Iselinsmuget

Iselin Røsjø Evensens generelle kroting.

Grusomme emosjonelle overgrep

with 3 comments

DANSER MED SMURFER

eller

James Cameron – en serieovergriper

James Cameron voldtok først en hel verden emosjonelt med Titanic, men han ga seg ikke der. Neida, ikke før var folk kommet seg av følerityranniet, før han var tilbake, og denne gangen snakker vi overgrep i 3D!

Avatar greide å få unge sinn om mulig enda mer i kok enn Titanic. Avatar var enda bedre, fordi det var grinefilm med en fremmed, truet urbefolkning med blå kattefjes. Klin på! Og som ikke disse kjempesmurfene var nok, smelte Cameron til med et plot så frik-er-livet-PK at selv ikke Sting kunne gjort det bedre.

Nå er Cameron langt fra den eneste følelsesovergriperen i Hollywood, og ei heller den verste – hvor mange chick flicks om kreftsyke kjærester er det egentlig mulig å lage? – men han er definitivt den mest suksessfulle. Han har dessuten skjønt at det lønner seg å gjøre ting dritfett teknisk – for da kommer gutta også for å se filmen. Det  ville neppe ha vært mange gutter i salen for å se Avatar hvis det ikke hadde vært for Camerons mange nyvinninger på den tekniske fronten.

De fleste Hollywood-overgriperne har et rimelig godt tak om damene sine. De vet at det er trygt å lage grinefilmer for damer – damene kan jo det der med høylytt grining på kino. De er vant til å leve seg fullstendig inn i et fiktivt univers, der de får grint fra seg, og så går de hjem – lette og fine i kroppen. Cameron, derimot, pløyer ny mark (pløyer sikkert mye annet også), når han lefler med grinefilm for gutta.

Gutta har nemlig ikke gått de samme selvforsvarskursene. De vet ikke å håndtere en emo-overgriper. Det er ingen som har forberedt dem på hva som skjer når du virvles inn i et fiktivt, vakkert univers, der estetikken omfavner deg fra første sekund og noen kiler følelsene dine med en fjær hver femte minutt. De skjønner ikke at de blir utsatt for kriminelt utspekulert manipulasjon (de skjønner uansett bare de tre midterste bokstavene i ordet manipulasjon), og at de etterpå blir etterlatt i grøfta, misbrukt og skitne langt inn i sjela.


Avatar Blues

Dermed får vi diagnoser som Avatar Blues. Nå er det vel ikke noen faktisk klinisk diagnose ennå, men søk på nettet, så vil du se at det er helt reelt. Det finnes en rekke mennesker der ute (les: USA) som lider av post-Avatar-depresjon, fordi de oppdager at de ikke bor på Pandora.

Det er derfor jeg tror det må dreie seg om gutta. Damene vet jo at de ikke bor på Pandora. Det er derfor de må diskutere gardiner og pynt i lunsjen og fylle det lavendelblå kjøkkenet med nips og ræl – for å skape seg sitt eget lille Pandora. Mens gutta? De har aldri sett seg rundt før. De lunter tilfredse gjennom tilværelsen og tror at alle dasser leveres med brunt porselen i skåla. Helt til Cameron kommer og voldtar dem med skjønnhet og emosjon.

Gutta raver ut av kinosalen, og oppdager til sin store forbløffelse at det ikke finnes enorme blå smurfer med kattefjes der de bor. Det er ingen som fiser halvnakne rundt, omgitt av eteriske skimrende vesener. Og det er ingen helikoptere å slåss med. (Eller, det er det jo, hvis du får tak i dem.) Det er ingen digre dyr å fly på, og ingen frik-er-livet-folk i nærheten, for de er jo for lengst flyktet ut i villmarken (der det ikke er kinoer) med tromma.

Da kicker depresjonen inn med full styrke. Ikke den ordentlig kliniske depresjonen, selvfølgelig, men den tullete mediedepresjonen man kan pådra seg når man skulle ønske at man hadde et avsindig kult liv, og bare har et helt vanlig liv. Da legger melankolien seg som en klam, blå kappe om hjernen, og så går man ut på internett og forteller om hvor grim verden er og hvor gjerne man skulle ha bodd på Pandora, hvor selv melankolien er kongeblå, ikke midtnattsblå.

Og på det store internettet får man trøst. Der kommer det til andre i samme situasjon og deler sin sorg og smerte, og vips! så har man et helt community av post-avatar-deprimerte som prøver å dra hverandre opp av hengemyra. Og som alle andre fellesskap av denne typen, ender de bare med å dra hverandre enda lenger ned i hengemyra, der de kan dyrke sjelekvalene i fred mens de venter på neste Cameron-film.

Neste Cameron-film? Han har visst signert avtale på både Avatar 2 og 3 …

Nå ble jeg også deprimert.

Ise

(skrevet for EON 1, 2011)

Advertisements

Written by iselinsmuget

15/02/2011 kl. 18:19

3 kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. I går morges leste jeg de første par avsnittene av denne siden. Så ble (som vanlig)oppmerksomheten min dratt mot noe annet (don’t ask what) og jeg glemte at jeg leste dette.

    I går ettermiddag var jeg på butikken and lo and behold jeg fant den siste EON-blekka. Denne butikken er den eneste innen radius på tre kilometer som fører blekka, så det var sannelig på tide. Først laaangt utpå kvelden fikk jeg lest bladet over alle blader. Syntes det var rart at det var noe svært kjent med den Avatar-teksten. Litt deja vu, liksom.

    Isted våknet jeg, satte meg opp i sofaen med laptop i fanget og nykokt kaffe i hånden. Sjekket twitter og FB og alt det der. Så var det den ukjente fanen da, og det var denne siden. Jaha. Noe om Avatar ja. Satte meg og leste. To nye avsnitt. Tenkte men hva faen? Dette har jeg da lest før? Men ikke her? Til slutt fant blikket mitt den nederste setningen i parentes.

    Av og til er livet som en Memento-film.

    Lars

    16/02/2011 at 08:50

    • Hehe, jeg fornemmer at det jeg skriver ikke nødvendigvis er slikt som fester seg …! Men kanskje etter annengangslesning? Takk for at du kjøpte bladet, forresten – jeg synes den forsiden er helt fantastisk!

      iselinsmuget

      16/02/2011 at 10:14

  2. Det dreier seg vel egentlig om min teflonhjerne, mer enn hva du skriver. Teksten var jo morsom, og traff på enkelte punkter mitt inntrykk av Avatar.

    Klart man kjøper bladet! Denne gangen synes jeg hovedhistorien var ustyrtelig morsom. Det toppet seg med en flyvende Inger Lise Hansen, da ble det bokstavelig talt ROFL i stua her. Noterte meg — IGJEN — at leserbrevskriverne klager over langseriene. Må bare få sagt at disse folka ikke skjønner sitt eget beste. Langserier er det vi vil ha!

    Lars

    16/02/2011 at 10:29


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: