Iselinsmuget

Iselin Røsjø Evensens generelle kroting.

Horekatter og antikviteter

leave a comment »

New Orleans er virkelig ikke én by. Det er som om hele det franske kvarteret, som her vi bor, er en øy for seg selv. Drosjesjåføren vår i går mente at New Orleans  også er en øy i USA, og det stemmer kanskje.

Det franske kvarteret (som egentlig brant ned og ble bygget opp igjen av spanjolene, og derfor burde hete det spanske kvarteret), består av relativt lave hus i murstein hovedsaklig (spanjolene bygget opp i murstein etter brannen), med fantastiske, store verandaer, som er utsmykket med smi- og støpejernsrekkverk. Det er vel der de står og flasher puppene sine under Mardi Gras.

Spanjolene bygget husene etter brannen med kjøkkenet innerst, slik at risken for en ny storbrann skulle være mindre. Kjøkkenet vendte da inn mot de romantiske patioene de bygget på baksiden av huset, og disse bakgårdene er i dag ofte uteserveringen til restaurantene. For eksempel The Court of Two Sisters, der vi spiste brunsj i går. (Denne restauranten har en lykkeport.)

Betsy og Neil

Vi traff igjen Adam Stemple og hans kone Betsy, veldig hyggelige mennesker fra Minnesota. «Aiaiai, der har vi mennesker fra Norge, Betsy, de snakker ikke med noen, det er noe alle vet. Men VI, vi KAN nordmenn, vi er jo fra Minnesota. Kom, vi rapper dem før de får sjansen til å stikke av!» Sånn omtrent forløp det. Det er veldig morsomt med folk fra Minnesota, for det er åpenbart ganske mye skandinavisk i folk der fremdeles – iallfall om man skal tro Adam og Betsy. De forteller til om med nordmenn-vitser der, og de var faktisk ganske treffende.

«Har du hørt om nordmannen som var så glad i sin kone at han nesten fortalte henne det?»

Jeg går ut fra at de bytter på de skandinaviske nasjonalitetene alt ettersom hvem de forteller vitsene til.

Adam og Linnea

Vi hadde iallfall en riktig hyggelig og lang lunsj på bord med våre nye venner fra Fargo-land – og vi lo altfor høyt og spiste suveren mat, med tilhørende mange kopper kaffe, som visstnok også er en skikkelig skandinavisk ting som man kan bli ertet for.

Etterpå bar det ut på ferd mot den andre siden av byen, der det skulle være flere antikvitetsbutikker. Halvveis begynte vi å skjønne at både Linnea og jeg ikke hadde gåsko på (veldig pene, veldig lite praktiske sko), og dermed måtte det kjøpes nye gåsko før gnagsårene ble så digre at føttene ikke kunne reddes. Og deretter forstod vi at Magazine Street, som butikkene skulle ligge i, er evig lang, og man måtte antakelig kjøre taxi. Men før vi kom så langt, passerte vi en filminnspilling (eller TV) der Jeffrey Dean Morgan var med, og da ble Betsy så amorøs at hun måtte få sirkle rundt filmsettet til hun fikk et glimt av kjekkassen. Og har er kjekk. Som hun sa, «Det er ikke stalking. Jeg elsker ham jo!» Jada.

Stalking unnagjort, da kunne vi ta drosje til antikkbutikkene, som for øvrig var flotte og spennende og langt utenfor vårt budsjett … En av butikkene var en hel leiligheten innredet (Linnea syntes det lignet på leiligheten i Rosemary´s Baby) med antikke møbler, en annen hadde en mengde antikke porter og gelendere i smijern.

På Stein's

Vi spiste sen lunsj (vi hadde tross alt proppet oss på Neils brunsj tidligere på dagen) på en fin deli som het Stein’s. Vi velger å tro at det er det norske fornavnet Stein, og har fundert en del på hvem Stein er. Han er nok bergenser.

Vel hjemme på hotellet var det et kvarter uten sko, før vi måtte få oss middag – det var nemlig bestilt spøkelsestur på kvelden! Det går mange spøkelsesturer (det er spaserturer) i det franske kvarteret, men vi var blitt anbefalt denne turen, ettersom mange av de andre dikter fritt og kompenserer for manglende kunnskap med ljug. Det vil vi ikke ha noe av.

Scary Mary

Og det var et klokt valg, for vi fikk den eldre guiden Mary, som i tillegg til å kjenne spøkelsene sine, også kjenner byen sin. Gammel lærer som hun var, drillet hun oss i en rask byhistorie, hvilket er hvorfor jeg blant annet nå vet at spanjolene bygger i murstein etter brannen. Hun geleiet oss gjennom byens blodige historie, der vi blant annet måtte agere engelskmennes angrep på byen (vi måtte være engelskmennene, og vi ble slaktet).

Hooker Cats

De morsomte spøkelsene er kanskje byens lettlivede piker som er vandret heden. De sies nemlig å gå igjen som blodtørstige katter på Jackson Square (der den gamle galgen stod). «Beware of the feral hooker cats,» som Mary sa.

Nå skal vi snart ut og få oss frokost, og i kveld er det konsert med Neils forlovede Amanda Palmer og hennes tidligere duo The Dresden Dolls. Og i morgen skal vi hjem … Det vil vi ikke.

Ise

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: