Iselinsmuget

Iselin Røsjø Evensens generelle kroting.

Alligatorer tar ikke katter

with one comment

«Portrait of a Young Lady with Oak»

Nok en feriedag begynt på omtrent samme tid som en hverdag. I går var vi oppe i otta, klare for å bli plukket opp av The Old River Plantation Adventure for en rundtur på to plantasjer og en tur i sumpen. Halv åtte ble vi hentet utenfor hotellet og mottok stor bussjubel da vi avslørte at vi er nordmenn. Det er ikke sant som det stod i avisene hjemme, at nordmenn begynner å bli hatet i utlandet. Amerikanerne er iallfall fremdeles glad i oss. På bussen var det en dame som hadde to sønner. Leif og … Renn. Renn? Det skulle visst være et nordisk navn, men jeg har aldri hørt det før …

Turguiden vår var svært kunnskapsrik og ga oss en ganske detaljert redegjørelse for New Orleans historie, og omegnen. Turen tok nærmere to timer, men det gikk fort. Han fortalte om indianerne, cajunerne, franskmennene og amerikanerne, og forholdet dem imellom. Han fortalte hvordan slavene hadde kunnet kjøpe seg fri under franskmennene og drev egne plantasjer (med egne slaver), men hvordan amerikanerne raskt fikk presset dem ut etter kjøpet av Lousiana.

Han fortalte om dikene, om elvesystemet, om vannmengdene og Katrina. Selv om vi har sett lite ødeleggelser, er det åpenbart hvor preget byen fremdeles er av katastrofen. Han fortalte om hvordan amerikanerne fikk bank hvis de våget seg over på den franske siden av byen, og vise versa. (Lyder ganske likt bygdestridene i indre Follo, spør du meg.) Han fortalte om hvor sukkerrørene kunne dyrkes, og hvorfor det ikke dyrkes bomull på disse kanter av sørstatene (det er for vått). Han fortalte også om hvordan erosjonen eter av våtmarkene i ekstremt tempo, og hvordan våtmarksforkjemperene har prøvd å få myndighetene til å spytte i penger for å bremse erosjonen, men hvordan det ikke kom et øre … før etter Katrina.

En historiker som guide er alltid å foretrekke – og denne karen var et oppkomme av kunnskap. Som en i reisefølget sa: «How does he know all these things?! He must be born around here.» Og som Linnea mumlet lakonisk ned i maten: «Ja, eller så har han kanskje lest bøker.» Noen ganger er det befriende å snakke et språk ingen skjønner.

Oak Alley Plantation

Første stopp på veien var Oak Alley Plantation; en plantasje som, hvilket navnet avslører, er innehaver av en imponerende eikealleé. Det er ikke så mange igjen av disse plantasjene, som lå side om side oppover hele Mississippi. Mange av de som er igjen, er åpne for publikum. De er fremdeles i familienes eie, men de bor der ikke lenger. Oak Alley er en av disse museumsplantasjene, der de har holdt det meste i Tatt av vinden-stil. (Frankly, my dear, I don’t give a damn.) Det mest overraskende med plantasjene er kanskje at husene faktisk ikke er så store. Det er relativt lavt under takene, og det er ikke mange rom. De ser imponerende ut, i sin nygreske stil med søyler og verandaer rundt det hele, men det er faktisk ikke store hus. Jeg trodde plantasjehusene var som engelske herrskapsgårder, men de er er mer som store skipperhus. (Nuvel.) Likevel hadde de en del kvadratmeter ekstra om sommeren, da de stort sett levde ute på de store verandaene, når det var for varmt til å være inne. Myggnett over verandaene skapte straks ekstra rom.

Oak Alley hadde en hurtigguide som snakket som en tornado, og det var dessuten ikke stort å fortelle. Det ble redegjort for hvem som fikk huset reist og de påfølgende familiene, men stort mer var det ikke. Oak Alley var mest interessant sett i kontrast til neste plantasje, Laura, men det kommer jeg tilbake til. Det mest spennende var Hollowood-filmene som er blitt spilt inn der, bl.a. Hush … Hush, Sweet Charlotte med Bette Davies. Jeg elsker Bette Davies. Den gangen jeg hadde tenkt å bli skuespiller, var det én rolle jeg drømte om over alle, og det var Bette Davies’ rolle Jane Hudson i What Ever Happened to Baby Jane? Digresjon til side – historien forteller at da de skulle spille inn filmen på plantasjen, tillot den aldrende huseieren, Josephine Stewart, kun utendørs filming. Til tross for gjentatte forespørsler, holdt hun hardt på dette (til tross for at hun holdt omvisninger i huset for skoleklasser for en slikk og en ingenting). Bette Davies hadde ingen tro på at filmselskapet virkelig hadde prøvd hardt nok, så da hun ankom plantasjen, ville hun selv prøve å overtale den gamle plantasjeeieren. Det skal ha forløpt som følger:

Bette Davies: «Ma’m, do you realise that, if you let these people film inside, you would get a lot of money?»

Josephine Stewart: «Ma’m, do you realize that I already have a lot of money?»

Det ble ingen innendørsfilming, Bette Davies eller ei.

Mennene i gruppen og Linnea og jeg måtte en tur bort for å kikke på de gamle Fordene, som skinte som nye i garasjen. Legg merke til prisene på skiltet ved siden av skjønnhetene.

Etter Oak Alley gikk turen til Laura Plantation. Dette plantasjemuseet har mottatt priser for historieformidlingen sin, og det var virkelig en flott omvisning. Kontrasten til Oak Alley var stor, som nevnt, og det ble nå interessant fordi vi reiste fra den grandiose plantasjen med en omvising som stort sett dreide seg om arkitektur, familie, penger og materiell historie, til dette kreolske museet som i tillegg til en fantastisk familiehistorie, kan fortelle mye om slavenes historie.

Laura Plantation og guide Charles

Laura ble driftet av generasjoner av kvinner – helt til Laura, som til slutt solgte hele herligheten og rømte fra plantasjeliv og lange tradisjoner. Etter at hun ble en gammel dame, skrev hun ned plantasjens historie – både familie og slaver – slik hun husket det, og takket være hennes memoarer, vet man langt mer om hverdagslivet på en plantasje. Hun forteller upolert om bestemorens tyranni, og det kreolske folkets motvilje mot amerikanere. I hennes personlige barndomsfortelling tar man del i et skifte i historien – mot det moderne Amerika.

I dette området hadde man en egen slavelov, Code Noir, der det var spesifisert at man skulle fø og kle slavene tilstrekkelig. Laura forteller at i hennes bestemors tilfelle, dreide det seg om to dresser – én i juli og én til jul. De fikk to måltider mat, frokost og kvelds. Tilstrekkelig.

I resten av sørstatene er det magert med informasjon om slavehistorie, men på Laura ligger det i veggene. Det innerste laget av murpuss, er laget på afrikansk vis.

Bananer!

Slavehytte

I tillegg til rundturen i hovedhuset, fikk vi også en tur gjennom bananalleen og kjøkkenhagen bort til slavehusene, som nå er små og skrøpelige – og sikkert alltid har vært det. Det er lett å fornemme hva velstanden kostet.

Etter to timer med den svært kompetente guiden Charles (som ikke hadde vært i Stavanger på tyve år, kunne han røpe), bar det videre til sumpen. Mor begynte på dette punktet å dirre som et overtrøtt barn, og Linnea måtte dempe meg. Vi ble satt av underveis for å spise autentisk po-boy (forkortelse for poor boy; en sandwich) i et skur midt ute i ingenmannsland. Det var virkelig et skur med skilt på, men maten var det ikke noe å si på. Heller ikke oppkommet av pubertale skriblerier på doene.

Og så – sumpen! Jeg innser at jeg har sett altfor mange skummelfilmer, og lest altfor mange bøker av James Lee Burke, og jeg gledet meg villt til å faktisk se dette landskapet med egne øyne. Jeg gledet meg også avsindig til å erte alligatorer.

Da vi ankom båtplassen, ble vi møtt av et tyvetalls feite katter. Vi ble fortalt at de ble satt av her, fordi folk visste at de ble tatt vare på – og det var lett å se. De var blanke i pelsen og slanget seg på hver ledig solplass. Visstnok blir kattene ikke tatt av alligatorer. De står bare på bredden og erter, som gamle skjærer, men stikker lenge før alligatoren har fått nesa over vann. I motsetning til hunder, som blir stående og bjeffe som gale … til de blir spist. Tenkte jeg det ikke.

Vakre sumpen

Kameraten

Kapteinen på skuta bar det velklingende navnet Captain Coyote, og oppførte seg akkurat slik jeg har lest en ekte cajuner skal (omtrent som en breial fisker hjemmefra). Han skrøyt og kjekket seg og ljugde og tøffet seg – og var i det hele tatt veldig morsom og jovial. Bare når han fortalte om alligatorer, kunne du høre skiftet fra ljug til fakta. Da fortalte han med stor kjærlighet og kunnskap om disse dyrene som vi synes er dritskumle, men som han hadde et ganske vennskapelig forhold til. Gjennom sumpene nevnte ham dem ved navn, og visste åpenbart forskjell på dem. Det var selvfølgelig morsomt å høre alle sump-røverhistorene og mord og spøkelser og uhyrer, men for meg – gladnerden – var det morsomt å høre om alligatorene mens vi brøytet oss frem gjennom vannhyasintene (som vel er en fetter av vannliljen?).

Ford-skjegg

Fun fact; «skjegget» som henger ned fra sypressene, var det mye mer av i gamle dager. Det ble hamstret i enorme mengder etter at mr. Henry Ford fant ut hvor godt egnet det var til å polstre bilsetene med. Det han ikke hadde tenkt på, var at cajunerne jo behandlet mosen før de stappet madrasser med den – ettersom den er full av lus og fanteri … Det var antakelig en del som fikk et ubehagelig første møte med polstringen i de gamle fordene (uansett hva de foretok seg der).

Captain Coyote hadde et annet bekjentskap i sumpen, nemlig denne røveren, som danset på elvebredden da vi kom – klar for godsaker. Jeg lovte min kollega Ingunn før vi dro, at vi ikke skulle kaste marshmellows til alligatorene. Hun er nemlig bekymret for reptilenes dentalhygiene. Men hun sa ingenting om vaskebjørner. Og i hvert fall ingenting om at kapteinen ikke kunne kaste godteri til vaskebjørnene. Ta det rolig, Ingunn, vi kastet ingenting, men den vaskebjørnen var godtesjuk!

Da vi hadde fått et par timer med stillhet (bortsett fra den gamle amerikaneren som insisterte på å fortelle en av sine historier hver gang kapteinen hadde fortalt en av sine), sump, vannhyasinter, hegrer, alligatorer, vaskebjørner og cajunhytter, var det på tide å sette kursen hjemover igjen.

Young Lady with Shopping Bags

Vi var fullstendig utslitt da vi kom hjem i går. En rask middag og en drink til mor (som het noe med Voodoo, selvfølgelig), og så var det gjort. Klokka ni sov vi! Derav ingen blog i går, men derimot en lang i dag! I dag har vi nemlig bare vært på shoppingsenter i ni timer. Linnea har vært flink. Jeg har vært ganske flink (hvilket er mer enn man kan forlange av en dame med shoppingvegring).

Og for å avrunde denne dagen, har vi da spist alligator. (Veldig god mat på Muriel’s.) Nei, jeg kan ikke dele med dere hva det smaker, for det smaker svært lite! Harmløst og lite rovdyraktig … De spilte forresten inn scener til Treme rett utenfor, men de ville ikke ha oss med … Lite visste de hva de gikk glipp av!

Nå er et på tide å podle seg i modlahopi, for i morgen skal vi i femtiårslaget til Neil Gaiman, og vi akter å være pene og vittige!

Ise

P.S. Det er ikke moro å blogge når man har ubegripelig dårlig nettforbindelse. Jeg skal banke Wayport.

Advertisements

Én kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. Flott! Hils Neil.

    Harald Grenne

    10/11/2010 at 10:06


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: