Iselinsmuget

Iselin Røsjø Evensens generelle kroting.

Fra 1620 til 2010

leave a comment »

I dag morges reiste vi fra deilige Cape Cod, og tok motvillig farvel med området og eierne av Sea Coast Inn, som har vært helt suverene. Om dere noen gang skulle ønske dere en tur til Cape Cod, er dette et lite hotell jeg anbefaler på det varmeste. Usedvanlig hjelpsomme mennesker som la alt til rette for at vi skulle få mest mulig ut av besøket – uten at vi spurte engang. Jeg er jo litt i overkant glad i fikse ting selv og hater å spørre om noe som helst, og for slike asosiale tullebukker er det godt med folk som bare forsyner deg med planer uten at du har bedt om det. Uten å være påtrengende, vel å merke. De vasket til og med klærne våre gratis. Supre folk, rett og slett. Jeg tror vi skal adoptere dem.

(c) Linnea Røsjø Johanssen

Eierne av SeaCoast Inn, Hyannis. Med hund.

Vel ute på veien hadde vi en ørliten disputt med GPS-en igjen. Jeg mener hun har et problem med rundkjøringer. Det er iallfall ikke jeg som har et problem med rundkjøringer. (Jeg strøk to ganger på oppkjøring på rundkjøringer, men etter det har jeg vært suveren på rundkjøringer.) Disputten løste seg etter fire-fem «REKALKULERER». Rekalkulere, hva er det for et ord?! Og «sving til venstre» når veien rett frem går ørlite grann mot venstre? Tror ikke det.

Det tok oss ørlite grann lenger enn de estimerte førti minuttene å komme frem til Plymouth, men vi kom da frem til Plimouth Plantation, som er et utendørs museum der de har bygget opp engelskmennenes første bosetting, samt indianerleiren som lå der før de kom og smittet alle med uartige sykdommer som utraderte hele urbefolkningen her på en hundre års tid. Urbefolkningen tilhørte folket Wampanoag, som befolket et stort område og levde av jordbruk, jakt og fiske.

(c) Iselin Røsjø Evensen

Halvflau, halvnaken urinnvåner som forklarer hvordan man huler ut kanoer.

Fascinerende å se hvordan de bygget vinterhus med dekke av bark, som isolerte, og sommerhus av kattehalesiv, som suger opp fuktighet – hvilket var greit i dag, da luftfuktigheten var 69 % … Det hadde så vidt begynt å regne, men vi ante allerede uråd. Du har ikke vokst opp på bygda i Norge uten å vite hvordan et kommende tordenvær lukter.

(c) Iselin Røsjø Evensen

Isolering av vevde sivmatter og senger i sirkel langs veggene, dekket av hjorteskinn. Da engelskmennene første gang kom på besøk hos høvdingen, fortelles det at de sank flere centimeter ned i tykke skinn. De ble imponert.

(c) Iselin Røsjø Evensen

Litt eldre, litt mer påkledd urinnvåner som sitter på et bjørneskinn med en bjørneklo rundt halsen. Sølvpilen-lesere vil bli noe skuffet over Månestråle anno 2010.

Fra urinnvånerplassen gikk vi inn i engelskmennenes første bosetting, og det var ikke like spennende. Ikke ulikt gamle Norge, bare veldig grått. Folkemuseet-skuespillere var på plass og skulle snakke «old English». Right. Old English innebærer litt mer enn å tilføye et «nay» her og der.

(c) Iselin Røsjø Evensen

Nay!

Regnet begynte så smått å tilta, og etter 1620 følte vi for en lunsj mer up to date, hvilket vi fikk i Plymouth. Krabbekaker og Calamari. Og jaggu fikk vi ikke øye på David Brent. Ikke Ricky Gervais, altså, men David Brent. (For dere som ikke tar referansen, det er long overdue at dere ser The Office – den engelske originalen.)

(c) Linnea Røsjø Johanssen

Plymouths svar på David Brent.

Så var det på tide å komme seg til storby igjen. Og jo nærmere vi kom Boston, jo mørkere ble himmelen. Linnea sovnet mens jeg kranglet videre med GPS-en, men til slutt svingte vi inn ved hotellet. Vi hadde ikke før fått koffertene inn på hotellet, før himmelen åpnet seg på vidt gap. Jeg måtte løpe ut i styrtregnet for å legge parkeringsbeviset i bilen, og på de få meterne ble jeg så aldeles dyvåt at dørvakten festet blikket på feil sted da jeg skulle inn igjen og resepsjonistene bare sa: Oh. My. God. (Som amerikanere gjerne gjør.) Derfor har vi nå sittet på hotellrommet i et par timers tid og betraktet regnet som har stått som en vegg utenfor. Det begynner nå å lysne, og med det fikk vi endelig øye på den fantastiske utsikten fra hotellrommet. Vi har i sannhet gjort en tidsreise i dag, fra rural-Amerika til industri-Amerika.

(c) Iselin Røsjø Evensen

Pittoreske Boston.

Da er det på tide å røske Linnea-droget opp fra sengen og HBO på TV-en og utforske Boston på en lørdag ettermiddag!

Ise

Advertisements

Written by iselinsmuget

10/07/2010 kl. 20:31

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: