Iselinsmuget

Iselin Røsjø Evensens generelle kroting.

Only gay in the village

leave a comment »

Gelert

Prins Llewellyn hadde en elsket hund, Gelert, som han hadde fått av sin svigerfar, Kong John. Han var så snill som et lam hjemme, men som en løve på jaktmarkene. En dag reiste Llewellyn ut for å jakte, og blåste i hornet foran slottet. Alle de andre hundene hans kom, men Gelert viste seg ikke. Dermed blåste han enda en gang i hornet, sterkere denne gangen og ropte Gelerts navn, men fremdeles så han ikke spor av greyhounden. Prins Llewellyn kunne ikke vente lenger, og la ut på jakt uten Gelert. Han fikk ikke stort til fangst den dagen, ettersom Gelert ikke var med – det var han som var den raskeste og modigste av alle hundene.

Prinsen vendte rasende tilbake til slottet, og da han kom til porten hvem andre fikk han se enn Gelert som kom ham byksende i møte. Men da hunden kom nærmere, ble prinsen forskrekket over å se at hundens munn og huggtenner dryppet av blod. Llewellyn tok et skritt tilbake, og greyhounden la seg ned ved føttene hans, som var han overrasket eller skremt over måten hans herre hilste ham på.

Det var slik at prins Llewellyn hadde en liten sønn på knapt ett år, som pleide å leke med Gelert, og nå fikk en prinsen en fryktelig forutanelse som fikk ham til å styrte til guttens rom. Og jo nærmere han kom, dess mer blod og uorden fant han i rommene. Han løp inn på barnerommet og fant vuggen veltet og oversprøytet av blod.

Prins Llewellyn ble reddere og reddere, og lette etter sin lille sønn overalt. Han kunne ikke finne ham noe sted, kun sporene etter en grusom kamp der blod var blitt spilt. Han ble til slutt overbevist om at hunden hadde gjort ende på sønnen hans, og ropte til Gelert: «Ditt uhyre, du har fortært mitt barn!» Ved disse ordene trakk han sverdet og kjørte det dypt inn i hunden. Den falt med et dypt bjeff mens den stirret sin herre inn i øynene.

Gelerts grav

Da Gelert bjeffet for siste gang, svarte et barnerop fra bak vuggen, og der fant Llewellyn sønnen, uskadd og nettopp vekket av søvnen. Ved hans side lå liket av en diger, mager ulv som var revet i filler og dekket av blod. For sent fattet Llewellyn hva som hadde skjedd mens han var borte. Gelert var blitt igjen for å vokte barnet og hadde drept ulven som hadde prøvd å ete Llewellyns arving.

Llewellyns sorg var forgjeves; han kunne ikke vekke den trofaste hunden tilbake til livet. Han begravet ham utenfor slottsmurene med utsikt til det mektige fjellet Snowdon. Han la en høy varde av stein over graven, slik at alle som gikk forbi, skulle se den. Og fremdeles bærer stedet navnet Beth Gellert.

 

 

 

På tog mot toppen av Wales

Og her, i Beddgelert, bodde altså vi, i Snowdonia nasjonalpark. Vi snilte oss frem mellom murene av skifer, som de har bygget på begge sider av de ekstremt trange veiene. De er stolte av skiferen sin, og har til og med et eget skifermuseum. Hadde datteren vært noen år yngre og vært like fascinert av stein som hun var i yngre år, ville jeg neppe ha sluppet unna et besøk på skifermuseet. Nå er hun derimot ikke like opptatt av stein, så i stedet kunne vi ta damptoget opp på toppen av Snowdonia, Wales' høyeste fjell.

Tåka var så tett at vi knapt så noe på toppen, og de stakkars sauene (det er så mange av dem!) stod stille i regnet og stirret tomt ut i lufta. Det finnes neppe noe annet dyr som har så pokerfjes som sauer?

Langs turen opp og ned igjen så vi allikevel nok til å skjønne hvorfor dette stedet har vært grobunn for så mange fortellinger, eventyr og myter. Det er enkelt å forestille seg kjemper kaste stein på hverandre her oppe (omtrent som hjemme) – langt enklere enn å forestille seg en istid. (Du kan ikke skremme barna med fortellinger om istid, i hvert fall ikke uten lange forklaringer på forhånd.) Det er heller ikke umulig å forestille seg at der nede ved det mørke tjernet, der tåkedottene driver som frostpust fra ovennevnte kjemper, der bor heksa Canthrig Bwr, som spiste barn. Hun som til slutt ble halshugget og kastet i tjernet … der hun kanskje venter fremdeles …

Det er også her oppe kong Arthur venter på å vekkes til live igjen:

«Femten hundre år senere venter ridderne fremdeles. I full rustning med våpen sover krigerne, armene hviler på lærskjoldene. Bak dem glitrer grotteveggen av årer med dyrebare mineraler.

Ved inngangen av grotten henger enn klokke av gull, rede til å vekke de sovende. For når landet står overfor sin største ulykke, vil føreren deres vekkes og kong Arthur og Ridderne av det runde bord vil nok en gang ri ut i strid.»

Vi var ikke like opptatt av å finne kong Arthur som å finne «The only gay in the village». (Ref. Little Britain, for dem som ikke har sett den.)

 

Hotellet vårt, The Royal Goat, hadde riktignok noen underlige karakterer, men minnet mer om Fawlty Towers, egentlig. Vi fant derfor ikke The only gay in the village, men vi voktet oss vel å nevne krigen. (Selv om vi var langt fra Torquay på dette punktet.) Det beste med å komme seg til Den kongelige geita, var at vi endelig fikk et digert, VARMT, rom. Jeg hadde mest lyst til å ligge på senga og lese bok, men slik skulle det ikke bli.

Portmeirion

Vi reiste fra slående natur til underlig kulisse da vi besøkte den kunstige byen Pormeirion. Denne byen ble i sin helhet (foruten et hus eller to) bygget av den eksentriske walisiske arkitekten Sir Bertram Clough Williams-Ellis, som ville vise hvordan man kunne bygge noe vakkert uten å gjøre skade på naturen rundt. Han fant dette stedet, og fortsatte å bygge byen til han døde i 1974.

Frøkna sa at byen minnet henne om Kardemomme by, og det er ganske presist. Det er en kunstig by, og man kommer ikke utenom at det føles som om gå rundt i et filmsett. Det er ikke en bebodd by (noen få bor her), men en by bygget for tilreisende som vil leie seg inn en stund, bo vakkert og få sjelefred. Det gir likevel ikke meg sjelefred å spasere rundt greske søyleganger som ikke fører noe sted, italienske skulpturer som bare er malt blikk og hus med påmalte vinduer. Man får simpelthen ikke sjelefred av noe sjelløst, og det er det Portmeirion er. Verdt et besøk for å vurdere den eksentriske ideen, men det er faktisk naturen som fremdeles er det vakreste. Midt i all den ville walisiske naturen, har de plantet rhodondendron som har vokst seg høye som furuer, og hortensiabusker som går oss over hodet. Denne delen av anlegget er kanskje det eneste som føles vellykket. Samt at det sikkert er deilig å ligge på strandstolene nede ved hotellet ved stranden – når det ikke striregner.

Og for de film-/TV-interessert er det nok også av en viss interesse at kultserien The Prisoner ble spilt inn her?

Caernarfon

Noen bygg med atskillig mer historie og sjel er slottene, eller festningene som de vel ville hett i Norge. Noen av dem var bebodd av konger, og fortjener vel å hete slott, mens andre var rene forsvarsverk. I Wales besøkte vi Caernarfon/Caernarvon Castle, som anses som det mest imponerende i Wales. Det ligger ved sjøen, og vi spiste en nydelig lunsj på Black Boy Inn. Hvis du reiser hit, spis der!

Slottet har en lang og rik historie. Det lå i utgangspunktet et romersk fort her og senere en normannisk borg, bygget av Hugh av Avranches rundt år 1090. Denne borgen ble bygget inn i slottet under Edward I, men ble ødelagt rundt 1870. Waliserne gjenerobret den opprinnelige borgen i 1115 og beholdt kontrollen til Edward I innvaderte Wales og koloniserte dem i 1283. Den lange historien illustrerer hvor viktig plasseringen av denne festningen har vært strategisk.

Edward I begynte arbeidet på slottet rundt mai 1283. Han ville opprette en kjerne av engelsk makt i området, som tidligere hadde vært sterkt preget av walisisk tradisjon og antiengelske holdninger. Han ville også sørge for at Caernarfon ble hovedsetet for dette nye maktområdet – hvilket er forklaringen på at både byen og markedet ble bygget inn av festningsmurene.

Slottet er fremdeles imponerende, og frøkna presset sin mor opp i det ene høye tårnet etter det andre. Det var lavvann og seilbåtene lå på sanden ved parkeringsplassen, og til og med damer som ikke er så glad i høyder, har godt av å presses opp i tårn innimellom.

 

Harlech

Vi avla også en visitt til Harlech, som er en litt mindre borg, men som også har en lang historie. Det var Edward I som reiste dette festningsverket også, omtrent på samme tid som Caernarfon – det var på denne tiden kongen hadde sett seg lei på walisernes kompromissløshet, bestemte seg for å ta området med makt, og dermed bygget borger rundt hele Snowdonia. Slik skulle han sørge for å holde waliserne nede. De reiste seg likevel flere ganger mot engelskmennene, og nettopp Harlech Castle var de facto hovedstad for det uavhengige Wales fra 1404–1409, under Owain Glyndŵr.

 

 

Wales har ikke skuffet, villt og vakkert som forventet – og siste kvelden fikk vi til alt overmål et lite gløtt av sol, slik at vi fikk se nord-Wales slik det ser ut på postkortene! Morgenen etter regnet det derimot mer enn noensinne, og vi kjørte til Manchester i et helvetes vær. Linnea er forelsket i Manchester (selv om hun er Liverpool-tilhenger) … antakelig på grunn av Shameless. Selv om jeg hadde forklart at jeg ikke kom til å kjøre rundt til jeg fant de verste strøkene av Manchester for litt sightseeing, ville hun gjerne se en flik av byen – samt et kjøpesenter eller to. Så det var nettopp det vi gjorde.

Og så kjørte vi videre mot Lake District, mot Near Sawrey der Beatrix Potter bodde på sin Hill Top Farm og skrev og tegnet nydelige små bøker om Petter Kanin og vennene hans.

Vi visste at vi snart var fremme da vi ble ønsket velkommen av små hvite kaninrumper i enga.

Ise

 

Written by iselinsmuget

07/07/2012 kl. 23:17

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: