Gudelige fyllebøtter

I myter fra alle verdenshjørner finner vi guddommer som befatter seg med rus. De hersker over alt fra øl og vin til fruktbarhet, inspirasjon og ekstase. De har hersket over fyll og fanteri, men også over glede og markens grøde. Noen av dem er velkjente for de fleste av oss, mens andre kanskje er mindre kjent.

Dionysos

«Den unge Bacchus», ca.1589 (olje på lerret), Caravaggio, Michelangelo Merisi da (1571-1610). Kilde: Wikimedia commons

Mytologiens mest kjente fyllebøtte er nok den greske guden Dionysos (og hans romerske speilbilde Bacchus). Dionysos var gud for vellyst og drukkenskap, glede og fest – men han var også ødeleggelsens gud. Vinen kan bringe både fest og tragedie, og slik var det også med Dionysos. Han var en fruktbarhetsgud, men drev også folk til galskap. Til å begynne med var han naturens og plantenes gud, men gradvis gikk han over til å være den største vinguden verden har kjent. Dionysos-dyrkingen ble massiv og svært utbredt. Når folk drakk vin, kunne de selv bli gudelige for et øyeblikk, men de kunne også dyrke Dionysos uten vin, gjennom inspirasjon og ekstase.

Dionysos var kvinnenes gud, og det var kvinnene som dyrket ham om våren. Dionysos-ritualene kunne bestå av dans og glede, men ofte utartet festene til de reneste orgier i mat, vin og sex. Kvinnene gikk opp i ekstase og kjente gudenes kraft – enthousiasmos – strømme gjennom kroppen. Disse Dionysos-dyrkende kvinnene ble kalt mainader (etter det greske ordet mania), ettersom de ble nærmest vanvittige av guddommelig inspirasjon. Senere deltok også menn i dyrkelsen av Dionysos, og festene avtok ikke i lidenskap av den grunn. Festene var i utgangspunktet en hyllest til våren, og kunne vare i fem dager til ende. De danset og spilte og sang og herjet, og fråset i alle livets herligheter.

«The Youth of Bacchus» av William Adolphe Bouguereau, 1884. Kilde: Wikimedia commons

De som ikke deltok i festlighetene, risikerte en grusom straff. En myte forteller om kong Minyas og hans tre døtre. Døtrene ville ikke være med på feiringene, men satt heller hjemme og vevde. Dionysos prøve å lokke og mane dem til å delta, og til slutt forvandlet han seg til en okse, en panter og en løve for å skremme dem til å delta. Dette hadde ønsket effekt, og døtrene trakk lodd om hvem av dem som skulle ofre seg og bli med på festen. Men til ingen nytte. Hun ble straffet med galskap, og sammen med søstrene drepte hun sin egen sønn. Alle tre ble gamle, og virret åndeløst rundt i skogen, helt til Hermes forvandlet dem til mørkets lysskye dyr, til flaggermus og ugler.

«Bacchus’ seier» av Diego Velázques, ca. 1629. Kilde: Wikimedia Commons

Ut av myten om Dionysos og den vanvittige dyrkingen av ham, har verden fått noe av det mest verdifulle vi har i dikterkunsten. De greske tragediene har sitt utsprang i den dionysiske gudstjenesten – med sang og myter som ble diktet som offer til guden. Tragediene blir fremdeles spilt, til glede for stadig nye generasjoner. Men det er kanskje ikke alle som vet at vi kan takke vinens store og gale gud for denne gaven.

Nin-kasi

I det gamle Mesopotamia var ølbryggekunsten det eneste håndverket som fikk guddommelig beskyttelse av en kvinnelig guddom – Nin-kasi. Navnet betyr «damen som fyller munnen», og gudinnen for den gylne drikken var høyt aktet. Ølet var gudenes drikk, og Nin-kasi var selve personifiseringen av øl, samtidig som hun også hersket over selve ølbryggingen.

Guder som deler en krukke med øl. De har iallfall hvert sitt sugerør.
Andre årtusen f.kr.

Dessverre har ingen avbildninger av Nin-kasi tålt tidens tann, men hun refereres til så ofte i tekster, og det finnes så mange andre bilder av guder som drikker øl, at hun utvilsomt har vært viktig og svært populær. Nesten førti prosent av kornproduksjonen i Sumer endte i bryggekarene, og hellenerne hevdet at Dionysos rømte dette landet i avsky, fordi innbyggerne var så henfalne til ølsuping.

Eksempel fra en babylonsk leirtavle som viser en kvinne som drikker øl mens hun … holder på med andre ting. Ca. 1800 f.kr.

Nin-kasi var barn av Enki og Ninti, og hun ble født for å tilfredsstille lystene og glede hjertet. Hun var en elsket guddom som ble aktet lenge. Hun var dyrket av vanlige folk, men også offentlig i Nippur og i oldtidsbyen Ur. Sumererne drakk Nin-kasis øl i religiøse ritualer, men også som medisin og hverdagsdrikk. Ølet var næringsrikt, og i tillegg tok alkoholen knekken på mange uartige mikroorganismer som florerte i vannet. De drakk øl fra store krukker med sugerør, antakelig laget av siv.

På en gammel leirtavle er det funnet en sang til Nin-kasi. Det er både en hyllest til henne, og en oppskrift på hvordan man skal brygge øl. I en tid da få kunne lese, var sangen en enkel huskeregle. Man begynte med rennende vann, laget så Bappir (byggbrød, stekt to ganger) og blandet det med honning og dadler. Når brødet var blitt avkjølt på sivmatter, ble det blandet med vann og vin og lagt til gjæring. Etter at brygget var gjæret ferdig, ble det silt i et kar og deretter helt over i en oppbevaringsbeholder som man tappet fra. I følge sangen kunne tappingen av ølet sammenlignes med en flom fra Tigris og Eufrat: Som elvene ga liv, ga ølet liv til dem som drakk det.

En enkel oversettelse av sangen kan leses her.

 Mbaba Mwana Waresa

En av zuluenes mest populære guddommer er Mbaba Mwana Waresa, gudinnen for lyset som farer over himmelen, hun som slår på himmelens trommer og heller vann fra sitt himmelske hjem gjennom bueganger av regnbuer.

Mbaba Mwana Waresa er fruktbarhetsgudinnen, som lærer sitt folk å så og høste – men hun ga dem også ølet for å feire gledelige tider. Hun er mor av sjøen, det store vannet, verdens livmor, og gudinnen for regnbuen, jordbruket, regn, glede og kjærlighet. Myten sier at Mbaba Mwana Waresa ikke fant noen mann i himmelen som falt henne i smak. Hun lette og lette, men fant ingen ektemann. På en av sine ferder på jorden møtte hun en ung gjeter, Thandiwe, og han var så klok og vakker og sang så sødmefylt at hun valgte ham – en dødelig –til sin livsledsager. Mbaba Mwana Waresa er ikke bare gudinnene som brakte zuluene gudedrikken øl, hun er også symbol for ekte kjærlighet.

Gunnlod

Heidrun. Fra islandsk 1700-tallsmanuskript. Kilde: Wikimedia commons

I norrøn mytologi drikkes det mye mjød, og i Valhall fantes til og med geita Heidrun, som hadde mjød i juret i stedet for melk.

Gunnlod var datteren til jotnen Suttung. Faren hennes hadde tiltvunget seg skaldemjødet Odrøre fra dvergene Fjalar og Galar. Denne drikken stammet fra Kvase, guden som æsene selv hadde skapt, og æsene ville ha tak i mjødet. Drakk man av skaldemjødet, ble man nemlig velsignet med visdom eller fremragende dikterevner. Den trofaste og lojale Gunnlod satt dypt inne i fjellet og voktet skaldemjødet, men Odin var slu. Han tok tjeneste hos Suttungs bror, Bauge, under falsk navn – Bolverk, som betyr «den som volder ulykke». Odin ba om å få smake mjødet som lønn, men Suttung nektet. Da lurte Odin Bauge til å bore et hull i fjellet, og så tok han skikkelse av en orm og krøp inn til Gunnlod. Han delte hennes seng i tre netter, og hun ga ham lov til å ta tre slurker av mjødet. Odin tømte mjødkarene i disse tre slurkene og fløy hjem i ørneham. Gunnlod ble sittende igjen i sin ensomhet, full av skam og uten mjød.

Huitaca

For Chibcha-folkene i Colombia, var Huitaca gudinnen for overflod, begjær, drukkenskap, fråtsing og glede i livet. Huitaca kom ned til jorden for å lære folket umoral, for å ødelegge det gode de hadde skapt eller rett og slett for å vise dem hvordan man skal ha det syndefullt moro. Når Huitaca viste seg, kom ofte guden Bochica på visitt rett etterpå, for å vise folket hvordan de burde leve et rettmessig og moralsk liv. Han ble moralsk forarget over konas løsaktighet og drikkfeldighet, og forvandlet henne til en ugle. Men ugla er som kjent en nattjeger, og selv som fugl fortsetter Huitaca å feste gjennom natten.

Huitaca kan også være en variant av månedronningen, Chia, som var gift med Zuhe (som muligens er en variant av Bochica, sola.) I noen Huitaca-myter er det Bochica som kommer først, med sin kone i hælene. Hun er så rasende på ham fordi han nekter å vise folk gleden i livet at bringer flom over landet, og de fleste drukner. Til straff kaster Bochica henne opp på himmelen, der hun bli til månen.

Ise

---

Kilder:

The Electronic Text Corpus of Sumerian Literature, http://etcsl.orinst.ox.ac.uk/index1.htm

«Greske gudar og gudinner», Rønnaug Kleiva, Det norske samlaget, 1996

«Forvandlinger. Et moderne møte med greske myter.», Terje Nordby, Andresen & Butenschøn, 1999

«Gudekongenes tid. Historiens folk og riker. 3000-1500 f.kr.», Time-Life Books, Gyldendal norsk forlag, 1988.

Wikipedia

«South and Meso-American Mythology A to Z. », Ann Bingham, Chelsea House, 2010

«Mytologi. Myter fra hele verden.», Aschehoug, 1993

---

 

 

Opprinnelig skrevet for Nemi 2, 2014