Iselinsmuget

Iselin Røsjø Evensens generelle kroting.

Trolldom, tortur, Hawthorne og George Clooney

leave a comment »

Førti-førtifem minutter fra Boston ligger Salem, åsted for et av de heller svarte kapitlene i USAs historie. En historie Europa kjente enda sterkere på kroppen, nemlig hekseforfølgelse og deretter henrettelser. Der Europa brant de fleste av sine hekser, fordi det ble regnet som en forbrytelse mot kirken, hang de dem i USA, fordi det her var en forbrytelse mot Staten.

Trolldom og tortur

Jeg har vært i overkant fascinert av inkvisasjonen siden jeg var barn, og har flere bøker om tortur i hyllen enn man antakelig burde ha, men jeg fikk legalisert dem sosialt med noen år på folkloristikk. En gang på nittitallet oversatte jeg også en roman for ungdom om hekseaffæren i Salem, som het «Heksejakten», skrevet av Ann Rinaldi – en ganske god bok som dere kan prakke på tenåringene, hvis den fremdeles er å få fatt i. Jeg kom dermed til Salem høye forventninger – denne byens historie er spesiell, ikke bare fordi det fant sted såpass lite hekseforfølgelse i USA, men også fordi episoden er et stjerneeksempel på massehysteri, noe som også hjelpe med å forklare det som utspilte seg i Europa – med langt mer dramatiske (iallfall målt i antall menneskeliv) konsekvenser.

I denne byen, i 1692, begynte en gruppe unge jenter som led under puritanismens kvelende kjedsomhet å lefle med spiritisme hos en slavekvinne fra Barbados, og snart fikk de anfall og ble syke og sengeliggende. Da doktoren ikke fant ut av hva som var galt med dem, konkluderte han med at det vel måtte være trolldom. Ikke før var diagnosen satt, før jentene begynte å angi naboene. Alt i alt ble 19 mennesker hengt – og et par hunder – og en mann knust av stein. Et par hundre havnet i fangehullet. Alle fullkomment uskyldige.

(c) Linnea Røsjø Johanssen

Giles Corey under steinen som til slutt knuste brystkassen på ham. (Witch Dungeon Museum, Salem)

Giles Corey var en gammel mann, tiltalt for trolldom og hekseri, men nektet å tilstå. Han var en velhavende mann, og sheriffen var ute etter eiendommen hans. Det var nemlig slik, at tilstod man forbrytelsen, tilfalt eiendommen sheriffen (egentlig ikke personlig, men slik fungerte det i praksis) og han kunne deretter selge den for en god penge. Da Giles Corey nektet å tilstå, avgjorde den innfule sheriffen at det var på tide med litt tortur. Steintorturen bestod i at man la en plate over brystkassen på den tiltalte, og dermed lasset de på med tung stein – forhåpentlig til vedkommende tilsto. Det sies at det eneste Corey svarte på forespørslene om skyld, var Give me more weight, more weight. Etter et døgns tid var han – bokstavelig talt – knust, og hans tre døtre med ektemenn arvet eiendommen.

Det mest interessante med hekseforfølgelsene i Salem er nettopp at man har førstehåndsuttalelser som bekrefter at det var oppspinn og fjas som startet det hele. Mange år senere tilstod jenta som hadde igangsatt det hele, Ann Putnam, at hun bare hadde funnet på alt sammen – fordi hun kjedet seg, og ba om byens tilgivelse for det hun hadde gjort. Denne affæren viser i all sin gru hvor enkelt det er å hisse opp folk til å tro de utroligste ting – ikke ulikt moderne politiske heksejakter (et poeng jeg rappet fra The Witch Museum i Salem).

Forfatteren Nathaniel Hawthorne, 1804-1864, levde og skrev også i Salem, og det sies at han la til W-en i navnet for ikke å forbindes med dommer Hathorne, som ledet de innledende rettergangene mot heksene. Et utdrag fra rettergangen mot Bridget Bishop:

Hathorne: How do you know that you are not a witch?

Bishop: I do not know what you say . . . I know nothing of it.

Hathorne: Why look you, you are taken now in a flat lye.

(c) Linnea Røsjø Johanssen

Salems Galgeberg. (Witch Dungeon Museum)

Mens de dømte ventet på å bli hengt, satt de i Salem Dungeons, som elektrisitetsverket utraderte i femtiårene. Byen har bygget opp et museum med tilsvarende fangehull, for å gi en ørliten smak på hvor ulevelige forholdene var. Fangehullene la under jorda, uten lys overhodet. Det var ørsmå celler, uten møbler, man satt og lå rett på gulvet og med jevne mellomrom oversvømte elva hullene og brakte elverottene med seg. Alt kostet – det var avgifter for alt, til og med bøddelen skulle du betale selv (så vidt jeg husker var dette praksis også i Norge). Hvis du ikke kunne betale for deg, bygget man en celle rundt kroppen din – stående – og lenket deg fast, slik at du ble stående der. Til du antakelig døde. Den yngste som satt i fangehullene var en pike på fire år.

Heksejakten fikk sin ende da guvernørens hustru ble anklaget for hekseri.

(c) Linnea Røsjø Johanssen

Dagens Salem er en koselig og velholdt småby, selv når tordenværet truer i horisonten.

I dag er Salem en veldig hyggelig småby med førti tusen innbyggere, og et mekka for esoteriske mennesker og gothere. Det er wikka meg her og wikka meg der, tarotlesere og aurafotografer, skrekkabinetter og svarte katter absolutt overalt.

Hawthorne

Nathaniel Hawthorne levde og skrev, som sagt, også i Salem, og da vi hadde gjort oss ferdig med trolldom og tortur for dagen, var det på tide å avlegge The House of Seven Gables et besøk. For dere som ikke har lest Hawthorne (hvilket dere burde, ta iallfall en kikk på The Scarlet Letter), heter altså en av Hawthornes mest berømte bøker The House of Seven Gables (ikke Anne of Green Gables, som er Anne fra Bjørkely …) Denne romanen er inspirert av nabohuset hans, som var bebodd av hans kusine og inspirator. Gable betyr gavl, og huset har faktisk syv gavler. Det er dette huset som i dag er museum, bygget opp av Caroline Emerton i 1910 – det har altså 100-årsjubileum i år.

(c) Linnea Røsjø Johanssen

Bare et par gavler synlige her, men det er altså syv.

Ikke lov å ta bilder inne på museet, dessverre! Men man kan lese noe mer om husets rike historie her: The House of Seven Gables

I Hawthornes eget hus, kan man lese kuriosia om en av USAs største forfattere, og det var en liten tidbit som jeg fant spesielt artig. Hawthorn hadde visstnok to perioder der han trakk seg helt unna folk og levde ganske isolert, en som ung forfattermann, den andre da han var liten gutt. Han hadde spilt ball med noen andre barn, ble truffet av ballen i beinet, og selv om det ikke var mulig å finne spor av fysiske mén på gutten, var han invalid i to år. En gladnevrotiker in spe!

(c) Iselin Røsjø Evensen

Nathaniel Hawthorne på sin trone.

Linnea fikk kjøpt seg blekk og blekkhus til sin nye fjærpenn, kopier av den originale Constitution og Decleration of Independence og mye annet moro, og skal snart begynne å skrive gammelengelsk, eller kanskje norrønt. (Det er selvsagt bare en antakelse, men bear in mind at hun har en mor som skrev dagbok med doble aa-er i stedet for å. Slikt er antakelig arvelig.)

Mr. Clooney, that’s your cue.

Da tordenværet var ferdig nok en gang, reiste vi videre – altfor sent – til Gloucester. Da vi kom frem dit, var alt selvfølgelig stengt, fordi vi hadde brukt altfor mye tid i Salem. Vi fikk iallfall gått i gatene, lest litt historie og spist middag. Det var her grunnlaget for The First Amendment ble lagt, da presten John Murray i The Universalist Church nektet å betale skatt til kirken (ettersom dette jo var en annen kirke). Det ble rettsak, Murray vant, og dermed begynte arbeidet med det som skulle bli det første tillegget til grunnloven (om religionsfrihet). Murray giftet seg forøvrig med en av USAs tidlige feminister, Judith Sargent Murray.

Gloucester sies også å være USAs første havneby, da det var så vakkert her at britene straks bygget by – visstnok da enda før Plymouth og Boston. Jeg blir stadig forvirret over hvilken by som var først, men de skiller vel mellom bosettinger og faktisk by?

Vi spiste middag på en super restaurant ved kaia, Gloucester House Restaurant – blåskjell til forrett og Seamans’s Stew og kamskjell på pasta med kremet pestosaus. Magene stod som trommeskinn etterpå! Veldig flott å sitte og spise sjømat og se på de store fiskebåtene komme inn – dette er fortsatt en levende fiskerby.

(c) Linnea Røsjø Johanssen

Denne kameraten tigget som en katt under hele måltiden, dog med et litt krassere mål en katter pleier å ha når de tigger.

Det var på dette tidspunktet vi innså hva som virkelig var denne byens store attraksjon. George Clooney! Det var nemlig her de spilte inn The Perfect Storm. Da mor innså det, hadde ikke dattera stort valg – her skulle det spaseres til man fant innspillingssted. Og stakkars Linnea har ikke engang sett filmen, og er slett ikke videre opptatt av George Clooney heller (hvilket er bra, ettersom noen passer mora, noen passer dattera, sier nå jeg.)

George Clooney med en lokal fyr under innspillingen av The Perfect Storm.

Vi trasket en god stund, men turte til slutt ikke å gå ned på kaia der de skulle ha spilt inn en del av filmen, ettersom et stod en gammal, sjuskete fyr akkurat der. Det så dessuten ut som han tissa i vannet, og det trengte vi ikke å få med oss. Men vi fikk tatt turistbilde av kafeen som visstnok også brukes i filmen (jeg husker ikke noe av det), men imponerende er det ikke …

(c) Iselin Røsjø Evensen

The Crow's Nest ser litt ut som et kråkereir, ja.

Nå er vi i Dover (tenk deg hvordan det lyder når GPS-dama sier på hakkete norsk: Ta til venstre på Foster Rd), og i morgen tidlig reise vi til Bangor for å stalke Stephen King (jeg tror jeg feiger ut, det er flaut). Destination Bangor, Maine!

Natti,

Ise

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: