En gledelig jul til alle

«Jeg kan ikke velge en Dickens-roman fremfor en annen. Dickens er veldig – som himmelen. Velg en hvilket som helst Dickens-side, og du vil umiddelbart gjenkjenne den som en av hans, enten han skriver sosial satire, eller farse, eller skrekk, eller en psykologisk studie av en morder – eller en kombinasjon av alt dette. Han er alltid mye mer enn du husker – mer leken, mer surrealistisk, mer politisk kjempende, mer sentimental, mer viktoriansk, mer god og mer ond.»

Susanna Clarke, forfatter av Jonathan Strange & Mr. Norrell

 

Charles Dickens, ca. 1867–1868. Kilde: Wikimedia Commons

Charles John Huffam Dickens ble født 7. februar 1812 i Portsmouth, England. Han var den andre av åtte barn. Faren, John, var kontorist for marinen og moren, Elizabeth, drømte om å være lærer. Familien var lykkelig i Charles’ første år, selv om farens drømmer om rikdom var nettopp det – drømmer. Han brukte mer penger enn han tjente, noe som skulle prege familien i årene som fulgte.

Da Charles var tre år, flyttet familien til Chatham i Kent, et vilt og vakkert landskap som ofte dukker opp i Dickens’ romaner. Barndommen i Kent var lykkelig, selv om Charles var et svakelig barn. Han led antakelig av epilepsi, «fallesyken», noe han har beskrevet presist og gripende. Sykdommen gjorde at han satt mye inne og leste, og det er vel ikke utenkelig at den syke gutten, Tiny Tim, i A Christmas Carol, faktisk er et bilde av ham selv som barn.

Charles var et intelligent barn som fant stor glede i litteraturen, men da han var tolv, skulle livet ta en dramatisk endring for hele familien Dickens.

Farens overforbruk gjorde at familien stadig ble fattigere, og i 1822 ble han overflyttet til en annen stilling i London. Han satte seg i stadig dypere gjeld, og i 1824 ble John Dickens dømt til gjeldsfengsel.

Gjeldsfengselet Marshalsea var beryktet, og mang en fattig sjel møtte sin skjebne bak disse mørke murene. Charles var bare tolv år da faren ble sendt til Marshalsea, og selv om det den gangen var vanlig at hele familien flyttet med inn i fengselet, var Charles eldste sønn og stor nok til å arbeide. Dermed fikk han ikke flytte inn med resten av familien, men ble innlosjert i kummerlige kår i Camden Town.

En glassfibermodell av et viktoriansk torg. Fra Dickens World. © Copyright Oast House Archive and licensed for reuse under this Creative Commons Licence

Mens familien fikk være sammen, ble lille Charles tatt ut av skolen og satt i arbeid på en skosvertefabrikk. Han bodde åtte kilometer fra fabrikken, og på sin ferd gjennom byen så han London på sitt verste og nedrigste. Unge Charles strevde og slet fra morgen til kveld for å tjene noen slanter til familien, som han besøkte i fengselet hver søndag. Han hadde vært vant til et fritt liv med lek og lærdom, men nå befant han seg brått nederst på rangstigen og overlatt mer eller mindre til seg selv. Han følte seg sveket, et barn forlatt av de uansvarlige voksne som skulle ha tatt seg av ham. David Copperfield, som er Dickens’ mest selvbiografiske roman, skildrer på hjertegripende vis denne følelsen av å være sveket, forlatt og overlatt til seg selv.

Camden Town var på tidlig 1800-tall kanskje Londons farligste område, fullstendig lovløst og utarmet. Politiet greide ikke å patruljere området som hovedsakelig bestod av falleferdige rønner, befolket av nasjonens aller fattigste. Disse gatene trådte Charles alene som tolvåring, frem og tilbake til fabrikken, og mange av inntrykkene han gjorde seg i denne jammerdalen, er nedfelt i hans mange romaner. Fabrikken, kald og mørk og full av rotter, lå ved Thamsen, og til og med elva spiller en stor rolle i Dickens’ bøker. I Our Mutual Friend spiller elva på sett og vis hovedrollen, der den symboliserer fornyelse og gjenfødelse.

Tolv år gamle Dickens, utslitt på svertefabrikken. Kilde: Wikimedia Commons/The Leisure Hour

Arbeidet på svertefabrikken var hardt, skittent og utmattende, men det var kanskje her Dickens utviklet sin omsorg for den lille mann – en omsorg han beholdt livet ut. Hans romanfigurer kommer fra alle samfunnslag, men de fattige og vanskeligstilte har en spesiell plass i Dickens’ hjerte. Hans svært presise observasjonsevne og brokete oppvekst gjorde ham i stand til å beskrive både leveforhold og mennesker på et vis som vekker dem til live for leseren. Mens hans samtidige forfattere beskrev tilsvarende samfunnsforhold med krass kritikk og dyster penn, greide Dickens å engasjere til økt engasjement i folket ved å skrive med kjærlighet og humor om de samme forholdene.

Dickens har skrevet om Marshalsea-fengselet i tre bøker: The Pickwick Papers, David Copperfield og spesielt Little Dorrit, der lille Dorrits far sitter i fengselet. Fengselet huset både folk som ikke hadde betalt gjelden sin og smuglere, og dessuten alle som fant det for godt å stikke innom. Det ble sagt at enkelte rom ble leid ut til prostitusjon, og om kvelden før fengselet stengte, ringte vekteren med en klokke og ropet: «Fremmedfolk, kvinner og barn – alle ut!»

Store deler av fengselet ble drevet av ni fanger og en formann, som fangene selv utnevnte hver siste onsdag i måneden. John Dickens ble valgt til formann i dette «rådet» som bl.a. sørget for å bøtelegge gjeldsslavene hvis de brøt reglene. Disse overtredelsene kunne bl.a. innebære at man stjal fra medfanger eller ølkneipa (som de faktisk hadde), tisset på gårdsplassen, banning, slåssing, synging av griseviser osv.

Illustrasjon fra førsteutgaven av Little Dorrit. Kilde: Wikimedia Commons/Archive.org

Fangene bodde som sild i tønne i Marshalsea, og forholdene var skrekkelige. Likevel kunne det for noen føles lettere å sitte i fengselet enn å rømme fra lovens lange arm. Som Dr. Huggins sier det i Little Dorrit:

Vi er rolige her; vi blir ikke plaget her; det finnes ingen dørhammer her, sir, som kreditorene banker med og driver en stakkars hjerte opp i halsen på ham. Her kommer det ingen og spør om man er hjemme, ingen som sier at han blir stående på dørmatta til man kommer hjem. Hit er det ingen som sender truende brev om penger. Det er frihet, sir, det er frihet! … Vi har nådd bunnen, vi kan ikke falle lenger, og hva har vi vunnet? Fred. Det er ordet for det. Fred.

Fri igjen

John Dickens’ bror betalte etter tre måneder gjelden for Charles’ far, og familien kunne forlate gjeldsfengselet, men selv ikke da var strabasene over for Charles. Han arbeidet fremdeles i fabrikken, og hadde det vært opp til hans mor, ville han ha fortsatt der. De trengte pengene. Men en dag gikk faren forbi fabrikken og fikk øye på sin ulykkelige sønn i vinduet, og da var det slutt. Charles ble hentet ut av fabrikken og satt på skolebenken igjen. Han tilga aldri sin mor helt for at hun hadde sveket ham, og han snakket heller aldri mer om denne tiden. Han fortalte historien til én eneste venn, men ellers brukte han kun minnene i sine romaner.

Urania Cottage, 1865. Kilde: Wikimedia Commons

Dickens hadde møtt bunnen av London, og resten av livet ivret han for å bedre levevilkårene for menneskene som falt utenfor samfunnet på alle vis. Han var ikke bare en filantrop i ånden; han mente at det måtte handling til. Ikke bare gledet han de fattige med historier de kunne kjenne seg igjen i, publisert i billige hefter som de hadde råd til, han brukte også av sin tid, krefter og formue for å hjelpe. Blant annet drev han et hjem for kvinner på skråplanet, Urania cottage, sammen med den svært velstående frøken Burdett-Coutts. Der fanget de opp prostituerte og kvinner som stod i faresonen for å bli prostituerte, ga dem tak over hodet og en viss dannelse. Deretter skulle de få reise til Australia for å få en ny start i livet der. Håpet var at de nå skulle være dannet nok til å skaffe seg en ektemann. I 1849 reiste de tre første kvinnene, og i løpet av de neste fem årene reiste enda 27. Mange tok villig og takknemlig imot hjelpen, men noen var det verre med. Om en av dem skal Dickens ha sagt:

Hun kunne korrumpert et helt nonnekloster på fjorten dager.

Charles var endelig fri igjen, han trivdes på skolen og drømte om å bli skuespiller. Han var etter sigende leken og rampete. Men heller ikke nå skulle han få nyte mange år med utdanning. Som femtenåring måtte han igjen ut i arbeidslivet – denne gangen som kontorgutt og rettsskriver – en skriver for advokater og andre rettsansatte. I mange av hans romaner opptrer en eller flere advokater, og de er uten unntak beskrevet i lite flatterende ordelag. Det er åpenbart hva slags inntrykk Charles hadde av rettsstanden. Bleak House handler i store trekk om en evigvarende rettssak som driver folk til vanvidd og ruin mens de venter på den store arven som stadig krymper.

Dickens var intelligent og dessuten utviklet han en egen form for stenografi – han var en mester i å skrive fort. Innen et år var gått, var han allerede begynt å skrive fra rettssakene for flere aviser. Faren hans hadde kommet seg på beina igjen, og arbeidet nå som journalist. Det var kanskje naturlig at Charles fulgte i hans fotspor. Selv om farens lemfeldige forhold til økonomi hadde voldt familien mye smerte, var Charles svært glad i sin far – og den godslige, distré, gjennomsnille og ganske håpløse mr. Micawber i David Copperfield er basert på faren.

Berømmelse

Portrett av Cathrine Hogarth av Daniel Maclise, 1847. Kilde: Wikimedia Commons/The Charles Dickens Museum

Charles fortsatte med å skrive små skisser fra London under pseudonymet Boz, og i 1833 kom skissene ut i samlet form. Denne første boken het Sketches by Boz og ble en mye større suksess enn forventet. Det var på denne tiden han begynte å beile til unge Cathrine Hogarth, som var datter av George Hogarth, musikkritikeren i Morning Chronicle, der Dickens var journalist. Cathrine og Charles levde lenge lykkelige sammen og de fikk ti barn – selv om kjærligheten ikke endte like vakkert som den var begynt.

Sketches by Boz ble en stor suksess, og samme år som den kom ut, begynte Dickens arbeidet med The Posthumous Papers of the Pickwick Club. Fortellingen ble publisert som månedlig føljetong, og ble nesten umiddelbart svært populær. Leserne elsket Dickens. Omtrent på samme tid ble han første redaktør for et magasin, Bentley’s Miscellany – og det var her han begynte å skrive Oliver Twist.

Dickens var ekstremt energisk, og sov lite. Han vandret gjerne gatelangs i London etter at «alle edru mennesker har gått til sengs». London-nettene ga ham nok flust av inspirasjon, men de aller fleste figurene i Dickens’ bøker – alle 13 000 av dem! – er faktisk basert på folk han kjente personlig. Det er liten tvil om at han brukte flere timer av døgnet på arbeid enn de fleste av oss – hadde han sovet mer i stedet for å tråle Londons slum, ville han neppe ha etterlatt seg så mange fantastiske romaner.

Oliver Twist. Detalj fra George Cruikshanks radering. Kilde: Wikimedia Commons

Oliver Twist ble enda mer populær hos leserne enn Pickwick-klubben, og publikum ventet spent på neste dose hver eneste måned. Dickens berømmelse var et faktum. Han hadde fått et nedslagsfelt som alle andre forfattere kunne misunne ham – han var lest av alle samfunnslag. Både høy og lav identifiserte seg med Dickens fortellinger, og han ble verdens første bestselgende forfatter. Senere ble Dickens faktisk så verdensberømt at han ble utsatt for omfattende plagiering. Amerikanske forleggere plagierte engelske bøker uten skam, og mente de engelske forfatterne bare burde være glade for den oppmerksomheten det ga dem. Dickens var naturlig nok uenig, og han ble en av verdens første forkjempere for internasjonale copyrightlover.

Etter Oliver Twist fulgte noen år hvor Dickens slet med å holde populariteten oppe. Han ga ut The Life and Adventures of Nicholas Nickleby, The Old Curiosity Shop og Barnaby Rudge, men ingen av dem ble så populære som Oliver Twist.

Charles og Cathrine reiste i 1842 på Amerika-turné, og selv om Dickens dyrket all oppmerksomheten i begynnelsen, ble han snart lei av de innpåslitne amerikanerne. Han fornærmet yankeene med å snakke om plagieringssaken, og i tillegg var han svært opptatt av at slaveriet måtte oppheves. I etterkant av denne første Amerika-turneen, ga Dickens ut American Notes for General Circulations, der han med dårlig skjult sarkasme skildrer amerikanernes dårlige manerer og besettelse av materielle verdier, og senere romanen The Life and Adventures of Martin Chuzzlewit, om en manns strabaser i Amerika.

En liten fortelling til jul

«Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg,» ropte Scrooge mens han lo og gråt i samme åndedrett og viklet seg inn i strømpene så han lignet en trojansk prest. «Jeg er så lett som en fjær, jeg er så lykkelig som en engel, jeg er så glad som en skolegutt. Jeg er så ør som en full mann. En gledelig jul til alle. Et godt nyttår til alle og enhver. Hei der. Hoppla. Hallo.»

Fra A Christmas Carol

«A Christmas Carol. In Prose. Being a Ghost Story of Christmas.» Illustrert av John Leech. Tittelsiden av førsteutgaven, 1843. Kilde: Wikimedia Commons/Heritage Auctions

I 1843 bestemte Dickens seg for å gi ut en liten julefortelling som han kunne tjene litt ekstra penger på. Dette skulle bli A Christmas Carol, fortellingen som hele verden kjenner og som lærte en hel verden hvordan julen skal feires. Historien om den gamle gjerrigknarken Scrooge som hjemsøkes av fortidens, nåtidens og fremtidens ånd berører like mange i dag som i 1843. Dickens lærte en hel verden å være barmhjertig, nestekjærlig og vennlig i julen, og han hadde stor påvirkningskraft: Etter at A Christmas Carol kom ut var det faktisk en amerikansk entreprenør som ga alle sine ansatte en ekstra fridag! Leserne lo og gråt om hverandre, og boken solgte seks tusen eksemplarer allerede før jul.

Den sleske Uriah Heep fra David Copperfield. Il.: Kyd (Joseph Clayton Clarke). Kilde: Wikimedia Commons/Old Book Art

David Copperfield, Dickens’ mest selvbiografiske bok, begynte han på i 1849-1850. Denne romanen var noe helt nytt i Dickens’ forfatterskap, ettersom den følger jeg-personen, David, fra begynnelse til slutt. Dette nye litterære grepet var kanskje innlysende for Dickens, ettersom han bruker så mye av sitt eget liv i romanen. Den forteller lavmælt, tilbakeskuende og med varm humor om den forlatte gutten som kjemper seg frem i verden. David Copperfield satte standarden for hva leserne senere forventet av en Dickens-roman.

Dickens’ tidlige arbeider var lettere og mer humoristiske enn de senere verkene, noe som antakelig henger tett sammen med hans eget liv. I løpet av 1850-årene blir Dickens stadig mindre tilfreds i ekteskapet. Cathrines mye yngre søster hadde bodd hos familien, og da hun døde begynte Dickens å idolisere henne – den unge vakre kvinnen som aldri ble eldre, aldri ble gammel og fet. Det var som om han forelsket seg i den unge piken etter hennes død. Så treffer han den unge skuespilleren Ellen Ternan (også kalt Nelly), og forelsker seg like hodestups i henne. Ingen vet riktig om de noen gang hadde et fullbyrdet samliv, men han forlot sin kone og man må vel kunne si at han ikke oppførte seg videre nestekjærlig. Han snakket nedsettende om Cathrine så ofte han kunne, kalte henne fet og dum og gammel, og sørget for at barna flyttet med ham, slik at Cathrine ble helt alene. Han gjorde også forsøk på å henge ut sin kone offentlig i skriftlig form, men ingen ville trykke nidskriftene hans.

Miss Havisham og Pip fra «Great Expectations». Ill.: John McLenan. Kilde: Wikimedia Commons/The Victorian Web

Dickens’ romaner blir også betraktelig mørkere i denne perioden. Bleak House, Hard Times og Little Dorrit er alle langt dystrere enn de foregående bøkene, og Dickens langer ut mot samfunnets hykleri og småborgerlighet.

Romanen Great Expectations, som av mange regnes som Dickens fremste verk, kom ut i 1860–1861, og er fremdeles en av Dickens mest leste romaner. Fremdeles spekuleres det over hvem den innfule miss Havisham er basert på – flere enslige, forlatte, bitre og ondskapsfulle kvinner er blitt holdt frem som gode eksempler på hvem som kan ha inspirert Dickens til å skape denne giftige skikkelsen. Men kanskje er den vel så mye inspirert av Dickens selv – og hans problematiske forhold til den unge kjærligheten som aldri vender tilbake.

I 1865 var Dickens utsatt for en stygg togulykke. Han kom selv bare lettere til skade, og historien forteller at han straks gikk i gang med å hjelpe de skadde og døende. Først da han hadde gjort det han kunne for sine medpassasjerer, husket han på at originalmanuskriptet til Our Mutual Friend fremdeles befant seg inne i togvraket. Dickens risikerte deretter liv og lemmer for å redde ut manuskriptet.

For evig

I 1867 reiste Dickens nok en gang på turné til Amerika, og da han vendte tilbake, var han blitt svakere, men det betød ikke at han sakket på tempoet. Han var verdens første bestselgerforfatter, men han var også den første som innså hvor viktig det var å la leserne oppleve forfatteren på nært hold. Han hadde drømt om å bli skuespiller, og nå hadde han selv mulighet til å oppfylle den drømmen. Han la ut på utmattende bokturneer, og leste med stor innlevelse for fulle hus hvor enn han reiste. Han gestaltet alle skikkelse i for eksempel A Christmas Carol med ektefølt innlevelse, og damene besvimte når han leste om mordet på Sikes i Oliver Twist – noe Dickens visstnok satte spesielt stor pris på.

The Gaffer and Lizzie fra «Our Mutual Friend». Ill.: Marcus Stone. Kilde: Wikimedia Commons/Queen’s University Belfast

Dickens var elsket overalt han reiste, men så la han også alt han hadde av krefter i disse oppvisningene. Our Mutual Friend ble fullført i 1864-1865, men etter den andre amerikaturneen begynte kreftene å svinne. Han greide ikke å ta til seg næring, og drakk kun et egg pisket i sherry før hver forestilling. Men selv så svak han var blitt, skrev han videre på sin nyeste roman, The Mystery of Edwin Drood, som skulle bli noe helt nytt – et mordmysterium. 9. juni 1870 fikk han et slag, og døde snart etter, bare 58 år gammel. Romanen ble aldri ferdig, og verden fikk aldri vite hvordan Dickens aktet å fullføre historien.

I «Doctor Who – the unquiet dead» fra 2005, utspiller følgende dialog seg:

Dickens: Men du har slik kunnskap om fremtiden. Jeg ønsker ikke å være påtrengende, men jeg må få spørre … Bøkene mine, doktor. Varer de?

Doktor Who: Å, ja.

Dickens: Hvor lenge?

Doktor Who: For evig.

Evig lever bøkene, og evig lever Dickens gjennom dem.

Ise

Mer om Dickens her.

---

 Morsomme fakta om Dickens:

Dickens lot bygge to bokhyller fulle av falske bøker med tullete boktitler som han selv fant på! (Og en hemmelig dør.) For eksempel:

Five Minutes in China. 3 bind

History of the Middling Ages. 6 bind

The Quarrelly Review. 4 bind

The Art of Cutting the Teeth

Growler’s Gruffiology, with Appendix. 4 bind

Dickens hadde en ravn som han var svært glad i: Grip. Da Grip døde, fikk han den stoppet ut. En snakkende ravn i Dickens’ Barnaby Rudge var opphavet til Edgar Allan Poes berømte dikt The Raven.

H.C. Andersen var en god venn av Dickens, men på et punkt later det til at han hadde strukket familiens gjestfrihet langt nok. Dickens hang opp en lapp:

«Hans Anderson slept in this room for five weeks – which seemed to the family AGES!»

Dickens var svært opptatt av hypnose og hypnotiserte gjerne folk i offentlighet (han brukte det blant annet til å lindre konas hodepine) – men ingen fikk hypnotisere ham.

Dickens var medlem av Londons berømte Ghost Club, som fremdeles eksisterer.

De fleste av Dickens’ bøker ble utgitt i episoder, og da siste episode av The Old Curiosity Shop kom ut, ventet leserne i åndeløs spenning. Da skipet med den siste episoden om bord la til kai i New York, trippet 6000 (!) fans på kaia og ropte til sjømennene:

«Dør lille Nell?!»

Bandet Uriah Heep er oppkalt etter den sleske figuren ved samme navn i David Copperfield.

På engelsk heter Onkel Skrue Scrooge – han er oppkalt etter den gamle gnieren i A Christmas Carol.

 

---

Kilder:

Charles Dickens: A Life, Claire Tomalin, Penguin, 2012

http://www.bbc.co.uk

en.wikipedia.com

Charles Dickens’ mange og fantastiske romaner.

---

Opprinnelig skrevet for Nemi 12, 2013.