Den store konspirasjonen

Det er med fare for egen sikkerhet, liv og helse jeg nå velger å avdekke hvordan en utenlandsk organisasjon har tatt oss nordmenn ved nesen i over hundre år og nå er i ferd med å true den nasjonale sikkerhet. Jeg har drevet iherdig research  på denne organisasjonen, og føler nå at det er på tide å advare nasjonen mot den overhengende faren, slik at det enkelte individ har anledning til å verge seg mot overgrepet. Dette har pågått lenge nok!

Midt i blant oss finnes det en armé av kortvokste mennesker bevæpnet til tennene og topptrent for en type geriljakrigføring den alminnelige norske soldat ikke er i nærheten av å beherske. En stor gruppering som går på tvers av alle samfunnslag og er trent til å leve ukevis i fjellene, der de overlever ved å drikke myrvann og gnage barken av en sjelden einerbusk. Jeg synes ikke det er søkt å påpeke likhetene med visse afghanske grupperinger.

Hæren ble anlagt i 1907 av en engelsk generalløytnant med forkjærlighet for unge menn i frekke tyrolerantrekk, og som imperialister flest hadde han en dårlig skjult agenda om verdensherredømme. I løpet av kort tid hadde hans disipler underlagt seg store deler av den vestlige verden – uten å bli oppdaget! På genialt vis har organisasjonen infiltrert vår samfunnsstruktur helt åpenlyst – så åpenlyst at det ikke har falt folk inn å sette spørsmålstegn ved aktivitetene. Vi reagerer ikke engang på uniformen, selv når de ferdes midt blant oss! (Og nordmenn pleier å reagere på unge menn i bukseseler og halstørklær.)

Jeg snakker selvfølgelig om speideren.

Et blikk på denne mannspersonen burde være nok.

I motsetning til mine naive og godtroende landsfeller, har jeg næret en nagende mistro til speiderbevegelsen. Ja visst, du kan le av dem der de sprader rundt i kortbukser og bærer kanoer på hodet, men under denne harmløse forkledningen finnes det kaldblodige og beregnende sjeler. Speiderne er helt i verdensklasse når det gjelder å drive bedrag, de kaster blår i øyene på oss!

Langsomt har speideren bygd opp et nasjonalt nettverk av speidere og speideraffilierte personer (en som identifiserer seg med speideren, speidersangene eller leirbålmentalitet, det være seg bevisst eller ikke), som har strakt sine klamme tentakler over store deler av fedrelandet.

Disse utkrøpne småttisene er nå klare og i beredskap for å gjøre sitt neste imperalistiske trekk – snart underlegger de seg Norge, og før vi vet ordet av det er du også presset ut i villmarken som en annen Lars Monsen. (Og han er helt sikkert speider. Ingen blir så interessert i friluftsliv av seg selv!)

Motivet? Det er bra naivt å tro at maktmennesker trenger noe annet motiv enn nettopp – makt. Speiderne inntar naturområde etter naturområde og skjuler seg der ingen andre kan ferdes, slik at det i siste instans blir umulig å bekjempe dem. Først tar de marka, så tar de byene. Grunnlaget for en egen speidernasjon er allerede lagt – de har hjernevasket mange generasjoner barn – og når de først reiser seg i felles styrke, kan det være for sent!

Og hvis du fortsatt tviler – tenk over følgende fakta:
1. Speiderne er konstant bevæpnet med spikkekniver og små økser som er lette å skjule. For ikke å snakke om hva de kan bedrive med de bukseselene. Ved et overraskelsesangrep har den gjengse nordmann lite å stille opp mot disse rabiate friluftsmenneskene.

2. Ingen vet hvor mange speidere det faktisk finnes i verden, og ingen vet hvor utstrakt det perfide nettverket deres er. Husk – du kan aldri vite hvilke politikere som har vært (les: vil alltid være) speidere, og deres lojalitet ligger neppe hos oss som står utenfor! Man tror at det finnes 20 000 speidere bare i Norge, men for alt vi vet kan det dreie seg om mange millioner på verdensbasis!

3. De eldste speiderne kalles ”rovere”, og dette er nok ikke tilfeldig valgt. Tilsynelatende er dette bare det engelske ordet for ”vandrer”, men det vil kanskje komme som en overraskelse at dette også er navnet på en spesiell type romfartøy! Det er det kun de selv som vet.

4. Paragraf 2 i speiderloven av 1952 sier: En speider er trofast (lojal) mot alle foresatte. Han utfører hvert oppdrag villig og raskt. Trenger jeg å si mer? Visselig har de prøvd å pynte på paragrafene siden den gang, men det er selvfølgelig nok et forsøk på å skjule sannheten for oss. Videre sa paragraf 7: En speider er lydig. Også når han får en ordre han ikke liker, utfører han den. Det er disiplin. De kaller det disiplin, jeg kaller det militær oppfostring! De snakker til og med om ”patruljesystemet”. Tilfeldig? Neppe.

Speideren har på utkrøpet vis tvunget symbolet sitt inn i vår hverdag. De har til og med lurt det inn i Ullensvangs kommunevåpen. Snart tar de over alle kommunevåpnene!

Ingen andre grupperinger i Norge er så godt utrustet for et kupp. Her snakker vi om folk som i årevis har slitt seg gjennom hengemyr og gjeddesiv der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og det er ingenting som kan stanse dem. Tvert imot; stilt overfor en fysisk utfordring begynner smådvergene å synge hemmelige stammesanger som er ment å skulle styrke fellesskapet i kampen mot det umulige. Og de lykkes! Det er åpenbart at disse rituelle sangene, kombinert med meditativ messing rundt et bål kveldstid, egger disse voldsfantastene til kamp. For ikke å snakke om de symbolske historiene de forteller hverandre hver eneste natt, der blodige fingre og vandøde fiender som banker i taket er gjengangere. Disse historiene kretser utelukkende om drap og hevntanker, og man skal være bra dum for ikke å forstå at dette er omskrivinger for en nært forestående verdensovertakelse.

Når speiderne en dag velger å gå til aksjon, ligger verden så å si for deres føtter. Gjennom møysommelig og nitid planlegging kan de snart plante speiderflagget på løvebakken.  Si ikke at jeg ikke advarte deg – neste gang du ser en kano med tolv bein – løp!

Alltid beredt? Say no more!

La Redatrice

(Skrevet for EON 6, 2009)