Iselinsmuget

Iselin Røsjø Evensens generelle kroting.

PÅ MANNFOLKJAKT I DISKOBUKTA

leave a comment »

Ikke alle kan sove på bussen. Ikke alle kan lese på bussen. Det finnes for eksempel visse arter av redaktører som ikke kan gjøre noe som helst på bussen. Noen eksemplarer blir faktisk bilsyke bare de prøver seg på en harmløs bussflørt (og pussig nok er ikke sykelig grønne damer videre ettertraktet). Når man da kjører buss et par timer per dag, kan man få et nært og godt forhold til Norsk rikskringkasting.

(c) Linnea Røsjø Johanssen

Vrikker på rumpa

Nylig hørte jeg et program om grønlandshvalen på radio. P2, selvfølgelig. Det er dårlig med timeslange havpattedyrprogrammer på P3. I dette opplysende programmet spilte de revolusjonerende nye opptak av de enorme beistene som synger for hverandre under isen. De endrer repertoar fra år til år og synger til og med flerstemt, omtrent som sibirsk strupesang. Man kan jo ikke se dem der nede, bare høre dem, men man regner med at det dreier seg om kurtise. Det gjør gjerne det. Hannene gauler i vei på kauderhvalsk for å tiltrekke seg hunnene, og det er åpenbart at det fungerer, for bestanden av grønlandshval øker stadig.

Den norske hvalfangsten gjorde oss rik lenge før oljen (noen av «oss» iallfall), og vi greide så å si å utrydde bestanden av grønlandshval i våre områder. Men ikke helt. Dette enorme droget med femti centimeter spekk under huden lot seg ikke knekke, og nå har Fleskefia og kameratene hennes blitt stadig flere igjen. En av hovedårsakene til bestandøkningen er visst at isen smelter i Nordvestpassasjen,og grønlandshvalene fra andre områder dermed får fritt leide til våre» hvaler i Diskobukta, ikke ulikt damene som utvandrer fra norske bygder for å fifle med bygutter. Og dermed blir det hanky-panky og søte små tjukkasunger.

(c) Linnea Røsjø Johanssen

Lubben redaktørhval i ankomst

Det var på dette stadiet i programmet jeg begynte å drømme meg vekk, godt akkompagnert av ljomende hvalsang. Jeg drev inn i en slags hvaltranse, slappet helt av i spekk og luffer, og glemte realitetens jerngrep om mitt vinterlige liv. Jeg befant meg plutselig i en isfri tilværelse der ingen hiver kjipe snøballer med grus i nakken på deg og der tindrende sne på de høie fjelle er en saga blott.

Og snart var jeg i en verden der det finnes isfrie traseer – ikke bare for hvalene i havet, men også for de lubne redaktørhvalene som så lett sklir på holka når de er ute for å synge etter mannfolk i Diskobukta.

Det burde ikke være for mye forlangt.

Ise – lubben redaktørhval

 

 

 

 

Originalt skrevet for EON album 2, 2013

Written by iselinsmuget

08/02/2013 kl. 16:24

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: