Iselinsmuget

Iselin Røsjø Evensens generelle kroting.

Fine folk i fine Oslo

leave a comment »

I går var en lang og uvanlig innholdsrik lørdag. Normalt tilbringes brorparten av lørdagen på sofaen med radio og bok, men i går ble jeg lokket på ville veier – og takk for det!

Først var det ned på DogA for å se Timon Botez utrolige installasjon Lydur. «LYDUR is an oversized sound installation custom-built for DogA’s main hall. It consists of modified furniture, home made wooden crates, trumpet horns and a 3.5 meter tall wooden sound funnel, retrofitted with speaker drivers. The sculpture-like construction forms a object orchestra that performs an infinite composition based on that most precious element; time.»

Lydur

Ingeri påpekte at dette vel må være guttedrømmen – å ha tid og plass til å sitte og snekre finérhøyttalere i alle mulige fasonger og fifle med grom lyd. Og så tilføyde hun – «Se, Iselin, det er Serafin og Plyms makeløse musikkmaskin!» Hvilket oppsummerer ganske godt, synes jeg. (For dere som ikke har hatt Serafin og Plym som en del av barnelektyren deres – go read.) Jeg har også lyst til å bygge en lydtrakt på tre og en halv meter …

Botez (Rushjob) hadde først konsert, og jeg må inrømme at jeg vel ikke hørte hele, ettersom jeg hadde en voldsom lengsel etter kanelbolle, men det jeg hørte var veldig spennende. Botez er dessuten en utrolig interessant fyr, og jeg anbefaler å oppdatere seg litt på alt han holder på med:

http://www.botezco.com/

http://www.galleristorck.com/archives/124

Deretter var det tid for en rimelig intens affære med Anger Management Inc. og Rød Stær, eller David Gurrik og Bård Torgersen som de ellers heter. I perioder ekstremt suggesivt, i perioder smertefullt. I min sinte hjerne ble lyden fortolket til rask puls, skjærebrennere, krangling, slamring, frustrasjon, forakt, adrenalin, hyling, følelsen av å være innesperret, afasi, vold og raseri, og det sier kanskje mest om min hjerne. Lite klipp her:

Bra bråk!

Min venn Thomas hadde ringt og spurt om jeg ville være daten hans på noe jeg overhodet ikke oppfattet hva var, men jeg er jo grei og sa ja. Jeg fikk en kryptisk forklaring om noen amerikanere som reiser rundt og steker reker. Ok …

Jeg møtte Thomas og hans kollega Peter på La Boheme (der er det brunt) og fikk en litt mer utførlig forklaring på hva jeg skulle på. Det er altså en fyr, Peter, opprinnelig fra New Zealand, nå bosatt i New York, som reiser rundt i verden og serverer reker og vin til et på forhånd booket middagsselskap. Man kan melde seg på på nett her: http://woknwine.com/ Peter, som også er fra New Zealand hadde visstnok bodd sammen med denne andre Peter i London på et punkt. Jeg var ikke veldig mye mer forberedt, men det begynte å høres moro! På veien fant vi ut at det var plass til flere, så da ringte vi opp Ingeri og David og ba dem komme etter.

Og det ble faktisk veldig hyggelig – en masse fremmede mennesker hjemme hos Helene og Simen som hadde satt leiligheten sin på Frøen til disposisjon. I begynnelsen er vel alle slike tilstelninger litt trå, men det var mange fine folk der, og jo mer vin som ble servert, jo finere ble de …  Maten – jumboreker – var helt fantastisk, og jeg oser i dag så hvitløk at selv kattene holder behørig avstand.

Mest moro hadde vi nok av Ingeri og David, som hadde kommet i skade for å ta på seg matchende gensere denne morgenen, og som nå ble ertet av villt fremmede mennesker for antrekket sitt. «I assume you guys are married?»

Mr. Anger Management Inc og fru Ingeri i matchende maritimt antrekk.

Etter en veldig hyggelig kveld med nye bekjentskaper, ble vi helt ut i halv elleve-tiden og tok drosje ned til St. Hans-haugen igjen. La Boheme hadde skiftet ut ettermiddagsklientellet med et langt yngre klientell – fremtidens håp for de brune pubene …

Thomas hadde bare barnevakt til halv ett, så da ble jeg plassert i en drosje for å dra på Last Train og feire bursdagen til Ketil, og hvis jeg var engstelig for å dra alene, var det ingen grunn til det. For på Last Train var alle gæmlisene samlet! Tror Ketil var fornøyd med både oppmøtet og fangsten sin. (Jeg skylder en presang.)

Bursdagsbarnet får kos av Jon

Etter Last Train var det noen som lurte oss ut på ferd til Månefisken med løfte om fest, men der var det selvfølgelig ingen fest, og gutta og undertegnede endte med å fise byen rundt i taxi. Jeg synes oppriktig synd på den drosjesjåføren, men vi hadde det riktig hyggelig på vår rundtur gjennom natt-Oslo.

Og i dag tenker jeg at jeg er griseheldig med vennene mine. Og at jeg var flink som valgte dem den gangen for lenge siden.

Ise

Advertisements

Written by iselinsmuget

29/08/2010 kl. 18:43

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: