PÅ MANNFOLKJAKT I DISKOBUKTA
Ikke alle kan sove på bussen. Ikke alle kan lese på bussen. Det finnes for eksempel visse arter av redaktører som ikke kan gjøre noe som helst på bussen. Noen eksemplarer blir faktisk bilsyke bare de prøver seg på en harmløs bussflørt (og pussig nok er ikke sykelig grønne damer videre ettertraktet). Når man da kjører buss et par timer per dag, kan man få et nært og godt forhold til Norsk rikskringkasting.
Vrikker på rumpa
Nylig hørte jeg et program om grønlandshvalen på radio. P2, selvfølgelig. Det er dårlig med timeslange havpattedyrprogrammer på P3. I dette opplysende programmet spilte de revolusjonerende nye opptak av de enorme beistene som synger for hverandre under isen. De endrer repertoar fra år til år og synger til og med flerstemt, omtrent som sibirsk strupesang. Man kan jo ikke se dem der nede, bare høre dem, men man regner med at det dreier seg om kurtise. Det gjør gjerne det. Hannene gauler i vei på kauderhvalsk for å tiltrekke seg hunnene, og det er åpenbart at det fungerer, for bestanden av grønlandshval øker stadig.
Den norske hvalfangsten gjorde oss rik lenge før oljen (noen av «oss» iallfall), og vi greide så å si å utrydde bestanden av grønlandshval i våre områder. Men ikke helt. Dette enorme droget med femti centimeter spekk under huden lot seg ikke knekke, og nå har Fleskefia og kameratene hennes blitt stadig flere igjen. En av hovedårsakene til bestandøkningen er visst at isen smelter i Nordvestpassasjen,og grønlandshvalene fra andre områder dermed får fritt leide til våre» hvaler i Diskobukta, ikke ulikt damene som utvandrer fra norske bygder for å fifle med bygutter. Og dermed blir det hanky-panky og søte små tjukkasunger.
Lubben redaktørhval i ankomst
Det var på dette stadiet i programmet jeg begynte å drømme meg vekk, godt akkompagnert av ljomende hvalsang. Jeg drev inn i en slags hvaltranse, slappet helt av i spekk og luffer, og glemte realitetens jerngrep om mitt vinterlige liv. Jeg befant meg plutselig i en isfri tilværelse der ingen hiver kjipe snøballer med grus i nakken på deg og der tindrende sne på de høie fjelle er en saga blott.
Og snart var jeg i en verden der det finnes isfrie traseer – ikke bare for hvalene i havet, men også for de lubne redaktørhvalene som så lett sklir på holka når de er ute for å synge etter mannfolk i Diskobukta.
Det burde ikke være for mye forlangt.
Ise – lubben redaktørhval
Originalt skrevet for EON album 2, 2013
Julekvelden på kjerringa
Kalendersmuget 2012, luke 9:
Vi er snart kommet dit hvor det er fare for at jula kommer som … ja, som «julekvelden på kjerringa». Hva kan da passe bedre enn et dikt fra mannen bak dette uttrykket, nemlig Nils Collett Vogt.
.
.
JULAFTEN
av Nils Collett Vogt
Jeg hører Klokker fjærne.
De kimer, mens det sner.
Min Barndoms høie stjerne,
du funkler ikke mer!
Jeg følger Sneens Fnokker
i tændte Ruters Skin.
Og det er Julens Klokker,
som ringer Julen ind.
Naar Julens Klokker ringer,
da blir vi Børn igjen:
Et Fredens Bud de bringer
til Fiende og til Ven.
Et Drømmens Slot de hvælver
der bodd jeg har en Gang…
Hvad Under at det skjælver
i deres dype Klang!
Jeg følger Sneens Fnokker…
De Døde er meg nær…
Det blinker og det lokker
i tændte Ruters Skjær.
Som Gut jeg sat derinde
i Tro paa Far og Mor
og saa en Stjerne skinne
forjætende og stor.
Og det var Julens Stjerne,
som funklet for mit Sind,
mens Klokker høitidsfjærne
bløtt ringer Freden ind…
jeg ser det drysse, falde…
Saa mangt et Blik jeg ser…
Og slukte er de alle…
Det kimer mens det sner.
Valkyrjen er død, leve valkyrjen
Kalendersmuget, luke 7:
I dag er det femti år siden verden mistet Kirsten Flagstad, en av tidenes aller største operastjerner. Neste år er det hundre år siden hun debuterte! Og siden jeg er Wagner-elsker, blir dette syvende luke!
Og apropos Wagner, så kom jeg på denne romanen som jeg leste for noen år siden. «Winnie and Wolf» av A.N. Wilson er en fiffig histore om Hitler og Winifred Williams (Wagners svigerdatter), underholdende, velskrevet, mørk og morsom og definitivt fascinerende.
Ise
Et par omtaler av «Winnie and Wolf»:
Julenissen redder søstrene fra bordell
Kalendersmuget 2012, luke 6:
I dag er det Nilsmesse (tidligere omtalt her), til ære for Den hellige Nikolas – helgenen som gjennom mange hundre år og coca cola er blitt den tjukkasen vi nå kjenner som Julenissen.
Legendene om Den hellige Nikolas er mange, og han er helgen for bl.a. sjømenn og fiskere, pantelånere og reisende, barn og fattige, samt at han er skytshelgen for en lang rekke land og områder.
Nikolas har også i Norge vært svært populær, lenge før Cola-nissen. Med katolisismen fikk vi inn helgenene, og feiringen av helgenene ble ofte blandet sammen med eldre og mer hedenske ritualer. I Eidsborg stavkirke i Tokke fantes det blant annet en skulptur av St. Niklas, som ble feiret til St. Hans (sic!). «Svetten» fra skulpturen skulle ha legende kraft. Skulpturen skal i dag befinne seg i Oldsaksamlingen, mens det står en kopi i kirken – og kopien brukes i prosesjoner den dag i dag. (Det finnes flere sagn og myter om denne kirken, blant annet at den skal være bygget av underjordiske.) I en reiseskildring fra 1892, «Telemarken. Reiseskildringer fra Norges natur og folkeliv», 2. bind, skriver Th. S. Haukenæs:
«Indtil for omkring 50 år siden var der i Eidsborgs kirke et helgenbillede af størrelse som en 12 års gut, hvilket billede kaldtes ’St. Nicolaus’. I brystet, fortaltes det, skulde ligge et guldstykke til hjerte. Sankthansaften samledes man i gamle dage ved Eidsborgs kirke, to så St. Nicolaus ud af kirken og bar billedet mellem sig rundt det lille Eidsborgs tjøn eller vand, vaskede og badede St. Nicolaus i vandet, hvorfor de til gjengjæld trodde at få sine synder toede og afvaskede. Så blev St. Nicolaus med megen stas og høitidelighet båret tre gange rundt omkring nævnte vand, for at han skulde skaffe dem et godt år; derefter bar de ham ind i kirken.
Nu er St. Nicolaus på universitet, men ikke for at studere eller tage eksamen. Han er fremdeles beundret av mange, om han ikke får nyde den hæder og ære som forhen i gamle dage, da han var mægler mellom Gud og mennesker.»
Det er spesielt en av legendene om St. Nikolas som har gitt grobunn for Julenissen slik vi kjenner ham i dag, nemlig legenden om de tre jomfruene i Patara:
Den hellige Nikolas
En mann hadde tre døtre, men ikke råd til medgift. Han hadde skuslet bort formuen sin og i sin fortvilelse vurderte han å selge jentene til et horehus. Dette kom Nikolas for øret, og han snek seg til huset deres i ly av mørket og kastet en sekk med gull inn av vinduet. Dermed fantes det penger nok til medgift for den eldste av døtrene. Den hellige Nikolas gjentok dette for de to andre døtrene, og alle ble gift og spart for bordellvirksomheten. En variant av denne legenden forteller at Nikolas holdt på å bli avslørt av jentenes far, og dermed kastet sekken med gull ned av pipa i stedet for vinduet. Enda en variant forteller om at den yngste datteren hadde vasket strømpene og hengt dem til tørk ved grua – og dermed falt sekken med gull ned i en av strømpene.
Det der med sekken og julestrømpene husker vi – mens vi later til å ha glemt den delen som handler om bordeller …
God Nilsmesse!
Ise
Kilder:
«Telemarken. Reiseskildringer fra Norges natur og folkeliv», 2. bind av Th. S. Haukenæs, s. 114–115
Egne, gamle notater fra Folkloristikk
Grantreet
Kalendersmuget 2012, luke 5:
GRANTREET av H.C. Andersen
Hurtigoversatt fra dansk av Iselin Røsjø Evensen
Ute i skogen stod det et så nydelig grantre. Det hadde en fin plass; sol fikk det, luft var det nok av, og rundt det vokste det mange større kamerater, både gran og furu. Men det lille grantreet var så ivrig etter å vokse. Det tenkte ikke på den varme solen og den friske luften, det brød seg ikke om bondebarna som gikk der og småpratet når de var ute for å plukke markjordbær eller bjørnebær. Støtt kom de med en hel krukke full, eller hadde trædd jordbær på strå, satte seg ved det lille Treet og sa:
«Se! Så lite og søtt det er!» Det ville Treet slett ikke høre.
Året etter var det blitt en lang stilk større, og året deretter igjen, var det enda mye lengre, for på et grantre kan man alltid se hvor mange år det er vokst, etter hvor mange ledd med greiner det har.
«Å, tenk om jeg var et slikt stort tre som de andre!» sukket det lille Treet. «Da kunne jeg bre mine grener så vidt omkring og fra toppen se utover hele den vide verden! Da ville fuglene bygge rede mellom greinene mine, og når vinden blåste kunne jeg nikke høytidelig, slik som de andre!»
Det fant slett ikke noe å glede seg over i solskinnet, i fuglene eller de røde skyene som seilte over det, morgen som kveld.
Var det vinter, og snøen rundt Treet lå gnistrende hvit, kom det støtt en hare hoppende og satte seg rett på det lille Treet. Å, det var så ergerlig! Men det gikk to vintre, og da den tredje kom, var treet blitt så stort at haren måtte gå utenom det. «Å, vokse, vokse, bli stor og gammel, det er det eneste verdt å trakte etter i livet,» tenkte Treet.
Om høsten kom alltid tømmerhuggerne og felte noen av de største trærne. Det skjedde hvert år, og det unge grantreet, som nå var blitt ganske voksent, skalv ved synet. De store, prektige trærne falt knakende og brakende til jorden, grenene ble hugget av, så de så ganske så nakne, lange og smale ut. De var nesten ikke til å kjenne igjen, men så ble de lagt på vognene, og hestene trakk dem ut av skogen.
Hvor skulle de? Hva hadde de i vente?
Om våren, da svalen og storken kom, spurte Treet dem: «Vet ikke dere hvor de føres hen? Har dere ikke truffet på dem?»
Svalene visste ikke noe, men storken så ettertenksom ut, nikket med hodet og sa: «Jo, jeg tror det! Jeg møtte mange nye skip da jeg fløy fra Egypt, og på skipene var det staselige master. Jeg tør påstå at det var dem, for de luktet gran. Og jeg skal hilse og se at de kneiset, de kneiset!»
«Å, om jeg bare var stor nok til å seile over havet! Hvordan er egentlig dette havet, og hva ligner det på?»
«Nei, det er ikke lett å forklare!» sa storken, og så gikk den.
«Gled deg over din ungdom!» sa solstrålene. «Gled deg over din friske vekst, ved det unge livet som du har i deg!»
Og vinden kysset treet, og duggen gråt tårer over det, men det forstod ikke grantreet.
Når det lakket mot jul, ble de ganske unge trærne felt, trær som hverken var på størrelse eller alder med dette grantreet, som hverken hadde ro eller hvile, men som alltid ville av sted. Disse unge trærne, og de var de aller vakreste, fikk alltid beholde grenene sine når de ble lagt på vognene og trukket ut av skogen av hestene.
«Hvor skulle de?» spurte grantreet. «De er ikke større enn jeg. Det var til og med et som var mye mindre. Hvorfor får de beholde alle grenene? Hvor kjøres de hen?»
«Det vet vi! Det vet vi!» kvitret gråspurvene. «Vi har kikket inn av vinduene inne i byen! Vi vet hvor de kjøres hen! Å, de kommer til den største glans og herlighet som tenkes kan! Vi har kikket inn av vinduene og sett at de blir plantet mitt i den varme stuen og pyntet med de deiligste ting, både forgylte epler, honningkaker, leketøy og mange hundre lys!»
«Og så … ?» spurte grantreet og dirret i alle grenene. «Og så? Hva skjer så?»
«Nei, mer har vi ikke sett! Det er makeløst!»
«Er jeg kanskje blitt til for å gå den strålende veien som dem?» jublet Treet. «Det er enda bedre enn å seile over havet! Å, som jeg lengter! Om det bare var jul! Nå er jeg høy og bred som de andre som ble kjørt bort i fjor! Å, om jeg bare lå på vognene allerede! Om jeg var i den varme stuen med all sin prakt og herlighet! Og da …? Ja, da kommer det noe enda bedre, enda skjønnere, for hvorfor skulle de ellers pynte meg slik? Det må komme noe enda større, enda herligere …! Men hva …? Å, jeg lider! Jeg lengter! Jeg vet ikke selv hva jeg skal ta meg til!»
«Gled deg over meg!» sa luften og sollyset. «Gled deg over din friske ungdom ute i det fri!»
Men det gledet seg slett ikke. Det vokste og vokste. Vinter og sommer stod det grønt; mørkegrønt stod det. Folk som så det, sa: «Det er et nydelig tre!» Og ved juletid ble det felt først av alle. Øksen hugget dypt gjennom margen, treet falt med et sukk til jorden. Det følte en smerte, en avmakt, det kunne slett ikke tenke på lykke. Det var bedrøvet over å skilles fra hjemmet, fra den plassen hvor det hadde spirt. Det visste jo at det aldri mer ville få si sine kjære kamerater igjen; de små buskene og blomstene rundt omkring, nei, kanskje ikke engang fuglene. Avreisen var slett ikke behagelig!
Treet kom først til seg selv da det lå på gårdstunet, sammen med alle de andre trærne som var blitt lastet av, og hørte en mann si: «Det der er vakkert! Vi velger det!»
Nå kom to tjenere i full stas og bar grantreet rett inn i en stor, vakker sal. På veggene hang det portretter, og ved den store flislagte kakkelovnen stod det store kinesiske vaser med løver på lokket. Det var gyngestoler, silkesofaer, store bord fulle av bildebøker og leketøy for hundre ganger hundre riksdaler – det sa i det minste barna. Og grantreet ble reist opp i en stor stamp fylt med sand, men ingen kunne se at det var en stamp for den ble kledt med grønt tøy, og den stod på et stort brokadeteppe. Å, som treet dirret! Hva skulle nå skje? Både tjenere og tjenestepiker gikk og pyntet på det. På grenene hang de små kurver laget av farget papir. Hver kurv var fylt med kandis, og forgylte epler og valnøtter hang som om de var vokset fast. Over hundre røde, blå og hvite smålys ble stukket fast mellom kvistene. Dukker, som var så livaktige at de lignet mennesker – Treet hadde aldri sett slike før – svevet i det grønne, og aller øverst i toppen ble det satt en stor stjerne av glittergull. Det var prektig, ganske makeløst prektig.
«I kveld,» sa de alle sammen, «i kveld skal det stråle!»
«Å!» tenkte treet, «om det bare kunne bli kveld snart! Og hva skal da skje? Kommer de trær fra skogen for å se på meg? Kommer gråspurvene til å fly ved vinduene? Kommer jeg til å vokse fast her, og skal jeg stå pyntet vinter som sommer?»
Jo, det trodde det nok, men det hadde helt barkepine av lengsel, og barkepine er like vondt for et tre som hodepine er for oss andre.
Nå ble lysene tent. For en glans, for en prakt! Treet dirret i alle grenene så et av lysene antente barnålene. Det sved riktig ille.
«Gud bevare oss!» skrek tjenestepikene og slukket i hui og hast.
Nå våget ikke Treet å dirre engang. Å, det var en gru! Det var så redd for at det skulle miste noe av all pynten. Det ble ganske fortumlet av all herligheten … Og nå ble begge dørene til stuen slått opp, og en mengde barn styrtet inn, som de ville velte hele Treet. De eldre menneskene kom roligere bak. De små stod ganske tause, men kun i et øyeblikk. Så jublet de igjen så det ljomet i stuen. De danset rundt Treet, og den ene presangen etter den andre ble pakket ut.
«Hva er det de gjør?» tenkte Treet. «Hva er det som skal skje?» Lysene brant helt inn til grenene, og når de brant ned, slukket de dem, og så fikk barna lov til å plyndre Treet. Å, de styrtet rett inn i Treet så det knaket i alle grener. Hadde det ikke vært bundet til taket etter tuppen og gullstjernen, ville det ha veltet om kull.
Barna danset rundt med de flotte lekene sine. Ingen så på Treet, bortsett fra den gamle barnepiken, som gikk og kikket mellom grenene. Men det var bare for å se om ikke noen hadde glemt igjen en fiken eller et eple.
«En historie! En historie!» ropte barna og trakk en liten, tykk mann bort til Treet. Han satte seg rett under det, «for så er vi i det grønne,» sa han, «og Treet kan da ha godt av å være med! Men jeg forteller kun én historie. Vil dere høre den om Ivede-Advede eller den om Klumpe-Dumpe som falt ned trappene og kom på høysetet og fikk prinsessen?»
«Ivede-Avede!» ropte noen. «Klumpe-dumpe!» ropte andre. Det var en roping og en skriking av en annen verden. Kun grantreet stod ganske stille og tenkte: «Skal ikke jeg få være med, skal ikke jeg få gjøre noe?» Det hadde jo deltatt, hadde jo gjort som det skulle.
Og mannen fortalte om Klumpe-Dumpe som falt ned trappene og kom på høysetet og fikk prinsessen. Og barna klappet i hendene og ropte: «Fortell! Fortell!» De ville også høre om Ivede-Avede, men de fikk bare historien om Klumpe-Dumpe. Grantreet stod ganske stille og tankefull. Aldri hadde fuglene ute i skogen fortalt slike historier. «Klumpe-Dumpe falt ned trappene og fikk likevel prinsessen! Ja ja, slik går det til i verden!» tenkte grantreet og trodde at historien var sann, for det var en så fin mann som fortalte den. «Ja ja! Hvem kan vite! Kanskje faller jeg også ned trappene og får en prinsesse!»
Og det gledet seg til at det skulles kles på med lys og leketøy, gull og frukter neste dag,
«I morgen skal jeg ikke skjelve!» tenkte det. «Jeg skal bare more meg i all min herlighet. I morgen skal jeg nok en gang høre historien om Klumpe-Dumpe og kanskje den om Ivede-Avede også.»
Og Treet stod stille og tankefull hele natten.
Om morgenen kom en gutt og en pike inn.
«Nå begynner festlighetene igjen!» tenkte Treet, men de slepte det ut av stuen, opp trappen, inn på loftet, og der i en mørk krok, hvor ingen dag skinte, stilte de det. «Hva skal det bety?» tenkte treet. «Hva har jeg her å gjøre? Hva kommer jeg til å få høre her?» Og det lente seg inntil muren og stod og tenkte og tenkte og tenkte … God tid hadde det også, for det gikk dager og netter uten at det kom noen opp dit, og da det endelig kom noen, var det kun for å sette noen store kasser borte i kroken. Treet stod ganske så skjult, man skulle nesten tro at det var glemt.
«Nå er det vinter der ute!» tenkte Treet. «Jorden er hard og dekket med snø. Menneskene kunne ikke plante meg, og det er nok derfor jeg skal stå her i le til våren! Så omtenksomt! Så gode menneskene er! Hadde det bare ikke vært så mørkt og så skrekkelig ensomt! Ikke engang en liten hare. Det var så artig der ute i skogen, når snøen lavet ned, og haren hoppet forbi. Ja, selv da den hoppet over meg, men det satte jeg ikke pris på den gangen. Her opp er det så skrekkelig ensomt!»
«Pip, pip!» sa en liten mus i det samme og stakk snuten frem. Så kom det nok en liten en. De snuste på grantreet og snek seg inn mellom grenene.
«Det er gruelig kaldt!» sa de små musene. «Ellers er det flott å være her! Ikke sant, du gamle grantre?»
«Jeg er slett ikke gammel!» sa grantreet. «Det er mange som er mye eldre enn jeg!»
«Hvor kommer du fra?» spurte musene. «Og hva vet du?» De var fryktelig nysgjerrige. «Fortell oss om det herligste stedet på jorden! Har du vært der? Har du vært i spiskammerset, der det ligger ost på hyllene og henger skinker under taket, der man danser på talglys og går mager inn og kommer fet ut? »
«Det kjenner jeg ikke!» sa Treet, «men skogen kjenner jeg, der solen skinner og der fuglene synger! Og så fortalte det alt fra sin ungdom, og de små musene hadde aldri hørt noe lignende, og de lyttet nøye og sa:
«Nei, så mye du har sett! Så lykkelig du har vært!»
«Jeg!» sa grantreet og tenkte over hva det selv fortalte. «Ja, det var i grunnen ganske morsomme tider!» Men så fortalte det om julaften, da det var pyntet med kaker og lys.
«Å!» sa de små musene. «Så lykkelig du har vært, du gamle grantre!»
«Jeg er slett ikke gammel!» sa Treet. «Jeg kom jo fra skogen denne vinteren! Jeg er i min aller beste alder, jeg er bare hemmet i veksten!»
«Så morsomt du forteller!» sa de små musene, og neste natt kom de med fire andre småmus som ville høre Treet fortelle. Jo mer det fortalte, desto tydeligere husket det alt selv, og syntes at det likevel hadde vært ganske morsomme tider! «Men tidene kan komme, de kan komme! Klumpe-Dumpe falt ned trappene, men fikk likevel prinsessen. Kanskje jeg også kan få en prinsesse.» Og så tenkte grantreet på et så nydelig lite bjerketre som vokste ute i skogen. Det var for grantreet en virkelig vakker prinsesse.
«Hvem er Klumpe-Dumpe?» spurte de små musene. Og så fortalte grantreet hele eventyret, for det husket hvert eneste ord. De små musene holdt nesten på å klatre opp i toppen av Treet av ren begeistring. Neste natt kom det mange flere mus, og om søndagen til og med to rotter, men de sa at historien ikke var morsom, og det gjorde de små musene triste, for nå syntes ikke de den var så morsom heller.
«Kan du bare den ene historien?» spurte rottene.
«Ja, bare den ene!» svarte Treet. «Den hørte jeg min lykkeligste kveld, men den gangen tenkte jeg ikke på hvor lykkelig jeg var!»
«Det er en særdeles dårlig historie! Kan du ingen om flesk og talglys? Ingen spiskammershistorier?»
«Nei!» sa Treet.
«Nei vel, takk for oss!» svarte rottene og gikk inn til seg selv.
De små musene ble til slutt også borte, og da sukket Treet. «Det var ganske hyggelig da de vevre småmusene satt rundt meg og hørte på meg fortelle! Nå er det også over – men jeg skal huske å moro meg når jeg bare hentes frem igjen! »
Men når skjedde det? Jo, en morgen kom det folk og romsterte på loftet. Kassene ble flyttet, Treet ble trukket frem. De kastet det riktignok litt hardt i gulvet, men straks slepte en kar det bort til trappen, der dagen skinte.
«Nå begynner livet igjen!» tenkte Treet. Det følte den friske luften, den første solstrålen – og nå var det ute i gården. Alt gikk så fort at Treet rent glemte å se på seg selv, det var så mye rundt å se på. Gården grenset opp til en liten hage, og alt blomstret der inne. Rosene hang så friske og duftende utover det lave gjerdet, lindetrærne blomstret, og svalene fløy rundt og kvitret «kvirre-virre-vitt, min mann er kommet»! Men det var ikke grantreet de mente.
«Nå skal jeg leve!» jublet det og bredte sine grener utover. Men akk; de var visne og gule der Treet lå blant ugress og nesler. Gullpapirstjernen satt ennå i toppen og glitret i det klare solskinnet.
I gården lekte et par av de lystige barna som i julen hadde danset rundt Treet og vært så glade for å se det. Et av de minste barna løp bort og rev av gullstjernen.
«Se, hva som fremdeles sitter på det ekle gamle juletreet!» sa han og trampet på grenene så de knakte under støvlene hans.
Og Treet så på all blomsterprakten og friskheten i hagen, det så på seg selv og skulle ønske at det var blitt værende i den mørke kroken på loftet. Det tenkte på sin friske ungdom i skogen, på den lystige julaftenen og på de små musene som så glade hadde lyttet til historien om Klumpe-Dumpe
«Forbi! Forbi!» sa det stakkars Treet. «Om jeg bare hadde gledet meg da jeg ennå kunne! Forbi! Forbi!»
Og tjenestegutten kom og hugget treet i små stykker, en hel stabel lå der. Det blusset livlig opp under den store kokekjelen, og det sukket så dypt. Hvert sukk var som et lite skudd. Derfor løp barna som lekte, inn og satte seg foran ilden, stirret inn i den og ropte: «Piff! Paff!» Men ved hvert smell, som var et dypt sukk, tenkte Treet på en sommerdag i skogen, en vinternatt der ute, når stjernene skinte, det tenkte på julaften og Klumpe-Dumpe, det eneste eventyret det hadde hørt og kunne fortelle – og så var Treet brent opp.
Guttene lekte i gården, og den minste hadde gullstjernen på brystet, den som Treet hadde båret på sin lykkeligste kveld. Nå var den forbi, og Treet var forbi, og historien likeså; forbi, forbi, og det blir alle historier!
Julekvad med pisk
Kalendersmuget 2012, luke 4:
Neste gang du leier småbarna rundt juletreet mens du synger «Jeg synger julekvad«, kan du tenke på at denne julesangen i sin tid ble skrevet av en av kristenhistoriens største selvpiskere. Bokstavelig talt.
«Jeg synger julekvad» er nemlig ikke så norsk som den lyder. Det er et oversettelse av Landstad etter Martin Luthers tysk, men originalen ble skrevet av Den salige Henrik Seuse (Suso eller Amandus, som han skrev under) på latin på 1300-tallet. (I alle fall tilskrives utgangspunktet Seuse, mens Luther skrev den om.)
Selvplageren Heinrich
Seuse, født 1295, var en svært populær teolog og mystiker i sin samtid og nærmeste ettertid, og skriftene hans ble avskrevet så hyppig at de fleste tyske håndskriftsamlinger har en kopi av hans «Büchlein der ewigen Weisheit» (En liten bok om den evige vishet).
Frem til fylte førti gjorde han livet så skrekkelig som mulig for seg selv – for å komme nærmere Jesus. Han viklet kroppen inn i tunge kjettinger, pisket seg til blods og hadde salt og eddik i sårene, i skjorta hadde han sydd inn hundreogfemti spiker og han tok på seg hansker med messingstifter før han la seg, slik at han skulle være sikker på å rive seg til blods selv i søvne.
På ryggen bar han et trekors gjennomboret av spikre, slik at han kunne slå spikerspissene inn i ryggen hvis han kom i vanvare for å tenke på noe han ikke skulle tenke på. Mat og drikke ble inntatt i minimale mengder. Det mest ekstreme var kanskje likevel at han brennmerket seg selv med glødende jern over hjertet. Der stod det for alltid IHS (Iesus Hominum Salvator) – Jesus, menneskenes frelser.
Etter fylte førti dempet han selvpiningen for å kunne leve litt lenger – hvordan skulle han ellers kunne fortsette å forkynne Jesu ord for de ulykkelige? Han ble en populær predikant, spesielt hos kvinner – hvilket også medførte at han ble beskyldt for både den ene og den andre utukten.
Evig visdom
Dette anså han for å være prøvelser fra Gud, han holdt ut og ble stadig lukket inn i kritthuset igjen. Han levde til han var 70, og døde i 1366 i Ulm. I 1613 ble liket avdekket under byggearbeider, og sannelig var det ikke i utmerket stand! Deretter ble Seuse saliggjort av pave Gregor XVI og fikk sin minnedag 23. januar.
Denne pinslenes mester og tukter av kjødet er altså opphavet til «Jeg synger julekvad» som etter reformasjonen ble oversatt fra latin til tysk og deretter havnet i Landstads hender. Melodien er tradisjonell, og ikke den samme som ble brukt i Tyskland.
Ise
Jeg synger julekvad, jeg er så glad, så glad!
Min hjertens Jesus hviler i stall og krybbe trang,
som solen klare smiler han på sin moders fang.
Han er Frelser min, han er Frelser min.
Å Jesus, du barnlill, deg lenges jeg så til!
Kom, trøst meg allesinne, tred inn om her er smått.
La meg deg se og finne. Å, da har jeg det godt!
Drag meg etter deg! Drag meg etter deg!
Hvor er Gud Fader mild: Sin Sønn han sende vil!
Vi alle var fordervet i vår ulydighet,
men han har oss ervervet all himlens fryd og fred.
Eia, var vi der! Eia, var vi der!
Hvor er vel glede slik som høyt i himmerik
hvor alle engler kveder en ny og liflig sang,
og frem for tronen treder, til Guds basuners klang!
Eia, var vi der! Eia, var vi der!
Kilder:
http://www.heinrich-seuse.de/Heinrich-Seuse/
Bamsen velter sin tunge kropp
Kalendersmuget 2012, luke 3:
Dikteren Vilhelm Krag er for de fleste kjent som han som døpte Sørlandet for Sørlandet. For meg er han dikteren av den skrekkeligste og morsomste sangen jeg kunne som barn, nemlig «Hvad sjøgutterne synger».
Den blide sørlandsdikter var født på julaften 1871, og får derfor luke 3 i kalendersmuget, med et noe mindre blodig dikt. Hans «snehvite, brusende åndehær» på slutten er antakelig en hær av betraktelig hyggeligere skapninger en den tradisjonelle, norske Åsgårdsreia, som også for over himmelen i jula.
Ikveld er det julekveld!
av Vilhelm Krag
Bamsen vælter sin tunge krop
om paa den anden side.
Over staar furuen stadset op,
pudset og pyntet fra rot til top
med sneens krystaller hvide.
Ikveld er det julekveld!
Spurven kommer med rappe slag
høit op fra graneskoven,
slaar seg ned paa det lave tag.
Spurven ved jo, at ny i dag
kommer der neg paa laaven.
Ikveld er det julekveld!
Lysene skinner fra ruden trang
øverst i husmandsstuen.
Indenfor lyder der salmesang,
mor tar mindste gutten paa fang
og sidder og seer paa ved gruen.
Ikveld er det julekveld!
Men gjennem det kuldeblaa stjerneskjær
over alverden glider
en snehvid, brusende aandehær,
som synger og beder for alt, som er,
for alt, som græder og lider,
Inat er det julenat!
