Iselinsmuget

Iselin Røsjø Evensens generelle kroting.

Min bror Henry

leave a comment »

Følgende to sider er en morsom tekst av J.M. Barrie (forfatteren av Peter Pan), som det var meningen skulle følge min artikkel om J.M. Barrie i Nemi. Det ble litt lite plass i bladet, så da legger jeg den ut her i stedet. Teksten blir enda hakket mer interessant dersom man kjenner historien om J.M. Barries liv og historien om hans bror, og hele artikkelteksten om Barrie ligger her.

KAPITTEL XIV fra «My Lady Nicotine» av J.M. Barrie

Oversatt av Iselin Røsjø Evensen 

james_matthew_barrie_stort

J.M. Barrie

Strengt tatt hadde jeg aldri noen bror ved navn Henry, og likevel kan jeg ikke hevde at Henry var en bedrager. Han kom til verden på underlig vis, og i dag kan jeg tenke på ham uten å bære nag, som var han gått opp i røyk. Første gang jeg fikk høre om Henry var i familien Pettigrews hus, som befinner seg i en forstad til London med så beleilig beliggenhet at jeg kan reise frem og tilbake på én dag. Jeg forsøkte meg på noen nye cabanas[1], husker jeg, da Pettigrew nevnte at han hadde spist lunsj med en mann som kjente min bror Henry. Da jeg ikke har andre brødre enn Alexander, antok jeg at Pettigrew hadde tatt feil av navnet. «Nei da,» svarte Pettigrew, «han snakket om Alexander også.» Selv dette ble jeg ikke overbevist av, og jeg spurte verten min om hva denne mannen het. Scudamour het mannen, og han hadde møtt mine brødre Alexander og Henry i Paris for flere år siden. Da husket jeg Scudamour, og jeg rynket antakelig pannen, for jeg var selv min bror Henry. Jeg husket tydelig at Alexander og jeg traff Scudamour i Paris, og at han kalte meg Henry, selv om navnet mitt begynner med en J. Jeg forklarte misforståelsen for Pettigrew og det ble med det, for denne gangen. Jeg hadde imidlertid ikke hørt siste ord om Henry.

I tiden som fulgte fikk jeg stadig høre fra flere personer at Scudamour gjerne ville treffe meg, ettersom han kjente min bror Henry. Til slutt møttes vi, hjemme hos Jimmy, og Scudamour hadde knapt sett meg før han spurte om hvor Henry befant seg i verden. Det var nettopp dette jeg hadde fryktet. Jeg er en mann som alltid har sett ut som en gutt. Ikke mange på min alder i London har beholdt sitt gutteaktige utseende like lenge som jeg; dette kan kalles mitt livs forbannelse. Selv om jeg begynner å nærme meg de tredve, går jeg for å være tyve, og jeg har sett at eldre herremenn rynker pannen misbilligende over min bråmodenhet når jeg ytrer noe intelligent eller skjenker meg glass nummer to med vin. Det var derfor ikke noe overraskende i Scudamours bemerkning om at da han traff Henry, måtte han ha vært på samme alder som jeg var nå. Om jeg nå hadde forklart denne irriterende mannen hvordan ting faktisk hang sammen, ville alt ha vært i orden, men, beklageligvis for meg, kan jeg ikke fordra å begi meg ut på forklaringer om noe som helst for noen som helst. Slik er de som røker Arcadia.[2] Nå fryktet jeg inderlig en diskusjon med Scudamour hvis han fikk vite at jeg var Henry og innså pinligheten i bemerkningene om mitt ungdommelige utseende. Dessuten røkte jeg verdens beste tobakksmiks. Det var lite sannsynlig at jeg noen sinne ville møte Scudamour igjen, og den enkleste måten å bli kvitt ham på, ville være å spille med. Derfor fortalte jeg ham at Henry var i India, gift og hadde det godt. «Hils Henry fra meg når du skriver til ham,» var det siste Scudamour sa til meg den kvelden.

Noen uker senere var det noen som prikket meg på skulderen i Oxford Street. Det var Scudamour. «Har du hørt fra Henry?» spurte han. Jeg sa at jeg hadde fått et brev med siste post. «Stod det noe spesielt i brevet?» Jeg følte at det ikke var helt tilstrekkelig å si at det ikke stod noe spesielt i et brev som var kommet helt fra India, så jeg antydet at det var litt problemer med Henrys hustru. Med dette mente jeg at hun ikke var ved god helse, men han oppfattet noe ganske annet, og jeg korrigerte ham ikke. «Ai, ai!» sa han og ristet vitende på hodet. «Det smerter meg å høre. Stakkars Henry!» «Min stakkars bror!» var alt jeg greide å svare. «Hva med barna?» spurte Scudamour. «Å, barna,» svarte jeg med det jeg mente var åndsnærværelse, «kommer til England.» «Skal de bo hos Alexander?» spurte han. Jeg svarte at Alexander ventet dem innen midten av neste måned, og til slutt gikk Scudamour sin vei mens han mumlet: «Stakkars Henry!»

Sider: 1 2

Written by iselinsmuget

10/12/2013 kl. 16:13

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: