Iselinsmuget

Iselin Røsjø Evensens generelle kroting.

Øya – dag 2

leave a comment »

Ai. Sliten nå.

Godsliten. Det er meningen at du skal være litt uttæret etter mange timer med fet musikk. Noe annet ville være trist.

Begynte med å få meg noen låter Kråkesølv, men jeg kom litt sent, så det ble litt amputert for min del. Er ei heller helt sikker på at det er mitt band. Jo er jeg svak for nordlendinger, men det er mulig Kråkesølv er litt i triveligste laget for meg. Dog – jeg fikk ikke sett så mye, så jeg trenger en konsert til for å bestemme meg. Kvikt, tight og bra band uansett.

Deretter Lars Vaular – som jeg tenkte def ikke var for meg, men jeg syntes det var ganske deilig. (Kudos til min promotør-eks også, http://www.atomicsoul.no/). Synes det satt som en kule, og det er befriende med blid-rap med særs lite gangstatakter. Og ingen tvil om at man har en fordel i rappen når man har mitraljøsedialekt i utgangspunktet.

Fool’s Gold. To første låtene var riktig sløye greier  – riktig tidlig Spaceman 3 med etnoinnslag. Hva min gamle venninne Ulla ville kalle herionmusikk (helst med to r-er; herroinmusikk). Drit kjedelig, rett og slett. Men vi ble stående, ettersom det ikke var noe annet som fristet. Og takk for det – for det ble en av de kuleste konsertene jeg har sett på lenge. Avsindig drevne musikere som spilte seg oppover per låt, og selv om hebraisk minner enda mer om gøgging i mikrofonen enn norsk, ble jeg begeistret. Ethvert band som kan få tverrfløyte til å svinge, fortjener et lavt bukk. For ikke å snakke om seansen med fem mann på perskusjon og en på bass – groovy! Og ettersom konserten ble bedre, begynte publikum å irritere meg desto mer. Det er noe med frik-er-livet-folk som aldri har danset et steg i sitt liv, og som plutselig tror at de har en fri og deilig kropp når band synger noe folk-lignende på et språk de ikke skjønner… Jeg følte trangen til å være litt William Tell – og bomme – på de teite hattene og de fargerike batikkskjortene. Alt som lukter world music trekker til seg en horde av ulekre tullebukker. Go home and dance no more.

Digresjon. Løp opp for å høre Broken Bells, hørte en låt og løp vekk igjen. Sikker fine greier, men ikke mine greier.

En digresjon til. Så fire låter med Surfer Blood – trivdes i to, begynte å kjede meg i låt tre og ga opp etter låt fire. Vokal som går Sølvguttene en høy gang, men som min venn Leif sa på et langt senere tidspunkt på kvelden: «Den jævla stemningen. Kan de ikke snart drite i den stemningen?»

Og så – endelig – LCD Soundsystem. For en konsert! Dritbra, funky, rått – klin på med adjektiver, dette var virkelig godkonserten i dag. Vanvittig proft avlevert konsert – det er godt å få bevis på at det ikke bare er jazzfolk som kan levere ting som er både godt spilt og kult. Får lyst til å avlevere heiarop. Til tross for en halvsjuk James Murphy (som påstod han var frisk), som avleverte følgende elokvente utsagn: «This is already supernice. Look! You guys’ve got  a river and all. It’s pretty …» Right.

Digresjon 3 – prøvde meg på Yeasayer, men syntes det var dølt og tregt og lot meg affisere av de altfor rene singlettene og hair doene … Min venn Sindre (tidligere omtalt i denne bloggen som bl.a. designer på Øya-T-skjorta) sa at jeg måtte stille meg bakerst og lukke øynene, for da funka det. Tror ikke det.

fin

Cumshots. Veldig, veldig moro. Godt med råpønkmetal som gjør sitt ytterste for å fornærme sitt publikum og rive ut øregangene. As it should be. Og for oss andre av samme generasjon er det veldig irriterende at Kristopher ser så jævlig bra ut. Hul kjeve eller ei, han er avsindig hot. Selv når han ber hele publikum om å gi ham følgende bursdagspresang: Drit og dra. Hvis dere ser meg på gata, la meg være i fred. Takk for presangen. Veldig deilig mann, og jeg oppfordrer alle til å klå på ham i offentlighet. Særlig hver 12. august. Sorry, Kristopher, men du er bare fin noen år til, så du må unne folk litt klams.  Uansett om man synes Schau er fin eller ei, så er Cumshots et band som går fra 0 til 100 på 2 sekunder, og hvis du greier å gire opp så vinner du litt rå glede.

Skulle se Pavement, men ble stående på gjesteområdet og høre på bransjesladder mens konserten pågikk, så jeg kan ikke påberope meg nevneverdig tilstedeværelse … Noen ganger kan slarv om hvem som har turnet i høyet med hvem rive selv meg vekk fra moroa. Jeg har ingenting å rapportere om Pavement, men jeg er derimot oppdatert på hanky panky …

Det er på tide å podle seg i modlahopi.

Natti,

Ise

Advertisements

Written by iselinsmuget

13/08/2010 kl. 03:34

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: