Iselinsmuget

Iselin Røsjø Evensens generelle kroting.

Luftens hvaler

leave a comment »

I dag vekker luftskip og ballongferder nostalgien hos de fleste av oss. De lubne, svevende skipene minner om en tid som var langsommere og mindre støyende. Det er noe forgangent og romantisk over disse konstruksjonene som ligner flyvende hvaler. Men den gangen luftskipene faktisk var state of the art, var de absolutt en del av utviklingen som hadde til hensikt å gjøre verden mer praktisk og raskere.

Ballonghysteri

Forløperen for luftskipet var varmluftsballongen, og allerede i 1783 steg verdens første bemannede varmluftsballong med passasjerer til værs over byen Lyon i Frankrike.

Den første bemannede luftballongen, bygget av Montgolfier-brødrene, tar av fra Bois de Boulogne i Paris, 21.  november, 1783. Kilde: Wikimedia Commons/Bildarchiv Preussuscher Kulturbesitz, Berlin

Den første bemannede luftballongen, bygget av Montgolfier-brødrene, tar av fra Bois de Boulogne i Paris, 21. november, 1783. Kilde: Wikimedia Commons/Bildarchiv Preussuscher Kulturbesitz, Berlin

Historien begynner med brødrene Montgolfier fra Annonay i Frankrike, som eide en papirfabrikk og eksperimenterte med å få sekker av papir og tekstil til å fly. En dag oppdaget de at hvis de holdt en flamme under åpningen, utvidet sekken utvide seg og steg til værs. Det tok ikke lang tid før brødrene hadde laget en diger ballong av silke og papir, og 4. juni demonstrerte de den flyvende ballongen for innbyggerne av Annonay. Slike ballonger ble deretter kalt montgolfierballonger. Brødrene trodde at de hadde ramlet over en helt ny gass, mens det selvfølgelig bare dreide seg om varm luft.

Bare noen måneder senere underholdt brødrene den franske kongen og resten av hoffet med nok en varmluftsballong. Den steg til værs i Versailles og om bord i kurven befant det seg en sau, en hane og en and. Enda to måneder senere, i oktober, satte Pilatre de Rozier og Marquis d’Arlandes seg i kurven og ble de første menneskelige passasjerene i en montgolfier.

Det store problemet med varmluftsballonger var at de begynte å dale straks luften ble avkjølt, og hvis man skulle fortsette å varme opp luften, krevdes det konstant åpen varme i kurven. Faren for at ballongduken skulle antennes av gnister, var overhengende. Hydrogenet løste dette problemet. Hydrogenballongene så også livets lys i 1783, og den franske fysikeren Jacques Charles og Nicolas Robert tok jomfruturen med en slik ballong bare to uker etter brødrene Montgolfiers første ferd. Hydrogenballongene kunne fly lenger og dermed tilbakelegge større avstander.

Blanchard og Jeffries krysser Den engelske kanal,  7. januar 1785. Kilde: Wikimedia Commons

Blanchard og Jeffries krysser Den engelske kanal, 7. januar 1785. Kilde: Wikimedia Commons

Franskmennene var luftens baroner, og det var også en franskmann, Jean Blanchard, som oppfant den første hydrogenballongen med vingeklaffer, slik at man kunne styre ballongen. De første ballongene hadde ikke hatt noen styringsmekanisme, og var dermed umulige å holde kontroll på dersom de ikke var fortøyd. Blanchard ble senere den første til å fly over den engelske kanal i ballong – i 1785. I 1793 var det dessuten Blanchard som foretok den første ballongferden i USA. Selveste president Washington var til stede da Jean Blanchard steg 1,8 kilometer til værs.

De første ballongene hadde som sagt verken styringsmekanisme eller motor. Det ble eksperimentert med å gjøre formen på ballongene mer oval og føye på motorer og propeller, og snart begynte ballongene å ligne de avlange luftskipene vi kjenner. Den franske ingeniøren Henri Giffard monterte i 1852 en liten dampmotor til en diger propell, og dermed var luftskipet født. Skipet holdt åtte kilometer i timen. Først da bensinmotoren ble oppfunnet i 1896 kunne man virkelig begynne å bygge fartøy som holdt høy fart og kunne manøvreres skikkelig, og 1898 konstruerte brasilianeren Alberto Santos-Dumont det første luftskipet drevet av en bensinmotor.

Storhetstiden

De første luftskipene var som motoriserte ballonger, uten noen stiv ramme, men i 1897 oppfant den tyske tømmerforhandleren David Schwarz verdens første luftskip med stiv ramme. Rammen og utsiden var av aluminium, og skipet hadde en Daimler gassmotor som drev tre propeller. Dette første skipet falt dessverre til jorden og ble smadret, men ideen om en stiv ramme hadde festet seg hos ingeniørene.

Ferdinand von Zeppelin, ca. 1865–866. Kilde: Wikimedia Commons

Ferdinand von Zeppelin, ca. 1865–866. Kilde: Wikimedia Commons

Når de fleste av oss tenker på luftskip, er det en zeppeliner vi ser for oss. Navnet har de fått etter sin opphavsmann, den tyske greven og generalen Ferdinand von Zeppelin. Allerede i 1900 fløy Zeppelin verdens første navigerbare luftskip med stiv ramme, LZ-1. Skipet hadde fem passasjerer, og ferden var en suksess. De nådde 1300 fots høyde og fløy nesten seksten kilometer. Luftskipet var dekket med lerret, hadde en ramme av aluminium, sytten hydrogenfylte celler og to Daimler forbrenningsmotorer. Motorene drev to propeller hver, og skipet var om lag 130 meter langt. Zeppelinerne var en umiddelbar suksess.

I 1910 la den første zeppelineren ut på en lengre ferd som kommersielt passasjerfartøy. Luftskipene ble ansett for å være luftfartens fremtid, og i tidsrommet mellom 1910 og 1914 (før første verdenskrig), fraktet tyske zeppelinere 34 028 passasjerer og mannskap trygt gjennom luften. Under første verdenskrig ble zeppelinerne også brukt i krigføring (som bombefartøy), men det viste seg raskt at de ikke var spesielt godt egnet for dette formålet. Vel kunne skipene drive lydløst inn over fienden og fly høyere enn datidens fly, men de var sårbare for ild og beskytning. Ettersom flyene ble forbedret, kunne de også fly raskere og høyere enn luftskipene, og da første verdenskrig var over, var det kun seksten av sekstisyv zeppelinere igjen. Skipene som hadde overlevd, ble overlatt til de allierte i samsvar med Versailles-traktaten.

USS Los Angeles over Manhattan, 1930. Kilde: Wikimedia Commons

USS Los Angeles over Manhattan, 1930. Kilde: Wikimedia Commons

Zeppelin selv døde i 1917, og Hugo Eckener som tok over styringen over bedriften Luftschiffbau Zeppelin. Da krigen var over og luftskipene ble overlatt til de allierte, kunne se ut til at dette betød slutten på produksjonen av zeppelinerne i Tyskland. Men den gang ei. Eckener var en driftig mann og tilbød USA å bygge en enorm zeppeliner for det amerikanske forsvaret. USA takket ja, og bedriften var reddet. Det store luftskipet var ferdig i 1924 og fikk navnet Los Angeles. Det kunne frakte tretti passasjerer, og fløy over 250 turer. Zeppelin-selskapet bygget enda tre store luftskip med stiv ramme: LZ-127 Graf Zeppelin, LZ-129 Hindenburg og LZ-130 Graf Zeppelin II. Det første, Graf Zeppelin, regnes fremdeles som det fineste luftskipet som noen gang er bygget, og det fløy lenger enn noe annet luftskip. Da Hindenburg ble bygget i 1936 var luftskipene virkelig på toppen av sin popularitet. Det tok mye kortere tid å ta luftskip enn å ta veien over havet, og det var dessuten mye tryggere. Man antok at dette var fremtidens transportmiddel. Hindenburg var som et cruiseluftskip å regne, med bibliotek, salong med flygel, store vindusflater og spisesal. Her skulle man leve godt under overfarten. Det var til og med et røykerom, til tross for at skipet var fullt av hydrogengass! Hindenburg rakk å være bli en stor suksess før det tok slutt. Luftskipet fraktet 1300 passasjerer og mange tonn last i 1936, og over ti ganger gikk ferden problemfritt mellom Tyskland og USA.

Folk elsket luftskipene.

Katastrofen

Hugo Eckener var nazi-motstander, og oppkalte luftskipet LZ 129 etter Tysklands andre president, Paul von Hindenburg. Da Goebbels fikk nyss om dette, ble han rasende, ettersom han hadde sett for seg at skipet skulle hete Hitler. Navnet hadde imidlertid allerede festet seg, og selv om Goebbels gjorde sitt for å reversere navnevalget, var det for sent. Luftskipet ble hetende Hindenburg, selv om Goebbels la ned forbud i Tyskland – der skulle skipet nå bare kalles LZ 129.

Postkort av LZ 129 Hindenburg før navnet var malt på. Men hakekorsene er på plass. 19. august, 1936. Kilde: Wikimedia Commons

Postkort av LZ 129 Hindenburg før navnet var malt på. Men hakekorsene er på plass. 19. august, 1936. Kilde: Wikimedia Commons

Ved siden av Graf Zeppelin I var Hindenburg det største luftskipet som noen gang er bygget, men sine 254 meter, 200 000 m³ gass i seksten celler, og fire dieselmotorer fra Daimler Benz med 1200 hestekrefter hver. Gassen i de seksten cellene var hydrogen, som er svært brennbart. Planen var i utgangspunktet å ha et beskyttende lag med helium utenfor hydrogenet, ettersom helium ikke er så brennbart som hydrogen, men den Amerikanske handelsboikotten mot Tyskland etter krigen gjorde at tyskerne ikke fikk kjøpt helium fra USA.

Spisesalen i Hindeburg. Kilde: Wikimedia Commons/Bundesarchiv, Bild 147-0640 / CC-BY-SA

Spisesalen i Hindenburg. Kilde: Wikimedia Commons/Det tyske statsarkivet

Det populære luftskipet ble brukt under OL i Tyskland i 1936, og var en stolthet ikke bare for fabrikken, men for Tyskland. Man kan bare forestille seg hva Eckener følte om hakekorsene på skipets halefinner.

Den 6. mai 1937 ankom Hindenburg nok en gang USA, og ble filmet over Manhattan bare timer før det skulle lande. Overfarten fra Tyskland hadde vært strabasiøs, men nå skulle skipet snart lande på Lakehurst Naval Air Station i New Jersey. Skipet hadde nittisyv personer om bord, og ved vinduene stod passasjerene og gledet seg til å sette beina på fast jord igjen. For dem som står på bakken, er det imidlertid åpenbart at Hindenburg sliter. Mens skipet nærmer seg fortøyningsmasten slipper den ut langt mer vann (ballast) enn vanlig, og da den kommer frem til masten, eksploderer plutselig skipet. Det tar kun 37 sekunder før hele luftskipet er overtent, og trettiseks mennesker mistet livet. Når man ser film av ulykken, er det vanskelig å tro at noen faktisk kom fra det med livet i behold, så eksplosiv er brannen.

Fremdeles er man ikke sikre på hva som var den direkte årsaken til ulykken, og teoriene er mange: Sabotasje, lynnedslag, diesellekkasje som igjen ble antent av eksosrørene … Den siste, og antakelig mest troverdige teorien, ble lansert av en gruppe britiske og amerikanske forskere i 2013. Etter gjentatte forsøk mener de å ha bevist at den mest sannsynlige årsaken til ulykken er at luftskipet har vært gjenstand for oppbygging av statisk elektrisitet på grunn av tordenværet det hadde fløyet gjennom. Antakelig har det også vært en lekkasje i en hydrogenventil et sted i flyet. Når bakkemannskapet så tok tak i forankringstauene, fløy gnistene på grunn av statisk elektrisitet og antente dermed hydrogenet.

Frem til nå hadde de flotte zeppelinerne hatt en imponerende lav ulykkesstatistikk, men alt endret seg med denne ulykken. Tillitten til luftens hvaler var svekket.

En era var over.

Luftskipet Norge

I Norge hadde vi bare ett luftskip som fløy med passasjerer, og den ene passasjeren var ingen ringere enn Roald Amundsen.

Luftskipet Norge over Ekeberg, 14. april, 1926. Kilde: Wikimedia Commons

Luftskipet Norge over Ekeberg, 14. april, 1926. Kilde: Wikimedia Commons/Nasjonalbiblioteket

I 1926 var forventningene store til Amundsens nye, store ekspedisjon. Han skulle fly over Nordpolen i luftskip! Nordpolen var på dette tidspunktet uutforsket, og ingen visste hva man kunne vente seg der oppe. Fantes det mennesker der? Ukjente sivilisasjoner? Ukjente dyrearter?

Amundsen_in_fur_skins

Roald Amundsen. Kilde: Wikimedia Commons

Amundsen hadde alliert seg med italieneren Umberto Nobile, som var ingeniøren bak det italienske luftskipet N1. Den italienske regjeringen skulle selge luftskipet til ekspedisjonen, med Den norske Luftseiladsforening som offisiell eier, og deretter kjøpe skipet tilbake etter ekspedisjonen. Skipet ble overlevert med stor festivitas i Roma i mars 1926, men det var nok en strek i regningen at den italienske diktatoren Mussolini var så interessert i ekspedisjonen. Amundsen likte dårlig at fascisten blandet seg i sysakene deres, og skipet ble snart omdøpt til «Norge».

Luftskipet Norge skulle fly fra Italia til Oslo, deretter via Vadsø til Ny-Ålesund. Det ble bygget egne forankringsmaster på Ekeberg-sletta i Oslo og i Vadsø. På Ekeberg er det nå kun en minnesplakett igjen etter masten, men den i Vadsø står fremdeles. Den 11. mai begynte luftskipet sin ferd fra Ny-Ålesund ut over polhavet. Formålet var å erobre nye områder for kongeriket Norge.

Ekspedisjonen endte i Alaska 14. mai, og selv om alle var i god behold, var stemningen ikke på topp. Kanskje var de alle skuffet over at Nordpolen bestod av is og vann og vann og is, og ikke en ukjent sivilisasjon i sikte. Jo visst var ekspedisjonen vellykket, men det var ikke stort å rapportere hjem om. Amundsen var dessuten blitt mottatt som en helt etter sin ekspedisjon til sydpolen, men denne gangen viste det seg at interessen for selve luftskipet og makkeren Nobile var like stor. Amundsen og Nobile kranglet om hvem som skulle ha æren for ekspedisjonen, og Amundsen ble en bitter mann.

Da Nobile to år senere forliste med luftskipet ItaliaSvalbard, reiste likevel Amundsen for å komme ham til unnsetning. Amundsens fly styrtet, antakelig ved Bjørnøya, og ble aldri funnet. På slutten av sin bok «Med «NORGE» over Nordpolen», siterer Umberto Nobile den norske journalisten Odd Arnesen:

Det var et telegram på få ord som opplyste at «Italia» var forsvunnet. Mennene som deltok i banketten hadde alle stor erfaring fra polaregnene og hadde ofte sett døden i ansiktet. Det ble stille i salen. Telegrammet ble lest opp. Man kunne lese av ansiktene på mennene rundt bordet at det gjorde et dypt inntrykk på dem. Litt senere på kvelden ble Amundsen spurt om han kunne tenke seg å delta i en ekspedisjon for å komme de skipbrudne italienere til unnsetning. «Right away,» kom det tørt fra Amundsen – og de som var der den kvelden fortalte siden at de aldri hadde sett ham så vakker, med sitt mannlige ansikt, de dype rynkene og det gyldne håret. Det var som om det hang en glorie rundt hans hode da han uttalte de to ordene. […] Med disse ord som falt den kvelden i Oslo, hadde en sterk og modig mann beseglet sin egen skjebne. Få uker senere skulle han forsvinne under polarhimmelen for å gå inn i legendenes verden.

Nye tider

Luftskipindustrien kollapset etter Hindenburg-ulykken. Før ulykken hadde Europa vært delt i sitt syn på luftfartens fremtid. Italienerne og tyskerne satte sin lit til luftskipene, mens britene og franskmennene holdt en knapp på fly. Hindenburgs fall ble også luftskipindustriens fall.

I våre dager, derimot, er det atter ny interesse for luftskipene! Vi har alle sett reklameballonger og –luftskip på himmelen med jevne mellomrom, men de færreste vet at det faktisk konstrueres virkelig store, kraftige luftskip den dag i dag.

I en artikkel fra august 2013 melder The Times at to ukrainske ingeniører driver hvert sitt firma, henholdsvis i Russland og USA, og konkurrerer mot hverandre om å konstruere fremtidens luftskip. Den ene av de to tidligere skolekameratene, Gennady Verba, som holder til i Russland, bygger en hybrid som skal forene det beste fra luftskip, helikoptre og flydesign. Han venter å se oppfinnelsen i luften innen et par år, og han sier at han har satt seg fore å revolusjonere luftfarten. I USA er kameraten Igor Pasternak administrerende direktør for Aeros, som allerede har lansert et lignende luftskip – The Aeroscraft Dream Dragon. Han forventer å se tusener av «drømmedragene» på himmelen ganske snart.

Så får kanskje luftskipene en ny start? De er ikke bare vakre og stillegående, de er også praktiske. Luftskip kan frakte langt tyngre last enn fly billigere, og de trenger ikke landingsstriper i vanskelig tilgjengelig områder, slik som fly. Moderne teknologi – og ingen hydrogen – kan kanskje gi de svevende hvalene nytt liv og gi nye generasjoner muligheten til å sitte ved panoramavinduet i flygelsalongen og se fjelltoppene glitre i det fjerne.

Ise

 


Fakta:

Luftskipene er avlange, motordrevne luftfartøy. De er lettere enn luft og kan styres. Store deler av volumet i skipet er fylt med en gass som er lettere enn luft, i dag brukes hovedsakelig inert helium. Skipene drives fremover av propeller og styres med ror. Det kan fly i ukesvis uten lande.

Man skiller mellom to hovedtyper av luftskip: Zeppelinere, som har en innvendig stiv ramme og blimper, som ikke har en slik ramme.

Da Empire State Buildning ble bygget i New York, sørget man for å føye på en fortøyingsmask for luftskip på toppen. Luftskipene var tross alt fremtiden!

I 1870 lettet en ballong lastet med post og to ballongførere i Frankrike. Ballongferden fikk en uventet vending da de råket ut for sterk vind. De ble feid av gårde på en femten timers ferd – som endte på Lifjell i Telemark!

Første gang Hindeburg fløy fra Frankfurt til Lakehurst tok turen seksti timer, mens returen kun tok femti timer – langt raskere enn turen ville ha tatt til sjøs.

Graf Zeppelin 1 fløy første gang rundt jorda på tolv dager. Alt i alt tilbakela dette skipet 1 609 344 km, fraktet 13 110 passasjerer og krysset Atlanteren 144 ganger.


Kilder:

«Med «Norge» over Nordpolen», Umberto Nobile, J.W. Cappelens forlag, 1976

«Hindenburg: An illustrated history», Rich Archbold & Ken Marschall, Warner Books, 1994

«The Zeppelin airship LZ 129 Hindenburg», Barbara Waibel, Sutton Verlag, 2013

www.thetimes.co.uk

www.dailymail.co.uk

www.frammuseum.no

www.airships.net

www.howstuffworks.com

www.wikipedia.no

www.snl.no

 

Opprinnelig skrevet for Nemi nr 5, 2014.

Bannskapens kunst

leave a comment »

IMG_4934Det er en kunst å banne. Det vil si, det er ingen kunst å lire av seg en lang harang med kjønnsord, men det er derimot en kunst å banne originalt og å kunne forene humor og bannskap på en slik måte at man unngår å bli regelrett vulgær. Og alle kulturer banner. Ordene og gestene man anvender varierer fra sted til sted, men selve handlingen banning er universell.

Alle som har reist rundt i verden har måttet lære seg litt lokal bannskap, frivillig eller ei. Det sies også at de fleste har lettere for å banne på et annet språk enn sitt eget fordi banning ikke nødvendigvis dreier seg om ordene i seg selv, men om med følelser.

Hjerneforskerne har påvist at bannskap ikke kun henger sammen med språksenteret i hjernen, men også med amygdala, som regulerer følelser og frykt. Noen av dem som har fått en skade i dette området banner lite, og det kan rett og slett være fordi de ikke føler like sterkt mer. I motsatt fall er det ofte slik at folk med demens og alzheimer og andre typer for afasi (skade i språksenteret) husker banneord lenge etter at de har mistet resten av språket – følelser er ikke avhengig av minne.

pule

Det er forskjellige former for banning, og ordene man bruker varierer med situasjonen. Vi banner blant annet når vi skal sjokkere og bryte grenser, vi banner når vi føler noe sterkt, for å forsterke utsagnene våre og dessverre for å skade. Ordene i seg selv har som regel utspring i noe som er tabu der man bor. Hvis ordene skal ha kraft, må de dreie seg om noe som man ellers ikke snakker om – iallfall ikke på den måten. I norsk bruker vi fremdeles flest banneord som dreier seg om religion, og disse ordene stammer fra en tid da det var svært tabu å misbruke Guds navn eller påkalle djevelen. Det lyder kanskje ikke som banning i dag, men en gang var jæskla og innmari for eksempel noen av de verre ordene vi kunne bruke. Jæskla er en omskriving av jævelen og innmari betød rett og slett «inn i Maria». I dag har disse ordene mistet sin kraft, de betyr ikke dette for oss lenger, og dermed blir de harmløse. Banneordene mister sin kraft over tid, og hvis de ikke forsvinner helt, får de ofte en annen rolle i språket. Jævlig og forbanna var tidligere kraftige banneord, mens de i dag er ganske harmløse og brukes som vanlige forsterkende ord. Jeg er så jævlig sulten og Han er så forbanna teit vil ikke vekke anstøt hos de fleste lenger, mens faen og satan fremdeles er kraftuttrykk mange reagerer på.

Det er heller ikke alle som banner, selv ikke når de er alene. Troende mennesker er for eksempel svært forsiktige med religiøse banneord, hvilket må gjøre det utfordrende å bo i Norge. Men det er også mange andre som foretrekker å bruke erstatningsord der vi andre ville ha brukt et saftig nordnorsk uttrykk. Og dermed oppstår uttrykk som fyttikatta, annen i ellevte og fy pannekake. Her vil vi imidlertid ikke ta for oss erstatningsordene, men dykke rett ned i den sprakende bannskapen!

Forbannelser

Ordet banning stammer fra det å forbanne noen eller noe. Ord var altså nok til å forårsake grusomheter, og noen ord var sterkere enn andre.

bud

Sykdom, død, rovdyr og djevelen har skremt livskiten av generasjoner av nordmenn, og tidligere trodde man at man lokket på mørkemaktene kun ved å nevne dem med navn. Ropte du på Fanden, kom han, og du kunne med enkelthet forbanne naboen på samme vis: Måtte djevelen ta deg! Faen ta deg! Var man uheldig, kunne man lett pådra seg en forbannelse selv, og det ble derfor viktig å erstatte farlige ord med uskyldige ord, slik at man ikke kalte på mørkemaktene ved et uhell. Det var selvfølgelig mulig å banke i bordet hvis man kom til å si ulv høyt, men man var ikke garantert at dette ville virke. Derfor fant man på ord som gråbein for ulv, pokker for sykdommen kopper og Gamle-Erik for djevelen. Slik unngikk man å pådra seg ulumskheter. Pokker, som altså skulle brukes i stedet for det skumle ordet kopper, ble stående igjen som et banneord (riktignok ganske uskyldig), mens kopper ikke har noen kraft lenger!

Vi sier fremdeles at vi blir forbanna, selv om det i dag bare betyr at vi blir sinte. Og det engelske damn er en forkortelse for damnation (forbannelse). Tyskerne sier verdammt, nederlenderne verdommen eller Godverdomme (Gud forbanne meg) og russerne har for eksempel Bud’ty prokljat (forbanne deg). Forbannelsene lever i beste velgående, og gjerne med et tilsnitt av kjønn i tillegg. Russerne kan for eksempel si: Ctoby u nego chuj na lbu vyros! som altså er et ønske om at det skal vokse ut en kukk i panna på en eller annen, og ungarerne kan si Basszon meg! (Måtte noen knulle deg! Og antakelig ikke på hyggelig vis!)

Tabuord & banneord

drittOrd som det ikke er sosial aksept for å si høyt, er tabuord. Tabuordene er ikke nødvendigvis banneord, det blir de først når de brukes som banneord. Men også disse ordene skifter karakter og innhold med tiden, og før man vet ordet av det er et gammelt tabuord helt greit å bruke, mens et nytt tabuord er kommet i stedet. I tillegg finner vi gjerne på skjønnmalende ord for ting vi ikke vil snakke om – eufemismer. På denne måten kan vi snakke om ubehagelige ting uten at det blir for åpenbart og uten å bruke tabuord. På et punkt vil også disse ordene bli dagligtale eller til og med banneord, og så må man finne en ny eufemisme. Engelskmennene i viktoriatiden var eksperter på eufemismer, ettersom det var svært mye de ikke kunne snakke om. Ankel var for eksempel ikke et ord som kunne sies høyt, da dette kunne lede til skitne tanker om hva som befinner seg lenger oppe. Kanskje er det derfor engelskmennene fremdeles er eksperter på humoristiske omskrivninger når de skal snakke om noe ubehagelig. Også på norsk ble undertøy kalt «det unevnelige», så man skulle slippe å få grisete assosiasjoner.

Ali

Noen banneord er mer utbredt enn andre, og over store deler av verden dreier det seg om enten religion, sex, sykdom, død, forfedre, mødre eller avføring og andre kroppslige utsondringer. I Norge er som sagt de mest brukte banneordene av religiøs karakter, men antakelig hadde vi forut for 1800-tallet et godt utvalg i kroppslige og seksuelle banneord også her. Vi har ikke alltid vært puritanere! Selv på gamle runepinner har man funnet innskrifter med tekst som: Áli er strodinn i rassin (Åle er pult i ræva). De gamle folkeeventyrene var fulle av kjønnsord og rumpeprat, som Asbjørnsen og Moe rensket vekk for å tilpasse teksten til sartere sjeler. I deres variant av Prinsessen som ingen kunne målbinde, utspiller følgende passiar seg:

«Det er fælt varmt her,» sa han.

«Det er varmere i glohaugen,» svarte prinsessen; der lå sviejernet ferdig og ventet.

Men en av de originale eventyrvariantene Asbjørnsen og Moe samlet inn, lød slik (før de pyntet på den):

«God dag igjen,» svarte prinsessa, hun satt og vov hør. «Det er fælt varmt her,» sa gutten.

«Det er varmere i reva mi,» sa prinsessa.

Selv om nordmenn ikke snakker like mye om sex og kroppslige utsondringer som engelskmennene, er vi godt utstyrt med ord for kjønnsorganer og avføring. Vi bruker kødd som et vanlig synonym for dust eller drittsekk, men det betyr faktisk opprinnelig pikk. Dritt er også et ord vi bruker hyppig, alene og i sammensetninger som drittsekk, drittkjerring, drittprogram, drittfitte osv. Vi har også vært minst like oppfinnsomme som andre kulturer når det gjelder å finne æreskrenkende ord for folk som er annerledes på noe vis, det være seg seksuell legning, etnisitet eller annet. Vi bruker ofte disse ordene når vi skal fornærme noen eller krenke noen, mens ellers er de religiøse ordene, som faen, helvete, satan, jævlig, faens, jævla, helvetes, herregud etc som er mest brukt.

IMG_4952Noen skjellsord og banneformer er altså mer utbredt enn andre. Når det ikke dreier seg om sex eller rumpe, er det gjerne synonymer for etniske og seksuelle minoriteter, underklasse, uheldig utseende eller psykisk utviklingshemmede.

Hore er et ord som går igjen i de fleste kulturer. Her i Norge har vi for eksempel en rekke ord for en prostituert, for eksempel flyfille, frille, laus, madrass og slingrefitte. Andre kulturer vil kanskje kline på litt ekstra med å trekke inn familien, slik de i for eksempel Italia og Spania kaller deg en sønn av ei hore. I katolske kulturer, der jomfru Maria (jomfrumoren) har en sentral plass, er det mer populært å fornærme mora di enn det er her i Norden. Det er interessant å se at vi også har begynt å bruke en slik form – morra di (er hore) – men dette er ganske nytt i norsk banning, og antakelig har vi nettopp adoptert denne formen fra andre språk.

At verden har vært engstelige for homofili (særlig menn), er tydelig også i verdens skjellsord. Svært mange språk har egne skjellsord som dreier seg om homofile menn. (Damer har sluppet noe lettere unna.) Et lite utvalg: Soper, faggot, Schwuler, maricas, poof, nancy boy, fairy, pédé, bög, го̣мик, tóngxìngliànzhě.

I våre dager er den engelske banningen godt etablert i Norge, med fuck som yndlingsord. Det er blitt påvist at de fleste tospråklige mennesker har lettere for å banne på det språket som de ikke anser som morsmålet sitt. Morsmålet er intimt og nært, mens man har noe mer avstand til et annetspråk. Det kan antakelig forklare at mange nordmenn sier fuck i hytt og vær, mens de fleste betenker seg for å si pule i samme situasjon. Det kan til og med virke som om mange sier fuck mer enn de sier faen! Mange kan nok si faen pule! når de slår seg hjemme, men ikke på gaten. De later imidlertid til å ha lite problemer med å si det på engelsk. Selv dresskledde forretningsmenn kan tillate seg å si fuck når de ikke greier å koble til prosjektoren i møtet, men det er høyst usannsynlig at de hadde utbrutt Pule! i selvsamme møte.

fuckEngelsk varierer forresten fra land til land. Språket har reist rundt verden, men landene har utviklet sine egne varianter. Mens amerikansk engelsk er ekstremt opptatt av det anale og kjønnslige, med hyppig bruk av shit, ass, fuck, cunt, balls, cock etc, er for eksempel kanadisk engelsk fullt av andre tabuord som kommer fra den religiøse sfæren. Et mye brukt uttrykk er Tabarnac! (tabernakel/tempel) og et annet er Calise! (kalk). Dette er ikke banneord som brukes i andre engelsktalende land! Britene bruker dessuten flittig bugger (avledet av buggery, som vanligvis brukes om samleie mellom to menn) og bloody, som man faktisk ikke er sikre på opprinnelsen til. Det kan bety blodig, men det kan også være avledet av noe religiøst som har med Maria å gjøre. De religiøse ordene virker i de fleste engelsktalende land mildere enn de andre banneordene. Det er for eksempel verre for de fleste å si Fuck! enn Christ!, mens det hos oss er mildere å rope Herregud! enn Pule!

På engelsk er fuck et ganske anvendelig ord, som brukes i mange sammenhenger der vi ville brukt helt andre typer ord. De færreste av oss ville si Æsj, der pulte jeg det til igjen. Mens det er ganske vanlig å bruke fuck up i engelsk.

Det er ikke bare de engelsktalende som er ivrige tilhengere av knulling i dagligtale. Franskmennene benytter seg også flittig av et gammel verb for å knulle, nemlig foutre. Quèst-ce que tu fous ici?! er direkte oversett «Hva knuller du her?», men det betyr omtrent det samme som «Hva faen gjør du her?» Når vi sier «drit og dra» eller «dra til helvete», sier italienerne «Vaffanculo!», som bokstavelig talt betyr «Gå og gjør det i rumpa (di)». De kaller deg også pikk hvis du oppfører deg som en dust, men Che cazzo! bør nok sammenlignes med vårt For en kødd! som er et mye mildere uttrykk. Man skulle tro at de gamle katolske landene som Frankrike, Italia og Spania brukte religiøse banneord som oss, men det er en definitiv overvekt av kjønnsord i alle språkene.

hijo

Finnene foretrekker ordet fitte fremfor pikk og pule, og dermed er Voi vittu! ( fy fitta!) flittig brukt i Finland. Russerne er også glad i det kroppslige, og er dårlig utstyrt med religiøse banneord. De er derimot velutstyrt med seksuelle ord: ebát (fitte), jajcó (balle, men betyr egentlig egg), drócit (runke – som i engelsk wanker), chuj (kukk). I polsk vil du også finne en god del seksuelle banneord, og ikke så mange religiøse: pizda (fitte), pierdolic’ (pule), suka (hore). Til og med danskene bruker flere kjønnsord og avføringsord enn nordmennene. Selv om vi nok kan bruke forpult, er dette nok et ord vi har adoptert fra dansk forpuled, som anvendes ganske ofte. De har jo også uttrykk som Rend meg i røven! som nok kan sies på norsk, men det er ikke dagligtale … Og det herlige ordet for å knulle – å bolle. Som i dansk og norsk, er det flest religiøse banneord i svensk – oftest brukt er vel fan, helvete og jävlar, og svenskene er dessuten flinkere til å sette sammen ord, som for eksempel pojkjävel.

De fleste språk bruker også ordet for analåpning som banneord, for eksempel rasshøl, røvhul (dansk) bahtaraiga (samisk), culo (italiensk).

Fornærmelser, æreskjellinger og forulempninger

IMG_4943Mange banneord brukes for å fornærme andre, og det er ofte på dette området banningen blir riktig oppfinnsom. Nordlendingene er berømte for sitt velassorterte bannevokabular, og ikke uten grunn. De er kreative, bramfrie i banningen og mer eksplisitte enn resten av Norge. Det er nok bare i nord man kan komme unna med uttrykk som jævla hæstkuk, satans trøku og sjettlørva. Russerne og polakkene er også berømte for å bygge opp lange fornærmende og svært beskrivende haranger.

På 1600-tallet i Sverige var det verste man kunne si om en annen person, faktisk tyv og hore. Man forestilte seg at ordene ble hengende ved personen og hadde en slags selvoppfyllende profeti. Det var flere rettssaker der folk var blitt kalt hore eller tyv, og straffen for forbryteren var hard dersom han ble kjent skyldig. Bøtene var høye og en offentlig unnskyldning måtte til, slik at det ble klart for alle at offeret faktisk ikke var en tyv eller en hore. Hore er fremdeles et av de mest utbredte skjellsordene i verden, mens tyv ikke er videre fornærmende i vår del av verden lenger.

En kuriositet ved de nordiske språkene er at vi bruker eiendomspronomen når vi skal ærekrenke noen. Vi sier Din dritt!, Di fitte! Di jævla hore! Din forbanna hæstkuk! Ditt kukkhue! etc. Når vi skal skjelle ut folk, er vi også flinke til å bruke kjønnsord, gjerne i kombinasjon med religiøse tabuord. De fleste andre språk bruker ikke Ditt/din/di i slike sammenhenger, men Du/deg eller ikke noe pronomen i det hele tatt. Eksempler: Spansk: hijo de puta! (sønn av en hore), carajo! (kukk), Italiensk: cazzo! (pikk), culo! (ræv), figa! (fitte), pirla! (dritt), russisk: chuj! (din dritt), pizdá! (di fitte), zopa! (din ræv), padla! (ditt hunderasshøl), govnoed! (din dritteter), Ëb tvojú chujá mat !(din jævla kukk!). Finsk: Saatanan kusipää! (Ditt jævla pisshue!).

På spansk kan man fint forene både dritt og slektninger når man skal fornærme noen – Me cago en tu madre! (Jeg driter på mora di!), eller religion – Me cago en la hostia! (Jeg driter på nattverdsbrødet!) Og noen bruker fremdeles sykdommer, for eksempel polakkene. De kan kalle deg Stara cholera! Og selv om Gamle kolera! ikke lyder så skrekkelig på norsk, er det ikke pent på polsk!

Oppfordringer

Når det ikke holder med å kalle noen pöcs (ungarsk for pikk), kan man dra til med noen riktig ufine oppfordringer. Vi kan be folk om å dra til helvete eller eat shit and die eller dra deg inn i den fitta som fødte deg. Disse oppfordringene varierer også kraftig fra område til område – og noen er mer oppfinnsomme enn andre.

vaffanculo

Kyss meg i ræva! Kyss mig i arslet! Kiss my ass/arse! Leck mich am Arsch! er en velbrukt oppfordring over hele verden. Ræva er i det hele tatt populær når man ber folk om å ta seg en bolle. Det italienske Vaffanculo! betyr bokstavelig talt Gå og gjør det i ræva! (eller bli tatt i ræva), men brukes omtrent som vi bruker Dra til helvete! eller Drit og dra! Det danske Rend mig i røven! likeså, og det svenske Ta dig i häcken! franske Va te faire enculer! spanske Vete a tomar por culo!

Videre er puling og runking og andre seksuelle aktiviteter mye brukt i oppfordringer: Fuck it! Fuck off! Og fuck yourself! Get screwed! Bugger off! Suck it! Up yours! Anani sikeyim! (tyrkisk: Gå og pul mora di!) Chinga tu madre! (spansk-mexikansk: Knull mora di!) Tu madre! (spansk: morra di, forkortet fra Gå og knull mora di!) Vai in mona! (italiensk: Gå inn i fitta!) Odpieprz sie! (polsk: Gå og bli pult!) Haista vittu! (Finsk: Lukt på fitta!) Ananin amina kadar yolun var! (Tyrkisk: Dra tilbake til fitta til mora di!) Idi’ na chuj! (russisk: Gå til kukken!)

Og selvfølgelig har vi det velbrukte Dra til helvete! som de fleste språk har i en eller annen form. Go to hell! Dra åt helvete! Sodomieter op! (nederlandsk) Idz do diabla! (Polsk, betyr eg. «til djevelen») Vai pro inferno! (portugisisk (Brasil)).

Banning uten ord

Alle språk er fulle av kraftuttrykk vi kan bruke til å uttrykke forbauselse, sinne, glede, smerte – ja, alle følelser. Men noen ganger trenger vi ikke, eller ønsker vi ikke å si det vi tenker på. Kanskje vil vi også gjøre det i skjul for ikke å bli oppdaget. Da kommer gestene godt med!

IMG_4957Vi stikker fingrene i nesa, i ørene, rekker tunge og banker oss på panna – de uskyldige fornærmende gestene er mange. De riktig forulempende gestene, er ikke færre! Å gi noen fingeren er relativt vanlig over store deler av verden, og de fleste over 2 år vet hva gesten sier. Men det finnes andre saftige gester som også kan benyttes. For eksempel vifter engelskmennene ofte to fingre mot deg (pekefinger og langefinger), som betyr noenlunde det samme som å gi fingeren. Det er også ganske universelt å gjøre håndleddet slapt når man skal kalle noen homo eller svekling uten å si det. I Italia holder de knyttneven i været og slår seg på albuen – et kraftig symbol for en pikk som skal ta deg. En annen gammel italiensk gest er å holde hånden som et horn til pannen – det betyr at noen forsyner seg av kona di og gjør deg til hanrei. I Saudi-Arabia bruker man tommel opp og sirkler den over brystet, dette skal forestille en stiv pikk som sikkert skal brukes mot deg, omtrent som når mann i mange kulturer rugger på balle og resten av utstyret på truende vis, for å markere at du er en (mindreverdig) dust.

Når du legger ut på din ferd gjennom verden, er det sikkert en rekke av disse kraftuttrykkene og gestene som kan komme til nytt i pressede situasjoner. Men ta imot et råd slik på tampen: Lær deg å si unnskyld på disse språkene i samme slengen – du kan raskt få bruk for det!

Ise


 

Kilder:

Språknytt nr.1, 2006: «Religiøs banning og nestenbanning», Ingrid Kristine Hasund.

Forskning.no, 12.07.2009: «Auuu! Faen!».

Språknytt 3-4, 2004: «Banning – makt eller avmakt?», Ruth Fjeld.

«Banning i norsk, svensk og 18 andre språk», Magnus Ljung, Universitetsforlaget, 1987.

Digital samling av eventyr og sagn, www2.hf.uio.no/eventyr_og_sagn.

«How to swear around the world», Jason Sacher, Cronichle Books, 2012.

«Fakta faen», Helene Uri, Jostein Sand Nilsen, Andreas Østby, Cappelen Damm, 2011.

Forskning.no, 08.04.2003, «Griseprat i tusen år», Lisa Olstad.

«Holy Sh*t: A Brief History of Swearing», Melissa Mohr, Oxford University Press, 2013.

 

Opprinnelig skrevet for Nemi 5, 2014. 

 https://www.facebook.com/pages/Nemino/207588812589578

 

Forsiktig med hva du ønsker deg

leave a comment »

De fleste av oss higer etter det vi ikke allerede har. De færreste er til enhver tid tilfreds med det man faktisk har. Vi lengter ofte etter en større lykke, en inderligere kjærlighet eller en stadig voksende rikdom. Vi strever og sliter og lengter og elsker – og skulle ønske at ting for en gangs skyld kunne komme av seg selv.

Verden er full av ting man kan ønske på, og er du riktig heldig, går ønskene i oppfyllelse. Vi sender store og små ønsker ned i brønner og opp i himmelen, og krysser fingrene for at de skal bli til virkelighet. Men som man sier på engelsk: «Be careful what you wish for.» Har du tenkt nøye gjennom hva det faktisk er du ønsker deg … og hva konsekvensene kan bli?

Ønskebrønner

Ønskebrønn

Ønskebrønn

Å sende ønsker ned i brønner og kilder har mennesket holdt på med i uminnelige tider. Man kan kanskje gå ut ifra at tradisjonen stammer fra en tid da man trodde at det fantes ånder og andre underjordiske nede i brønnene, slik det fantes drauger og nøkker og vannmenn og havfruer i andre vann. Disse vesenene måtte blidgjøres, og i begynnelsen kastet man steiner ned i brønnene – et lite offer til en ukjent skapning. Hvis man kastet en stein i brønnen og det kom bobler opp, var det et godt tegn. Men hvis vannet formørket speilbildet ditt der nede, var det et varsel om at måtte ta seg i akt.

Senere gikk vi over til å kaste mynter og andre verdigjenstander i kildene. Hvis man klarte å vinne vannvettenes gunst, kunne man få deres velvilje – og kanskje et ønske eller to oppfylt?

Det er mange hellige kilder i Norge, og de er gjerne forbundet med Olav de  hellige. Hans velsignelse hvilte over kildene, og de som oppsøkte dem kunne få god helse og bli kurert for all slags sykdommer. Mange av disse Olavs-kildene og brønnene er nok blitt ansett for magiske lenge før kristendommen kom til Norge, og har antakelig vært bebodd av vannvetter før Olav den hellige velsignet dem. I disse kildene kunne folk hente vann til de syke, men for å blidgjøre vannvetten måtte man ofre noe til den – akkurat som i førkristelig tid. Det burde helst skje rundt midnatt og på en torsdag.

Etter hvert gikk folk bort fra å drikke vannet, og man trengte bare å ofre til kilden for å få oppfylt ønsket om god helse og et langt liv. Ønskebrønnene finnes over hele verden i mange slags utforminger, og en av de mest kjente i Norge ligger i Nidarosdomen.

Da de bygget Vestlandsbanken i Bergen i 1967, ble det funnet en brønn fra 1600-tallet. Steinene fra denne gamle brønnen ble brukt til å bygge en ny ønskebrønn utenfor banken. Den var i flittig bruk, og da de renset brønnen to år senere, inneholdt brønnen mynt for mer enn seksti tusen kroner! Pengene ble gitt til humanitære formål, så om ikke alle hadde fått ønsket sitt oppfylt, kom iallfall pengene noen til gode.

Ko-ko

Trane, hegre, heilo, gås og svale er klassiske lykkefugler, men gjøken blir som regel ikke fremstilt som noen spesielt sympatisk fugl – den er en grådig tjukkas som stjeler sin plass hos fosterforeldrene. Denne upopulære fuglen har likevel ett formildende trekk: Den kan oppfylle ønskene dine – hvis du er på rett sted til rett tid!

Gjøk. Kilde: Wikimedia Commons

Gjøk. Kilde: Wikimedia Commons

Noen steder kan man ønske seg noe når man hører gjøken for første gang om våren, mens andre steder kreves det en litt større innsats. Kanskje må man sitte under treet der den galer. I gamle dager i Saltdalen måtte man kle seg naken mens gjøken fortsatt gol – for hvert ønske. Det spørs om man rakk mer enn ett ønske … og kanskje det var noen andre i nærheten som fikk se mer enn de hadde ønsket seg. Det er dessuten ikke alltid man selv får bestemme hvilke ønsker som blir oppfylt. I Bøherad skulle jentene blant annet få Guds nåde og bistand, en god mann og velsignelse av Gud, men noe annet skulle de ikke ønske seg.

I Wales bringer det ulykke å høre gjøken før 6. april, men er man så heldig å høre den første gang på 28. april, får man derimot et helt års lykke! I England betyr det lykke om man hører gjøken når man er ute med alle klærne på, men det bringer ulykke om man ligger i sengen.

Når du er ute i skogen og lytter etter vårens første gjøk, skal du likevel være litt på vakt. Alt som galer er nemlig ikke ekte gjøk. Du kan treffe på en Ufugl, som er en trollfugl! Hvis gjøken ikke sier ko-ko, men derimot stammer og sier ko-ko-ko, kan du være sikker på at det er en ufugl. Da er du ille ute, for det kan være en underjordisk i forkledning.

Hvis det er dårlig med gjøk i nærområdet, finnes det kanskje rødstruper i nærheten? Når du ser den første rødstrupen om våren, kan du nemlig også ønske deg noe. Men vær rask! Hvis rødstrupen vender deg stjerten og flyr vekk før du har avlagt ønsket, bringer det ulykke i et helt år.

Det er ikke bare fugler som kan hjelpe med ønskemål. Det finnes også dyr du kan ønske på. Orm er kanskje ikke noe vi er videre begeistret for, men hvis du er så heldig å se en orm før St. Hans, kan du faktisk ønske deg tre ting! Et mye hyggeligere dyr, er marihøna. Flyr den fra fingeren din, kan du sende et ønske med den, så går det i oppfyllelse. Nesten garantert.

Vreng en blåklokke

Det er flust av planter å velge i hvis du trenger å ønske deg noe, selv om ikke alle er like lette å få tak i, og ikke alle ønsketipsene er like appetittlige.

En sukkerertbelg med kun én ert bringer stor rikdom, men hvis du finner en belg med ni erter, er det nesten enda bedre. Lukk øynene, kast erten over venstre skulder og ønske deg det ditt hjerte måtte begjære.

På steder med mye hassel, forbindes dette nøttetreet gjerne med magi. Finner du to kjerner inni skallet, betyr det lykke, og får du en hasselkvist i håret, kan du ønske deg noe. Ønskekvister lages dessuten ofte av hassel, så hvis du skal ut og lete etter vann (for å grave en ny ønskebrønn), gjør du lurt i å finne et hasseltre først!

Det er for øvrig ikke bare to nøttekjerner som betyr lykke, men mange andre doble frukter og nøtter. Hvis du finner en tvillingfrukt skal du dele med en venn, for da får dere begge et ønske oppfylt!

Blåveis

Blåveis

Hvis det ikke finnes hasseltrær du bor eller du ikke orker å knekke nøtter til du finner en med to kjerner, finnes det enklere måter. Du får for eksempel tre ønsker hvis du legger det første modne jordbæret på tungen og holder det der med lukkete øyne mens du ønsker. Hvis det ikke finnes jordbær å oppdrive heller, får du nøye deg med en løvetann. Det er bare å blåse på frøene og la dem fly, så har du ett ønske!

Blåveisen er et av våre vakreste vårtegn, og den bringer selvfølgelig lykke med seg. Hvis du har mage til det og spiser den første blåveisblomsten du ser om våren, får du ønske deg noe. Du må ikke tygge blomstene, men svelge dem hele, og ikke fortelle en sjel hva du ønsket deg. Det går også an å spise en syrinblomst med fem kronblader hvis du finner det – det holder ikke med tre! Hvis det går mot middagstider og du fremdeles ikke har fått ønsket deg det skvatt, må du ikke glemme nypotetene. Når du setter livs årets første nypoteter, er det også viktig å ønske seg noe.

Frister det ikke å spise blåveis eller syrin? Og kanskje det ikke er tid for nypoteter? Da kan du i stedet prøve å vrenge en blåklokke. Hvis du greier å vrenge blomsten uten å ødelegge den, får du straks tre ønsker! Tre ønsker kan du også få hvis du bruker litt tid på kirkegården. Hvis du finner tiriltunge på kirkegården, ikke mer enn ni meter fra kirkeveggen, og går rundt med blomsten inntil hjertet tre ganger i tre timer etter solnedgang, får du nemlig også tre ønsker!

Gjenstander

Hva slags ting som bringer lykke og oppfyller ønsker, varierer fra sted til sted og land til land. Noen gjenstander kan oppfylle ønsker nesten over hele verden, mens andre kanskje bare fungerer på Kløfta.

Å blåse ut lysene på bursdagskaken og ønske seg noe, er en av de mest utbredte måtene å ønske seg noe på. Over hele verden blåser barn ut lys og tenker på noe de ønsker seg. Kanskje stammer denne skikken fra de gamle grekerne, som mente at lys symboliserte liv og at man skulle tenne et lys for hvert år man hadde levd.

Hestesko

Hestesko

Hestesko bringer lykke i de fleste land hvor man skor hest. Men visse steder kan man også styre lykken ved å spesifisere hva man ønsker seg. I nord-England sies det at du kan spytte på hesteskoen og kaste den over venstre skulder, så skal du få ett ønske oppfylt. Men du må finne hesteskoen, det holder ikke å ta en fra stallen.

I Guatemala har de en vakker tradisjon. Når de feirer Alle sjelers dag i november, sender både barn og voksne opp fantastiske drager fra kirkegården. Noen av de nydelige dragene er så enorme at de er umulig å få til værs – de vises bare frem. Poenget med denne dagen er å feire de døde og minnes dem, men de dragene som kan fly, har enda et formål: Man sender sine ønsker med dragene opp til gudene!

Noen ganger må man konkurrere om å få ønsket sitt oppfylt, for eksempel når man bryter ønskebein. Når kyllingen (eller kalkunen) er vel fortært, bryter man ønskebeinet med en annen. (Dette beinet kalles også gaffelbeinet.) Den som får den største delen, får ønske seg noe. Den som ikke vinner, kan i stedet prøve knutetrikset: To stykker knyter en knute på en tynn tråd, og så trekker man i hver sin ende til tråden ryker. Den som får trådenden med knuten på, får et ønske!

Når det er stjernefestival i Japan, er det også på tide å finne ut hva man bør ønske seg. Der skriver man ønskene sine ned på papirremser og henger dem i trærne. Der blafrer ønskene i vinden mens de venter på å gå i oppfyllelse! Japanernes tradisjon stammer fra en gammel kinesisk tradisjon, der man brenner opp papirremsene, slik at asken flyr av gårde med ønskene.

Himmelen og mennesket

Hvor mange har ikke speidet mot himmelen etter et stjerneskudd? Og hvor mange ønsker er ikke steget til himmels med hvert stjerneskudd? Det er mange myter og overtro knyttet til stjernene, og fremdeles fester vi lit til at de skal oppfylle våre ønsker! Dessuten bringer stjerneskuddene lykke – i mange land betyr et stjerneskudd at et barn blir født.

Det er ikke bare ting utenfor deg selv som kan oppfylle ønsker, du kan faktisk også ønske på deg selv. Dersom to personer sier det samme samtidig, kan begge ønske seg noe! (Selv om det faktisk betyr ulykke i noen andre land.) Når du nyser, er det også på tide å lukke øyene og forestille deg noe godt du ikke har. Og klør du i hånden? Da er det bare å ønske i vei (selv om det kanskje ikke hjelper på kløen). Hvis en øyevippe er havnet på avveie, kan du blåse den vekk og ønske deg noe.

Pass også godt på når du skal gå ut eller inn av en dør. Dersom en annen person på den andre siden tar i håndtaket samtidig, skal dere straks hekte lillefingeren om den andres lillefinger og ønske dere tre ting! Det er riktignok en hake her; Dette må skje helt overraskende, og ingen må si et ord!

Det koster mer enn det smaker

Det finnes åpenbart svært mange måter å få oppfylt ønskene sine på, men prisen kan fort bli høy. Hvis du allierer deg med mørkemaktene eller de underjordiske, er det nesten alltid en hake ved ønskemålet. Noko for noko, som det heter. Kanskje må noen dø for at du skal få den rikdommen du ønsket deg, eller kanskje ønsker du deg ting uten at du tenker over det, slik at du bruker opp ønskene på fjollete ting. Ønsker du deg et barn, kan du få en tommeliten eller til og med en bytting. Ønsker du deg en kjæreste for enhver pris, kan du fort bli sittende fast med en partner som ikke er brukandes til noe som helst.

King_Midas_Turns_Daughter_Into_Gold

Kong Midas

Litteraturen og filmen er full av mennesker som tror de vet hva de ønsker seg, men når ønsket går i oppfyllelse, får det uoverskuelige konsekvenser, for eksempel «Apehånden» av W. W. Jacobs. I denne fortellingen er det en fortvilet mor som ønsker at sønnen ikke var død likevel … men det hun får tilbake er langt fra sønnen slik han var. Og hva med kong Midas som ønsket at alt han rørte ved ble til gull? Han fikk også mer enn han regnet med. Dette er en gammel fortellertradisjon, som vi finner igjen i for eksempel våre egne eventyr. I nordiske eventyr fortelles det for eksempel om folk som ønsker seg en pølse, for så å få den satt fast midt i fleisen, eller lignende ubrukelige ønsker – og så må de bruke sitt siste ønske for å få alt tilbake til normalen.

De fleste har hørt én eller flere eventyr om ånden i lampen. Den aller mest kjente er nok Alladins djinn som gir ham tre ønsker. I arabisk fortellertradisjon opptrer det mange innestengte ånder, som frister med ønsker til den som slipper dem fri. Som i de nordiske folkeeventyrene, er ønskene sjelden gratis, og de kommer ofte med konsekvenser man ikke hadde forutsett. En fortelling fra «Tusen og en natt» går som følger:

Det var en gang en mann som stadig drømte om å få se den guddommelige Allmakt. Så en natt stirret han mot himmelen og fikk se at dens porter sto vidåpne og alle skapninger kastet seg ned for Skaperen og tilba ham. Etterpå sa mannen til sin hustru:

«I natt lovte den guddommelige Allmakt meg at jeg skulle få oppfylt tre ønsker. Nå spør jeg deg om råd; hva skal jeg ønske meg?»

Kona svarte at en manns kraft og glede først og fremst besto i hans kjønn; han fikk ønske seg at redskapet hans ble større. Dette gjorde mannen, og straks ble det så digert som en hel søyle, og han kunne verken gå eller stå. Da forbannet han sin hustru og sa at det var hun som hadde funnet på ønsket, nå fikk hun råde ham bedre. Hun svarte at han fikk ønske seg at redskapet ble lite igjen og mannen vendte ansiktet mot himmelen og ba:

«Herre, la meg bli kvitt dette her!»

Straks var redskapet hans fullstendig vekk, og da kona så det, sa hun at nå var han ikke til noen nytte for henne lenger, nå var han jo ikke bedre enn en evnukk! Han svarte at det kom av de dumme rådene hun hadde gitt. Han hadde fått løfte om at tre ønsker skulle bli oppfylt, og nå hadde han bare ett igjen. Kona mente at han fikk ønske seg at han ble som han før hadde vært. Det gjorde han, og han ble akkurat som han før hadde vært.

Det er kanskje lærdom å trekke for enhver av dette eventyret: Det er ikke alltid man bør ønske seg noe mer, men være tilfreds med det man har!

Ise


Kilder:

Guder, volver og sjamaner. Kjellrun Fosmark og Åse Moe, C. Huitfeldt Forlag, 1998

Hekser og troll – vardøger, varsler, fabeldyr og spøkelser. Åse Moe og Kjelrun Fosmark, Gyldendal norsk forlag, 1993

A Dictionary of Omens and Superstitions. Philippa Waring, Souvenir Press, 1979

Norsk numismatisk bibliografi. Svein H. Gullbekk, Universitetets myntkabinett, 1998

Kjærlighetsmagi. Ørnulf Hodne. J.W. Cappelens forlag, 1994

Norsk folketro. Ørnulf Hodne, J.W. Cappelens forlag, 1999

Truer om dyr. Knut Hermundstad. Aschehoug, 1985

Planter og tradisjon. Ove Arbo Høeg. Universitetsforlaget, 1975.

Boken om tusen og en natt, bind 4. Norsk utgave ved Waldemar Brøgger. Forum forlag, 1985.

Opprinnelig skrevet for Nemi 4, 2014 

 

 

 

Gudelige fyllebøtter

leave a comment »

I myter fra alle verdenshjørner finner vi guddommer som befatter seg med rus. De hersker over alt fra øl og vin til fruktbarhet, inspirasjon og ekstase. De har hersket over fyll og fanteri, men også over glede og markens grøde. Noen av dem er velkjente for de fleste av oss, mens andre kanskje er mindre kjent.

Dionysos

«Den unge Bacchus», ca.1589 (olje på lerret), Caravaggio, Michelangelo Merisi da (1571-1610). Kilde: Wikimedia commons

Mytologiens mest kjente fyllebøtte er nok den greske guden Dionysos (og hans romerske speilbilde Bacchus). Dionysos var gud for vellyst og drukkenskap, glede og fest – men han var også ødeleggelsens gud. Vinen kan bringe både fest og tragedie, og slik var det også med Dionysos. Han var en fruktbarhetsgud, men drev også folk til galskap. Til å begynne med var han naturens og plantenes gud, men gradvis gikk han over til å være den største vinguden verden har kjent. Dionysos-dyrkingen ble massiv og svært utbredt. Når folk drakk vin, kunne de selv bli gudelige for et øyeblikk, men de kunne også dyrke Dionysos uten vin, gjennom inspirasjon og ekstase.

Dionysos var kvinnenes gud, og det var kvinnene som dyrket ham om våren. Dionysos-ritualene kunne bestå av dans og glede, men ofte utartet festene til de reneste orgier i mat, vin og sex. Kvinnene gikk opp i ekstase og kjente gudenes kraft – enthousiasmos – strømme gjennom kroppen. Disse Dionysos-dyrkende kvinnene ble kalt mainader (etter det greske ordet mania), ettersom de ble nærmest vanvittige av guddommelig inspirasjon. Senere deltok også menn i dyrkelsen av Dionysos, og festene avtok ikke i lidenskap av den grunn. Festene var i utgangspunktet en hyllest til våren, og kunne vare i fem dager til ende. De danset og spilte og sang og herjet, og fråset i alle livets herligheter.

«The Youth of Bacchus» av William Adolphe Bouguereau, 1884. Kilde: Wikimedia commons

«The Youth of Bacchus» av William Adolphe Bouguereau, 1884. Kilde: Wikimedia commons

De som ikke deltok i festlighetene, risikerte en grusom straff. En myte forteller om kong Minyas og hans tre døtre. Døtrene ville ikke være med på feiringene, men satt heller hjemme og vevde. Dionysos prøve å lokke og mane dem til å delta, og til slutt forvandlet han seg til en okse, en panter og en løve for å skremme dem til å delta. Dette hadde ønsket effekt, og døtrene trakk lodd om hvem av dem som skulle ofre seg og bli med på festen. Men til ingen nytte. Hun ble straffet med galskap, og sammen med søstrene drepte hun sin egen sønn. Alle tre ble gamle, og virret åndeløst rundt i skogen, helt til Hermes forvandlet dem til mørkets lysskye dyr, til flaggermus og ugler.

«Bacchus' seier» av Diego Velázques, ca. 1629. Kilde: Wikimedia Commons

«Bacchus’ seier» av Diego Velázques, ca. 1629. Kilde: Wikimedia Commons

Ut av myten om Dionysos og den vanvittige dyrkingen av ham, har verden fått noe av det mest verdifulle vi har i dikterkunsten. De greske tragediene har sitt utsprang i den dionysiske gudstjenesten – med sang og myter som ble diktet som offer til guden. Tragediene blir fremdeles spilt, til glede for stadig nye generasjoner. Men det er kanskje ikke alle som vet at vi kan takke vinens store og gale gud for denne gaven.

Nin-kasi

I det gamle Mesopotamia var ølbryggekunsten det eneste håndverket som fikk guddommelig beskyttelse av en kvinnelig guddom – Nin-kasi. Navnet betyr «damen som fyller munnen», og gudinnen for den gylne drikken var høyt aktet. Ølet var gudenes drikk, og Nin-kasi var selve personifiseringen av øl, samtidig som hun også hersket over selve ølbryggingen.

Guder som deler en krukke med øl. De har iallfall hvert sitt sugerør. Andre årtusen f.kr.

Guder som deler en krukke med øl. De har iallfall hvert sitt sugerør.
Andre årtusen f.kr.

Dessverre har ingen avbildninger av Nin-kasi tålt tidens tann, men hun refereres til så ofte i tekster, og det finnes så mange andre bilder av guder som drikker øl, at hun utvilsomt har vært viktig og svært populær. Nesten førti prosent av kornproduksjonen i Sumer endte i bryggekarene, og hellenerne hevdet at Dionysos rømte dette landet i avsky, fordi innbyggerne var så henfalne til ølsuping.

Eksempel fra en babylonsk leirtavle som viser en kvinne som drikker øl mens hun … holder på med andre ting. Ca. 1800 f.kr.

Eksempel fra en babylonsk leirtavle som viser en kvinne som drikker øl mens hun … holder på med andre ting. Ca. 1800 f.kr.

Nin-kasi var barn av Enki og Ninti, og hun ble født for å tilfredsstille lystene og glede hjertet. Hun var en elsket guddom som ble aktet lenge. Hun var dyrket av vanlige folk, men også offentlig i Nippur og i oldtidsbyen Ur. Sumererne drakk Nin-kasis øl i religiøse ritualer, men også som medisin og hverdagsdrikk. Ølet var næringsrikt, og i tillegg tok alkoholen knekken på mange uartige mikroorganismer som florerte i vannet. De drakk øl fra store krukker med sugerør, antakelig laget av siv.

På en gammel leirtavle er det funnet en sang til Nin-kasi. Det er både en hyllest til henne, og en oppskrift på hvordan man skal brygge øl. I en tid da få kunne lese, var sangen en enkel huskeregle. Man begynte med rennende vann, laget så Bappir (byggbrød, stekt to ganger) og blandet det med honning og dadler. Når brødet var blitt avkjølt på sivmatter, ble det blandet med vann og vin og lagt til gjæring. Etter at brygget var gjæret ferdig, ble det silt i et kar og deretter helt over i en oppbevaringsbeholder som man tappet fra. I følge sangen kunne tappingen av ølet sammenlignes med en flom fra Tigris og Eufrat: Som elvene ga liv, ga ølet liv til dem som drakk det.

En enkel oversettelse av sangen kan leses her.

 Mbaba Mwana Waresa

En av zuluenes mest populære guddommer er Mbaba Mwana Waresa, gudinnen for lyset som farer over himmelen, hun som slår på himmelens trommer og heller vann fra sitt himmelske hjem gjennom bueganger av regnbuer.

Mbaba Mwana Waresa er fruktbarhetsgudinnen, som lærer sitt folk å så og høste – men hun ga dem også ølet for å feire gledelige tider. Hun er mor av sjøen, det store vannet, verdens livmor, og gudinnen for regnbuen, jordbruket, regn, glede og kjærlighet. Myten sier at Mbaba Mwana Waresa ikke fant noen mann i himmelen som falt henne i smak. Hun lette og lette, men fant ingen ektemann. På en av sine ferder på jorden møtte hun en ung gjeter, Thandiwe, og han var så klok og vakker og sang så sødmefylt at hun valgte ham – en dødelig –til sin livsledsager. Mbaba Mwana Waresa er ikke bare gudinnene som brakte zuluene gudedrikken øl, hun er også symbol for ekte kjærlighet.

Gunnlod

Heidrun

Heidrun. Fra islandsk 1700-tallsmanuskript. Kilde: Wikimedia commons

I norrøn mytologi drikkes det mye mjød, og i Valhall fantes til og med geita Heidrun, som hadde mjød i juret i stedet for melk.

Gunnlod var datteren til jotnen Suttung. Faren hennes hadde tiltvunget seg skaldemjødet Odrøre fra dvergene Fjalar og Galar. Denne drikken stammet fra Kvase, guden som æsene selv hadde skapt, og æsene ville ha tak i mjødet. Drakk man av skaldemjødet, ble man nemlig velsignet med visdom eller fremragende dikterevner. Den trofaste og lojale Gunnlod satt dypt inne i fjellet og voktet skaldemjødet, men Odin var slu. Han tok tjeneste hos Suttungs bror, Bauge, under falsk navn – Bolverk, som betyr «den som volder ulykke». Odin ba om å få smake mjødet som lønn, men Suttung nektet. Da lurte Odin Bauge til å bore et hull i fjellet, og så tok han skikkelse av en orm og krøp inn til Gunnlod. Han delte hennes seng i tre netter, og hun ga ham lov til å ta tre slurker av mjødet. Odin tømte mjødkarene i disse tre slurkene og fløy hjem i ørneham. Gunnlod ble sittende igjen i sin ensomhet, full av skam og uten mjød.

Huitaca

For Chibcha-folkene i Colombia, var Huitaca gudinnen for overflod, begjær, drukkenskap, fråtsing og glede i livet. Huitaca kom ned til jorden for å lære folket umoral, for å ødelegge det gode de hadde skapt eller rett og slett for å vise dem hvordan man skal ha det syndefullt moro. Når Huitaca viste seg, kom ofte guden Bochica på visitt rett etterpå, for å vise folket hvordan de burde leve et rettmessig og moralsk liv. Han ble moralsk forarget over konas løsaktighet og drikkfeldighet, og forvandlet henne til en ugle. Men ugla er som kjent en nattjeger, og selv som fugl fortsetter Huitaca å feste gjennom natten.

Huitaca kan også være en variant av månedronningen, Chia, som var gift med Zuhe (som muligens er en variant av Bochica, sola.) I noen Huitaca-myter er det Bochica som kommer først, med sin kone i hælene. Hun er så rasende på ham fordi han nekter å vise folk gleden i livet at bringer flom over landet, og de fleste drukner. Til straff kaster Bochica henne opp på himmelen, der hun bli til månen.

Ise


Kilder:

The Electronic Text Corpus of Sumerian Literature, http://etcsl.orinst.ox.ac.uk/index1.htm

«Greske gudar og gudinner», Rønnaug Kleiva, Det norske samlaget, 1996

«Forvandlinger. Et moderne møte med greske myter.», Terje Nordby, Andresen & Butenschøn, 1999

«Gudekongenes tid. Historiens folk og riker. 3000-1500 f.kr.», Time-Life Books, Gyldendal norsk forlag, 1988.

Wikipedia

«South and Meso-American Mythology A to Z. », Ann Bingham, Chelsea House, 2010

«Mytologi. Myter fra hele verden.», Aschehoug, 1993


 

 

Opprinnelig skrevet for Nemi 2, 2014 

 

 

 

Oversettelse av Hyllest til Nin-kasi – å brygge øl

leave a comment »

Født av det flommende vann (..)

ømt pleiet av Ninhursag.

Født av det flommende vann (…)

ømt pleiet av Ninhursag.

 

Hun grunnla din by på voks,

Hun reiste dens store murer for deg,

Nin-kasi grunnla din by på voks.

Hun reiste dens store murer for deg.

 

Din far er Enki, herren Nu-dim-mud,

Din mor er Nin-tu, dronningen av abzu,

Nin-kasi, din far er Enki, herren Nu-dim-mud,

Din mor er Nin-tu, dronningen av abzu.

 

Du er den som behandler […] og deigen,

med en stor spade,

blander, i en grop, ølbrødet med søte krydder,

Nin-kasi, du er den som behandler […] og

deigen med en stor spade,

blander i en grop, ølbrødet med [daddel]-honning.

 

Du er den som baker ølbrødet

i den store ovnen,

og legger frem haugene med renset gryn.

Nin-kasi, du er den som baker ølbrødet

i den store ovnen,

og legger frem haugene med renset gryn.

 

Du er den som vanner den jorddekte malten.

De edle hundene holder selv potentatene borte.

Nin-kasi, du er den som vanner den jorddekte malten.

De edle hundene holder selv potentatene borte.

 

Du er den som bløter malten i en krukke

Bølgene stiger, bølgene synker.

Nin-kasi, du er den som bløter malten

i en krukke.

Bølgene stiger, bølgene synker.

 

Du er den som sprer den kokte

mosen over store røde matter,

kjøligheten kommer.

Nin-kasi, du er den som sprer

den kokte mosen over store røde matter,

kjøligheten kommer.

 

Du er den som med begge hender holder

den herlige søte vørter,

brygger [den] med honning og vin.

Du er den som med begge hender holder

den herlige søte vørter,

brygger [den] med honning og vin.

 

[…]

Du, den søte vørter til krukken.

Nin-kasi, […] du, den søte vørter til krukken.

 

Bryggekaret, som lager en liflig lyd,

setter du på toppen av en stor beholder.

Nin-kasi, bryggekaret, som lager en liflig lyd,

Setter du på toppen av en stor beholder.

 

Du er den som heller det silte øl

fra det store karet.

Det er som en flom fra

Tigris og Eufrat.

Nin-kasi, du er den som heller det silte øl

fra det store karet.

Det er som en flom fra

Tigris og Eufrat.

Written by iselinsmuget

05/10/2014 at 22:03

Hvordan ser verden ut?

leave a comment »

Kartenes historie er lang, og man antar at mennesket tidlig begynte å utvikle enkle kart for å vise hverandre hvor ting befant seg i nærområdet. Ettersom menneskene begynte å vandre, utviklet kartene seg med dem – større områder måtte kartlegges for å vise vei for de som skulle komme etter, eller de som skulle hjem igjen. Verden ble større, og kartene likeså. Det finnes svært mange godt bevarte, gamle kart – særlig sjøkart – og det er artig å se hvordan folk har forestilt seg verden, ofte med sitt eget hjemsted, eller et religiøst, hellig område, som sentrum. Det er også fascinerende å se kart tegnet før et visst område overhodet er oppdaget. De gamle kartene viser vei, men de viser også mye om samtidenes kunnskap, verdensanskuelse og forestillinger.

«Vidunderlige og selsomme dyr, slik de forekommer i midnattslandene til lands og til havs.» Fra Sebastian Münsters «Cosmographia», 1545.

«Vidunderlige og selsomme dyr, slik de forekommer i midnattslandene til lands og til havs.» Fra Sebastian Münsters «Cosmographia», 1545. Sebastian Münster (1488–1552) var en tysk karttegner og kosmograf, og hans verk «Cosmographia» var den første tyske verdensoversikten. Verket hans kom ut i hele 24 opplag.

 

Ren fantasi

Litteraturen er full av fantastiske kart over fiktive riker. De fleste som har et forhold til fantasy, kjenner kartene over Tolkiens fantasiverdener, og mange barnebøker har et enkelt kart for å vise hvor hendelsene finner sted. Da Siri Pettersen nylig lanserte sin bok «Odinsbarn», ble hun spurt om hun faktisk var sikker på at det var en fantasybok hun hadde skrevet (ettersom den mangler både drager, alver, magiske sverd og mange andre klassiske fantasyingredienser). Da svarte hun: «Ja, det er jeg sikker på – den har jo kart på åpningssiden!»

Siri Pettersens kart i «Odinsbarn».

Siri Pettersens kart i «Odinsbarn».

bellmans_map

Fra «The hunting of the Snark»

Et av de morsomste fiktive kartene i litteraturen, er Lewis Carrolls kart over havet i «The Hunting of the Snark (An Agony in 8 fits)». Diktet handler om en umulig sjøreise, der sjømennene er på jakt etter et fantastisk sjøuhyre; The Snark. En av hovedpersonene, The Bellman, er i besittelse av et utmerket sjøkart, som skal bistå dem i reisen over havet. Kartet er i beste absurde Carroll-stil: Det er tomt! Mannskapet er veldig fornøyd med det tomme kartet, fordi det gjør alt så mye enklere:

«Other maps are such shapes, with their islands and capes!

But we’ve got our brave Captain to thank:»

(So the crew would protest) «that he’s bought us the best—

A perfect and absolute blank!»

 

Carta Marina

Carta marina regnes for å være det første, noenlunde presise kartet over Norden. Det er 1,70 høyt og 1,25 m bredt, og ble tegnet av den svenske naturforskeren Olaus Magnus. Han brukte tolv år på kartet, som var ferdig i 1539. Som i mange eldre kart er det tegnet inn uhyrer, som skal advare sjøfarende folk mot det ukjente. Karttegnerne brukte all informasjon de hadde tilgjengelig, både geografi og myter. Hadde noen, det være seg Homér eller Marco Polo, skrevet om en underlig fremmed stamme, et skrekkelig sjøuhyre eller en drage de skulle ha møtt på sine reiser, var det best å få dem med på kartet.

carta_marina

Trykk på kartet for å se på alle de fantastiske detaljene!

Verdenskartene fra middelalderen, mappa mundi, er fantastiske illustrasjoner på hvordan verden så ut for den tidens mennesker, gjerne med Jerusalem plassert i midten. Noen av dem kan være forbausende presise (ut ifra hvilken informasjon man hadde tilgjengelig), andre vitner mer om tidens verdensanskuelse enn korrekt data. På mappa mundi som henger i Hereford-katedralen i England, er Norge faktisk med – representert av en liten kar i topplue på ski! (Han kan inspiseres nærmere HER.)

Hviskelek og rumpebåt

I eldre tider ble kartene ofte kopiert om og om igjen, omtrent som hviskeleken, ettersom de færreste reiste. Man fikk stole på dem som hadde gjort jobben før. Se for eksempel likheten mellom noen av uhyrene på Sebastian Münsters kart «Cosmographi» og uhyrene på Carta Marina! På mange kart er det tydelig at opphavsmannen aldri har vært i nærheten av områdene han kartlegger. Det er tegnet inn de underligste dyr og enda underligere menneskestammer. Noen ganger bærer figurene snev av likhet med virkelige dyr og mennesker, men som regel er de rene fantasifostre. Det har for eksempel aldri eksistert mennesker uten hode med ansiktet på brystet …

munster

Mange gamle kart er morsomme i dag fordi de viser områder som aldri fantes eller mangler områder som definitivt var der. Noen viser verdens ende, noen viser verdens indre, mens atter andre viser ren ønsketenkning. Man kan bare tenke seg til hvor mange falske skattekart som har vært tegnet gjennom årenes løp – ganske sikkert flere enn de ekte!

Men så har vi også kartene som var humoristisk ment i utgangspunktet. Det finnes mange eksempler på vittige kart som ikke er ment som verktøy, men som rene vitsetegninger. Dette engelske kartet av James Gillray fra 1793 er et godt eksempel i så måte. Engelskmennene levde i stadig frykt for en fransk invasjon, og dette kartet viser England tegnet som kong George III (John Bull = England) som bombarderer franskmennene med rumpebåter. Sjøkartet er kanskje ikke helt presist, men morsomt er det!

rumpebaat

Norsk kartozoologisk forening har også en humoristisk tilnærming til kart. På foreningens nettside står det: Foreningens formål er å arbeide for å kartlegge det skjulte og todimensjonale dyreliv i våre nære omgivelser.

kartzoologi2

Bilde fra http://www.kartozoologi.no, og viser at Nasse Nøff er skjult på Oslos østkant!

Foreningen består av Tor Åge Bringsværd, Roger Pihl og Eilert Sundt, og finner frem til skjulte dyr i kart over Oslo. Man kan melde seg inn i foreningen dersom man betaler 20,50 i medlemskontingent og:

«Den som vil søke opptak i Kartozoologiens venner må vedlegge søknaden et eksempel på dyr eller fugl eller fisk – levende, såvel som utdødde – virkelige, såvel som fantastiske – som søkeren, på egen hånd, har oppdaget på et kartblad over en by eller et bymessig område, og selv har tegnet inn på nevnte kartblad, på en slik måte som beskrives nedenfor:

1. Dyret skal tre frem – fullt synlig for enhver – ved å tegne opp

2. Dyret skal henge sammen.

3. Dyret skal fremvises i tre faser:

a) Som ikke tilstedeværende (dvs et uberørt kart),

b) Som tydelig inntegnet og

c) Som utklipp.»

Er du interessert i gamle norske kart? 

Da kan du ta en kikk her:  www.statkart.no/Kart/Historiske-kart

Er du interessert i alle slags rare kart? 

Her er en fantastisk blogg med alle mulige slags snåle kart – og gjerne med historien rundt dem! http://bigthink.com/blogs/strange-maps

Har du skjulte dyr på kartet ditt? 

Meld deg inn i Kartozoologiens venner: www.kartozoologi.no/Norsk/venner.html

Ise

 

 

Opprinnelig skrevet for Nemi, 2013

 

Forbannelser

leave a comment »

«Måtte alle dine ønsker gå i oppfyllelse.» En forbannelse er et ønske om ulykke, og ønsket får ekstra kraft når man påkaller hjelp fra mørke makter. «Måtte du brenne til evig tid!» fordrer at djevelen bistår deg, og kommer og henter vedkommende. En velsignelse er det motsatte, et godt ønske, med bistand fra gode krefter: «Måtte du få et langt og lykkelig liv.» 

«Heksen» av Salvator Rosa, ca. 1646. Kilde: Wikimedia Commons

«Heksen» av Salvator Rosa, ca. 1646. Kilde: Wikimedia Commons

De lumskeste forbannelsene er kanskje de som gir seg ut for å være en velsignelse. «Måtte alle dine ønsker gå i oppfyllelse.» Det lyder som en velsignelse, med ved nærmere ettersyn vil man oppdage at dette faktisk er en kamuflert forbannelse. Å få alle sine ønsker oppfylt, er neppe noe å trakte etter …! Du mente det antakelig ikke helt bokstavelig da du ønsket bart på søsteren din. Ei heller mente du at kollegaen din burde forvandles til den snoken han faktisk er. Eller at parkeringsvakten burde brenne til evig tid.

Menneskene har nok alltid benyttet seg av forbannelser. Vi har ønsket hverandre nord og ned, til Helheim, til Helvete, fra tidenes morgen, og antakelig har forbannelsene reddet flere liv enn de har kostet! En tanke kan tross alt trekkes tilbake, i motsetning til et øksehugg.

Forbannelser finnes i de fleste religioner, og i mange utforminger. I første Mosebok får både slangen og mennesket kjenne Guds vrede, og han lar forbannelsene regne over jorden. Søker du på «forbannelse» på bibel.no, får du mange treff!

I religioner, myter og sagn er det gjerne gudene som kaster forbannelser over hverandre, men også over mennesker og dyr. Når mennesker tar i bruk de samme kreftene, må vi gjerne stå i ledtog med mørkemaktene. Derfor er også forbannelser tabu i de fleste religioner. Det er farlig å inngå allianser med djevler – det koster ofte mer enn det smaker når man tar fanden i hånda.

svartebokI Norge finnes det mange gamle svartebøker, og flere av dem er godt bevart. I en nedtegning av folkeminner fra Østerdalen heter det:

«Den som ville ha Svarteboka gjekk til kirke tre torsdagskveldar på rad. Hver kveld gikk han tre ganger mot sola rundt kirka, og da han var ferdig tredje kvelden, skulle han lese Fadervår baklengs. Da kom den vonde sjøl med boka i neven. Men før han fikk den, måtte han skjære seg i en finger og skrive navnet sitt i ei stor bok som den vonde la fram. Da fikk han Svarteboka. Men den som hadde fått boka på denne måten, kunne aldri bli kvitt den igjen, og sjøl tilhørte man da den vonde!»

«Svartebok» høres nok skumlere enn de faktisk var, for ofte var de fulle av kjerringråd og jordbruksråd, gjerne med en magisk overtone, men rådene for å skade andre, er langt færre. Da er det enklere å finne eksempler på hvordan du skal oppheve en forbannelse. Troen på at andre mennesker er ansvarlige for alt det fæle som skjer oss har vært utbredt – antakelig mer utbredt enn troen på at en selv kan forbanne andre.

(fortsetter på side 2)

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 1 808 andre følgere