Iselinsmuget

Iselin Røsjø Evensens generelle kroting.

Mer pupp: Hattehylle, mugger, meloner, jur …

leave a comment »

Brød, hattehylle, altan, vrengte lommer, bazookas, boller, ballonger, brystvorter med ambisjoner, patter, mugger, lunger, spener, melkekjertler, jur, meloner …

Kjært barn har mange navn, men pupper er kanskje det mest brukte? Bryster kommer på en god nummer to, men i 2011 har jeg en fornemmelse av at dette lyder litt mer klinisk enn pupper, eller at det brukes når man ikke tør å si pupper fordi man kan oppfattes som vulgær eller for folkelig. Det får så være – her kaller vi barnet ved dets rette navn, så herfra og ut blir det pupper for alle penga.

Da jeg var barn, var min mor opptatt av at jeg ikke skulle forfryse min sarte vinterhud, og derfor fikk jeg med meg en flaske Spenol på skolen. Den skulle jeg smøre meg i ansiktet med før jeg gikk ut. Det var godt tenkt av min mor. Jeg tilgir henne at hun ikke hadde lest hva som stod på flasken (sitert etter hukommelsen): «Egner seg godt til spener og jur.» (Navnet på kremen burde kanskje vært et hint.) Første gang jeg tok opp flasken (og siste), lå selvfølgelig gutta tvekroket og halvkvalte og gurglet «Jur! Hø hø hø!» Det gjorde ikke saken bedre at jeg var ganske tidlig utviklet.

I Vesten er pupp noe av de fineste vi kan ha for tiden – jo større, jo bedre. Folk bruker tusenlapper og timer i smerte for å få større pupper. Men slik har det ikke alltid vært, og i mange deler av verden er det fremdeles ikke slik. Der kineserne har vært fortjust i små føtter og afrikanere har vært opptatt av en solid bak, har vi konsentrert oss om puppene – men de har variert opp gjennom tidene. Puppene har svingt (sic!) med moten, hvilket vil si at i perioder har det vært best å binde dem inn mot kroppen for å få dem minst mulig, mens i andre perioder og områder har det vært finest med store, duvende pupper i fri flukt. Pupp har vært symbol for liv og fruktbarhet, men også for synd og fortapelse.

Middelaldrende kvinner har en forkjærlighet for ur-puppen – som de feilaktig bruker som bevis på at det frie naturmennesket faktisk foretrakk hengepupper. De gamle fruktbarhetsstatuene viser urkvinnen som en liten tykksak med digre hengepupper, og det har dermed vært fristende å trekke den slutning at urkåtingene foretrakk små tykksaker med digre hengepupper. Det er nok en forhastet konklusjon. Fruktbarhetssymboler er ikke det samme som sexsymboler. La meg illustrere (for jeg regner med at du har bilder i hodet nå); de tilsvarende mannlige fruktbarhetssymbolene består av et digert lem med en bitteliten pinglemann nederst. Selv om de fleste kvinner muligens fant dette fascinerende, er det nok ikke slik at de faktisk trodde at dette var … gjennomførbart. Ei heller spesielt praktisk.

Andre fruktbarhetssymboler har heller ikke gått fri for feiltolkninger. Den greske gudinnen Artemis ble for eksempel i Lilleasia ofte avbildet med tyve runde utvekster på brystet, og selvfølgelig ble det lenge tolket dit hen at hun hadde tyve pupper – hun var tross alt en fruktbarhetsgudinne. Senere er det visstnok blitt konkludert med at det slett ikke er pupper, men oksetestikler, hvilket er noe litt annet. Noe for enhver smak, med andre ord.

Puppene har latt seg forme med tidsånden. Kvinner har stappet pupper inn i korsetter og BH-er og revet dem ut av korsetter og BH-er igjen, litt etter mote, og litt etter hvordan det stod til med politikk, religion og moral. Små pupper er for eksempel ofte på høyden i krigstid – kanskje fordi uniformer også er på høyden på samme tid, og tradisjonelt er det flate mannebrystkasser som fyller uniformene? (Mens på femtitallet kom de spisse puppene, som var mistenkelig like romraketter, som passet bra med superstatenes romprogram.) Når kristendommen har stått sterkt, har man heller ikke vært nådig mot puppene. Jomfru Marias pupp var kanskje livgivende og hellig, men det var kun som matlager for veslefrelseren. Andres pupper var fristende og farlige, og i kristne land ble puppene lenge gjemt under tette kjoler uten utringning. Mens i andre kulturer, f.eks. i visse områder av det afrikanske kontinentet, der puppene aldri har vært tildekket, er det ikke puppene som har vært mest interessante, men baken. Det er blitt hevdet at den mannlige fascinasjon for pupp faktisk skyldes puppenes likhet med baken, og at når menneskene reiste seg på to, ble mennene forvirret og syntes at både bak og pupper egget til paring. Det er kanskje en tilforlatelig teori, men de fleste kvinner håper nok at denne sammenblandingen kun foregår i mennenes underbevissthet. Få ville nok stille ut og pynte puppene hvis de trodde at mennene bare så en diger rumpe på brystet deres uansett.

En gammel, seiglivet stereotyp er at kvinner med stor hattehylle som regel er sånn måtelig intelligente – omtrent på høyde med blondiner. Intelligensen synker suksessivt med hårfarge og størrelsen på puppene. Visstnok er dette en etterlevning fra USAs femtitall – selvfølgelig. Er ikke det meste en etterlevning fra femtitallet i USA? De velutviklede (og gjerne blonde) kvinnene fikk stort sett samme type rolle i femtitallets filmer, og dermed var bildet av den veldreide og teite blondinen på plass. (Til ergrelse for en god del skandinaviske damer, som ofte er raust utstyrt og blonde.)

Liten eller stor, to eller tyve, vestlige menn er fremdeles svært glad i puppen. Og dermed går det over styr for noen. Der det finnes en nisje, finnes det også noen som vil forsyne denne nisjen med det de trenger. Der det finnes menn som er opptatt av enorme mengder pupp, finnes det også kvinner som er villig til å legge seg under kniven for å gi dem enorme mengder pupp. Etter sigende utvikler produsentene stadig større BH-størrelser, og selv om velernærte, vestlige kvinner naturlig øker i omfang, både høyde og bredde, er det lite sannsynlig at disse nye, enorme BH-størrelsene skyldes en naturlig økning i pupp.

Den moderne puppen er ung. Den er rund (i motsetning til den spisse femtitallspuppen), velformet og glatt. Der Russ Meyer (bruk google da, din ignoramus) kun trengte å finne damer med størst mulig pupper og presse dem inn i trangest mulig klær, må dagens pupper være like fine som resten av den velpleide, veltrente moderne kroppen. Derfor ung – eller operert.

Eller – man kan bare drite i det. Pupper funker uansett.

Ise


(skrevet for EON 3, 2011)

Advertisements

Written by iselinsmuget

11/04/2011 kl. 12:44

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: