

Simon-svipa, marekosten, murutust, heksekost, marekvist, mahrrisle, mareris, huldrelime, marekost, heksekost, gygrakost og trollkost. Alle disse ordene er navn på en kost man kunne bruke for å holde både marer, oskoreia og andre trollfolk ute. Simon-svipa bestod av de knudrete knistene som tidvis samler seg på gammel bjørk, gran eller furu, slik at de ligner en ferdig kost. (Det er egentlig en sopp som gjør at kvistene vokser sammen på denne måten.) Disse trærne er allerede mareridd, og hvis man dermed hang opp en slik kost, ville mara holde seg borte. Ofte var det beste botemiddelet mot trolldom et stykke av noe som allerede var fortrollet: Likt mot likt, eller Med ondt skal ondt fordrives.

St. Olav hadde også stor magisk kraft, og påkalte man Hellig Olavs beskyttelse, fikk man som regel det.

Mara, mara minne

Er du i Dagros inne,

Så skal du ut

Med stokk og med stein

Med jarn og bein.

Så kjem han Sant Ola med sitt sverd

Og slår deg bak –

Du skal fare en fandens ferd.

Akte deg, Mara, Mara minne.

Nordland

Hvis du i nattens mulm får åndenød og kvelningsfornemmelser, ja så vet du hva du har å gjøre. Men pass deg for å tette hullet i veggen: Det er ikke sikkert det er en underskjønn, varmblodig (nabo)kvinne du får på besøk fanger. Det kan også være en avdød gammal kjerring …

Og pass for all del på at hun ikke rekker å telle alle tennene dine – for da er du død!

 Ise

————————————————-

Kilder:

Folke-Sagn, samlede og udgivne af Andreas Faye, Sogneprest til Golt, og Medlem af det Kongelige Norske Videnskabers Selskap i Trondhjem. Guldberg & Dzwonkowskis Forlag, Christiania, 1844.

Fra Nordlands fortid, sagn og historie av O. Nicolaisen, Alb. Cammermeyer, Kristiania, 1889

Elskov og overtro. Fra vår gamle trolldomsmedisin. I. Reichborn Kjennerud, Universitetsforlaget, 1985

Norsk folkedikting III, Segner. Olav Bø, Det Norske Samlaget, Oslo 1977

Språkleg tradisjon. Ein handbok for innsamling av språkleg tradisjonsstoff, Ola Stemshaug, Det Norske Samlaget, 1978.

Folkvisor. Folksägner och folksagor, C.W. von Sydow. Albert Bonniers Forlag, Sverige

Kors i kake, skurd i tre. Tegn og symboler i folkekulturen, Åsta Østnoe Kostveit. Landbruksforlaget, 1997

Trolldom i Norge, Ørnulf Hodne, Cappelen Damm 2008

Overtro om sex. Det er ryggmargen som renner ut, Brynjulf Alver, Vett & Viten, 1993.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: