Iselinsmuget

Iselin Røsjø Evensens generelle kroting.

Øya – dag 1

leave a comment »

Fett ass. Regnet hølja ned fra første sekund, men fett ass. Trøtt og sliten, men fett ass.

Jeg begynte med å prøve å se på Thom Hell, som jeg tenkte jeg kanskje burde være litt interessert i uansett, men jeg må konkludere med at jeg synes fortsatt det er klinemusikk. Dritbra klinemusikk, sikkert, men like fullt klinemusikk. Band som spiller dritbra og veldig flink fyr, men har man ingen å kline med … Nope, jeg skal prøve Thom Hell som road music, lover, men jeg er per i dag ikke mer interessert enn i går – og det er ikke av vrangvilje.

Hørte litt Ingrid Olava fra teltåpningen på Serieteltet (som for øvrig ligger fint til i år – man både hører godt hva som foregår på Enga, OG har utsikt til storskjermen), men kjente at jeg hadde brukt opp godvilje-interessen og begynte å bli fysen på godrock.

Slentret videre ned og fikk sett litt Imperial State Electric, og det var godt med litt tradmetal. Var ingen stor Hellacopters-fan, og er heller ikke så opptatt av menn i uniform, men gladmetal er oppløftende uansett. Masse glade gutter på konsert – metallband har utvilsomt alltid det beste publikumet.

Så løp jeg opp og fikk med meg ørlite grann The Megaphonic Thrift , som imponerte – godstøy! Neste gang skal jeg få med meg mer, for dette var snasent.

Fucked Up

Deretter løpe ut igjen i regnet for å se Fucked Up. Og der begynte den virkelige oppturen for mitt vedkommende. Jovial (uttalt med to v-er) gladpønk fra Toronto var det mitt hjerte begjærte. Deilig med konserter som både er veldig bra, joviale, showproffe og skitne – jeg blir glad. Og når skittentjukkasfrontfigur i tillegg synger/skråler som en Gud (i motsetning til andre skittentjukkasfrontfigurer man kunne nevne) mens han farter blant publikum og high fiver unga, klemmer damene, og presser sin nær nakne kropp så tett innpå norske menn at de vrir seg i forlegenhet, blir det ikke stort bedre. Styrtregn og lykke.

(På et punkt mellom her var jeg også innom litteraturteltet og hørte Knut Schreiner prate litt om Iggy, men sorry Knut, det ble litt oppramsing for meg, så jeg gikk og tok en øl i stedet.)

Klokken syv var det signering med Tor Ærlig og Håvard S. Johansen i Serieteltet. Tor var imidlertid så gira på å se Iggy at han signerte fortere enn blekket ville ut av pennen, og Håvard var så treig med å komme seg inn på festivalen at signering nær var over da han var på plass …

Rosin-Teigen i farta

Og så … Stooges! Gud, som jeg hadde gledet meg til denne konserten og å se James Williamson. Jeg er jo ikke like gammal som far min, så selv om jeg har sett Iggy før, har jeg ikke sett Stooges, og jeg har gledet meg som en drittunge til denne konserten. Det er sjelden jeg drømmer om å være eldre enn jeg er, men jeg har alltid tenkt at jeg skulle ofret et par tiår på å ha fått med meg Stooges back when. Det er farlig å glede seg så fælt, men denne gangen var det ingen grunn til uro – det var dritfett. Ikke alle låtene er like snasne, og jeg savnet 1969 og TV Eye, men skit i det. Skit i at Iggy etter hvert ligner så mye på Jahn Teigen at det blir unaturlig  å ikke nevne det, og skit i at mannen er en rosin – dette var godsaker. James Williamson – velkommen tilbake, jeg håper du bruker din pensjonisttilværelse på Stooges i stedet for IT-fjas. Raw Power. (P.S. Jeg prøvde å stå og stå litt rumpesvai som Iggy en stund – ble inspirert! – men ble rammet av akutt bekkenløsning etter fem minutter. How does he do it??)

Etter Stooges var det betimelig å ta en pause i Serieteltet. For min del en berikende pause, ettersom jeg for en gangs skyld fikk snakket litt med folk som faktisk var interessert i bøkene jeg gir ut. Jeg hadde glemt litt for godt det er å faktisk snakke litt ordentlig med interesserte folk … folk som allerede har vært i kjelleren på Tronsmo og snakket med Terje og fått anbefalinger om hva de skal lese, og som er interessert i mer mat for hjernen. På et punkt slo det meg at jeg nesten hadde glemt hvor entusiastisk jeg kan være i forhold til det jeg driver med … Det er oppfriskende å møte folk som nettopp har begynt å lese tegneserieromaner og gjerne vil ha tips om hva deres dannelsesreise i mediumet burde innebære.

Artig var det dessuten å informere sønner av venner om hvor ulekre band fedrene deres spilte i (nytter ikke å bli streit når man har tystere i kretsen), og underholdende å høre om venners ødelagte hus og brukne tær. (Andres ulykke, etc.)

Serena Maneesh avsluttet kvelden for meg. Dritbra liveband. Kompromissløst og goes to eleven. Jeg har lang erfaring med bløte konsonanter, men hadde likevel noe problemer med hva det var Emil Nikolaisen lirte av seg mellom låtene (tror det var bløte vokaler også…), men søstera er hot på scenen, det var moro å se Kåre i bongohjørnet, og en godmur av støy som satte fet strek for kvelden. Serena Maneesh er en attenhjulinger rett i fleisen og jeg er hypp på haik. Takker!

Så hjem og tråkke i hjel fire iberiasnegler i fullt rockovermot. Dessverre glemte jeg at det var den støvelen det er hull i.

På tide å podle seg  modlahopi.

Natti,

Ise

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: