Men midt i all elendigheten kunne jeg ikke fri meg fra å føle at det var ganske behagelig å ha hjernen syltet og fri for tanker. Ikke vet jeg hvor tankene befant seg hen i de tre ukene (for tanken er, som alle konfirmerte fjortiser vet, fri), men jeg regner med at de tok seg en sydentur og drakk og turet uten å ofre legemet en … tanke.

Det var faktisk ganske fint å være hjemme alene mens tankene var på ferie. Det var slett ikke ueffent å slippe angst og beven, tort og svie, tvil og tro, ære og samvittighet og mengden av andre paratagmer* som normalt herjer uhemmet i hodet.

Da jeg var som sykest (nær døden-opplevelse) prøvde jeg å selge den lusne kroppen min på nett. Den fungerte jo knapt likevel. Budet endte på NOK 201, og det synes jeg i grunnen var litt i underkant, om jeg skal si det selv. Da slo det meg – det er egentlig tankene som burde selges, ikke legemet.

Derfor legger jeg nå ut tankene til salgs:

Ise

*Ja, men så skaff deg en fremmedordbok, da, din veskehund.

Opprinnelig skrevet for EON 2, 2012

«Når kulden setter inn, kommer ikke bussen.»

Gammelt urbanord.

Dette er ingen tilfeldighet. Alle vet at dette er en gjennomtenkt og godt utprøvd strategi fra Ruter. Slik fungerer den:

«Pass på at du tyner potensielle busspassasjerer til å stå ekstra lenge ute i kulda. Dermed er de så kraftløse og blåfrosne når bussen først kommer, at de ikke orker å lage kvalm over at bussen er så full at de så vidt får presset sitt fetladne legeme inn døra.»

Nok om det.

Nei, ikke nok om det. Litt til:

De helveds froplute skjermene som liksom skal fortelle når skrotbussen kommer? De er viktige i Ruters strategi:

«Gi passasjerene håp. Si at det er 3 minutter til bussen kommer. Så sier du NÅ. Da står alle på tå og glaner oppover veien – etter bussen som ikke kommer. Når gjøkene endelig skjønner at NÅ er over, snur de seg igjen mot skjermen, og da sier du 9 minutter.

Da tenker de: FÆN, jaja, 9 minutter er ikke så ille, jeg har jo vært med på verre. Så begynner de å vente igjen. Det er viktig å gi dem dette håpet, for ellers begynner de å gå, og da får de varmen i seg før neste holdeplass, og da kan det hende de har energi til å lage kvalm over at bussen er så full at de så vidt får presset sitt fetladne legeme inn døra.

Barekøddatid

Når de 9 minuttene er gått, repeterer du mønsteret. Du sier NÅ, og nå har det gått opp for dem hvordan dette fungerer, og dermed står de nå på tå og stirrer henholdsvis oppover veien og tilbake på skjermen, som en flokk med ørskne surikatter. Pass på at du holder lenge på NÅ denne gangen.

Før skjermen går permanent i svart.»

Sanntidsinformasjon. Barekøddainformasjon.

Så, tjuefem minutter senere, kommer bussen. Smekkfull av rasende folk som skulle ha vært på SFO eller innebandytreninga for lengst.  Du greier å skvise flesket inn, og da … DA er det du innser at du nok en gang er havnet mellom de bedritne Drittkjerringene-midt-i-livet.

Nei.

Damer i sin beste alder er det ikke noe galt med. Det er først når de får på seg SEKK at de blir bedritne drittkjerringer. Hva er det med halvgamle damer og sekk?! Selv ungdomsskoleelever har større kontroll på den tolvkiloskladden de har på ryggen. Og ikke skal den tas av. Neida, den skal sitte på, så de får slengt den inn i uskyldige, blåfrosne medpassasjerer som ville ha lagd kvalm hvis de ikke allerede var kraftløse etter å ha ventet på bussen til de fikk koldbrann i røven.

Disse friskushurpene har sikkert har begynt å gå til jobben for å få litt trim, men like fullt skal de inn på bussen når de skal hjem. I rushen. MED SEKK. Noen har vel sagt at det er sunnere å gå med sekk, så får armene svinge fritt. Javel, men det er ikke sunt for meg!

Disse hønene som insisterer på å fekte rundt med pukkelryggen, disse egosentriske hverdagsterroristene skal få smake min vrede. I dag dyttet jeg bare til dustesekken med passelig kraft så røya nesten røk over ende i svingen. Neste gang LOVER JEG at røya ryker over ende i svingen.

Takk for oppmerksomheten. Jeg har fått igjen kreftene nå. Åpenbart.

Ise

Motstandsbevegelsen «Rettskriverne» biter seg fast som grevlinger, uansett hvor upopulære de gjør seg. Bevegelsen er delt inn i ulike undergrupperinger, og hver gruppe har et spesifikt området som de konsentrerer seg om. Slik sikrer de seg at det alltid drives presisjonsretting, og at det ikke sklir ut i  generelt, trivelig, trivielt «prat».

«LÆR DEG OVERFOR/OVENFOR!»-gjengen er foreløpig en ganske liten gruppe, mens «NÅR SKAL DU SI DA?»-klanen teller godt over 10.000 medlemmer i skrivende stund.

Det finnes blant annet undergrupper for «SKRIVER DU HVILKEN, FÅR DU SKRIVE HVALP!», «SETT KOMMA, FOR FAEN!», «ALLTID JA TIL ENDA MER ENNÅ!», «INFINITIV ER IKKE “OG” DRIKKE, HIKK!», men den klart største undergruppen er «DØD OVER ORDDELERNE», heretter bare kalt «DOO».

Mange oppfatter nok «Rettskriverne» som kverulante når de insisterer på at folk bør skrive korrekt norsk. Det hevdes ofte at folk som er opptatt av slikt, er pedanter og dustemikler uten et liv. Finnene kaller pedanter for kommaknullere, og det er antakelig bare et spørsmål om tid før dette ordet importeres til norsk. «Rettskriverne» blir konsekvent hånet og kjemper i motvind.

DOO er den største, og mest militante, undergruppen og de hevder selv at de ikke er kverulante. Kverulanten finner nytelse i ordvekslingen, mens DOO mener at det ikke finnes noen egennytte i deres kamp. De slåss for samfunnet og folket, helt uten tanke for seg selv. DOO består hovedsakelig av skribenter og astrofysikere, og en og annen alminnelig mann. I tillegg til at de utgir en rekke opplysende publikasjoner i året, oppdaterer de også hyppig sin nettside www.dodoverorddelerne.nu  Slik håper de å nå folk de ellers ikke ville komme i kontakt med. (De fleste orddelerne befinner seg på Internett, i følge DOOs undersøkelser.)

Et eksempel på DOOs pedagogiske arbeid har vi sakset fra den nyutgitte publikasjonen

«ORD DELINGS FEIL HEFTE»:

DOO har til og med et eget sanghefte med kampsanger, kalt «ORDDELERNES BLUES». Disse publikasjonene er så langt bare tilgjengelige i DOOs nettbutikk (print on demand), men hvem vet? Kanskje dette er neste års julegavevinner?

Ise Lin

Opprinnelig skrevet for EON 1, 2012. Design Sam Klein

Fikk reklamemail fra IKEA Family i dag, og ble veldig begeistret.

De har åpenbart løsningen på hvordan jeg skal få mer plass, men ikke bare det!

I tillegg til mer plass får man også en hjort! IKEA fornyer seg stadig.

Ise

Ise

De fleste har et stereotypt bilde av tegneserieskaperen som en nevrotisk, sykelig sky og servil person som stammer. I det hele tatt bruker man mange ord med S når man snakker om tegneserieskaperen, noe som ubevisst leder tankene over på bildet av en buktende og hvislende snok.

Som i enhver myte, finnes det snev av sannhet. Tegneserieskaperen sitter ofte for seg selv og er sjenert, men han (eller i sjeldnere tilfeller hun) er mye mer aggressiv enn de fleste vet. Eller, passiv-aggressiv er kanskje riktigere ord i denne sammenhengen. Han gir inntrykk av å være en jovial og grei kar – driver jo med humor, må vite – men under dette sjelfulle ytre syder det av innestengt sinne. Og slikt raseri må som kjent ut.

Tegneserieskaperen hugger når man minst venter det. For eksempel når han støter på en rivaliserende tegner. Da våkner konkurranseinstinktet, og i stedet for å være en raus og inkluderende kollega, viser han sitt sanne ansikt …

Her ser du hvordan det gikk da tegneren Lars Lauvik («EON») måtte takle å få besøk av en rival – nemlig Torbjørn Lien («Kollektivet»):

Ise

(Opprinnelig skrevet for EON 10, 2001)

Ise

I denne glade førjulsstri konkurrerer damene om å ha de reneste husene, de peneste trærne og de beste (og fleste kakene), og jeg går tapende ut. Hvert år. Egentlig tror jeg dessuten at konkurranseorienterte mennesker ikke er som andre mennesker. De lar aldri en sjanse gå fra seg til å markere revir, og tror enhver høflighetsfrase er en invitt til tvekamp. Noen konkurrerer bare om å være kulest (og fremstår alltid som de største taperne), noen om å være sterkest, noen om å være smartest, noen om å være mest suksessrik … og så har du de morsomste; de som konkurrerer om å ha det verst. Alle som har sett Monty Python-sketsjen «Four Yorkshiremen» kjenner igjen de sistnevnte.

Det er i det hele tatt ingenting man ikke kan konkurrere om, hvis man er slik anlagt. Det viktigste er å vinne, uansett. Her er noen små drops fra virkelighetens samtaler … virker det kjent?

– Ja, det var jo hyggelig å endelig treffe denne Iselin som alle snakker om.
– Gjør de? Så hyggelig, nå ble jeg nesten litt flau.
– Jeg bryr meg ikke om hva de sier – jeg synes du er veldig pen.

Jo, takk for den komplimenten.

– Så hyggelig å se deg, det må jo være ti år siden sist! Hva driver du med for tiden, da?
– Nei, jeg jobber på Egmont, da.
– Fremdeles? Men du har vel ikke samme tittel ennå, eller?
– Jo, jeg har vel det.
– Virkelig? Er du ikke sjef ennå?

Hva denne samtalen egentlig dreier seg om:
– SPØR MEG OM HVA JEG DRIVER MED, DA, SÅ JEG FÅR SAGT AT DET ER JEG SOM HAR VUNNET!

– Jeg har gjestelisteplasser til Monster Magnetkonserten, så da kan vi gå alle sammen!
– Jeg kan også skaffe gjestelisteplasser!
– Ja, men det trenger du egentlig ikke, for jeg har nok.
– Men jeg kan også skaffe!
– Ja, men det er ikke nødvendig, altså. Jeg har nok til alle.
– … Men jeg skaffer noen, og så skaffer du noen, og så tar vi med oss halvparten av vennene våre hver!

Denne fine lille utvekslingen dreier seg egentlig om: – JEG SKAL OGSÅ TA MED MEG EN MASSE FOLK PÅ KONSERT, FOR JEG ER KULERE ENN DEG – UANSETT!

– Jeg var i Barcelona i helgen, og det var så…
– Jeg har hørt at Barcelona er oppskrytt.
– Ja? Jeg synes det…
– Madrid er mye kulere.
– Men …
– Nesten alle byer er kulere, faktisk.

Denne godbiten av en lunsjsamtale dreier seg om: – UANSETT HVOR DU HAR REIST, HAR JEG VÆRT DER FØR DEG. OG HVIS DU VAR DER FØR MEG, ER DET EN UBRUKELIG BY.

– Jeg må fortelle en hemmelighet … Jeg hadde sex med NN på lørdag.
– Det har jeg også hatt. Mange ganger.
– Har du? Du … synes ikke du også at han er litt … tafatt legokloss i senga?
– … Legokloss? Var han legokloss? Det var rart, for han var veldig fyrrig da han lå med meg.

Les: – DET ER KLART HAN BLIR TAFATT LEGOKLOSS MED DEG, FOR DU ER SÅ DÅRLIG I SENGA! JEG, DERIMOT …!

– Hvor mange venner har du på facebook?
– Vet ikke helt, tre hundre, kanskje?
– Hæ? Tre hundre er veldig lite.
– Jaså? Jeg er litt kresen på…
– Det er jeg også.
– Hvor mange har du, da?
– Over to tusen.
– Men da er du vel ikke så kres…
– Jo! Jeg kjenner bare så innmari mange.

Right.

– Er det Terminalen som er stamstedet ditt, eller?
– Ja, det er vel kanskje det.
– Jeg var der masse i gamle dager, da det fremdeles var kult.
– Akkurat. Det er ganske ålreit nå…
– Det var mye kulere før. Jeg harva over hun som jobba i baren, hun pene.
– Gjorde du det, ja? Henne er det vel ganske mange som har vært bortpå …
– Jeg raska over de tre hotte venninnene hennes også.
– Akkurat. Jeg har vel også…
– JEG HAR PULT ALLE PÅ TERMINALEN!

Nettopp.

– Ja, dett var dett. Nå har jeg mistet både kona og jobben.
– Slutt å klage. Jeg har mistet både kona og jobben og leiligheten!
– Uff, det var voldsomt. Jeg mistet faktisk foreldrene mine tidligere i år…
– Sutrekopp. Jeg har mistet hele familien!
– Virkelig? Jeg har…
– JEG HAR MISTET ALT!

Det ligger altså et element av konkurranse i det meste, det er bare du som ikke er klar over det – før du råker ut for et av disse sjarmerende, selvhevdende hverdagstrollene. Det beste du kan gjøre i en slik situasjon er å ignorere enhver utfordring. Slik leder du dem nennsomt ut på glattisen, til de rett og slett står der og konkurrerer med seg selv i all sin dårskap.

Lykke til!

Ise

(Opprinnelig skrevet for EON 10, 2011)

Det er aldri galt med Fantomet. Denne snasne juletrepynten, for eksempel, vant min kollega Inger i julekalendertrekningen på jobben i dag.

En riktig kreativ sjel med teft for pynt (hvilket straks eliminerer undertegnede) har åpenbart hatt et øyeblikk med åndfull inspirasjon. Vedkommende har nok tenkt: «Hvorfor bruke de fastsatte tjue kronene på sjokolade, når jeg kan grave i tegneserieskuffen min og lage unik juletrepynt av det jeg finner der?»

Jeg angrer at jeg ikke lagde noe av Det onde merket-ringen jeg har slengende i en skuff, og en hvit T-skjorte. Det får bli til neste år.

Ise